Jobbetid

glade dager

engelsk: boom period; tysk: Konjunkturperiode

Jobbetiden beskriver en periode med høykonjunktur og økonomisk boble. Det ble først brukt om 1890-tallets byggeboom og vill eiendomspekulasjon i Kristiania (særlig tiden fra 1896 til krakket i 1899), med tilhørende aksjebobler, svindel og massekonkurser. Hvordan Kristiania forandret seg, er morsomt gjengitt av Christian Krohg i kapitlet «Jobbetid» i erindingsverket Kampen for tilværelsen (1921). Her forteller han om hjemkomsten etter et år i Paris i 1898: «Jeg trodde dog at jeg bare hadde vært borte i ett år, men jeg var til mote som den bergtatte i eventyret, da han kommer ut igjen og oppdager at de fem minutter han har vært borte, representerer en hel menneskealder.» Krohg treffer maleren Hans Heyerdahl på Grand, som bobler over av progermanistiske, tilnærmet nazistiske, forklaringer på utviklingen, og opplyser Krohg om at han i den senere tid har vært sterkt opptatt av eiendomsmarkedet: «Du må kaste deg inn i spekulasjonen. Jeg har tjent masse penger på det.»

I Nedenæs Amtstidende 1. august 1900 er første gang jeg ser det på trykk: «Regjeringen tog ikke i Betænkning at følge den af Direktør Rasmussen givne Anvisning midt i den værste Jobbetid at gaa hen endog uden at spørge Storthinget og kjøbe en flot Kristiania-Gaard til den høie Pris af 415,000 Kroner.» Aftenposten 22. april 1901: «Fra Jobbetiden. O. C. Strøm & Ko.s Konkursbo. Den retslige Efterforskningen mod O. C. Strøm, Medindehaver af Firmaet O. C. Strøm & Ko., paabegyndtes i Formiddag af Assesor Ebbel.» Indtrøndelagen har en beskrivende notis 18. juli 1903, som vel er hentet fra Morgenposten: «Jobbere til Sydafrika. Til Sydafrika er der i første halvdel af indeværende aar utvandret 140 mennesker fra Kristiania, fortæller ‘Morgenp.’ En overveiende del af disse er ingeniører, byg- eller murmestere og andre bygningshaandværkere, hvoraf mange har tat en meget aktiv del i byggesvindelen under jobbetiden i Kristiania.»

Den neste perioden med jobbetid, var utover første verdenskrig, da nøytrale Norge opplevde sterkt økende priser på skipstransport. Industrien (særlig bergverksindustrien) gikk bra og skipsaksjeselskaper ble et ettertraktet spekulasjonsobjekt for tusenvis av hobbyspekulanter. Kort fortalt i Sverre Knutsens Rapport nr. 13 i Det nye pengesamfunnet, Noen merknader til relasjonene stat-bank-bedrift under jobbetiden 1914–20 (1990): «Fra 1910 gikk den økonomiske utviklingen inn i en høykonjunktur, som etterhvert ble stadig kraftigere. Etter kortvarig turbulens rundt krigsutbruddet, ble næringslivet virvlet inn i en stadig mer omfattende spekulasjons- og jobbetidsbølge. Ved krigsslutt i november 1918, inntrådte det en kortvarig avmatning. Men snart startet den kraftige etterkrigs-boomen, som endte i et prissammenbrudd, høsten 1920.» Samtidig medførte varemangel og høy inflasjon såkalt dyrtid (se denne).

Avisen 1ste Mai gjør et ordspill på uttrykket 10. januar 1916 ved overskriften Naar Jobs klagesang lyder paanyt: «Kristiania idag. Under tittel Jobbere og tullinger skriver ‘Intelligensen’ idag: De eneste som nu aapenbart ikke forstaar sig paa skibsrederi er de gamle skibsredere! De sælger med millioners fortjeneste og der er tusinde hænder ledig til at overta skibene. Den første aktiejobbing er vi færdig med efter regjeringens resolution, og naar sammenbruddet engang kommer vil de nye spekulationsrederier ikke svare sig, og da melder nok de erfarne redere sig kjøber sine egne skibe tilbake. Enkelte av jobbemillionærene vil vel klare sig over krisen, men mange kommer at maatte sætte sig i asken og med Job utbryte: Nøken kom jeg fra moders liv, nøken vender jeg tilbake!»

Årsaken til at det ble hetende jobbetid, skyldes at a job på engelsk siden 1600-tallet betød et avgrenset stykke arbeid (i motsetning til et varig), og alt i 1660 er det registrert brukt om å handle som megler. Fra 1721 har det betydd «deal in public stocks on one’s own account» (etymonline.com). Ord som Aktiejobberi er å se i Morgenbladet 13. juli 1854; Orla Lehmanns Efterladte Skrifter (utgitt 1873) bruker ordet Aktiejobbere, og i Den Norske Rigstidende 18. april 1857 er det bekymring for de gode statsfinansene siden «[d]et afføder vilde Udgiftsprojecter og en hel Slægt av Spekulanter og Jobbere, der opbyder al deres Skarpsindighed for at faa fat paa Statens Penge».

Selv om det så smått hadde begynt å få anvendelse som det har i dag (se f.eks. G.Th. Mejdell, Politik 1903), er ikke ordet jobb et oppslag i Falk og Torps etymologiske ordbok fra 1903, men jobbere har plass som «i nyere tid optaget fra eng. jobber ‘daglønner, aktiehandler’, af job ‘lidet stykke arbeide’, tidligere gob, af ofr. gob ‘mundfuld’». Altså: fra munnfull til hovedbeskjeftigelse via børsen.

Illustrasjon: John Leech, fra G.A.A. Beckett, The Comic History of Rome
Jobbetid

Ikke det grann

pèlerinage de vie humaine de Digulleville kiste 1401-1410.PNG

engelsk: not in the slightest; tysk: nicht im Entferntesten

Ikke noe. Vi har mange måter å formulere det tilsvarende på, som ikke (d)et fnugg, ikke det minste, ikke en døyt, ikke det spor. Grann brukes her med samme betydning som fnugg, smule, ubetydelighet. I Falk og Torp (1903–1906) oppgis at ordet er avledet av angelsaksisk grindan, knuse, male (tilsvarende engelsk grind), og da vel synonymt med ikke en smule. Grand på norrønt betyr ellers skade (Fritzner 1886). Et annet opphav kan være gran som den minste vektenheten, ifølge SNL tilsvarende 3,8 milligram, 3,6 mg om det gjaldt penger og 62 mg som apotekermål. I så fall er det i slekt med den engelske målenheten grain (fra korn, av latin granum), som ifølge Britannica utgjør ca. 65 mg, og tysk gran, spansk/italiensk grano, nederlandsk grein osv., alle i størrelsesorden 50–70 mg. I Norge ble tilsvarende enhet vanligvis kalt en æs (16 grann).

Kalkar siterer i sin Ordbog til det ældre danske sprog (1300–1700) blant annet Nye Danske Magazin II, som skal ha et eksempel fra 1510: «the ere flere, en i solen er grandh». Andre eldre eksempler på ordet har vi i Christen Staphensøn Bangs Postilla Catechetica (kommentar til Luthers lille katekisme, bind 2 1651): «For huilcken Hedningene ere actede, som en Draabe aff en Spand, oc som et Grand i Veyskaalene, ja som intet» og Dorothe Engelbretsdatters «Morgen-Suck» i Siælens Sang-Offer (1678): «Giff hannem Hierted hver en grand, / Hand er detz rette Eyermand». Moths ordbok fra ca. 1700: «gran eller grand/et/Er det ringeste eller mindste, som er til, eller kand tenkes. Atomus», og som eksempel: «der var ei det mindste gran at see».

Det er noe snålt og fremmedlydende å putte ordet det før substantivet i denne og lignende uttrykk. Helt slik finner jeg det i NB først i Dagbladet 3. november 1879, som siterer fra Fedraheimen: «Eg er ikkje det Grand glad i dei Bladi, som ligg her og vil dylja burt fyr os det, som er uppe hjaa andre Folk» I skjønnlitteraturen hos Arne Garborg, Mannfolk (1886): «Jeg undres ikke det Grand paa at hun gir sin Mann en god Dag».

Hvis det er et grann, for eksempel et lite et, så får vi frasen lite grann. N.F.S Gruntdvig i Danne-virke (fjerde bind, 1819): «Der behøves i det Mindste et lille Grand sund Fornuft», og Hans Allums Provindsiaden fra 1831 (i muntlig stil): «Dom har bejynt herute lite Gran» er så vidt jeg kan se de første i NB. Det blir ofte uttalt litegranne, og for så vidt ofte også skrevet slik (med 48 000 googletreff, og iallfall brukt siden Christian Krohg i Albertine (1886): «ossaa skulde du klippe den litegranne»), men uten oppføring i Norsk Ordbok eller Bokmålsordboka.

Illustrasjon: Fra de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine, 1401–1410

 

.

 

Ikke det grann

Løvebakken

løvebakken

engelsk: the parliament (Lions Hill); tysk: das Parlament (der Löwenhügel)

Stortinget. Egentlig er det veien som ligger som en bakke på Stortingets forside. Denne balustradekledte veirampen opp fra Eidsvolls plass mot hhv. Karl Johans gate og Stortingsgaten er utsmykket med to løveskulpturer i nordmarkitt tegnet av Christopher Borch. Selve stortingsbygningen er tegnet av Emil Victor Langlet og innviet 5. mars 1866.

Hedemarken Amtstidende beskriver ruten for 17. mai-toget i 1886: «… ved Storthinget bøiede Toget af og gik over Løvebakken, ad Storthingsgaden og Drammensveien ind i Slotsparken …», men navnet er aldri blitt offisielt satt på denne veien. Som metafor på Stortinget kan man se spor av det hos Elise Aubert i Fra Hovedstaden i Syttiaarene (1892): «Tror De, jeg lader mig spytte i Øinene af Dem, fordi om De har en Far, som sidder paa Anstalten i Løvebakken?», men det ser ikke ut til å bli brukt tilsvarende i aviser eller bøker fremover før lenge etterpå. Yngvar Hauges Kongen av Norge fra 1960 er neste jeg finner der løvebakken er navn på det norske parlamentet: «Molde var ingen by å reise til midt på vinteren, men Hans Majestets nærvær var nødvendig, og i Løvebakken gikk utviklingen ganske raskt mens han var borte».

Henry Imsland utga i 1963 boken «Slaget på Løvebakken», med politiske karikaturtegninger fra tumultene etter Kings Bay-ulykken, og herfra er det oftest Stortinget, og ikke veien, det vises til når uttrykket brukes. I dag er det så synonymt at man knapt tenker over det. Som Anniken Huitfeldt uttrykte da hun ble statsråd «Jeg har hatt noen fantastisk spennende år i Stortinget, og jeg er glad for den erfaringen jeg tar med meg fra Løvebakken og inn i min nye jobb i regjeringen» (innlegg i Eidsvoll/Ullensaker blad lørdag 8. mars 2008, hentet fra regjeringen.no). Dessverre er selve Løvebakken som vei stort sett stengt for allmenn ferdsel etter 22. juli-terroren, og akkurat det bærer i seg en del åpenbar symbolikk.

Løvene ble bevilget av Stortinget mot Søren Jaabæk, kjent som Søren Nei-bæk, og 20 andre stemmer i 1863 (denne sindige mandalitten stemte nemlig nei til de fleste utgiftsøkninger på statsbudsjettet). Arbeidet ble utført av to straffanger på Akershus festning, beskrevet av Yngvar Ustvedt i Slavene på Akershus (1999). Den ene vet vi kun at het Sivert, den andre var falskmyntneren og drapsmannen Gulbrand Eriksen Mørstad. Opprinnelig var han dømt til døden, men straffen ble omgjort til «slaveri», og i 1873 ble Mørstad benådet. Videreutdannelsen som treskjærer og gravør under oppsyn av Borch er blant argumentene i benådningssøknaden (NRK, Østlandssendingen 2013). Ifølge en artikkel i Dagbladet 2. juni 2006 var falskmyntneriet til Mørstad svært slett utført, så det er hyggelig å vite at han var bedre kvalifisert da han slapp ut. 

Løvene blir noen steder (bl.a. i Østlandssendingen nevnt over) omtalt som landets første offentlige skulpturer, ennskjønt det ligger en løve i bunnen av Krogh-støtten, minnesmonument fra 1833 over juristen og stortingspresidenten Christian Krohg som tok sitt eget liv i 1828.

Det finnes for øvrig en løvebakke i Sverige også, Lejonbacken foran Stockholms slott.

Stortingsbygningen hadde 150-årsjubileum tre dager før denne publisering. Les mer om bygningens historie på stortinget.no.

* Illustrasjon: Borchs arbeidstegning av løvene
Løvebakken