Pipen skal få en annen lyd

com lat gr tiled in 1890 John Leech

engelsk: to change one’s tune; tysk: ein anderes Lied singen

Ombestemmelse, si noe annet enn før, skifte anskuelse. Blir gjerne sagt når noen omsider kan endre på saker og ting. Piper, som fløyter og orgelpiper, har jo en lyd, og for at den skal bli en annen må det endringer til. Lignende klisjeer er nå skal det bli andre boller og nå skal det bli en annen dans.

Frasen har ordbokoppføring alt hos Moth fra ca. 1700: «Piben har fâedt et andet lŷd. dvs. tingen har faedt forandring.» Det eldste eksempel jeg har klart å finne, er i trønderen Johan Brunsmands Francisci Spirae Fortuifflelsis Historie (1673, s. 2): «Men det bliffver ikke saa altid, Piben faar omsider en anden Lyd». Teksten er rimelig snurrig, fortvilelseshistorien fortsetter slik: «Samvittigheden kommer omsider til sine sandse igien, vaagner op i en kaald drøm og som en meget bisk og arrig Hund der en tid lang har slummet forskrekkelig paa dem stormer, og med saadan ofverfald Synderen trenger og engster, at hand ikke kand nyde nogen roe oc fred mere derfore.» Brunsmand var en ivrig religiøs polemiker, men hadde et sørgelig liv som nok fylte ham med mye bitterhet. Hans mest utbredte verk, Et Forfærdeligt Huus-Kaars (1674) om omfattende djevelbesettelse i byen Køge ved århundrets begynnelse, var skrevet for å fremme dyd og en puritansk protestantisme, men ble ifølge Dansk Biografisk Leksikon overveiende lest for sin gru og spenning. Dansk Wikipedia skriver i en overraskende verdiladet karakteristikk at «han havde i rigeligt mål sin tids ufordragelighed og overtro», og om hans salmer kan man lese i DBL at de «vel ikke røber stort poetisk talent».

Ammer (2013) trekker en linje for den engelske frasen to change one’s tune fra John Gowers Confessio Amantis (1394, bok 2 strofe 3012): «Now, schalt thou singe an other song» til den nåværende ordlyd funnet i en ballade om Robin Hood fra 1600. Enda tidligere finner jeg det på fransk med samme betydning i Guillaume de Deguilevilles Le Pèlerinage de Vie Humaine fra ca. 1332, strofe 5396: «Ains li chanta d’autre chancon», og det fører en jo straks til Lydgates engelske oversettelse fra 1426, men dessverre fånyttes (selv om det ikke utelukker at frasen er der; Lydgate benyttet Deguilevilles reviderte versjon fra 1355 som jeg ikke finner transkribert, og oversettelsen hans vokste med nær 8000 linjer og er vanskelig å sammenholde).

Sammenkoblingen mellom å synge en annen sang o.l. og at pipen får en annen lyd, ser vi på norsk gjennom Daniel Dykes The Mystery of Selfe-Deceiving (1616, s. 102): «And therefore […] when he is off the wracke, he begins to sing another note», som i den norske oversettelse Hiertets Self-bedragelse eller Self-bedragelses Hemmelighed fra 1737 lyder: «Saa snart hand derfore er qvit fra Smerten, da faar Piben en anden Lyd» (s. 220). Ludvig Holberg brukte begge varianter, først i Anhang til hans Historiske Introduction (1713, s. 108): «Men, da den berømmelige Dronning Elisabeth kom at sidde paa Thronen, fik Piben en anden Lyd, og bekom Papisteried sin Afskeed udi Engeland», og så med både tone og sang i komedien Uden Hoved og Hale (1725, I,5): «Jeg har kiendt mange Mennisker, der ligeledes har foragtet saadant, men nu synger de en anden Tone. Der kunde ingen være værre end gammel Gunnild tilforn, hun troede hvercken Nøck, Varulv, Nissen, Marre, Underjorske, Hælhest, &c. Hun loe af alle Historier om Geister og Spøgelser, men spørg hende nu; Siden den Tid hun blev indtagen i en Høy, synger hun en anden Sang».

I Arbeider-Foreningernes Blad 16.6.1849, antageligvis skrevet av Marcus Thrane som på den tid var redaktør, står en kritikk av tollavgiftene, særlig på importerte matvarer, som ble opplevd som en urettferdig og hard skatt for fattige med store familier: «Men saaledes gaar det til i denne Verden, naar visse Klasser af Folket skal have Alt at sige, og de øvrige Intet. Men engang, og maaske snart, vil den Tid komme, da ogsaa Smaafolk faar en Stemme med i Laget; da vil Piben faa en anden Lyd.» Allmenn stemmerett for menn fikk vi nær femti år senere i 1898, for kvinner først i 1913. Man kan undres om Marcus Thrane ville likt å danse etter lyden av dagens demokratiske pipe: Det er fortsatt toll og særavgifter på mange matvarer samt at merverdiavgiften på 15 % utgjør ca. 20 mrd. kroner til staten (beregnet ut fra Regjeringens pressemelding 6.10.2011). I 1860 utgjorde statens samlede tollinntekter 2 610 000 speciedaler (mat og alt annet), tilsvarende ca. 782 538 000 i dagens kroneverdi (1860 er det nærmeste jeg kommer; omregning fra specidaler med Norges Banks priskalkulator).

Joseph Goebbels oversatte dagbokinnføring for 21.4.1943 gir et godt bilde på dagens anvendelse, og er fraseologisk faktisk et ganske elegant eksempel i all sin forrykthet: «Vi har fått ubehageligheter fordi et tysk handelsskip har skutt på en svensk båt. Svenskene slår en helvetes alarm. Den aksefiendtlige pressen i Sverige taler i en toneart som den bare kan tillate seg fordi vi for øyeblikket ikke står oss så godt militært. Men bladet vil jo snart vende seg igjen, og da skal pipen få en annen lyd når vi snakker med svenskene.»

*  Illustrasjon: John Leech, P. Leighs The Commic Latin Grammar, 1840
Pipen skal få en annen lyd

Aldri så galt at det ikke er godt for noe

aldri så galt th hood c a 1831

engelsk: every cloud has a silver lining; tysk: Jedes Unglück hat auch sein Gutes

Kjekt å si når en lei hendelse likevel har ført til noe positivt, men selvfølgelig fullstendig usant. Mange ting er så galt at et ikke er godt for noe. I farten kommer jeg på sykkeltyverier, gjennomstekte eggeplommer og å tråkke på kråkeboller.

I E. Maus Dansk Ordsprogs-Skat (bind II, 1879, nr. 7295) bind II ser vi «Det er aldrig noget saa ondt, det er jo godt for Noget» og i bind I, nr. 3181 (med en løselig henvisning til Pouch’ Problemata et proverbia moralia fra 1611/1624): «Der er Intet saa galt, det er jo dog godt for Noget». Begge varianter ligner på uttrykket i Holbergs Epistler II (ep. 98, 1748), om kruttets oppfinnelse: «Alle holde for, at Paafundet er skadeligt; saa at den første Inventor af Krud kand heller ansees som en Fiende end som en Velgiører af det menneskelige Kiøn. Jeg selv er og af samme Tanker, skiønt jeg derhos maa sige, at, ligesom intet er saa ondt, at jo noget godt deraf flyder, saa haver denne heel skadelige Invention ført den Nytte med sig …»

I 1820 sto det i Drammens Tidende 7.11: «ihvor ondt det end er, dog er godt for noget». Fra 1850-årene finner man flere forekomster i avisene helt slik det lyder i dag, og det betegnes som et ordspråk av Holmboe i Indbydelsesskrift til den offentlige Examen i Bergens Kathedralskole (1855, s. 27). En nyere variant er at det er aldri så galt at det ikke kan bli verre, eksemplifisert av H.K. Fauskanger i et intervju i Aftenposten 4.4.2014: «Jeg dyrker det narrative prinsipp ‘Aldri så ille at det ikke kan bli forferdelig mye verre’. Jeg sendte romanen som føljetong til forlaget, og fikk tilbakemeldinger: Nå må det da snart bli bedre? Å nei, da!»

John Milton skal ifølge Ammer (2013) være opphavsmannen til den tilsvarende engelske frasen i maskespillet Comus (1634, l. 221–222): «Was I deceiv’d, or did a sable cloud / Turn forth her silver lining on the night?» Det var sikkert bare kanonild (med kruttet til Holberg) Milton så gjenskinn av i skyen den natten.

* Illustrasjon av Thomas Hood, Comic Annual for 1831
Aldri så galt at det ikke er godt for noe

En hard negl

Javert er uberørt
En uberørt Javert, fra Les Misérables

engelsk: hard as nails; tysk: knallhart

En tøff, rå, fryktløs eller følelseskald person. Neglen er en hornplate av forskjellig tykkelse og hardhet. Fotsopp kan forårsake ekstra tykkhet, og en hard negl egner seg (muligvis urelatert) som beskrivelse av forbrytere, politikere og vanskelige forhandlingsmotparter. Det må være noe i skjoldfunksjonen de alle har felles for å unngå klemte fingre og ømme tær.

Antagelig er det kommet som en oversettelse av det engelske hard as nails, som etymonline tidsfester til 1828 (jeg finner også to fra dette år: The Sporting Magazine vol 21 og Blackwood’s magazine vol 24). I et kapittel om slang ved en skole (The Blue-Coat boys av W.H. Blanch, 1877, s. 97) hevdes opphavet derimot å være en hard kjeks, cruggynailer, men argumentene Blanch angir er kanskje bare sånn passe overbevisende. Ammer i The Dictionary of Clichés (2013) skriver at uttrykket overtok for hard as stone, hard as flint, som stammer fra slutten av 1300-tallet. Det gir også assosiasjoner til den harkokte sjangeren av kriminallitteraturen.

Etymologisk har nagle og negl felles germansk opphav (de Caprona 2013), mens det er «tå-/fingernegl»-betydningen som etymonline mener at er den eldste av de to. Ammer tar det for gitt at i vårt tilfelle er det nagle, altså spiker som skal tåle hammerslag, det er tale om. I så fall er en hard negl en litt puslete oversettertabbe samtidig som neglens skjoldfunksjon også gir bildet en noe utvidet og faktisk passende betydning.

Holger Drachmann brukte det i Peder Tordenskjold, et «nationalt digt i sytten sange» fra 1880 (Samlede poetiske Skrifter, b4, s. 468):

Og Tordenskjold gør Sejl, han;
han er saa haard en Negl, han;

Jan Otto Johansen skriver i en billedtekst i boken Kald krig og varme vennskap (2000, s. 51): «Israels statsminister Golda Meir var en hard negl. Hun er mer ‘mannfolk’ enn sine mannlige statsråder, sa en av hennes medarbeidere til meg.» Selve bildet er av Johansen og Meir, men det er uklart om dette var et av de varme vennskapene.

I En anarkists fengselserindringer fra 1912, oversatt av Karin Michaëlis, 1926, skriver Alexander Berkman om sine erfaringer fra fengsel der han satt i 14 år for et mislykket, politisk motivert, drapsforsøk på industrimannen Henry Clay Frick i 1892 (s. 148): «– Oh, hvis du kunde få benådning ved å be om det, så vil du ikke? Er det så du mener, Aleck?/ – Ja. / – Du er en hård negl. Hva er det du kaller dig? Narkist? Hård negl.» Aleck, den harde neglen (i originalen: «You’re hot stuff, Aleck»), er selvfølgelig Berkman selv. Boken betegnes fortsatt som en klassiker (Ward 1970, Zinn 2002). Oversettelsen til norsk ble utgitt på Det Norske arbeiderpartis forlag.

Henry Clay Frick, som er samme mann som donerte kunstsamlingen sin for å etablere det fantastiske The Frick Collection i New York, passer i og for seg svært godt selv til betegnelsen en hard negl: Han var en kynisk og skruppelløs forretningsmann som avskydde fagforeninger. Under Homestead strike var han ansvarlig for en så hardhendt behandling av de streikende at han er blitt beskrevt som Amerikas mest forhatte mann (CNBC), og dette var nok bakgrunnen for drapsforsøket. Berkman trengte seg inn på Fricks kontor og skjøt ham på kloss hold; først i øreflippen og så i nakken. Frick falt om mens en annen i rommet fikk tak i armen til Berkman før han kunne avfyre et tredje skudd. I tumultene kom Frick seg inn i kampen og fikk fire knivstikk i beinet før andre kom til og overmannet gjerningsmannen (han må ha ært en elendig skytter). Frick var tilbake på arbeid innen en uke. Streiken dabbet av rett etterpå og halvparten av arbeiderne mistet jobben og den resterende halvpart fikk halvert lønnen sin.

Av annen Frick-kuriosa kan nevnes at hans kone skadet ankelen på en reise de var på i Italia. Forsinket av dette kansellerte de billetten tilbake til USA med passasjerskipet Titanic. En både hard og heldig negl.

* Illustrasjon fra Les Miserables av Gustave Brion, 1862
En hard negl