Attisk salt

w.h. brooke The humorist Harrison 1832 a sinister look

engelsk: attic salt (wit); tysk: attisches salz

Attisk salt og attisk vidd er uttrykk for kvikk satire og tørrvittighet. Halvøyen Attika, der byen Athen ligger, var en periode i oldtiden stedet for den høyeste kultur. Attisk ble derfor en betegnelse for noe raffinert. Cicero roser f.eks. i Brutus en mann fordi «hans taler oppviser […] så mye urbanitet at man nesten kan tro den var skrevet med en attisk griffel» (overs. sitert fra Andersen I fortidens speil 1998). Saltet passer jo fint som bilde for tørr humor, og Brewer skriver i Dictionary of Phrase and Fable (1898) at salt «both in Latin and Greek, was a common term for wit, or sparkling thought well expressed». Martialis brukte begrepet i Epigram 3,20 (ca. år 100): «lepore tinctos attico sales narrat» (sjarmerende skjemt fortalt med attisk salt). I Soma’s dictionary of Latin Quotations, Maxims and Phrases (2010) gjengis en teori om at det kan være en «corruption of Ciceros customary opening of his letters to his friend, Atticus, which often reads Cicero Attico sal.», Cicero til Atticus, vær hilset.

Det er en herlig passasje i Karen Blixens Syndefloden over Norderney (Syv fantastiske fortellinger, 1935): «‘De aner ikke hvor rensende dette stedet er,’ sa prinsessen av Augustenborg til herr Goettingen, ‘selve havet blåser tvers gjennem klærne, gjennem hud og marg og ben og rett inn i hjertet, så selve sjelen blir renskurt, soltørret og saltet.’ / ‘Med attisk salt, det har jeg alt merket,’ sa herr Goettingen, men for sig selv tilføide han mens han så på henne: Ja, ved Gud, akkurat som en klippfisk.»

ODS har eldste referanse til attisk salt i Søeofficererne av J.C. Tode (1782). I NB er eldste treff i en redaksjonell tekst i 15. bind av P.F. Suhms Samlede Skrifter fra 1798: «Suhm, hvis Aand i hans Forfriskningstimer befandt sig vel ved at oplives ved attisk Salt og morsomme Anecdoter.» Uttrykket har nok gått ut av bruk foruten ved omtale i bøker om talemåter og klassisk dannelse, men det er jo greit å kjenne betydningen hvis man f.eks. skulle gi seg selv den belønning å lese Karen Blixen (eller Cicero).

Se også engelsk salt (som nær selvfølgelig er et avføringsmiddel).

Illustrasjon: W.H. Brooke  i Harrisons The humorist, 1832

Andre fine, alderstegne begreper du kan lese om, er f.eks. Cicerone og Alfons.

Redigert 13.6.2017 med tilleggelse av teorien fra Somas dictionary.

Attisk salt

Cicerone

The English Dance of Death, Th. Rowlandson 1815 the vision of skulls

engelsk: Cicerone; tysk: Cicerone

Guide, veiviser, reisefører. H.A. Kofods Conversations-Lexicon fra 1817 gir en utmerket forklaring: «Kaldes i Italien, fornemmelig i Rom, den, som viser og forklarer Fremmede Stadens Mærkveærdigheder og Oldsager. Jo grundigere og lærdere Kundskaber Ciceronen har om Kunst- og Oldsager, desto bedre kan han forestaae sit Embede, og flere fortjente Archæologer og Kunstcritiker, […] have ei holdt det under deres Værdighed at hellige sig en Beskjeftigelse, hvori de kunde gavne Andre, medens de selv ved den gjentagne Betragtning af Kunstværkerne, gjorde sig mere fortrolige med dem.» Det er brukt i Georg Sverdrups oversettelse av Heerens Haandbog i de gamle Staters Historie (1800): «en Caste af Translateurer (…) som vare baade Ciceroni for Fremmede og Mæglere ved Handelen», og ordbokoppføring (Ciceroni) samme år i Jens Leths Dansk Glossarium: «Een som viser Fremmede, Reisende, omkring».

Riksmålsordboken hevder at det egentlig er «Ciceros navn brukt spøkefullt med henblikk på ciceronenes ‘veltalenhet’». En helt annen forklaring står i Morgenbladet 8. september 1819: «Oprindelse til Benævnelsen Cicerone. En pavelig Schweizersoldat var den Første, som, i rom, gjorde en Næringsvei af, at ledsage Fremmede ved Beskuelsen af Mærkverdighederne, og af hans Benævnelse Suiz-zero opkom efterhaanden Navnet Cicerone». SAOB angir for Sverige eksempel på bruk fra 1771 og at opprinnelsen trolig er «af namnet Cicero, på grund af de som ciceroner tjänstgörande personernas vältalighet. […] ordet är i it. i sin nuvarande bet. påvisadt redan 1685». Før dette var cicerone også brukt i betydningen veltalende, som Cicero, f.eks. i Petter Dass’ Nordlands Trompet: «Latinen og hængte paa Tungen Bereed, / Slig Gloser som giør Ciceroner fortræd».

I 1865 utga Fredrik M. Wallem En bergensk Cicerone, og i 1868 C.S.S Lous En Stavangersk Cicerone; bybeskrivelse med historie og noen reisetips («Kommunikation. Er Du plaget af Ligtorne, saa vil Brolægningen paa Steder i Bergen ikke bidrage synderligt til at lindre Din Smerte i den Henseende», «Klimat. At have flere Maaneder stadigt Regnveir generer ikke Bergenserne, men de tale meget nødigt om dette Regnveir – det maa Du endelig huske godt paa»). I 1902 finner vi Kristiania-Ciceronen, som for eksempel beskriver Grünerløkka slik: «Det er store lange, rette Gader, som Markveien, Thv. Meyers Gade, Trondhjemsveien o. fl., som Helhed en lidet interessant Del af Byen». I 1912 og 1913 ble det også utgitt en Stortings-Cicerone «en veileder for alle, som skal ha forbindelse med Stortinget». Man hadde Kupé-Ciceroner (ca. 1907) for togreisende med informasjon om hver stasjon på ruten m.m. Disse bøkene viser ordet i bruk lik tilfellet med forleggeren Baedeker, som en periode var eponym for reiseguide.

I dag brukes ordet nok i mindre grad, og vel neppe om annet enn en reisefører. Slik i Ove Røsbaks biografi Rolf Jacobsen (1998): «Rolf er så godt forberedt på turen, han er deres cicerone, han legger opp rutene, det er bare å følge etter.»

Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The English dance of Death, 1815

.

Cicerone

Øvelse gjør mester

misc hood comics annual 1832

engelsk: practice makes perfect; tysk: Übung macht den Meister

Det at man må øve for å bli flink til noe, er like selvsagt som det er irriterende. Om det er alt som skal til for å bli mester, kan nok saktens diskuteres. Kanskje det bare handler om mengde. Det hevder i hvert fall Malcolm Gladwell i sin bestselgende selvhjelpsbok Outliers fra 2008.  Her lanseres 10 000-timers regelen, en påstand om at for å oppnå kompetanse i verdensklasse i et felt trengs det cirka så mange timers øvelse.

Innenfor tariffområdet i Norge er et arbeidsår regnet til 1695 timer, mens SSB regner 1750 timer i et årsverk. Det er vel rimelig å anta at en arbeidstager mestrer jobben sin etter nær seks år. Videre er Mesterbrev i dag en toårig videreutdanning som en med fag- eller svennebrev (vanligvis fire år til sammen) og minimum påfølgende to års praksis kan ta, tilsammen gir det vel åtte år med øvelse. Gladwell baserer seg i stor grad på forskningen til K. Anders Ericsson m.fl.: The Role of Deliberate Practice in the Acquisition of Expert Performance (1993). Akkurat det er ikke Ericsson så glad for. I Training history, deliberate practise and elite sports performance (2012), et tilsvar til en kritikk av resultatene, avviser Ericsson Gladwells bruk av sin forskning som fullstendig misforstått: «Our main point was that the best group of violinists had spent significantly more hours practising than the two groups of less accomplished groups of expert violinists, and vastly more time than amateur musicians. There is nothing magical about exactly 10 000 h.» Jeg håper ikke det tok 10 000 timers arbeid for å finne ut akkurat det.

Det har vært vanlig å tilskrive Periander (død rundt 583 fvt.) uttrykket øvelse gjør mester. Periander var Korints andre tyrann og en av de syv vise menn (ifølge listen til Diogenes Laertios, ikke Platons). Antageligvis skal det han sa oversettes som øvelse er alt, eller alt er øvelse (se f.eks. Engels 2010 og Snell 1938). På latin lyder det usus est magister optimus, brukt av Cicero i Pro Rabirio Postumo (år 54 fvt.), en forsvarstale i rettsaken mot Rabirius Postumo der Cicero var advokat. Rabirius hadde lånt Egypts farao (og far til Kleopatra), Ptolemaios XII Auletes, en betydelig pengesum som faraoen ikke ønsket å betale tilbake. I stedet satte han Rabirius i fengsel i Alexandria (angivelig for å beskytte ham mot den rasende mobben, som syntes skattene pålagt dem for å dekke opp for faraoens bestikkelser var for store). Rabirius klarte å flykte hjem til Roma, men ble der av Senatet anklaget for pengeutpressing av Egypt. Cicero fikk Rabirius frikjent  (oversettelse av talen med kommentarer av Mary Siani-Davies, 2001).

«Øvelse gør konsten let», står det hos Moth (ca. 1700), mens det i den dansk-tyske ordboken til von Aphelen (1764) lyder «[d]aglig Øvelse gjør en kunstig Mester». Oversettelsen tyder på at kunstig her er ment som dyktig. Så hos B.S. Ingemann i Erik Menveds barndom (1828): «jeg har ikke i lang Tid havt et saadant Heltemod til at tale med Damer. Øvelsen gjør Mesteren, kan jeg troe. Eders Amme kan vidne, Hr. Drost! at det dog er Løgn og Sladder, naar de onde Tunger vil sige, jeg taber Mund og Mæle hos Damer», mens Mau (1879b) kan legge noe til: «‘Øvelse gjør Mesteren’, sagde Manden, han kastede sin Kone ud af Vinduet for at lære hende at flyve.»

På tysk er det omtalt som allment ordspråk i Johann Christoph Wagenseils Belehrung der jüdisch-teutschen Red- und Schreibart (1699): «Das gemeine Sprichworte ist wahr: Allein die Ubung macht den Meister». Raith og Hopffer tilsvarende i Christlicher Trübsals-Ruhm 1676. Den fulle frasen er av og til Lehre bildet Geister; doch Übung macht den Meister, samt at Übung macht den Meister und ab und zu ein Baby, også gir en god del treff.

På engelsk (det vil si: ikke engelsk, men kentisk 1300-tallsdialekt) har vi spor allerede i en bok fra 1340, Dan Michels Ayenbite of inwyt, eller ordrett oversatt: igjen-biting av innover-vidd, i.e. dårlig samvittighet/Remorse of conscience: «Efterward, uor to lyerni him wel to ssriue. uor wone : makeþ maister»: Etterpå, for å lære ham godt skrifte(mål?). for vane skaper mester. Denne boken, en oversettelse av den franske Laurent du Bois’ Somme le Roi (1279), er foruten å være viktig som dialektdokumentasjon mest kjent fra en en håndfull referanser i Joyce’ Ulysses (1922, agenbite of inwit).

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

 

Øvelse gjør mester

Det er menneskelig å feile

Max_und_Moritz_(Busch)_047

engelsk: to err is human; tysk: Irren ist menschlich

Uttalelsen blir gjerne tilskrevet Cicero, som i sin 12 fillipiske tale (år 43 fvt.) sa: «Cuiusvis hominis est errare, nullius nisi insipientis in errore perseverare», ethvert menneske gjør feil, men bare en tåpe insisterer på å fortsette å gjøre dem. Andre del av setningen gir utsagnet litt mer innhold enn det selvfølgelige: at mennesket ikke alltid får til det det prøver på.

Konfucius (ca. 552 til 479 fvt.) skal ha sagt noe nesten fullstendig likelydende som Cicero i Analects 15,30 (eller Samtaler; aforismer samlet og satt sammen etter hans død), her oversatt av James Legge (1861): «To have faults and not to reform them – this, indeed, should be pronounced having faults.»

Det er kanskje like slående som det er selvsagt, for likelydende varianter dukker opp fra mange steder, bl.a. som attribuert til Seneca d.y. (død år 65): «errare humanum est, perseverare autem diabolicum, et tertia non datur», det er menneskelig å feile, å fortsette feilene er av djevelen og noe tredje finnes ikke. Resirkulert av Augustin (år 354 til 430) i Sermo 164: «Humanum fuit errare, diabolicum est per animositatem in errore manere», det er menneskelig å feile, men djevelsk å fortsette å feile av stahet. Alexander Pope gjorde en populær og fin vri i An Essay on Criticism 1711  (linje 325): «To err is human, to forgive divine».

I Henrich Müllers Taare- og Trøste-Kilde (1677): «At feile er Menniskeligt. Dend ene holder dend anden sin Mennisklighed til gode». Klisjeen er oppført i von Aphelens Dictionnaire Royal fra 1775, og opptrer jevnlig i norske aviser i hvert fall fra 1820-tallet og fremover, stort sett etterfulgt av at dette ikke unnskylder tåpelighetene. Mer Seneca enn Pope, altså.

* Tegning (Lehrer Lämpel) av Wilhelm Busch (1865), fra Max und Moritz
Det er menneskelig å feile