En hestehandel

john leech rob s Surtees mr. sponge's sporting tour2

engelsk: Horse trade; tysk: Kuhhandel.

Avtaler, kompromisser og harde forhandlinger; oftest politisk kjøpslåing der en gjerne bytter moralske standpunkter for symbol- og hjertesaker. Kanskje påvirket av det tyske Kuhhandel brukes i Danmark studehandel (som gjenfinnes med noen få eksempler i norske aviser, mens hestehandel finnes av og til på dansk). Ammer (2013) oppgir horse trade som uttrykk på engelsk dokumentert fra 1820, men det er uspesifisert om det gjelder allment billedlig eller den politiske betydningen. Det synes ikke utbredt på engelsk før på 1900-tallet.

Handel med hester krevde i sin tid egne evner, da det er vanskelig å vurdere dyrets verdi samt at det var relativt sett store summer som skulle forhandles om. Antageligvis hadde mange i yrkesgruppen en særegen omgangform. Mathias Skeibrok, Sandfærdige Skrøner og sligt noget fra 1891 (s. 46): «Hans Ansigt, der udtrykte Hestehandlerbegavelse og Humor i hver Fold», antyder vel noe slikt. På 1700-tallet måtte man ha et eget pass for å være en omreisende hestehandler, og en artikkel i avisen Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger fra 26.2.1802 gir en detaljert beskrivelse av hvordan tilreisende bønder ble skjenket og rundlurt av profesjonelle hestehandlerbander (se særlig opp for de svenske!) på markedene rundt om i landet. Eilert Sundts Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1844, s. 18 og 219) forteller også om bedrageri i handelen, og avisene har flerfoldige fortellinger om snyteri og rettssaker i forbindelse med salg av hester.  Analogien i vår tid kommer klart frem hos Oddvar Røst, Torsdag før pinse (1963, s. 46): «Alt det fanteriet som før i tiden var forbundet med hestehandleriet synes å være gått over på bruktbilhandelen». Det var altså neppe en omsetning med godt rennomé som lå til grunn for ideen om at bytte av tjenester og prinsipper i politikken kunne beskrives som hestehandler.

Begrepet ser ut til å ha vokst frem gradvis som et bilde på noe ganske nedrig. Eksempelvis i Den Norske Rigstidende 25.3.1848: «Kirkernes Indtægter ere oprindeligen bestemte til at sikre tilstrækkelig store Kirker, men Kirkeeierne ansaae, om man skal bruge Udtrykket, det Hele næsten som en Hæstehandel». Tilsvarende i Drammens Tidende 1.4.1851: «Man sparer paa Skillingen og lader Daleren gaa, naar man prutter om en Statsraadsgage, som en Hestehandel», og i Ot.prp. nr. 21 (1896) s. 16, om prestenes inntektsgrunnlag: «ved Brudevielse pruttes der som ved en Hestehandel» (Stortingsforhandlinger 1896 Vol. 45 Nr. 3b). Odelstingspresident Adolf Bredo Stabell skrev 1.2.1853 i sin egen avis, Morgenbladet (han var både medeier og medarbeider), om salg av Gamle Aker kirke til Christiania, (Stabell var også Akers ordfører): «Man bebreide mig dette som et Høkeri og meente at jeg vilde drive en Hestehandel og have at Bygden skulde tjene paa Handelen». Det kan jo være det var alle hestene Stabell red på som var problemet. Utgangspunktet er altså pruting og kraftig kjøpslåing innenfor et noe uryddig gebet. Hester behøver ikke være involvert i handelen lenger, og helst ikke penger heller.

Benevnelsen ser ut til å være i bruk fullstendig som i dag i Stavanger Aftenblad 23.7.1898: «Men selv om bladene vilde blæse i krigs-basunen, – særlig da hundedagene stunder til, – saa er det ikke synderlig fare. Det vil alt opløse sig i en hestehandel af den høiere diplomatiske art». Tromsø Amtstidende skriver syrlig 18.12.1899: «Det er muligt at Englands krig med boerne har sin indflydelse paa hestepriserne sydpaa; men hvilke fordele den politiske hestehandel paa Karlsø kan bringe vor landsdel ved sit arbeide for Ruslands frie handel hernord, er mindre begribeligt».

Bevingede ord hevder opphavet er fra Otto von Bismarck. I en tale i Riksdagen 3.12.1850 bruker han riktig nok analogien mellom diplomatiske forhandlinger og å ikke avsløre sine maksimums- og minimumspriser i en handel om hester: «Jeder, der einmal einen Pferdehandel gemacht hat, wird sich während desselben hüten, einem Dritten und vielleicht einem sehr geschwätzigen Dritten, mitzutheilen, welches Maximum des Preises er nicht überschreiten, oder unter welches Minimum er nicht gehen wolle, den sein Minimum des Anderen sein; ich glaube, dieser Vergleich macht die Sache ganz anschaulich», men det ble altså ikke noe stående uttrykk på tysk av den grunn, før de fikk kuhandelen på slutten av århundret (Ladendorf 1905).

Under politiske hestehandler begynner den særegne øvelsen med kamelsluking, som få er så gode til som våre folkevalgte. I en sak i Dagbladet 28.10.2013 om fastlegers rett til å reservere seg mot å henvise kvinner som ønsker abort, illustreres dette når SVs Audun Lysbakken sier: «Jeg reagerer veldig sterkt på at Bent Høie framstiller dette som noe annet enn det han var imot i fjor. Det er mye ærligere å innrømme at han har slukt en kamel. / Lysbakken mener at dette er en prinsippsak. – Den passer derfor dårlig som en del av en hestehandel Høyre har inngått med KrF». Det er nok dessverre akkurat prinsippsakene som ligger på bordet når hesten skal selges og kamelen slaktes.

* Illustrasjon: John Leech, Robert S. Surtees Mr. Sponge’s Sporting Tour (1853)

.

Advertisements
En hestehandel

Hylekor

breaking the news

engelsk: booing crowd; tysk: Buhrufe aus der Menge

Opprinnelig betød et hylekor en flokk av hylende mennesker, men det ble fort et bilde på massiv misnøye. Det har så vidt jeg kan se alltid ligget en form for misbilligelse i anvendelsen, og beskriver helst massiv syting og mas.

22. november 2016 skrev Kristin Clemet på sin blogg: «Å bruke begreper som ‘hylekoret’ om dem som er uenig med deg, eller å antyde at man er for ‘svenske tilstander’ eller åpne grenser, fordi man reagerer på tonen og retorikken som brukes, er ikke passende for en statsråd.» Bakgrunnen var Sylvi Listhaugs formulering på Facebook (via Dagbladet 22.11.2016): «‘Bli med og si klart og tydelig ifra at vi ikke lar oss stoppe av dette hylekoret. Vi vil fortsette å kjempe for en streng og bærekraftig asylpolitikk som sikrer den norske velferdsmodellen’, skrev innvandrings- og integreringsministeren på Facebook i går kveld.» Det er nok ordvalget anvendt som hersketeknikk for å redusere andres synspunkter som sutrete og kronisk negative Clemet reagerer på. Dette er en nyanse som ikke fremgår i ordbokdefinisjonen til Nynorskordboka (og tilsvarende mangelfullt i Bokmålsordboka og andre oppslagsverker): «opinionsgruppe som høglydt gjev uttrykk for misnøye over noko; proteststorm». For dansk gir DDO en bedre beskrivelse: «gruppe af personer der beklager sig højlydt på en jamrende, kværulerende eller chikanerende måde». Men også denne definisjonen tar utgangspunkt i anvenderens synsvinkel, og gjenspeiler ikke at det oftest brukes som retorisk merkelapp.

Det eldste eksempel jeg finner ved søk i Nasjonalbiblioteket, er i avisen Den Frimodige 16.1.1852 (som gjengir fra Tromsø Tidende). Det er en beskrivelse fra indre Finnmark om «Finnernes religiøse forvildelser […] thi det er paa Vanviddets Standpunkt, den stakkels Fjeldfin nu befinder sig, ikke enkeltviis, men i Masse». Læstadianer-bevegelsen hadde fått stor utbredelse i området, og kirken var svært misfornøyd med denne lekmannsvekkelsen blant samene. Derfor ble presten Nils Vibe Stockfleth sendt til Kautokeino i et forsøk på å roe gemyttene: «Ved den første Optræden blandt denne Menneskeflok maatte Stockfleths Sind, som enhver fornuftig Kristens, gribes af den smerteligste Medlidenhed. Mængden var saa forskregen, at den neppe havde Mæle længer; en hæs Hvæsen lød fra de Flestes Struber. Man samlede sig til Hylekor; Enkelte vare Fuldkommen afsindige.» Stockfleth var i utgangspunktet en forkjemper for at samene skulle beholde sitt språk og i noen grad sin samiske identitet (se f.eks. hans dagbok utgitt i 1860), men i dette arbeidet virket han mot sin hensikt, og konflikten eskalerte og toppet seg med Kautokeino-opprøret der lensmann Bucht og handelsmannen Ruth ble drept i november samme år. I sitatet er hylekor ganske konkret om hylende mennesker.

Av en artikkel i Aftenposten 19.9.1877 skjønner vi at verden er seg selv lik: «Resten af de Zigeunere, der for nogen Tid siden ankom med ‘Angelo’ til Kristianssand fra England, er nu idag ankommet hertil over Drammen og foreløbigt indsat paa Raadstuen for med det Første at tilbagesendes til England. […] Zigeunerne […] føle sig synlig generede over den Opmærksomhed, der vises dem fra Politiets Side, og da de erfarede, at de skulde overnatte paa Raadhusets Enemærker, opførte Kvinderne et fuldstendigt Hylekor med ægte sydlandske Gebærder.» Deretter følger spekulasjoner over i hvilket område disse «fremmede Fanter» hadde tenkt å gjøre ugagn og kriminalitet gjennom vinteren og at det «er dette, som for enhver Pris maatte forhindres, og Ingen vil vist forsvare den Mening, at dette fra vore Autoriteters Side skulde være ‘en inhuman Fremgangsmaade imod Fremmede, der Intet havde forbrudt;’». Her kan nok hylingen fortsatt ha vært til stede, men holdningen i teksten er også tydelig desavuerende.

Som merkelapp på de andres sutring har hylekoret alltid egnet seg godt. Her avisen 1ste Mai 28.4.1916: «Selv kapitalismens aller ivrigste halleluja-korister undser sig nu for at istemme hylekoret mot 8-timerskravet som et utslag av dovenskabens og nydelsessykens djævleklo i folket». Vi skal vel være glad for at dette hylekoret forstummet. Så fra den andre siden, i Den revolusjonære makt utgitt av Høires Centralstyre i 1933 skriver Realph Norland (s. 38): «Det er ovenpå slike uttalelser og de beslutninger som fulgte dem, at hele det agitatoriske hylekor skriker op som en skjæreflokk straks en konservativ mann slår fast at sosialistene vil anvende våpen i sin kamp.» Et eksempel førti år senere, der jeg tror hylekoret fikk rett, er i Grunnsirkel i marxismen-leninismen, trinn 2 (1974, s. 18): «Mange progressive blei i sin tid med på det reaksjonære hylekoret mot Folkets Kina fordi de ikke forsto Indias rolle i det sosialimperialistiske spillet.» Tonen i disse politiske tekstene indikerer, som for Sylvi Listhaug, at formuleringen ikke brukes for å overbevise noen, men for å spisse frontene.

Det er altså et vanlig, om enn ikke spesielt elegant retorisk grep Sylvi Listhaug benytter seg av når hun betegner meningsmotstandere som et hylekor. Det kan uansett være greit å minne statsråden på at hylekor er oppført på listen over uparlamentariske uttrykk som ikke er tillatt å si fra talerstolen på Stortinget (via Torbjørn Røe Isaksens blogg, konservativ.no). I Norges nasjonalforsamling skal nemlig representantene være gode forbilder.

(Dagen etter Listhaugs Facebook-innlegg stilte ifølge Aftenposten rundt 100 mennesker utenfor statsrådens kontor og hylte mot vinduet hennes. Som man reder, ligger man, kan man vel si).

Hylekor blir også brukt om dyreadferd, særlig hunder og ulver, som hos Nansen i Fram over Polhavet (1897, s. 386): «Ret som det er istemmer de et hylekor, så det sikkert må høres i Sibirien, og trætter og kjekler til ulddotterne fyker.» De fleste engelsk-norsk-ordbøker gir oversettelsen howling chours, men det dekker i hovedsak bare dyrekorene eller reelle kor som altså hyler. Det engelske og tyske oversettelsesforslaget jeg har gitt, er ikke helt dekkende, men var det nærmeste jeg kom.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1831

 

.

Hylekor

Skyte gullfuglen

com an 1838 hood what is worth doing at all

engelsk: to hit the jackpot; tysk: das große Los ziehen

Å ha skutt gullfuglen betyr at man har hatt stort hell, kommet i særdeles heldige omstendigheter.

Gullfugl, brukt billedlig, synes en gang å ha dreid seg om å gjøre et såkalt godt parti, altså å ha giftet seg til penger, eventuelt benevnelse på en man kan nyte økonomisk fordel av, og fuglen trengte slett ikke skytes, bare fås fatt i. I denne betydning ser jeg det først brukt av Chr. Winther i diktet Jacob og Lone (1832, her 1854 s. 282): «Du fange kan din Guldfugl, og vorde Lones Mand», videre en kortspiller i B.S. Ingemanns Landsbybørnene (1852, s. 69): «Ikke en eneste Guldfugl iaften, som det kunde være Umagen værd at plukke». Gullfugl har også kunnet bety en gullmynt (von Schmid 1860, s. 94): «‘Jeg har rigtignok ingen Dompap at give dig, men her er en anden Guldfugl, vil du have den?’ sagde hun og stak en blank Guldpenge i Haanden paa ham». Som symbol for lykke er gullfugl i hvert fall brukt av H.C. Andersen i romanen O.T. (1836, s. 232): «Nu reise vi snart, og fange da Glæden, den deilige Guldfugl!», og kanskje kan man tolke det inn i eventyret kalt Gullfuglen (som finnes i varianter både hos Asbjørnsen og Moe, så vidt jeg kan se først publisert i Asbjørnsens Juletræet for 1850, s. 58, og brødrene Grimm 1812, som igjen skal ha basert seg på Günthers Kindermährchen fra 1787). Men ingen steder blir altså fuglen skutt.

papageienschiessen tresnitt fra 17 århDet man derimot skjøt i gamle dager, var papegøyer. I Norge er dette dokumentert i Edvard Edvardsens Bergens Beskriffvelsis Anden Part (1684, s. 342) for året 1625: «Fierde Pintzedag, der Papegøyen vaar afskiødt, opstigede Tree Tydske Tømmermænd op ad Stangen, oc alle tre fulde ned, dog at dend anden falt den som først faldt ned paa Hofuedet, oc begge døde, mens den Tredie som sist faldt dennem begge, blef wed Lifuet, oc frisk oc Sund gick hiem.» Han sov nok godt den natten.

Utgangspunktet her er en konkurranse der en papegøye (eller en annen fugl/fuglefigur) ble anbragt på toppen av en stang, og vinneren var den som kunne skyte den ned. Ifølge en artikkel av Dag-Geir B. Knudsen (uten kilder, publisert 14.9.2010 og tidligere trykket i Bergensavisa) kan tradisjonen dateres tilbake til slutten av 1400-tallet, bragt dit av tyskere, og den opphørte i 1824: «Seierherren i denne ærverdige skytingen fikk senere tittelen ‘Fuglekongen’ etter at kong Christian kvart deltok i det herrens år 1599 med stor iver». Samme artikkel tilskriver bergenstradisjonen med å klatre opp mastene på Festplassen på 17. mai denne hendelsen i 1625. Slik fugleskyting, der vinneren fikk tittel tilsvarende fuglekonge (Papageienkönig i Tyskland og Captain Popinjay i England), var utbredt i Europa i hvert fall fra senmiddelalderen, og fuglen er benevnt som papegoyen på tysk i hvert fall siden 1480 (Mithoff 1867, s. 235). Otto Kalkar (1881–1907) har et eksempel fra 1517: «so skall the strax gange nedher til papegoyen, oc skydhe henne aff, oc føles siden at i byen bode papegoye koninge oc meygreffuen», men kildeangivelsene hans er ugjennomtrengelige.

Som metafor for hell og lykke er det først dokumentert brukt av Holberg (Første Samtale 1728, s. 5): «Men I indbilder Jer, at I har alleene Lykken i Lummen, og at det er Jer alleene given at skyde Papegoyen af», og i komedien De u-synlige (1731, III,3): «Ney Herre! I har skudt Papegoyen. Jer Troskab er bleven rigelig belønned. I er, næst mig, den lykkeligste Mand paa Jorden.» Kalkar har også et eksempel på betydningen av å ha lykken med seg som ut fra rekkefølgen er eldre enn Holbergs, men uten år og ikke mulig å gjenfinne.

Ettersom papegøyeskytingen opphørte og jakten på gullfugler formodentlig tiltok, er det kanskje naturlig at disse to klisjeer smeltet sammen. Slik først hos Kitty Lossius, Frøken Snobb og hjerterdame (1925, s. 168): «Hvor Stenersen ser strålende ut idag! Men så vet De jo også at De har skutt gullfuglen». Det hele er nok mer sørgelig for fuglen selv, som er skutt, men ingen synes å tenke på den siden av saken.

* Illustrasjon: Øverst: Thomas Hood, The Comic Annual 1838; nederst: tresnitt fra 1600-tallet

.

Redigert: Opplysningene fra Otto Kalkars ordbok er lagt til 13. juli 2016

Skyte gullfuglen