Gespenst

Davy_Jones_by_George_Cruikshank 1832

engelsk: shape (spook); tysk: gespenst

Fra tysk: spøkelse, men er også brukt om uhyrer av ymse slag, og nå oftest skikkelse, figur, form. Den eldste forekomsten finner jeg hos Anders C. Arrebo, som var biskop i Trondhjems stift i noen få år før han ble fradømt sitt embete på grunn av et fyll og skjørlevnet (lexOpen). Arrebos diktning innledet visstnok barokken (og innførte aleksandrinere) i Danmark-Norge. Hovedverket Hexaëmeron (påbegynt rundt 1631), ble utgitt posthumt i 1661 (s. 69): «Siungende Lofsang skøn, som vel for HErren kand klinge, / Som dref Mørkheden bort, med dends Gespenster oc Drømme.»

I Mickel Pedersøn Escholts Geologia Norvegica (1657, s. 22), som tar utgangspunkt i et stort jordskjelv på Østlandet 24. april s.å., kan vi lese om gruveindustriens farlige utfordringer: «Det er oc vist, at i mange Malmgruber findis adskillige Spøgelser oc Gespenster, iblant huilcke, somme giøre Berg-Gesellerne [bergverksarbeiderne] aldelis ingen skade, men vancke ellers omkring, nedre [sic] i Gruberne, oc tage sig allehaande Sysler for […] Men somme aff saadanne Spiritibus oc Spøgelser, ere paa nogle stæder saa farlige oc skadelige, at de dræber oc omkommer Berg-Gesellerne, oc infestérer oc forjager dennem, saa de aldelis med alle, maa offuergiffue oc forlade de Gruber, oc forføye sig paa andre stæder». At gespenst står ved siden av spøkelse, indikerer vel at ordet kan ha et noe annet innhold. NBL skriver forøvrig om boken at «Escholt ble den første i verden som brukte ordet ‘geologi’ på trykk med noenlunde samme betydning som det har i dag.» Holberg omtaler gespenster i flere verker, og alltid i betydningen spøkelse; først i Samling af adskillige Nye Samtaler fra 1728 (s. 30): «ligesom den, der først har faaet i Hovedet, at det spøger i Huuset, tager udi Tusmørke hver Stoel og Bænck for et Gespænst.» Christian Bastholm skriver derimot om noe generelt vemmelig i Den geistlige Talekonst (1775, s. 229): «Han er en Hykler; Tilhøreren seer her det afskyeligste, graadigste, falskeste Gespenst for Øinenen, just i den Skikkelse, i hvilken han selv vilde have malet sig sig saadan en Hykler.»

I Jens Zetlitz’ dikt «Morgenen» fra 1798 (s. 332) kan vi anta at ordet beskriver skikkelse, form: «I Don Jouan Gespenst hun kunde være». Mer abstrakt brukes det når Wergeland i Morgenbladet 21.9.1831 gir tilsvar på en negativ anmeldelse av stykket Opium: «Denne ‘Æsthetik’ er ellers – efter Nedskriverens Æsthetik d. e. efter hans Skjønfølelse – det latterligste Gespenst man kan tænke sig». Som metaforisk spøkelse i Anarkiets bibel av Hans Jæger (1906, s. 272): «arbejdsløshedens afskyelige gespænst var for evig forsvundet – her var arbejde nok for alle!».

I dag er det like gjerne i bruk i betydningen figur, kropp, person, som i C.Th. Paulsens anmeldelse av Det Norske Teatrets dramatisering av Lagerkvists Bøddelen i Dagsavisen 22.1.2000: «Den tar seg aldri opp igjen, til tross for gjentatte rop, overdrevne stilistiske ølgulper og Anneli Dreckers syngende gespenst frem og tilbake over scenen», eller i oversettelsen av Eça de Queirós’ Familien Maia (2000, s. 182): «Med i klikken var også et annet gespenst, en fet, kortvokst, halsløs mann». Det er altså fortellingen om spøkelset som fikk kroppen tilbake.

* Illustrasjon: George Cruikshank, Davy Jones 1832

Advertisements
Gespenst