Nesten river ingen mann av hesten

com an 1839 a mount carried over

engelsk: Close, but no cigar, a miss is as good as a mile;
tysk: knapp daneben ist auch vorbei!

Poengtering av at et forsøk, selv om det nesten fungerer, ikke er å lykkes. Kanskje bildet viser til den gang hester fortsatt var del av militær strid, eller, mer trolig, til ridderturneringenes dysting (som foregikk til hest, ofte med lanser).

Da Hans Hagerup i 1742 oversatte Niels Klims Reise under Jorden (som Holberg skrev på latin i 1741 for å tekkes det internasjonale markedet), valgte han å gi originalens «vanam sine viribus iram» (s. 333) ordlyden «Banden slaaer ingen af Hesten» (s. 306). I Peter Zeebergs oversettelse fra 2012 er dette mer ordriktig «vreden er spildt uden slagkraft» (s. 333). Holberg siterer fra Livius’ Ab Urbe Condita I, (ca. 20 fvt., 10,4), og det er nok ment som en innforstått vits i sin sammenheng. I vår sammenheng er det vesentlige ikke Hagerups ordvalg, som for så vidt innebærer omtrent det samme, men at lokaliseringen viser at det må ha vært en kjent frase allerede. Eldre eksempler finner jeg likevel ikke. Les videre “Nesten river ingen mann av hesten”

Nesten river ingen mann av hesten

Ta seg vann over hodet

the comic offering seymour 1832 sheridan vann

engelsk: in over one’s head, bite off more than one can chew;
tysk: sich zu viel vornehmen, einer Aufgabe nicht gewachsen sein

Begynne på noe man ikke makter å fullføre. Ta på seg en oppgave større enn man klarer. Å ha hodet over vannet er et billedlig antonym, og kanskje også konkret. Å være på dypt vann og det engelske in over one’s head er sannsynligvis i samme metaforfamilie, men tilsynelatende er de alle langt yngre. Det er vel en grei antagelse at med vann over hodet er man i ferd med å drukne, og å drukne i arbeid eller andre problemer er også en relativt vanlig talemåte, men at man skal ta seg vannet der er i grunnen bare rart, med mindre man skal døpe seg selv (som også er rart). Før i tiden var da også uttrykket litt annerledes.

I Peder Laales ordspråk fra 1300-tallet lyder det: «Ho som lader vand offuer hoffuidet da løber det snart i ermene». Det kan man jo forstå som at å gjøre noe dumt får konsekvenser. Å La vann over hodet ble etter hvert kanskje tilsvarende merkelig; Christiern Pedersens kommentarer til ordtaket i 1515-utgaven forklarer at vann som er gydt ut over hodet pleier å flyte hurtig ned til ermene, men kritiserer ellers Laales latin, ikke hans dansk. Hos Peder Syv (1688) blir så vannet tatt: «Tager man sig Vandet over Hovedet, da løber det i Ærmerne». Grundtvig gjør et forsøk på å normalisere det i Danske Ordsprog og Mundheld (1845, nr. 1204) som «Hvem der hælder Vand over Hovedet, faaer det let i Ærmet», mens Mau (1879b, nr. 11 108) mener å ta seg vann over hodet er egnet «om den som indlader sig paa vovelige Foretagender, hvorved han let kan skade sig».

Ellers bør nevnes at hos Holberg får aktørene til stadighet helt vann over hodet,  (f.eks. i Den Vægelsindede, 1723, V,5): «i Steden for at faa et Kyß, eller i det ringeste Tack for saadan Høflighed, faar jeg Skieldsord og Vand over Hovedet». I Larsen/Nyborgs kommentarer til stykket kan man lese at «det var almindelig brugt at kaste vand efter folk for at vise sin ringeagt. Oluf Nielsen skriver om skikken: ‘Man skulde tro, at det var skident Vand [fx natpottens indhold], der saaledes blev hældt over Folk, men tvært imod skulde det være rent Vand. … det var en større Forhaanelse at kaste rent end skident Vand paa Folk.’ (Kjøbenhavns Historie og Beskrivelse, bd. 6, 1892, s. 26)». Om det har noen sammenheng, er vel ikke opplagt.

Christian Braunmann Tullin håpet nok også på kyss da han i 1752 skrev det innsmigrende «Et par Ord til de Skjønne» (Samtlige Skrifter I, 1770, s. 326): «Ak! mine skjønne, jeg staaer her og forsvarer eder, saa baade Puder og Sved triller mig ned over Panden i dette hede Veir; og har jeg ikke taget mig Vand over Hovedet?» Muligvis syntes hans kone, Mette Kruchow, at han hadde nettopp det. I J.N. Wilses Norsk Ordbog fra 1780 (som vel egentlig er en ordbok for Spydeberg-området) finner vi ordet vasko forklart som «at blive vaad paa Fødderne, it[em] tage Vand over Hovedet» (s. XXXVIII).

Charles Darwin ønsket seg helst en død, gammel hane i et brev til W.D. Fox 7. mai 1855 (oversatt i 1889): «jeg vil præparere skeletter af gamle haner. Hvis en gammel vild hane skulde dø, saa vær saa snil at huske paa mig; jeg bryr mig ikke om kalkununger og heller ikke om buldogger. Mange tak for dit tilbud. Jeg har hvalper af buldogger og mynder nedlagte i salt, og jeg har ladet unge føl af arbeidsheste og væddeløbsheste omhyggelig maale. Om jeg kommer til at utrette noget i dette emne, er vel tvilsomt. Jeg har tat mig vand over hodet. Din hengivne C. Darwin.» Her er det så mye å peke på at jeg like godt lar være.

* Illustrasjon: Robert Seymour, Louisa Henrietta Sheridans The Comic Offering 1832

.

 

 

Ta seg vann over hodet

Hardbarket, barket

com an 1830 soap-orifics

engelsk: hardcore; tysk: hardcore

En person som er tøff og barsk tvers igjennom.

Å barke, når det ikke er å ta barken av trær, er å gjøre seg hard, og henger antagelig sammen med at bark brukes til garving av lær og barking av seil. Ordet barke finnes billedlig slik i Laales ordspråk (fra 1300-tallet): «J wngdom scal man segh bedhe oc barckæ» (1506-utgaven), og skal forstås som at man i sin ungdom skal gjøre seg forherdet og hard. Moth nevner det samme i ordsamlingen sin fra ca. 1700, men har også dette tillegget: «lignelse vîß, at venne til at lide ont». Ordspråket har hatt lang levetid, for det er også inkludert i Maus samling fra (1879b, nr. 10,988), der som «I Ungdom skal man sig bede og barke».

Holberg beskrev husittene i sin Almindelig Kirkehistorie (1738, s. 857) slik: «Der siges, at deres Hud af idelige Kriige og Travailler var bleven saa haard og barked, at den kunde tiene til Cuirasser, og at deres Klæder var vilde Dyrs Skind, saa at man uden Skræk ikke kunde ansee dem». Husittene var en førreformasjonsbevegelse i Tsjekkia som ga Luther mye inspirasjon. De kjempet så voldsomt mot den katolske kirken, at selveste Jeanne d’Arc sendte dem et brev der hun truet med å innlede et korstog mot dem i mars 1430 (oversatt av A. Williamson): «… if I wasn’t busy with the English wars I would have come to see you long before now; but if I don’t find out that you have reformed yourselves I might leave the English behind and go against you, so that by the sword – if I can’t do it any other way – I will eliminate your false and vile superstition and relieve you of either your heresy or your life». De kunne nok behøve tykk hud, men heldigvis for husittene ble hun fanget av engelskmennene to måneder senere.

Holberg sammenligner Aleksander den store og Karl den XII i Epistler III nr. 221 (1750): «Begge disse store Regentere vare haardføre, og derfore havde særdeeles sunde og stærke, ja ligesom barkede Legemer», og  morsom blir Holberg om advokter i Epistler IV nr. 301 (1749): «thi en Advocat, som dagligen vænnes til at give og imodtage haarde Ord, kand lignes med en hærdet Soldat, paa hvilken intet Skud bider, og kand siges at have en Hud saa barket, at man deraf kunde giøre Rytter-Køllerter eller Støvler». Her har vi også uttrykket herdet, som brukes ganske likt med  med hardbarket.

Barket samskrevet med hard, finner jeg først, med ironisk kondens, i avisen Den 17de mai 4.8.1900: «Høgrebladi hev nok i mansaldrar skjelt ut vinstre i stortinget for alt det vonde dei kunde hitta paa. Men dei hev ikkje meint noko med det. Det hev voro vomfyll og krydde for hardbarka lesarar.» Så i en strofe av Per Sivle i diktet Olavs-Kvæde (Erik Skjalgson, s. 181) fra 1901:

Der stend ein Flokk
av hard-barka Menn
her ifraa Sole
sin nærmaste Grend

En litt annen nyanse, tilsvarende ihuga, ser vi hos Gunnar Hultgren i Dagbladet 11.5.2013: «Europas mektigste statsleder – konservative Angela Merkel – var i følge nye avsløringer i Tyskland hardbarket kommunist fram til muren falt». Men hvis dette er sant, viser det bare at selv om overflaten er bearbeidet, stikker det ikke nødvendigvis særlig dypt.

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual, 1832

.

Hardbarket, barket

Ikke født i går

com an 1838 hood a leading article

engelsk: not born yesterday; tysk: nicht von gestern sein

Å ikke la seg lure, være smartere enn noen har gitt uttrykk for.

Først finner jeg det i J.L. Heibergs skuespill Kong Salomon og Jørgen Hattemager fra 1825, s. 212, med replikken: «Om Forladelse, De er nok født igaar, Herre! De læser vel ikke engang de tydske Aviser», som jo er et ganske strengt krav for å kunne regne seg som et voksent individ. I Maus Dansk Ordsprogs-Skat (1879 II, s. 510) kan man lese «[h]an er saa uskyldig deri, som det Barn, der blev født i gaar». Hvor lenge man kan være født i går, er også noe relativt, som tyveåringen i Haldis Moren Vesaas’ dikt Fødd i går fra debutsamlingen hennes Harpe og dolk (1929, s. 12):

I kveld er eg makelaust, grenselaust glad!
Til far min, ærverdig og grå,
som var eg hans likemann gjekk eg istad
og gav han eit velmeint råd:
Det skulle du gjera, så vidt eg forstår!
Han rette på ryggen far:
Kva skjønar vel du, var det kalde svar,
du som vart fødd i går!

Etterhvert ble det altså snudd til en nektelse, om noe man ikke er. Slik i Christian Krohgs Albertine (1886, s. 132): «‘Aa – ja – jeg har nok vært med lidt – jeg er ikke født igaar heller – naturligvis – Kanskje jeg havde tat det paa en anden Maade ossaa, hvis jeg ikke hadde likt Dem saa svært godt; …’»

Ivar Tryti skriver i Språkets ville vekster (1985, s. 50) at det kommer fra Jobs bok 8,9 i GT, som i dag lyder: «For vi er fra i går, vi vet ingen ting.¹ / Som en skygge er våre dager på jorden», men det er ikke snakk om noen fødsel her. Den tyske varianten, nicht von gestern sein / ikke være fra i går, stammer derimot utvilsomt (og ifølge Duden 11 (2015)) fra Jobs bok. Det virker rimelig at også det norske og det engelske uttrykket har samme opphav når det er såpass nært, men fødsel nevnes ikke i noen av Bibelselskapets tidligere oversettelser, i Christian IIIs 1550-oversettelse, «Thi vi ere her fra i gaar oc vide inted», eller i Christian IVs fra 1633, «Thi vi blefne i Gaar oc vide intet». Videre ikke hos Luther (1545): «Denn wir sind von gestern her vnd wissen nichts» eller King James (1611): «For we are but of yesterday, and know nothing». Søk gjennom samtlige engelske bibeloversettelser inkludert i basen til studylight.org gir treff på born yesterday i noen nye lettlest-varianter samt den mye brukte New King James Version fra 1982. Det er det ikke grunnlag for etter Hieronymus (fra 504), der det heter «hesterni quippe sumus, et ignoramus» (for vi er fra i går, og vet ingenting). Min klassiske hebraisk er litt rusten, men om noen virkelig vil ad fontes og undersøke ordlyden, er det כִּֽי־תְמֹ֣ול אֲ֭נַחְנוּ וְלֹ֣א נֵדָ֑ע כִּ֤י צֵ֖ל יָמֵ֣ינוּ עֲלֵי־אָֽרֶץ som er kilden (Biblia Hebraica Stuttgartensia), samt at man bør se hen til eventuelle avvik i Dødehavsrullene.

De engelske klisjéordbøkene til Rogers (1985), Allen (2008) og Ammer (2013) nevner ikke Bibelen (men gir heller ingen annen oppklaring), ei heller Vannebos Prikken over i-en (2011), mens Evensberget/Gundersen i Bevingede ord (2011) gir en vag viderehenvisning til Ikke av i går, og unnlater å ta stilling til det.

Not born yesterday blir i nevnte engelske oppslagsverker plassert til 1700- eller 1800-tallet. Det eldste jeg finner, er i Eliza Haywoods skuespill A Wife to be Lett, oppført i 1723, s. 69: «A Footman! a Footman! but I’ll have him hang’d, he’s a Cheat, he has marry’d me in a false Name; but you shan’t think to carry it fo–I was not born Yesterday: I’ll go to a Lawyer immediately.»

Det er vel sannsynlig at vi har fått det fra engelsk, men hvorfor de har puttet inn fødselen, og om det egentlig er det samme uttrykket som i Jobs bok, tør jeg ikke uttale meg noe om. Hvis uttrykket har bibelen som utgangspunkt, synes jeg det er finurlig at ordlyden har blitt forandret, for deretter at denne endringen i frasen tas inn i reviderte oversettelser av bibelen som New King James Version. Det viser klisjeenes kraft.


Note
¹ Her har oversetterne i 2011 gitt Den hellige tekst en særskrivningsfeil, det skal være vi vet ingenting. Hva skal vi forvente av barna våre når selv Den hellige ånd sliter med dette?

* Illustrasjon Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Ikke født i går

Kjempe mot vindmøller

G dore kjempe mot vindmøller

engelsk: tilting at windmills; tysk: gegen Windmühlen kämpfen

Å kjempe mot innbilte motstandere, en håpløs kamp mot egne vrangforestillinger. Passer bra om konspirasjonsteoretikere.

Opprinnelsen er den minneverdige scenen i Miguel de Cervantes Saavedras Don Quijote (El ingenioso hidalgo Don Quixote de La Mancha, første bok, fra 1605), «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», som angriper vindmøller i den overbevisning at de er kjemper. Det går ikke så bra (her 1916-oversettelsen, s. 66): «vel dækket av sit skjold og med fældet lanse, sprængte han Rocinantes fyrigste galop mot den nærmeste mølle; men i det samme han gav den et lansestød i vingen, begyndte vinden at drive den saa forskrækkelig at den splintret lansen og trak med sig baade hest og rytter, som ilde tilredt blev slængt bortover marken.»

En anmeldelse av Bjørnsons Dikt til Statsraad Stang i Aftenposten 22.9.1871 er morsom lesning: «Digtet er, som Digt betragtet, ret smukt, og hører til de saare faa Digte fra Bjørnsons sidste uheldige politiske og polemiske Periode, hvori man endnu kan spore Glimt af, at Digtekunstens harmoniske, fredelskende Muse ikke totalt har forladt ham under hans forvirrede Kamp a la Don Quixote med alskens politiske Vejrmøller; men saameget mere maa man, naar man har bemærket dette poetiske Glimt under den politiske Aske, beklage, at der er Udsigt til at ogsaa denne gjenværende Gnist kan slukkes, dersom han fremdeles vil fremture i Misforstaaelsen af sit Kald og sin Opgave i Livet.»

Holberg omtaler å kjempe mot vindmøller et par ganger, som i Heltindehistorier II (1745, s. 246): «En fornuftig Mand bukker sig, naar han gaaer igiennem lave Dørre, en Daare derimod løber Hovedet mod Veggen, og med Don Qvixot duellerer med Vindmøller», men altså begge ganger uttalt med referanse til Don Quijote. Charlotta Dorothea Biehl oversatte Cervantes’ roman til dansk først i 1776, men Cervantes var nok vel kjent blant de språkmektige lenge før. Det er mye Quijote i både Erasmus Montanus og Jeppe paa Bierget (hva er det forresten med Holberg og fjell?). I Moths ordbok fra ca. 1700, under oppslaget slag, kan man se uttrykket «Hand har fâedt et slag af en veirmølle», som nok er en referanse til Cervantes, og nevnte Biehl brukte denne formuleringen i et av sine egne stykker (via ODS): «Det er en meget latterlig Karl, han forekommer mig, som om han havde faaet et Slag af en Veir-Mølle».

Wergeland lar Don Quixote opptre i stykket Phantasmer (1829) og selv fortelle at han «med egen Haand, hugget en Veirmølle sønder og sammen», men først mot siste fjerdepart av århundret ser det ut til at å fekte/kjempe/slåss med vindmøller er allmenn fellesreferanse i skriftlige kilder uten også å vise til opphavet. Det er inkludert som «Han fægter gjærne mod vejrmøller» i Maus Dansk Ordsprogs-Skat 2 1879 (s. 55) uten noen ytterligere referanser.

I dag støter man ofte på klisjeen i betydningen å kjempe mot en overlegen eller uslåelig fiende. Tom Kristensen i Dypet (2010): «Ja, vi møtes en liten gjeng, jevnlig. Vi kjemper en kamp mot jævlig svære vindmøller.» Noen vil hevde at dette er feilbruk, men det spørs om det ikke bare er en kamp mot vindmøller å tro at uttrykkets opprinnelige røtter er en evig rettesnor for noe rett eller galt, eller at det nytter å protestere mot en frases faktiske anvendelse. Om ikke annet er det i hvert fall i Sancho Panzas ånd å misforstå og vrenge på etablerte ordtak.

Miguel de Cervantes Saavedra døde den 23. april for 400 år siden, samme dag som William Shakespeare, tre dager forut for denne posten.

* Illustrasjon: Gustave Doré 1863

Kjempe mot vindmøller

Ærlighet varer lengst

ærlighet varer lengst jf klær skaper folk

engelsk: Honesty is the best policy; tysk: Ehrlich währt am längsten

Fordi sannhet anses å ha en slags lengre holdbarhet enn løgn, vil det på sikt være fornuftig å holde seg til den. Sannhetsgehalten i dette kan sikkert diskuteres, og som det gjerne ble lagt til: «Ærligheden kan sagtens vare, for den bliver sjælden brugt» (Mau 1879b, nr. 12017). Det blir akkurat som med penskjorta. Og om penskjorta varer i mange år fordi den kun blir brukt på julebordet, ser den likefullt fæl ut med oppkast og ribbesøl. Akkurat som ærligheten. Et eldre munnhell som modifiserer det hele noe, er «Hvo der gaaer for hver Mands Dør og siger Sandhed, faaer en brudden Pande» (Bresemann 1843, s. 102). I samme bok kan man videre lese at «Sandhed vinder, Løgn forsvinder»; rims form for at ærlighet varer lengst, og vi aner tilknytningen til floskelene at sannheten alltid kommer for en dag og sannheten skal seire til sist.

Her hjemme kan vi i hvert fall dokumentere utsagnet til Holbergs Jacob von Tyboe (1725, I,9): «Naar min Hosbond begynder at tale om sin Manddom i den Brabanske Krig, tier Peer gandske still; Thi jeg veed, hand har aldrig været paa den anden Siide af Belt, end sige udi Brabant, som ligger nogle tusinde Miile herfra. Ney Ærlighed varer dog lengst».

Gustave_Doré_-_Baron_von_Münchhausen_-ærlighet varer lengstDen eksakte frasen har nok kommet hit via tysk, selv om jeg ikke finner eldre eksempler enn Rabeners satiriske skrift Antons Panssa von Mancha skrevet ca. 1755. Undertittelen Abhandlung von Sprüchwörtern  kunne tilsi at det var et lærd og informativt verk, men den fiktive forfatter (Antons Panssa), som er en etterkommer av en spanjol med nærlydende navn, har dedisert verket til sin forfaders store esel. Man kan tenke seg fortsettelsen. Her er uansett Ehrlich währt am längsten behandlet som et velkjent og gammelt ordtak, særlig annet kan man ikke slutte av den hysteriske teksten.

Uttrykkets intensjonelle forløper finner vi i skuespillet Troades av Seneca d.y. (Trojaner-kvinnen, et plagiat eller en slags miks av to av Euripedes tragedier, fra ca. år 54): «veritas numquam perit»: sannheten vil aldri forgå. Om Seneca er det ellers å si at Nero tvang ham til å begå selvmord år 65 etter anklage om deltagelse i en konspirasjon for å ta livet av keiseren. Noen kilder, som Tacitus i Annales 15,60 og se wikipedia med videre henvisninger, hevder han var uskyldig, mens andre (f.eks. Griffin 1984, s. 184) ikke er spesielt overbeviste. Det det får vi – sørgelig nok for sitatet – formodentlig aldri svar på.

Det engelske uttrykket Honesty is the best policy betyr det samme, men er såpass forskjellig at det nok har sin egen historie. Det er utbredt å kreditere Benjamin Franklin for ordspråket, som f.eks. i den veltitulerte boken Against Plagiarism – A Guide for Editors and Authors (Zhang 2016, s. 143): «For scientific research and publication as Benjamin Franklin said ‘honest is the best policy’». Selv om Franklin saktens skrev dette en rekke ganger (f.eks. i brev 2.10.1779 og juli 1783), er det dokumentert allerede i boken Europae Speculum fra 1599 av Sir Edwin Sandys: «All these things considered, it hath made me to mitigate my former imagination and to deem it not unpossible, that this over-politick and too wise Order may reach a note higher than our grosse conceipts, who thinke honestie the best policie, and truth the only durable armour of proufe». Lenken foran går til en utgivelse fra 1673 (s. 112), mens teksten er gjengitt fra M.E. Henleys kritiske utgave (fra 2001, men som ikke er lenkbar) med noen ortografiske forskjeller. Her må man holde tungen rett i munnen og feie for egen dør!

* Illustrasjoner, øverst: Ehrlich währt am längsten fra G.B. Rabeners Satiren, Vierter Theil 1755; i midten: Gustave Doré: Fra Abenteuer des Freiherrn von Münchhausen, 1862.

.

 

Ærlighet varer lengst

Øvelse gjør mester

misc hood comics annual 1832

engelsk: practice makes perfect; tysk: Übung macht den Meister

Det at man må øve for å bli flink til noe, er like selvsagt som det er irriterende. Om det er alt som skal til for å bli mester, kan nok saktens diskuteres. Kanskje det bare handler om mengde. Det hevder i hvert fall Malcolm Gladwell i sin bestselgende selvhjelpsbok Outliers fra 2008.  Her lanseres 10 000-timers regelen, en påstand om at for å oppnå kompetanse i verdensklasse i et felt trengs det cirka så mange timers øvelse.

Innenfor tariffområdet i Norge er et arbeidsår regnet til 1695 timer, mens SSB regner 1750 timer i et årsverk. Det er vel rimelig å anta at en arbeidstager mestrer jobben sin etter nær seks år. Videre er Mesterbrev i dag en toårig videreutdanning som en med fag- eller svennebrev (vanligvis fire år til sammen) og minimum påfølgende to års praksis kan ta, tilsammen gir det vel åtte år med øvelse. Gladwell baserer seg i stor grad på forskningen til K. Anders Ericsson m.fl.: The Role of Deliberate Practice in the Acquisition of Expert Performance (1993). Akkurat det er ikke Ericsson så glad for. I Training history, deliberate practise and elite sports performance (2012), et tilsvar til en kritikk av resultatene, avviser Ericsson Gladwells bruk av sin forskning som fullstendig misforstått: «Our main point was that the best group of violinists had spent significantly more hours practising than the two groups of less accomplished groups of expert violinists, and vastly more time than amateur musicians. There is nothing magical about exactly 10 000 h.» Jeg håper ikke det tok 10 000 timers arbeid for å finne ut akkurat det.

Det har vært vanlig å tilskrive Periander (død rundt 583 fvt.) uttrykket øvelse gjør mester. Periander var Korints andre tyrann og en av de syv vise menn (ifølge listen til Diogenes Laertios, ikke Platons). Antageligvis skal det han sa oversettes som øvelse er alt, eller alt er øvelse (se f.eks. Engels 2010 s. 47 og Snell 1938 s. 101). På latin lyder det usus est magister optimus, brukt av Cicero i Pro Rabirio Postumo (år 54 fvt.), en forsvarstale i rettsaken mot Rabirius Postumo der Cicero var advokat. Rabirius hadde lånt Egypts farao (og far til Kleopatra), Ptolemaios XII Auletes, en betydelig pengesum som faraoen ikke ønsket å betale tilbake. I stedet satte han Rabirius i fengsel i Alexandria (angivelig for å beskytte ham mot den rasende mobben, som syntes skattene pålagt dem for å dekke opp for faraoens bestikkelser var for store). Rabirius klarte å flykte hjem til Roma, men ble der av Senatet anklaget for pengeutpressing av Egypt. Cicero fikk Rabirius frikjent  (oversettelse av talen med kommentarer av Mary Siani-Davies, 2001).

«Øvelse gør konsten let», står det hos Moth (ca. 1700), mens det i den dansk-tyske ordboken til von Aphelen (1764) lyder «[d]aglig Øvelse gjør en kunstig Mester». Oversettelsen tyder på at kunstig her er ment som dyktig. Så hos B.S. Ingemann i Erik Menveds barndom (1828, s. 120): «jeg har ikke i lang Tid havt et saadant Heltemod til at tale med Damer. Øvelsen gjør Mesteren, kan jeg troe. Eders Amme kan vidne, Hr. Drost! at det dog er Løgn og Sladder, naar de onde Tunger vil sige, jeg taber Mund og Mæle hos Damer», mens Mau (1879b) kan legge noe til (nr. 12146): «‘Øvelse gjør Mesteren’, sagde Manden, han kastede sin Kone ud af Vinduet for at lære hende at flyve.»

På tysk er det omtalt som allment ordspråk i Johann Christoph Wagenseils Belehrung der jüdisch-teutschen Red- und Schreibart (1699, s. 92): «Das gemeine Sprichworte ist wahr: Allein die Ubung macht den Meister». Raith og Hopffer tilsvarende i Christlicher Trübsals-Ruhm (1676, s. 6). Den fulle frasen er av og til Lehre bildet Geister; doch Übung macht den Meister, samt at Übung macht den Meister und ab und zu ein Baby, også gir en god del treff.

På engelsk (det vil si: ikke engelsk, men kentisk 1300-tallsdialekt) har vi spor allerede i en bok fra 1340, Dan Michels Ayenbite of inwyt, eller ordrett oversatt: igjen-biting av innover-vidd, i.e. dårlig samvittighet/Remorse of conscience (s. 178): «Efterward, uor to lyerni him wel to ssriue. uor wone : makeþ maister»: Etterpå, for å lære ham godt skrifte(mål?). for vane skaper mester. Denne boken, en oversettelse av den franske Laurent du Bois’ Somme le Roi (1279), er foruten å være viktig som dialektdokumentasjon mest kjent fra en en håndfull referanser i Joyce’ Ulysses (1922, agenbite of inwit).

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

.

 

Øvelse gjør mester

Pisk eller gulrot

slåsskamp, folkehop

engelsk: carrot and stick; tysk: Zuckerbrot und Peitsche

To motsatte virkemidler for å oppnå ønsket resultat: å true eller lokke, straffe eller belønne.

Det lyder som noe fra en gammel fabel, men i den eldre litteraturen dreier det seg om pisk eller svøpe, pisk eller kjepp osv. Gulroten – lokkemiddelet – er ganske ny, selv om vi har hatt et ordtak som lød Man kjører bedre med Havren, end med Pisken (Mau I 1879, nr. 93). Kanskje er det en ganske ny idé å forsøke gulroten, og ikke bare trussel om juling. Begge deler relaterer seg nok uansett til et ridedyr, og havren som lokkemiddel er sikkert vel så effektivt. Heller ikke i ODS, som beskriver danske ord og uttrykk frem til 1950, er det oppført (men på DDS/ordnet.dk finner man det).

Om gulroten er ny som bilde, kan man se spor av metoden hos Egil Strand i Fra støvet til stjernene (1953, s. 36): «Vi må elske Gud, og da også Guds hånd, enten den kommer imot oss med en svøpe eller med en lindrende salvekrukke.»

Akkurat pisken og gulroten som par finner vi på norsk først i 1973 i Kjell og Kari Risviks oversettelse av den tidstypiske boken av Göran Palm: Et år på fabrikken (s. 181): «Industriarbeiderne, for nå bare å ta dem, tålte først tvangsflyttingen fra land til by, fra én levemåte til en annen, med alt det innebar av kulturell vold og fysisk lidelse. Siden har de tålt pisken i form av den stadige tvangen til å lystre eller miste jobben: ‘Passer det ikke, er det bare å gå.’ Så har de tålt ‘gulrota’ i form av det dels fristende, dels pressende, altså nerveslitende akkordsystemet. Og i dag, da lønnen er høyere, arbeidstiden kortere og den sosiale tryggheten større, må de tåle den djevelske krysningen av pisk og gulrot som ‘strukturrasjonaliseringen og den harde konkurransen på verdensmarkedet’, for å bruke bedriftsledernes språk, har klart å få i stand – prestasjonsjag med innebygd trussel om avskjedigelse.» Det var fra den gang en utdannet mann selvproletariserte seg, og så skrev en bok om det. Litt på samme måte som man hundre år før bodde et år blant kannibaler i Borneo eller krysset Alaska med en hund og en skolisse, men alltid med dyp respekt for den edle ville.

Det leder oss altså til Sverige, som tok i bruk uttrykket piska eller morot noe før oss. Her er det i hvert fall dokumentert i en protokoll til Riksdagen fra 1960 (s. 196): «Det hade ju varit intressant att få veta vilken morot eller vilken piska man använt vid förhandlingarna för att på det sättet påverka dem, men jag antar att det är ogörligt att lätta på den slöjan.» På svensk finnes også ordet morotsmobb, som beskriver en form for forbrukeraktivisme hvor elementene trussel (boikott) og belønning er en viktig del, og vel direkte oversatt fra det engelske carrotmob. Det leder oss videre til carrot and stick, en frase på engelsk som er først dokumentert fra en artikkel i The Economist i 1946 (vol. 150): «Both the Russian and the American economies are, avowedly and deliberatly, carrot-and-stick economies; the British is rapidly becoming a sugar-candy economy.» Alt i 1954 er frasen innarbeidet såpass at den kan omtales slik i J. A. C. Brown Social Psychology of Industry (s. 15): «most men […] are […] solely motivated by fear or greed (a motive now described as ‘the carrot or the stick’)».

En fin måte å benytte klisjeer på, er som Simen Markussen gjør i et innlegg i DN 13.2.2015 der han både spiller på uttrykket pisk eller gulrot og blander det med smake pisken i ingressen: «60-åringene trenger ikke å smake pisken for å jobbe lenger. Det holder lenge å gi dem gulrøtter». Han avslutter innlegget med at «Gulrøtter virker altså, men kun når man ser dem foran seg», som er enda en engelsk klisjé (carrot on a stick), som selv om den ikke finnes i norsk (annet enn kanskje som en gulrot) er velkjent som (visuelt) bilde.

* Illustrasjon: Appius Claudius punished by the people av John Leech fra The Comic History of Rome, 1850-tallet. I bildet synes både gulrøtter og en (enhalet) katt brukt som pisk.

Pisk eller gulrot

Falle mellom to stoler

Pieter Bruegel the Elder - The Dutch Proverbs  detalj - Google Art Project.jpg. Licensed under Public Domain via Commons - httpscommons.wikimedia.orgw

engelsk: between two stools one falls to the ground; tysk: zwischen Stuhl und bank fallen

Ikke passe for to (noen ganger flere) alternativer, plassere seg i en uheldig, uavklart eller vanskelig situasjon ved ikke å velge ett av to mulige standpunkter og lignende.

I Danmark hender det ofte at man, noe mer dannet, sætter seg mellom to stoler, uten at resultatet blir noe annet av det, slik også i norske aviser før i tiden, som Den Constitutionelle 4.7.1838 i en sak om de politiske partier i Hannover: «Det ottende Partie opgiver Statsgrundloven, forat gjenvinde ældre Rettigheder; til det hører fornemmeligen Frieserne og Hadlerne; de ville ei tilstaae for sig selv, at det, der eengang er borte, ei kan gives igjen, og at en Retstilstand, overensstemmende med Statsgrundloven, er bedre end een med den nye Forfatnings Præcedentier; dette Partie sætte sig ned mellem to Stole, det snapper efter Skyggen i Vandet.»

Men eldste belegg for ordspråket er fra Peder Laale, som levde på 1300-tallet. Der er det rumpa som faller, her fra en søkbar gjengivelse av Laales ordspråk (Ghemen 1506): «Jnter scamna duo labitur anus humo. Mellom thwo sthoolæ faller artz paa iordhe.» Laales prosjekt var ikke primært å samle uttrykk, men antagelig å lage en lærebok i latin. Dermed har alle ordspråkene oversettelser, uten at man nødvendigvis vet om det latinske er det opprinnelige eller han selv har oversatt det danske til latin.

Dette uttrykket finnes utvilsomt på en lang rekke europeiske språk (se Strauss 2013 s. 167) og er et av de klassiske, inkludert i maleriet Nederlandse Spreekwoorden fra 1559. På fransk blir det tombent entre deux chaises, mens de i Spania hverken har brød eller kake: sin pan y sin torta. Nyerup 1828 gjengir blant andre kilder også en persisk variant som skal innebære det samme: Han forlot en venn og han fikk ingen ny.

I Moths ordbog fra ca. 1700 er det skamler som gjelder (på oppslaget Àrs): «Mellem to skamler falder àrs i aske». Han vil ikke være dårligere enn Laale og slenger på «In cineres anus cadit inter binâ scabella», og E. Mau (Dansk Ordsprogs-Skat 1879b nr. 8088) utdyper for oss om dette at «den som vil holde med begge parter, farer gjærne ilde.» Tyskerne har hverken den ene eller den andre varianten og lar uttrykket falle mellom benk og stol (zwischen Stuhl und bank).

Et eksempel på en kreativ anvendelse av klisjeen finnes i novellen Ved den døde sjø av Paul Heyse (oversatt av Th. Blakstad 1888, s. 78): «Ikke at være til kan ogsaa have sine skyggesider. Men ikke at kunne leve og heller ikke dø, at dingle saadan ynkelig mellem to stoler — nok! Hvad kan vel De for, at det liv, som De har reddet, ikke mere var møien værd?»

Jeg tar også med en variant fra H. Eitrem, Samarbeide mellem landsmaal og riksmaal? (1908, s. 5) som ikke innebærer noe fall, og dermed blir ganske udramatisk: «Forklaringen er den, at Garborg hverken har vundet den ene eller den anden ved sit kompromisforslag: han har naivt placert sig mellem to stoler, og udfaldet er ikke overraskende – uden for ham selv!»

Hvorfor akkurat stoler og benker ol. representerer alternativer man kan havne mellom, er noe uklart. Kanskje er man bare fullstendig satt først idet man faktisk sitter.

* Illustrasjon: utsnitt av Nederlandse Spreekwoorden, av Pieter Brueghel d.e., 1559

Redigert 29.8.2017.

 

 

Falle mellom to stoler

Aldri så galt at det ikke er godt for noe

aldri så galt th hood c a 1831

engelsk: every cloud has a silver lining; tysk: Jedes Unglück hat auch sein Gutes

Kjekt å si når en lei hendelse likevel har ført til noe positivt, men selvfølgelig fullstendig usant. Mange ting er så galt at et ikke er godt for noe. I farten kommer jeg på sykkeltyverier, gjennomstekte eggeplommer og å tråkke på kråkeboller.

I E. Maus Dansk Ordsprogs-Skat (bind II, 1879, nr. 7295) bind II ser vi «Det er aldrig noget saa ondt, det er jo godt for Noget» og i bind I, nr. 3181 (med en løselig henvisning til Pouch’ Problemata et proverbia moralia fra 1611/1624): «Der er Intet saa galt, det er jo dog godt for Noget». Begge varianter ligner på uttrykket i Holbergs Epistler II (ep. 98, 1748), om kruttets oppfinnelse: «Alle holde for, at Paafundet er skadeligt; saa at den første Inventor af Krud kand heller ansees som en Fiende end som en Velgiører af det menneskelige Kiøn. Jeg selv er og af samme Tanker, skiønt jeg derhos maa sige, at, ligesom intet er saa ondt, at jo noget godt deraf flyder, saa haver denne heel skadelige Invention ført den Nytte med sig …»

I 1820 sto det i Drammens Tidende 7.11: «ihvor ondt det end er, dog er godt for noget». Fra 1850-årene finner man flere forekomster i avisene helt slik det lyder i dag, og det betegnes som et ordspråk av Holmboe i Indbydelsesskrift til den offentlige Examen i Bergens Kathedralskole (1855, s. 27). En nyere variant er at det er aldri så galt at det ikke kan bli verre, eksemplifisert av H.K. Fauskanger i et intervju i Aftenposten 4.4.2014: «Jeg dyrker det narrative prinsipp ‘Aldri så ille at det ikke kan bli forferdelig mye verre’. Jeg sendte romanen som føljetong til forlaget, og fikk tilbakemeldinger: Nå må det da snart bli bedre? Å nei, da!»

John Milton skal ifølge Ammer (2013) være opphavsmannen til den tilsvarende engelske frasen i maskespillet Comus (1634, l. 221–222): «Was I deceiv’d, or did a sable cloud / Turn forth her silver lining on the night?» Det var sikkert bare kanonild (med kruttet til Holberg) Milton så gjenskinn av i skyen den natten.

* Illustrasjon av Thomas Hood, Comic Annual for 1831

Aldri så galt at det ikke er godt for noe