Cicerone

The English Dance of Death, Th. Rowlandson 1815 the vision of skulls

engelsk: Cicerone; tysk: Cicerone

Guide, veiviser, reisefører. H.A. Kofods Conversations-Lexicon fra 1817 gir en utmerket forklaring: «Kaldes i Italien, fornemmelig i Rom, den, som viser og forklarer Fremmede Stadens Mærkveærdigheder og Oldsager. Jo grundigere og lærdere Kundskaber Ciceronen har om Kunst- og Oldsager, desto bedre kan han forestaae sit Embede, og flere fortjente Archæologer og Kunstcritiker, […] have ei holdt det under deres Værdighed at hellige sig en Beskjeftigelse, hvori de kunde gavne Andre, medens de selv ved den gjentagne Betragtning af Kunstværkerne, gjorde sig mere fortrolige med dem.» Det er brukt i Georg Sverdrups oversettelse av Heerens Haandbog i de gamle Staters Historie (1800, s. 72): «en Caste af Translateurer (…) som vare baade Ciceroni for Fremmede og Mæglere ved Handelen», og ordbokoppføring (Ciceroni) samme år i Jens Leths Dansk Glossarium: «Een som viser Fremmede, Reisende, omkring».

Riksmålsordboken hevder at det egentlig er «Ciceros navn brukt spøkefullt med henblikk på ciceronenes ‘veltalenhet’». En helt annen forklaring står i Morgenbladet 8.9.1819: «Oprindelse til Benævnelsen Cicerone. En pavelig Schweizersoldat var den Første, som, i Rom, gjorde en Næringsvei af, at ledsage Fremmede ved Beskuelsen af Mærkverdighederne, og af hans Benævnelse Suiz-zero opkom efterhaanden Navnet Cicerone». SAOB angir for Sverige eksempel på bruk fra 1771 og at opprinnelsen trolig er «af namnet Cicero, på grund af de som ciceroner tjänstgörande personernas vältalighet. […] ordet är i it. i sin nuvarande bet. påvisadt redan 1685». Før dette var cicerone også brukt i betydningen veltalende, som Cicero, f.eks. i Petter Dass’ Nordlands Trompet (s. 46): «Latinen og hængte paa Tungen Bereed, / Slig Gloser som giør Ciceroner fortræd».

I 1865 utga Fredrik M. Wallem En bergensk Cicerone, og i 1868 C.S.S Lous En Stavangersk Cicerone; bybeskrivelse med historie og noen reisetips (s. 116: «Kommunikation. Er Du plaget af Ligtorne, saa vil Brolægningen paa Steder i Bergen ikke bidrage synderligt til at lindre Din Smerte i den Henseende», om klima, s. 133: «At have flere Maaneder stadigt Regnveir generer ikke Bergenserne, men de tale meget nødigt om dette Regnveir – det maa Du endelig huske godt paa»). I 1902 finner vi Kristiania-Ciceronen, som for eksempel beskriver Grünerløkka slik (s. 129): «Det er store lange, rette Gader, som Markveien, Thv. Meyers Gade, Trondhjemsveien o. fl., som Helhed en lidet interessant Del af Byen». I 1912 og 1913 ble det også utgitt en Stortings-Cicerone «en veileder for alle, som skal ha forbindelse med Stortinget». Man hadde Kupé-Ciceroner (ca. 1907) for togreisende med informasjon om hver stasjon på ruten m.m. Disse bøkene viser ordet i bruk lik tilfellet med forleggeren Baedeker, som en periode var eponym for reiseguide.

I dag brukes ordet nok i mindre grad, og vel neppe om annet enn en reisefører. Slik i Ove Røsbaks biografi Rolf Jacobsen (1998, s. 372): «Rolf er så godt forberedt på turen, han er deres cicerone, han legger opp rutene, det er bare å følge etter.»

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The English dance of Death, 1815

.

Cicerone

Svartemarje

portable-lockup-epsom-1843-illustrated-london-life-in-k-williams-1977

engelsk: Black Maria; tysk: grüne Minna

En politivogn med mulighet for transport av flere arrestanter i bakrommet. I Lånord og lønnord hos folk og fant av Ragnvald Iversen (1939) føres det opp som Svarte-Maria eller Svarte-Marja, «et såkalt omsetings-lån, idet Svarte-Ma(r)ia må være en overføring av det engelske ‘kjælenavnet’ på politibilen: Black Mary. Ventelig er det helst gjennom sjøfolk dette ordet er overført til norsk.» I Kringla Heimsins – Norsk konversasjonsleksikon fra 1933 står det på oppslaget skjulesprog: «… Det vanlige s. som våre forbrydere bruger, dannes ved omstilling og tilføielser til dagligtalens ordforråd, hvori dog inngår et sterkt element av lokal slang og av de eldre forbrydersprog. Eksempler på det første er ord som Sorgens trille, Taugbåten, Svarte-Marja = politiets patrollvogn».

Uttrykket har antagelig opprinnelse fra New York; den eldste sikre referansen er ifølge Michael Quinion (2004) i New York Transcript 24. desember 1835: «A man named Henry Stage […] contrived to make his escape on Saturday last while on his way from Bellevue prison to the city in the carriage generally known as ‘Black Maria’». I Joseph Clay Neals Peter Ploddy, and Other Oddities fra 1844 heter en av fortellingene The Prison Van; or, The Black Maria. I Europa dukker det opp i detektivromanen Monsieur Lecoq av Émile Gaboriau fra 1868. Oversatt til norsk som Lecoq – oppdagerkongen i 1908, muligvis etter å ha gått som føljetong i VG: «… at træde ind i Sorte Maria uden at betænke sig.» Det ser ut til å være første forekomst i norsk. Gaboriau regnes for øvrig som en viktig inspirasjon for Conan Doyle (Haining 1981).

Bakgrunnen til navnet Maria i denne sammenheng er ukjent. Det finnes fantasifulle fortellinger om veddeløpshester og staute vertshusbestyrerinner, men ingen som ser ut til å kunne tåle nærmere etterprøving. Frem til 1986/87 var norske politibiler svarte og hvite, men akkurat kassebilene som gikk under navnet svartemarja var faktisk mørkegrønne, slik også i Tyskland, der kallenavet er grønne Minna. Lengre tilbake var de nok svarte, mens dagens svartemarjer faktisk er hvite (se bilder på Wikipedia).

Sorgens trille var et kallenavn på arrest- og fangetransporten antagelig fra 1890-tallet. Det er ikke samtidige skriftelige kilder på dette, men i erindringsboken Fra vekterstuen til Møllergaten 19 av Redvald Larsen (1946) skriver han om 1890-tallet at det «var før bilens tid, da transporten foregikk med åpent hestekjøretøy. I denne ‘Sorgens trille’ som folkevittigheten fort døpte den, satt arrestanten til alminnelig beskuelse under transporten.» Uttrykket gikk ikke ut av bruk ved bilens komme, men levde side om side med svartemarje (og kanskje taubåten) i lang tid, som i de Lange (red.) Quisling-saken – samlet rettsreferat (1945): «Som kjent har det norske folk til hr. Quislings store beklagelse ikke hatt noen overdreven lyst til å se ham før, og det var heller ikke særlig mange mennesker samlet der hvor det var håp om å få et gløtt av ham eller ‘Svartemarja’ de minuttene det var grunn til å vente at han skulle starte sin kjøretur, ikke i sin pansrede tonntunge bil, men i ‘sorgens trille’». Frasen er oppført i Gleditsch’ slangordbok Det får’n si (1952), men fra 60-tallet er det overveiende i historiske fremstillinger uttrykket anvendes.

Illustrasjon: Portable lockup, Epsom, 1843, fra Illustrated London Life

.

Svartemarje

Herostratisk berømmelse

the-english-dance-of-death-th-rowlandson-1815-the-masquerade

engelsk: herostratic fame; tysk: herostratisch

Herostratos satte 21. juli 356 fvt. fyr på Artemis-tempelet i Efesos, kjent som ett av verdens syv underverker – kun for å bli berømt og få udødeliggjort sitt navn. For dette ble han henrettet. For at ingen skulle la seg inspirere og å hindre Herostratos i å oppnå sin hensikt, ble det også utstedt et forbud mot å nevne hans navn, med døden til straff. Men dette feilet, naturligvis, og den samtidige historikeren Theopompos (som bodde i en annen by) skrev om det i Hellenerne, og siden er fortellingen jevnlig blitt gjenfortalt. CiceroStrabo, Valerius Maximus, Chaucer, Cervantes, Melville, Pessoa og Sartre har blant mange andre grunnet over og gjenfortalt handlingen, og slik bidratt til Herostratos’ berømmelse (selv om mange av dem faktisk ikke nevner navnet, bare dåden, motivet og, for Maximus’ del, at det var Theopompos som var årsaken til at navnet ble spredt).

Å være herostratisk berømt var lenge, og er i en viss grad fortsatt, det samme som å være kjent for en forferdelig handling, eller berømmelse for enhver pris, altså ikke i noen positiv forstand, men inntrykket man får ved litt søkevirksomhet er at det i dag oftest bare betyr svært kjent uten spesielle konnotasjoner, særlig på norsk og delvis engelsk (men ikke på tysk). Kanskje det er slik på grunn av det atmosfæreklingende navnet eller assosiasjonen med heroer, heltene. Herostratisk er også et glitrende eksempel på et eponym, et egennavn som har blitt en allmenn benevnelse på noe, som keiser etter Cæsar eller en quisling etter vår hjemlige Vidkun.

Det Bergenske Magazin i 1772 gir den første nevnelsen jeg finner i Nasjonalbiblioteket under vignetten Merkværdige Tildragelser og den snodige overskriften Den nu regierende tydske Keysers Menneske-Kierlighed: «Bekiendte blive de nok, end og for Eftertiden; men bekiendte, som Soldaten Herostrat, af det Onde, de have giort Verden.» I en oversettelse av Abbed Millots Verdens-historie fra 1782 kan vi lese at «Herostratus havde afbrændt Templet i Ephesus, for at giøre sit Navn udødeligt; er ikke en ødelæggende Erobrer en anden Herostratus?». Jens Baggesen uttrykker i sitt hovedverk Labyrinthen (1793) en tydelig, og overraskende moderne, forakt for rasisme, og mener at den som bruker nasjonsbetegnelsene spansk, hollandsk, tysk, fransk eller dansk som skjellsord «de fortiente at brændemerkes med herostratisk Navnkundighed, og udpibes saa høit, at deres Skiændsels Ekko skulde lyde giennem fierne Aarhundreder».

I et selsomt innlegg i Det Norske Nationalblad 26. april 1821 siteres det fra Jacob Nicolaj Wilses Indbydelse til Publikum i Universitets-Sagen (om dannelsen av et universitet i Norge) fra 1797: «Ikke Egennytte, da det allerede Passerede har kostet mig mere i eget Vel end Nogen skulde troe; ikke Højeres Indflydelse, den har snarere været tvertimod; ikke forfængelig Ære og herostratisk Rygtbarhed har været Drivefjær i en, med min Roelighed saa stridig og for min Stilling saa vanskelig Sag». Her ser man alt utvanningen av det negative. Hele avisinnlegget handler om at staten må tilkjenne Wilses sønn, Peter, en pengebevilgning på grunn av farens utrettelig innsats for norsk akademia og Peters liv i «trængende forfatning».

Så har vi i 1829 Wergelands dikt Til en Gran:

— Min Gran! Du ødsler hen som Dem
din Høihed i dit skjulte Hjem
i usel Veddekamp
med lave Kirkespiir i Dal.
— Det Himlens Skuur! Du heller skal
forgaae, Naturens Kathedral,
i herostratisk Damp.

Det er fint. Og litt trist.

Jo Nesbø ser ut til å like uttrykket. Fra Snømannen (2007): «Og denne herostratisk berømte Hole syntes å ha noe av Rafto i seg, noe av den samme skjødesløsheten og sinnet»; i Panserhjerte (2009): «Men da vi snakket med lensmannen i Ytre Enebakk, fortalte han meg at den herostratisk berømte Harry Hole var en av de tre som gjennomførte undersøkelsene.» Det er mulig det smitter, for Pål Gerhard Olsen skriver i Aftenposten 19. januar 2011 om årets kommende krimutgivelser at: «Jo Nesbøs herostratisk berømte Harry Hole skal være i anmarsj, men det er å håpe at han ikke gir støtet til flere forslitte seriemorderkonsepter, men i stedet inspirerer kollegene til en nytenkning som hadde vært kjekk å ha, som det heter.» Det har selvfølgelig ikke unngått å irritere Per Egil Hegge at frasen benyttes i slik positiv mening. 3. februar 2005 kan man lese i hans språkspalte i Aftenposten: «‘Forfatteren Dan Brown er herostratisk berømt for Da Vinci-koden’, sto det i Aftenposten en januardag, og her er det fare for at skribenten ikke vet hva som ligger i ordet. […] Hitler og Stalin er blant historiens herostratiske berømtheter. Og Dan Brown? Enkelte rettroende kristne vil kanskje hevde at det er herostratisk å bli så rik på vranglære, men helt i klasse med de forannevnte er han neppe.»

I en tid der kjendisstatus for mange synes å være livets eneste formål, er historien til Herostratos forstemmende. Hvem vil vel ikke like å være et begrep på enorm berømmelse, selve begrepet når den ufine bibetydning slipes av, nær 2400 år etter at man selv vandret på jorden i angst for sin egen forgjengelighet?

Artemis-tempelet ble bygget opp igjen av Aleksander den store, som pussig nok ble født noen timer før Herostratos satte fyr på det. Også Aleksander oppnådde en viss varig berømmelse, men det ved den gode, gamle «brette opp ermene og erobre hele verden»-metoden.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson: The masquerade, fra The English Dance of Death, 1815

 

.

Herostratisk berømmelse

Columbi egg

Columbus_Breaking_the_Egg'_(Christopher_Columbus)_by_William_Hogarth 1752

engelsk: egg of Columbus; tysk: Ei des Kolumbus

En enkel, gjerne overraskende eller genial løsning på noe tilsynelatende svært vanskelig.

Boken Le Vite de’ più eccellenti pittori, scultori, e architettori da Cimabue insino a’ tempi nostri fra 1550 består av en rekke kunstnerbiografier skrevet av arkitekten og maleren Giorgio Vasari. Det regnes som det første kunsthistorieverket i Italia, og er fortsatt et av de mest leste fra renessansen, til tross for et nær fullstendig firenzesentrert ståsted (først i andreutgaven blir venezianeren Titzian – relativt overfladisk – inkludert). En årsak til bokens store utbredelse kan være det underholdende islettet av sladder og (apokryfe) anekdoter, f.eks. om at Giotto malte en flue på maleriet til Cimabue, som den gamle mester kontinuerlig prøvde å vifte vekk, og en fortelling om hvordan Filippo Brunelleschi, arkitekt og gullsmed (pluss 48 andre yrker han, som enhver renessansemann, behersket) vant konkurransen om å konstruere kuppelen på domkirken Santa Maria del Fiore rundt 1420 (s. 307 flg.).

Kuppelen var planlagt større enn Pantheons i Roma (det ble sin tids største kirke), men det var lenge siden noen egentlig hadde hatt kunnskapen om hvordan en slik kuppel faktisk måtte konstrueres. Derfor samlet lauget Arte della Lana (jeg vet ikke hvorfor ullauget var så involvert) mestre fra inn- og utland (ultramontane) til et råd som skulle komme frem til hvordan det skulle bygges og av hvem. Brunelleschi hadde den enkleste løsningen, som fremsto som absurd for rådet: «and here, so it is said, there arose the dispute about the egg, in the following manner. They would have liked Filippo to speak his mind in detail, and to show his model, as they had shown theirs; but this he refused to do, proposing instead to those masters, both the foreign and the native, that whosoever could make an egg stand upright on a flat piece of marble should build the cupola, since thus each man’s intellect would be discerned. Taking an egg, therefore, all those masters sought to make it stand upright, but not one could find the way. Whereupon Filippo, being told to make it stand, took it graciously, and, giving one end of it a blow on the flat piece of marble, made it stand upright. The craftsmen protested that they could have done the same; but Filippo answered, laughing, that they could also have raised the cupola, if they had seen the model or the design. And so it was resolved that he should be commissioned to carry out this work». (Den engelske oversettelsen er basert på en revidert versjon av DeVere fra 1912.) Kuppelen, som består av fire millioner murstein, er fortsatt verdens største av sitt slag, og fikk for øvrig form som minner om et stående egg.

Santa_Maria_del_Fiore Enne-Wikipedia

Femten år etter at Vasaris bok utkom, publiserte milaneseren Girolamo Benzoni boken Historia del Mondo Nuovo (1565) om sine opplevelser og historien til det nyoppdagede kontinentet. Benzoni var en eventyrer som i 1541 søkte lykken i Den nye verden, og reiste i femten år omkring i Sør-Amerika og Karibien blant spanske conquistadorer og handelsmenn. Han kom smårik, men  desillusjonert tilbake til Italia, og skrev en visstnok svært upresis bok om det hele som sitrer av avsky for spanjoler, smålig bakvaskelser og skuffelse mot dem som hadde gitt ham beskyttelse og tilgang til berikelsen (Bandelier 1907). Fremstillingen skal være så vridd og full av feil at heller ikke hans egne øyevitneskildringer tillegges særlig historisk troverdighet, men i sin tid ble den trykket i flere opplag og oversatt til fransk og tysk i 1570-årene. I en tid da Spania fylte skattkistene sine med gull, sølv og indianerblod, var Spania-bakvaskelse velkomment i andre deler av Europa, men muligvis er Benzoni noe undervurdert av ettertiden (Enders/Fraser 1992). Boken (på side 12 flg.) inneholder naturlig nok noe om Christoffer Columbus (engelsk oversettelse fra 1857, s. 17):

«Columbus being at a party with many noble Spaniards, where […] the subject of conversation was the Indies: one of them undertook to say: – ‘Mr. Christopher, even if you had not found the Indies, we should not have been devoid of a man who would have attempted the same that you did, here in our own country of Spain, as it is full of great men clever in cosmography and literature.’ Columbus said nothing in answer to these words, but having desired an egg to be brought to him, he placed it on the table saying: ‘Gentlemen, I will lay a wager with any of you, that you will not make this egg stand up as I will, naked and without anything at all.’ They all tried, and no one succeded in making it stand up. When the egg came round to the hands of Columbus, by beating it down on the table he fixed it, having thus crushed a little of one end; wherefore all remained confused, understanding what he would have said: that after the deed is done, everybody knows how to do it.»

I og med at Benzoni fortsatt befant seg i Amerika da Vasaris bok utkom, må vi vel gå ut fra at Columbus-anekdoten ikke gir Benzoni annen fortjeneste enn som versjonen som ligger til grunn for uttrykket slik det brukes i dag.

Det er ikke spor av uttrykket på norsk/dansk før midt på 1800-tallet. Først hos A.O. Vinje i Tanker ved «En Fjeldbygd» (1852, s. 76): «En Mand udenfor Departementet kunde ikke have vovet Sligt – og havde han vovet det, saa vilde det have gaaet galt; men det maa stikke Noget under som ligner Historien om Columbus’s Æg. I det Usædvanlige og Dristige ligger det Fortrinlige. […] Og Sproget da! – Det er som hugget af et Stykke. Det er det nok ogsaa. Afslibningen er riktignok lidt forskjellig, men Ordforbindelsen – denne Sprogets Sjæl, den er da saa lig som Nogenting.» En Fjeldbygd er bondefortellinger skrevet av departementsfunksjonær og senere futen i Østerdalen, N.R. Østgaard. Vinje roser den som et Columbi egg fordi den banebrytende var skrevet på dialekt, hvilket tydeligvis ga Vinje noe å tenke på.

Det ser ikke ut til å være en klisjé på engelsk, men anekdoten har hatt utbredelse, som illustrasjonen til William Hogarth fra 1752 viser. Mary W. Shelly nevner det i et forord til Frankenstein (1818): «In all matters of discovery and invention, even of those that appertain to the imagination, we are continually reminded of the story of Columbus and his egg», og det også er med i Fitzgeralds The Great Gatsby (1925, s. 8): «They are not perfect ovals – like the egg in the Columbus story, they are both crushed flat at the contact end». Nettstedet wortschaetze til Universitetet i Graz hevder at nyere forskning peker i retning av at selve parabelen har asiatisk opprinnelse, og at den tyskspråklig utbredelsen nok kommer fra oversettelsen av Calderón de la Barcas komedie La dama duende fra 1629 (på tysk Die Dame Kobold). Akkurat det siste er kanskje litt pussig siden både original og oversettelse er lokalisert; Columbus egg går under navnet Hänschens Ei (originalen har huevo de Juanelo. Hänschens Ei ble rett nok også et uttrykk på tysk, og gir en del treff). Jeg antar at «nyere forskning» (Neuere Forschungsergebnissen) gjelder artikkelen Das Ei des Columbus av J.H. Mordtmann i tidsskriftet Der Islam fra 1922, hvor denne påstand fremmes. Tid er som alltid relativt.

En annen som hører kort inn i historien her, er Nikola Tesla og det som er kjent som Tesla’s Egg of ColumbusDet var et apparat han hadde med til Verdensutstillingen i Chicago i 1893, som anskueliggjør induksjonsmotorens og et roterende magnetfelts prinsipper ved et stående kobberegg som spinner rundt sin egen akse.

Det er kanskje ikke så vesentlig akkurat hvem og hvor man skal attribuere løsningen på det stående egget. Uansett blir det bare en variant av Aleksander den stores tilnærming til den gordiske knuten. Det slående ved fortellingen (enten det er en asiat, Aleksander, Brunelleschi, Columbus, Juanelo, Hänschen, Østgaard  eller Tesla), er den laterale tenkningen som ligger bak løsningen. Det er eplekjekt og beundringsverdig, provoserende og irriterende og fullt av gjennomslagskraft.

columbi ägg Nils von Dardel 1924

* Illustrasjoner: Øverst, Columbus Breaking the Egg av William Hogarth, 1752; i midten: fotografi av Brunelleschis kuppel på Santa Maria del Fiore, Wikipedia (Enne, 2006); nederst: Columbi ägg av Nils von Dardel, 1924

Columbi egg