Kalle en spade for en spade

engelsk: call a spade a spade, tysk: das Kind beim rechten Namen nennen

Si ting som de er, uten omskriving eller tilsløring. Det å kalle en ting ved dens rette navn. Spaden kan virke som en god analogi, fordi redskapet i all sin grove enkelthet er til nytte og arbeid på en ærlig og rett frem måte. Les videre “Kalle en spade for en spade”

Kalle en spade for en spade

Alle gode ting er tre

to friere Robert cruikshank the universal songster 1828

engelsk: third time lucky (every perfect thing is threefold); tysk: aller guten Dinge sind drei

En klisjé for at noe forekommende tre ganger eller ved den tredje anledning innebærer hell. Brukes gjerne før et tredje forsøk, så etterfulgt av på det fjerde skal det skje! og til slutt på det femte gjelder det! før man gir opp. Tallet tre er blant de mest brukte verdier i overtroens tallmagi, jf. folkeeventyrene, den hellige treenighet, trikotomien i filosofien, buddhismens tre juveler, skilsmisseformen talaq, tre ganger hurra!, osv. Les videre “Alle gode ting er tre”

Alle gode ting er tre

Drikke som en svamp

com an 1830 a bottle jack

engelsk: drink like a fish, tysk: saufen wie ein Loch

Svamper er primitive, flercellede organismer som i havet slett ikke drikker, men lever av å filtrere vannet gjennom porer og kanaler. I luft tørker de fullstendig, men har egenskapen å trekke opp i seg og holde på store mengder væske, og egner seg derfor som rengjøringsmateriale og som simile for noen som kan drikke store mengder alkohol.

Uttrykket finnes på en lang rekke språk, som spansk: beber como una esponja; portugisisk: beber como uma esponja; italiensk: beve come una spugna; fransk: boire comme une éponge (men nå oftere som på tysk, «drikke som et hull»: boire comme un trou, eller en tempelridder: boire comme un templier);  Det eksisterer på engelsk også, drink like a sponge (se f.eks. Isaac Asimov’s Science Fiction Magazine, vol. 10, nr. 7–9 1986: «Argyros drank. Like a sponge», og eksempler i Bryan/Mieder 2005, s. 718), men det er langt fra så vanlig som å drikke som en fisk.

I Det Norske Nationalblad 10.3.1818 s. 156 finnes en anonym vise kalt Evans lovsang: «Før Hercules voved’ sin Kamp / – o Gud! med de yndige femti, / Madera han drak som en svamp, / Og – Striden blev Ingenting glemt i!» Claus Pavels skrev en (senere tilføyd) fotnote til sin dagboksoppføring 1. april 1818: «Denne Drikkevise (Nationalbl. X. No. 37), der i sin Tid var meget yndet og optryktes i Visebøger, tillagdes, saavidt jeg veed, med Bestemthed C. N. Schwach. Skjønt denne ikke har optaget den i sine ‘Samlede Digte’, ja endog i disse (I. S. 89) paa en Maade polemiserer mod Drikkeviser, har hin Drikkevise dog saa slaaende Lighed med Schwachs sædvanlige Tone, at Udg. med temmelig Sikkerhed antager ham for dens Forfatter.» Schwachs eller ei, dette er eldste bruk jeg kan påvise på norsk.

Jeg er usikker på om opphavet er fra Erasmus (som jeg har sett hevdet), men jeg finner hos ham et spor når han skriver om fjollete fyrster og konger (Adagia 201, l. 83, 1535): «Inuictus est bibendo (nam hac quoque laude veteres delectati sunt principes): apte, si spongiam mihi laudas». Det blir omtrent: Ingen kunne overgå ham i drikk (den slags ble verdsatt av fyrstene i tidligere tider): en heder mer passende for en svamp. På fransk kan man se uttrykket ferdig utviklet i 1651, i lignende omstendigheter som hos Erasmus, av Paul Scarron i Le Roman comique: «Ragotin fit tout à fait bien les honneurs de sa maison, et but comme une éponge» (Ragotin gjorde stor ære på sitt hus, og drakk som en svamp).

Hos Holberg drikker f.eks. Jeppe som en Skielm (en slyngel), men forfatteren benytter også svampen (på latin) i Første Levnedsbrev (1728 s. 7): «qvi spongiâ qvavis siccior, bibendiqve mirus artifex in evacuandis poculis paucos pares» (overs. A. Kragelund: «Han drak som en svamp og var velbevandret i den kunst at tømme bægre»). Holberg sier også noe interessant i Epistler IV 431«thi man finder overalt udi gamle Historier talet om Parasitis eller Snylte-Giæste, som Comœdie-Skrivere ligne ved Svampe, efterdi intet kunde forslaae til dem». Og her mener Holberg ganske sikkert bl.a. Plautus’ skuespill Menaechmi (ca. 200 fvt.), der hovedpersonen, en profesjonell snylter, kalles Peniculus, som betyr pensel eller svamp (samt diminutiv av penis). Han presenterer seg selv i første linje med å si (min overs.): «De unge kaller meg Peniculus, av den grunn at når jeg spiser, gjør jeg rent bord». I boken Funny Words in Plautine Comedy (2010, s. 102 flg.) har Michael Fontaine et helt kapittel om navnet Peniculus og betydningene som svamp, snylter (og liten penis), og det er opplagt lag og tolkningsrom, men svampen som trekker til seg er ganske sikkert bevisst. Denne standardkarakteren i klassisk komedie finner man blant Holbergs egne gjennomgangspersoner som Jesper Oldfux. I Jacob von Tyboe (1725, 1,1) sier Oldfux om seg selv, etter Plautus’ mønster: «Jeg heeder Svamp og svarer til mit Navn; thi ligesom en Svamp træcker all Vedske i sig, saa giør og jeg; thi jeg gaaer uroest aldrig til Sengs uden med en halv Snees Bouteillers Baglast.»

Ved dette ser vi at sentimentet, om ikke frasen, kan føres langt tilbake, selv om man kan hevde at det handlet om mer enn alkohol og drikk. Det kan det også gjøre på norsk. Man sier f.eks. om enkelte barn at de suger til seg som en svamp, og mener med det lærdom og tantes uheldige hang til banneord.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

.

Drikke som en svamp

Drikke jul

robert-seymour-bringin-christmas-home-tk-herveys-the-book-of-christamas-1836

Drikke jul vil i gamle dager si å feire, holde, og viser vel hvor viktig drikken var ved eldre tiders større begivenheter. Ord som gravøl og barsel (barnsøl) og uttrykket å drikke bryllup forteller noe om hvordan en feiring skulle være. Les videre “Drikke jul”

Drikke jul

Fiske i rørt vann

com an 1839 a whipper in j scott

engelsk: to fish in muddy/troubled waters; tysk: im trüben fischen

Å fiske i rørt vann er å utnytte en kaotisk eller uklar situasjon til egen fordel, som regel på en lite aktverdig måte. Eksemplifisert av Kierkegaard i Forførerens Dagbog 1843 (7. april): «man fisker altid bedst i rørt Vande; naar en ung Pige er i Sindsbevægelse, kan man med Held vove meget, som ellers vil mislykkes». Dette er av de mer kontaminerte frasene på norsk; Hegge har i sin språkspalte i Aftenposten behandlet den i hvert fall tre ganger: «Opprørerne rører i spilt vann» (25.6.2006), «røre borti et vann hvor fordommene oser» (28.6.2007) og «[d]et er mange aktører som rører i det vannet som har blitt skapt» (9.1.2013). I en leder 9.4.2015 i VG sto det: «Dessverre finnes det krefter […] som benytter tidens uro til å fiske i opprørt vann», og i et debattinnlegg i 13.2.2010 i Dagbladet: «Men det har ikke akkurat vært lett å holde en konstruktiv dialog med alle aktørene, hvorav noen har ønsket å røre i opprørt vann». Et eksempel til fra Dagbladet 22.8.2013: «Målet med disse beskyldningene er å undergrave ekspertenes arbeid og røre i skittent vann». Opprørt vann er ikke galt, så lenge man vet at poenget ikke er at noe skaper bølger eller storm, men at når man rører i mudderbunnen blir forholdene uoversiktlige og grumsete. Å røre i opprørt vann er bare rør. Tidligere kunne det lyde fiske i mudret vann, som gir et noe klarere bilde, Nye Tidender om lærde Sager, 1734 (via ODS): «saa fiskede [korsridderne] i muddret Vand, og bortsnappede Pomerelien og Dantzig». Vi finner frasen aller først som ordspråk hos Peder Syv (1682/1688): «I oprørt vand er godt at fiske». Strauss (1998, s. 160) gjengir tilsvarende ordtak på minst ni europeiske språk.

I Holbergs Heltehistorier I (1739, s. 557) er uttrykket som i dag: «Disse Tidender vare ikke ubehagelige for Spanierne, som derved finge Leilighed at fiske udi rørt Vand, og under Prætext at undsætte den eene Broder mod den anden, at bringe dem begge under Aaget.» Ordboksoppføring hos von Aphelen i Dictionnaire Royal 1759/1775 som «Fiske i skiden Vand, pêcher en eau trouble». På fransk er uttrykket med i førsteutgaven av Dictionnaire de L’Académie française fra 1694. I England er det i hvert fall dokumentert fra 1568 i Graftons Chronicle of England, s. 235:  «Therefore settle not your selfe to obey their perswasions whiche alwayes desyre your vnquietnesse, whereby they may the better fishe in the water when it is troubled», og på tysk i hvert fall hos Johann Fischart (i vanskelig fraktur) fra 1588: «Ja, damit sie dest besser im trüben fischen mögen, jnen wol ga?zur auffruhr und aufflehnung wider sich selber vrsach geben». På tysk har talemåten i nyere tid også fått betydningen å bevege seg i ukjent terreng. Gustav II Adolf skal ifølge SAOB ha brukt det i 1620, og det er med i ordspråkssamlingen til Grubbe fra 1665, s. 270: «Gott fiskia i vprört Watn. i.e. Bruka sitt bästa medh annars skahda». Grubbe forsyner oss også med en latinsk oversettelse, piscari in turbido, men det gir ikke treff ved søk i de klassiske latinske tekstene.

Både Duden 7 (2015) og Rogers Dictionary of Cliches (1985) tilbakefører klisjeen til en gammel fiskemetode, Duden spesifiserer ålefiske. Antageligvis har dette sin bakgrunn i uttrykkets faktiske opprinnelse, Ridderne (Hippeis/Ιππής) av Aristofanes fra 424 fvt. (avsn. 865): «Ha! Just like one of those fishermen who catch eels: While the waters are all calm and still they catch nothing, so they stir the waters, make them all dirty and muddy and up come the eels! And that’s how you get to make your catch, as well. You stir the city, make it all dirty and muddy and then you grab the conspirators» (norsk/dansk oversettelse av skuespillet, sist fra 1919, er ikke digitalt tilgjengelig). Her passer det å nevne at det tapte skuespillet Le Maschere av Niccolò Machiavelli fra 1504 skal ha vært basert på Skyene og andre av Aristofanes’ satirer (Hall og Wrigley: Aristophanes in Performance 2007, s. 312).

Aristofanes’ skuespill ble antageligvis ikke oppført etter ca. 300 fvt., og selv om arbeidene ble noe studert av skolerte romere ble de ikke oversatt før gjenoppdagelsen på 1400-tallet. I 1498 ble ni av stykkene utgitt på gresk. Først i 1538 ble Ridderne oversatt av Andreas Divus til latin. Divus’ oversettelser av alle de 11 bevarte komediene ble trykket i mange opplag og spredte seg raskt gjennom Europa, og særlig i England ble de tidlig oppført og omfavnet (Hall og Wrigley s. 9). I vår sammenheng er det nok enda viktigere at Erasmus må ha satt stor pris på Aristofanes. I Adagia (1500, se nr. 2579) skal hundrevis av talemåter stamme fra ham. Et uttrykk her er Anguillas captare, å fange ål, med en beskrivelse av dette tekststedet fra Ridderne og en utdypning av talemåten (se Collected Works of Erasmus 2005 for engelsk oversettelse).


* Illustrasjon av J. Scott, The Comic Annual 1839
Fiske i rørt vann

Bryte isen

bryte isen

engelsk: break the ice; tysk:  das Eis brechen

Overvinne sjenerthet eller forlegenhet i sosiale sammenhenger. Få praten igang. Man kan spørre om is er den rette metafor på den brennende ukomfortable følelsen av sosial utilstrekkelighet på et stevnemøte eller i selskapeligheter som går forut for at isen eventuelt blir brutt. Det inngår uansett i symboltradisjonen der kulde som bilde representerer utilnærmelighet og avvisning mens varme er åpne og inkluderende trekk.

Opprinnelig betød å bryte isen som bilde det å bane vei for andre, tråkke opp stien eller være først til å gjennomføre noe, greit overført fra å bryte isen på en fjord eller en elv for å la skipsfarten komme gjennom. Betydningsendringen har skjedd på både engelsk, tysk og dansk og norsk (og sikkert andre språk).

På latin som scindere glaciem finnes det i Erasmus’ Collectanea Adagiorum (1528, nr. 374), som igjen viser til den italiensk renessansehumanisten Francesco Filelfo (1398–1481) som kilde: glaciem fregi, «jeg har brutt isen». Ifølge Barker (2001, s. 277) skal dette være en av få fraser i Erasmus’ Adagia som ikke er å finne i klassiske verker.

På engelsk er det dokumentert i et brev skrevet fra fengselet av John Bradford i 1555 (Allen 2008): «Our dear brother Rogers hath broken the ice valiantly […] The next am I». Det er rekkefølgen de skal brennes som kjettere på bålet som er tema, og Rogers var altså først ut, noe som gir bildet med is ekstra kjølende effekt.

Deretter påstås det på phrases.org, og stthomas.edu m.fl. (uten at jeg kan se det er tilfellet) at det finnes i Thomas Norths oversettelse av Plutark, Lives of the Noble Grecians and Romans (1579): «To be the first to break the Ice of the Enterprize», en bok som skal ha vært en viktig inspirasjon og en leverandør av ordspill for Shakespeare. Shakespeare selv anvender uttrykket slik i Taming of the Shrew akt I, scene 2 (1593), som handler om rekkefølgen man gifter bort døtre:

If it be so, sir, that you are the man
Must stead us all, and me amongst the rest;
And if you break the ice, and do this feat,
Achieve the elder, set the younger free
For our access- whose hap shall be to have her
Will not so graceless be to be ingrate.

I England fikk begrepet sin nåværende betydning på slutten av 1600-tallet, i hvert fall finner jeg det slik i Samuel Butlers Hudibras (1678, s.110):

The Oratour we mention’d late,
Less troubled with the pangs of State,
Then with his own impatience,
To give himself first Audience,
After he had a while look’d wife,
At last broke silence, and the Ice.

Holberg bruker det i Dannemarks Riges Historie (f.eks. i bind 3, 1764, s. 251), men da konkret for å bryte opp isen for å hindre en hær å komme over en islagt elv eller fjord, eller motsatt, for å komme gjennom med en flåte. Figurativt ble det altså også her først brukt i betydningen brøyte vei eller å igangsette noe, som hos Tullin (1728–1765, Samlede skrifter 1773, s. 14): «Men at bryde Isen, hvor man seer, at Efterkommerne først i andet og tredie Leed kan høste Frugten». Antageligvis har meningen langsomt endret seg, kanskje påvirket av tilsvarende fra andre språk. Definitivt slik finner jeg det først i en svensk roman av C.J.L. Almqvist, oversatt til dansk i 1848 (s. 318): «… tillod Frøken Juliane Wefverstedt sig at yttre med et aabent og frimodigt Blik paa Kongen, som om hun talte til En af sine Ligemænd. Siden det i Aften skal være saaledes, tænkte hun, og Hans Majestæt vil behandles som Undersaat, maa Een bryde Isen» (Herrerne til Ekolsund, 2, s. 318)..

I dag ser man fortsatt ofte spor av den opprinnelige betydningen, som her i avisen Dagen 13. februar 2014: «Flem­ming Baunø kan hel­ler ikke ute­luk­ke at noen i hans korps vil synes at det er litt rart at han for­kyn­ner i en ka­tolsk me­nig­het. – Men noen må være den førs­te til å bryte isen.»

 

* Illustrasjon av Charles Altamont Doyle (far til Sir Arthur Conan Doyle) ca. 1860

 

Bryte isen

Ad fontes

ad fontesTil kildene på latin. Brukes kanskje sjelden i dagligtale, men hyppig gjest i sakprosa: «hans ad fontes-attytyde var i bunn og grunn p o s i t i v …» (Dørumsgaard: Klassisk kinesisk poesi i norsk gjendiktning, 1979). Selv om det er norske forfattere som anvender termen et stykke tilbake i tid (f.eks. Laurids Nielsen i 1604 og Holberg 1749, begge i latinske skrifter), ser det ikke ut til å komme i bruk på skriftlig norsk før litt ut på 1900-tallet.

I Hieronymus vulgata-oversettelse av bibelen (år 382–405) ble det brukt i Salmenes bok 41,2: «quemadmodum desiderat cervus ad fontes aquarum ita desiderat anima mea ad te Deus». Ifølge Gadamer (1960) hentet spanske humanister maksimen fra dette bibelsted og gjorde det til humanistenes parole om å undersøke de opprinnelige kildene, eller som Erasmus av Rotterdam formulerte i 1511: «Sed in primis ad fontes ipsos properandum, id est græcos & antiquos», (oversettelse fra wikipedia: «Men fremst må man haste til kildene selv, det vil si til grekerne og de gamle.»)

I bibeloversettelsen fra 2011 har formodentlig oversetterne gjort akkurat det når skriftsstedet i dag lyder: «Likesom hjorten stunder / etter bekker med rennende vann, / slik stunder også min sjel / etter deg, min Gud.»

Det er besnærende å spekulere på hvordan det hadde blitt om de store renessansehumanistene hadde hatt som grunnsetning å forfølge bekkens rennende vann i stedet for å oppsøke kildene.

* Illustrasjon: Jan Luyken 1682, ´t Badt tot Aken, Amsterdam Museum
Ad fontes