Gå til urnene

the-comic-offering-seymour-1832-sheridan

engelsk: go to the polls, go to the ballot boxes; tysk: an die wahlurne gehen 

Gå og stemme. En valgurne er en forseglet kasse med en åpning til å levere sin stemmeseddel i. I hine dager var det en faktisk urne, for eksempel beskrevet i Aiskylos’ Eumenídes fra 458 fvt. (Østbyes overs. i Orestien, 1926, s. 156): «Naar urnen tømmes, venner, tæl da hver en sten», hvor avstemningen gjaldt skyldspørsmål i en rettssak, og «stemmene» var valgsteiner. Les mer detaljert om stemmeurner og metode i Aristoteles’ Athenian Constitution (kap. 68). Andre måter å stemme på, er f.eks. ved håndsopprekning (som fortsatt benyttes mange steder i Sveits, jf. Rhodes, The Oxford Handbook of Political Leadership 2014, s. 46) eller endog ved akklamasjon (typisk på styremøte i borettslaget), og forsøksvis elektronisk på internett.

Valgurnen er egnet for å kunne levere en stemme uten at andre vet hva du stemte, og sånn viktig for å ha mulighet til å si sin mening om en sak uavhengig av press. Men det har selvfølgelig aldri vært idiotsikkert eller ufeilbarlig. Ikke er det en selvfølge heller. Hos Gina Krog, Stemmeret for kvinder – foredrag i Norsk kvindesags-forening 27.11.1885 er det i og for seg ikke billedlig: «Og om nu en og anden kvinde vilde forsøge experimentet – hvad jeg nu har hørt ymt om de vil – og sans phrase gaa op til urnen med sin stemmeseddel, saa tror jeg ikke, at synderligt var vundet ved det.» Bergens Adressecontoirs Efterretninger 8.1.1880 omtaler et attentatforsøk på kongen og dronningen av Spania, den generelt kaotiske politiske situasjonene i landet og om sannsynligheten for at det ville bli utskrevet nyvalg med påfølgende boikott av opposisjonen: «Vælgerne vilde efter Sædvane gaa til Urnerne, bevæbnede med Revolvere, og Resultatet heraf er let at forudse». I Arbeiderbladet 22.6.1926 er en rapport fra folkeavstemningen om fyrsteekspropriasjonen (uten kompensasjon) i Weimar-republikkens Tyskland (Fürstenenteignung) 20. juni 1926, som ikke fikk stort nok flertall (ifølge artikkelforfatteren fordi mange ble skremt fra å stemme): «De visste jo, disse monarkistiske terrorister, at om de lot sine velgere gå til urnene, vilde de stemme ja».

Man behøver selvfølgelig ikke til urnene for å stemme. I det eldste jeg har påtruffet, styrter man hen, Morgenbladet 7.5.1845 (fra Frankrike): «Alle styre hen til Urnerne og en vigtig Lov bliver antaget eller forkasted, efter Tilfældets Luner». Vanlig er også bildet å strømme, som vel forutsetter et godt oppmøte. Eva Ramm, Kvinnekall og mannefall (1965, s. 32): «Arbeiderpartiets kvinnelige velgere hadde da også strømmet til urnene den gangen han [Jens Storhaug] figurerte i valgbrosjyrene». For demokratiet er det vel ikke så viktig hvordan man ankommer, bare man er faktisk møter opp ved urnene, helst hver gang frem til man selv skal havne i en.

* Illustrasjon: Robert Seymour, Sheridan: The Comic Offering 1832

.

Advertisements
Gå til urnene

Støv på hjernen

støv på hjernen

engelsk: neat freak; tysk: Putzteufel

Å være ekstremt opptatt av et rent og plettfritt hjem er betegnende for en som har støv på hjernen.

Støv på hjernen er debutromanen til Eva Ramm fra 1958. Selv beskriver hun bakgrunnen slik i Prosa (nr. 3/09): «I 1954 flyttet vi til Nesodden og vår første leilighet, i et nabolag med nesten bare ‘gode husmødre’. En stund hadde jeg storrengjøring hver fredag, og gikk på møter i det lokale husmorlaget. Vantro skjønte jeg at det var dødsens alvor å være husmor. Lenge lot jeg som jeg var like ivrig som de andre etter å ha et prikkfritt hjem. Men – var det dette kvinnene skulle bruke tiden sin til? Jeg begynte å notere. Til slutt ble det bok av det … Uttrykket ‘med støv på hjernen’ ble allemannseie, og bidro i flere år til atskillig oppvask mellom ektefeller. Det ble også film av det i 1959, og både bok og film ble store suksesser.

Uttrykket er likevel noe eldre. Først i Sølvskatten ved Elinsjø av Sverre Vegenor (Sverre Nicolaisen) fra 1928 (s. 130): «Nordbøkjerringen har sikkert en god slump støv på hjernen, hun også hvis en skulde falle på å undersøke», men her er begrepet brukt for å beskrive helt generell galskap. Støv på hjernen kunne like gjerne beskrevet en hjerne som er lite i bruk, som i C.J. Hambros barndomserindringer Far og sønn fra 1948 (s. 192), der professor Broch stiller spørsmål til en ung Edvard Hambro: «Synes du det er en fremtid for et livsfriskt begavet menneske å gå å vente på at jeg skal dø og dette professoratet bli ledig? (Det var ingen aldersgrense dengang.) Synes du det er en opgave å gå og samle støv på hjernen – kanskje få én elev i arabisk [h]vert tredje år og ellers bli nødt til å lese begynnelsesgrunnene i hebraisk med nogen teologiske studenter?» 

Livets flamme av Elsa af Trolle (oversatt av Lalli Knutsen) benytter det helt i tråd med dagens betydning (1953, s. 41): «Anna greier fint alt sammen alene. Og selv går du alltid med en støvklut i hånden når du er hjemme. Onkel Erik sier du har støv på hjernen.»  

Det behøver ikke betegne en tvangslidelse, men et visst hysterisk islett ligger det nok i frasen. Det gjør at det passer fint inn i Hans Sandes oppramsing i Hjernegråt (1997, s. 49): «Originalene hadde jo menstruasjon og før det PMS lunatic med springflo i hypofysen og etter det eggløsning og blei gravide og oppblåste og sårbare og gneldrete og spydde hver dag og fikk anorexi og bulimi og fødselspsykoser og vandra rett inn i ammetåka med kroppen full av hormoner som ikke visste hva de ville og støv på hjernen og husmornevrose helt fram til overgangsalderen. Så det var ikke rart at de følte seg utafor i samfunnet.» Det er best holde seg til ordtaket om at et hjem skal være rent nok til å være sunt, men skittent nok til å være hyggelig.

* Kinoplakat for filmen, regissert av Øyvind Vennerød 1959

.

Støv på hjernen