Tomme tønner ramler mest

på hodet i tønne 1844

engelsk: empty vessels make the most sound; tysk Leere Fässer klingen hohl

Albert Thura skrev, noe sørgmodig, i 1730:

Betænkning over en stor Nødd,
som der var slet intet i:
Store Nødder, Ingen Kjerne
Tomme Tønder, höyest klang
Lange Slyngler, liden Hjerne
Gaar det saa ej mangen gang.

Alternativt: Tomme tønner rumler mest; tomme tønner bråker mest, tomme tønner buldrer mest, osv. De mest høylytte har intet viktig å fortelle, eller tomskallen prater mest. Et antonym til stilleste vann har dypeste grunn. Ordtak på latin vasa vacua sunt bene sonantia (og andre varianter) som i Strauss (2013) finnes på minst 11 europeiske språk (norsk og svensk ikke inkludert). Forestillingen om at den vise er lavmælt og behersket mens den dumme er fremfusende og støyete, er nær et aksiom i vår kultur.

I Skandinavia er det med i Peder Syvs samling (1682/1688), som vogn: «De tomme Vogne Buldre mest», oppført i Grubbe 1665: «Thomm kaar slamra mäst», og hos Moth (ca. 1700): «Tomme tønder bûldrer mest». Moth har mer: «fra tomme tønder og onde kvinder fri oß kære herre gûd», men da dreier det seg vel kanskje om noe annet. Siden Syv og Grubb er ordspråksamlinger og Moth en ordbok med eksempler, kan man utlede at det på den tiden var i utstrakt bruk. I Grundtvigs Saxo-oversettelse fra 1822 finner vi: «de angrebes nu med rædsomt Hyl af de mylrende Slaver, som saae med Foragt paa saa liden en Skare; men det gik, som det pleier, at tomme Vogne rumler altid mest». Om det også var slik i Saxos originale latin (ca. 1200), er ikke opplagt. Aasen har i Norske ordsprog (1881) «Tome Tunnor glymja mest» samt også at «Toma Kjerror skramla mest».

Tryon Edwards, A Dictionary of Thoughts (1908) attribuerer det til Platon, men det virker lite troverdig. Det finnes mange latinske varianter over ordspråket, men det er vanskelig å vite hvilke linjer som kan tenkes å strekke seg bak høymiddelalderen, og ingen av dem gjør det tilsynelatende. I det hele tatt er det et mylder av urettmessige tilskrivelser av ordtak til greske, romerske og kinesiske filosofer eller, om du er brite, til Shakespeare og Chaucer.

På engelsk dukker det antagelig først opp i 1426 i John Lydgates oversettelse av de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine (1330/1355) (The Pilgrimage of the Life of Man):

A voydë vessel, pype or tonne,
Whan the lycour ys out Ronn
Who smyt thér-on / vp /or doun,
Yt maketh outward a gret soun,
Mor than to-forn, what yt was ful

Shakespeare kaller det selv et ordtak i Henry V (1598): «I did never know so full a voice issue from so empty a heart: but the saying is true ‘The empty vessel makes the greatest sound.’» Og likevel fremstilles det gjerne som at Shakespeare dermed er opphavsmannen (ordtaket står for øvrig også i John Lylys Euphues: The Anatomy of Wit fra 1578).

For ordtak er det sannhetsgehalten og relevans som gir det langt liv. Opphavet skal man ikke trenge å kjenne, men alle kjenner plageånden på fredagsmøtet som aldri slutter å snakke.

* Tegning av J. Leech fra Hoods Comic Annual for 1844
Tomme tønner ramler mest

Alle veier fører til Rom

Utsnitt av Tabula Peutingeriana, veikart over Romerriket fra 500-tallet
Utsnitt av Tabula Peutingeriana, veikart over Romerriket.

engelsk: all roads lead to Rome; tysk: alle Wege führen nach Rom

Det gjør de opplagt ikke; Jeg har selv en gang vært på en vei som kun førte til Enebakk. Uttrykket beskriver vanligvis situasjoner der alle løsninger fører til samme resultat eller, i noen tilfeller, likeverdig resultat.

Den franske dikterpresten Alaine de Lille formulerte det i Liber Parabolarum fra 1175 slik: «Mille viae ducunt homines per saecula romam», altså et noe mer realistisk anslag på 1000 veier som førte menn til den evige stad. Chaucer blir gjerne tillagt den første engelskspråklige varianten i 1391 med «Right as diverse pathes leden the folk the righte wey to Rome», der han med typisk engelsk understatement forklarer at forskjellige stier fører folk den riktige vei til Rom (The Astrolabe, prologens l. 28–29). Så er det også litt lenger til Roma fra London enn fra Lille. Både Chaucer og de Lille la samme mening i uttrykket som vi gjør i dag.

Grundtvig gjorde en vri på det i diktet Harald Klak fra verket Kong Harald og Ansgar fra 1826 (s. 6): «Saa følger der Konst med Christendom,/Og Vidskab i talrige Maader,/Der er ingen Vei, jo gaaer til Rom,/Der giættes de mørkeste Gaader!» Ikke tilfeldig var utgivelsesåret 1826 også tusenårsjubileet for «Nordens apostel», den franske munken Ansgars dåp av kongsemnet Harald Klark. Uttrykket har selvfølgelig ikke noe med Romerrikets fantastiske veibygging å gjøre, men kristendommens hovedsete rundt paven. Dessverre for kristensaken i Danmark var Harald Klark feil hest å satse på: Han ble kjeppjaget fra landet året etter, og det tok ytterligere ca. 140 år før den blodtørstige kong Harald Blåtann lot seg døpe og danskene reelt begynte å konvertere.

Meïr Aron Goldschmidt publiserteden omfattende romanen Hjemløs (1853–1857, bind II s. 269) som føljetong i sitt eget tidsskrift Nord og Syd, der vi finner et annet eksempel: «Otto meente, at nu var det Tid at henvende sig til Schiøtt, og Greven sagde: Aa, ja! Alle Veje føre til Rom». Goldschmidt var for øvrig medgrunnlegger av Danmarks første vittighetsblad, Corsaren, som vakte oppsikt, medførte bøter, fengsel og livsvarig sensur (som heldigvis viste seg å bli kortvarig sensur). Som jøde gir Goldschmidt indikasjon på at uttrykket i høy grad er abstrahert fra sitt katolske utgangspunkt.

Camilla Collett skriver i Fra de Stummes Lejr (1877, s. 270): «’Alle Veie føre til Rom’, og i en vis Forstand gjelder den gamle Sætning om det, jeg har at melde i Verden.»  Colletts er Nasjonalbibliotekets eldste eksempel på norsk bruk, men da altså, helt riktig som hun skriver, alt en gammel setning.

Alle veier fører til Rom

Stikke fingeren i jorden

com an 1830 let by-gones be b-ygones

engelsk: take stock (of something), face the facts; tysk: Zeit für eine Bestandsaufnahme, auf den Leim gehen

Undersøke og innrette seg etter hvordan forholdene virkelig er. Realitetsorientering. Man kan anta at en som stikker fingeren i jorda, i hvert fall er skikkelig jordet, som jo er en fordel når lynet slår ned. «Vi må stikke fingeren i jorda og kalle en spade for en spade», skriver Dag Skogheim (I gode og vanskelige dager, 1994, s. 115), og selv om det lyder fullstendig fornuftig blir bildet også ytterligere pussig med spaden. Hvorfor skal vi ha en finger i jorden?

I Stein Mehrens Kongespillet (1971, s. 110) må vi «snart stikke fingeren i jorda og se hvem vi er». I noen hundre år var det vanlige tillegget til uttrykket at man skulle stikke fingeren i jorden og lukte hvor man var. Vendingen hvor landet ligger kan man jo spekulere i om har opphav herfra. Så i Arvesens levnetsbeskrivelse for Ole Vig (1859, s. 33) står det: «For det virkelige Livs Skyld mente han da vel ogsaa, at det gjælder for Læreren ikke mindre end for enhver Anden at stikke Fingeren i Jorden og lugte til, hvad Land han bor i. Nordmanden er af Naturen et haardt Folk, saa kritisk og ironisk, at han forekommer Udlændingen at være hjerteløs;» så fingeren skulle i jorden for å hente lukteprøver av landets egenduft (og Norge lukter visst av kritikk og ironi).

Wergeland har nok stusset over uttrykket, og gir fornuftig råd i farsen Stockholmsfareren fra 1837 (I,1): «– det første jeg da lagde dig paa Hjerte var at du aldrig maatte glemme, at du var en Embedsmands Søn; og det Andet, at du ikke skulde stikke Finger i Jorden for at lugte hvad Land, du er i, men i Vejret forat kjende hvad Vind der blæser». Grundtvig har en annen variant i sitt Trøstebrev til B.S. Ingemann, som just hadde fått dårlige anmeldelser (1824): «Vil han ei stikke Fingeren i Tiden,/Og lugte, det er længe siden.» Oppført i von Aphelens Dictionnaire Royal (1773, s. 530): «komme ham til at stikke Fingeren i Jorden, for at lukte hvor han er». Uttrykket er ikke med i Moths ordbok (ca. 1700), som ellers gir flerfoldige eksempler med stikke. Holberg, som ser ut til å være eldste eksempel, skriver i Peder Paars (1720): «I rette eder nu maa efter Landets Moder,/I Fingren sticke maa i Tiden, lukte til,*/Hvad Tid I Lever i, om I mig lyde vil.» Holberg var glad i å annotere sine egne verk, i Peder Paars med intendert komisk effekt, og til dette sted har han en fotnote: «*At sticke Fingeren i Jorden, er ellers beqvemmere talt.»

Fotnoter kan få overraskende stor utbredelse.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

Stikke fingeren i jorden