Lage hakkemat av noen. Plukkfisk. Hakkebiff

engelsk: to make mincemeat out of somebody; tysk: aus jemanden Hackfleisch machen

Hakkemat er, som man kan anta, betegnelse for opphakket mat, helst kjøtt. Les videre “Lage hakkemat av noen. Plukkfisk. Hakkebiff”

Lage hakkemat av noen. Plukkfisk. Hakkebiff

Ukrutt forgår ikke så lett

engelsk: ill weeds grow apace; tysk: Unkraut vergeht nicht

Uttrykket beskriver at det uvelkomne (gjerne personer) er vanskelig å få bukt med. Eller som Willy Flock omtaler dette ordtaket i Waisenhus-gutter ved Christiania Opfostringshus (1998, s. 166): «Det betyr at det uønskede her i livet klamrer seg fast som blåskjell til svaberg.» Les videre “Ukrutt forgår ikke så lett”

Ukrutt forgår ikke så lett

Full mundur

com an 1830 guy of warwick G. Cruikshank

engelsk:  in full rig, in full regalia, attire; tysk: voller Montur

Full mundur brukes spøkefullt om bekledning, uniform, utstyr noen opptrer med. Fullt utstyrt. Mundering og avledningen mundur betyr utruste, utrustning og kommer ifølge Falk og Torp (1903, bind 1, s. 529) via tysk fra fransk. Det er fra samme opphav som vi i dag har i ordene montere, og engelsk mount, og med utgangspunkt i latin, mons: fjell.

I B.N. Landsbergs rapport om hendelsene ved Fredriksten fra 17. desember 1718, seks dager etter at den svenske kongen ble skutt, gir en øyevitneskildring om hva som skjedde med liket: «Kongens Legeme blev afklæd, og igien iført rene Klæder, lagt udi en Furre-Kiste med blaat Klæde overtrokken med sin fulde Mundering, som hand sædvanlig gik udi, med Støvler, Sporer, Kaarde, Geheng, Hat og Haandsker, og saaledes af Guarden bortbaaren, hvilket skeede den 16 December». Hele rapporten er leseverdig om man er interessert i historien om dagene før og etter Karl XIIs død fra norsk side, og altså et lite innblikk i munderingen kongen sedvanlig gikk i (genheng er opphenget til kården). Dette markerte begynnelsen på slutten av Den store nordiske krig, og ikke minst på Sverige som stormakt.

Det var ikke så lenge siden vi hadde hatt den forrige konflikten med svenskene. I skriftet Norske Leyer ved Gertrum-Minke (aff dato den 12. Julii 1676, s. 4), en meddelelse til kongen om hendelser i Den skånske krig, finnes utsagnet: «Mand skal icke lætteligen see skiønnere mundering aff Heste, Sadeler, Gevær eller Klæder, end Fienden hafver.» Fra J. Gulowsens bok om den samme krigen, Gyldenløvefeiden 1657–1679 (1906, s. 139): «Sept. meldtes der igjen at være fundet over 100 Døde i Elven, ‘som i fuld Mundur vare drevne mod en Sag’». Sitatet skal være fra Indkomne Sager til Krigskollegiet 1677. Et ytterligere eksempel fra samme tid i Frederik Bollings Oost-Indiske Reise-bog (1678, s. 9): «En hver bekom sin fulde Mundering med Rifle, Bulsach, at ligge paa, tillige med en Haug-matte».

Som man ser av et par av de eldste eksemplene, var munderingen full fra første stund: fullt utrustet, altså angående både bekledning og nødvendig utstyr, og i hovedsak i militær sammenheng. Mundering gjaldt også for skip, som beskrevet i Christian Vs Norske Lov (1687) 4-6-2 (Om Asseurance): «Og skal i de aabne Pladtzer derudi af Mekleren […] rigtig indføris Skibet, Skibets Mundering og Skipperens Navn». Fjasingen med uttrykket kommer (ikke overraskende) med Ludvig Holberg, i Peder Paars (1720) 2,3-423: «Hand u-bevæbnet var, hans Stok var reent i stykker, / Hun stod i fuld Mondur, med begge sine Krykker, / Hand ikkun eene var paa fremmet Sted forladt, / Hun som i eget Huus var hiulpet af sin Kat.» I oversettelsen av Niels Klim, som Holberg skrev på latin, fra 1745, finnes bak i boken en pussig note om potuanerne, deriblant: «En Soldat kiendes fra en Borger paa sin Mondur, sin Feld-Kiol, sin Køllert og sine blanke Vaaben». I von Aphelens Dictionnaire Royal 1775 er det opprinnelig franske ordet oversatt tilbake som uniforme.

I Viggo Fausbølls Vægter-Versene i deres ældre og yngre Skikkelse (1862, s. 26) gjengis fra «Instructionen for Nattevægterne» i København 1784: «Ingen af dennem maae forsamle sig ved Enden af Gaderne for at holde Snak og Samtale med hinanden …. og ikke findes paa Posten uden i fuld Mundur med Gevær og den anordnede Haandlygte». Her nevnes ikke vekternes fryktede morgenstjerne, men den var i hvert fall i bruk av standen i Bergen frem til 1837, da en engelsk lord (eller Marqvis) «paa det græsseligste [ble] massacreret af en Vægter, som uden Naade og Barmgjertighed slog til med sin Morgenstjerne» (J. Martens i Bergens Tidende 16.6.1951, via UiB). Vi skal kanskje være glad for at dagens fulle mundering av vekterne sjelden utgjør annet enn en tung lommelykt.

* Illustrasjon: George Cruikshank, i Hood’s Comic Annual 1830

.

Full mundur

Gordisk knute

com-an-1830-ketching-its-prey

engelsk: Gordian knot; tysk: Gordischer Knoten

Et komplisert, kanskje uløselig problem. Fortellingen om den gordiske knuten er egentlig en eldre variant av anekdoten om Columbus’ egg, selv om det sjelden brukes slik i praksis. Les videre “Gordisk knute”

Gordisk knute

Ha en skrue løs

w.h. brooke The humorist Harrison 1832 will watch

engelsk: have a screew loose; tysk: eine Schraube locker haben

Å være sinnsforvirret eller irrasjonell, oftest en mild til medium fornærmelse. Hvis man tenker etter, er det et uttrykk som passer best for androider og maskiner, og bildet av hjernen som et mekanisk apparat med små, presise skruer skulle man ikke tro var så veldig gammelt.

Men det er det. Det eldste hjemmelige jeg har funnet, er i svenske Haquin Spegels dikt Guds werk och hwila fra 1685:

Som är i Kreftans Punct, tå kan thet ofta henda
At någon Skruuf går löös så Hiernan må sig wenda
Och Karlen altjd går rät som han wore skutten
Med giftig Hareskroot och Skallen wore brutten.

Dansk biografisk leksikon er ikke helt sikker på når, men angir at i ca. 1687–88 gjendiktet Wilhelm Helt (løslig) deler av nederlandske Jacob Cats’ verk Trou-Ringh, og i diktet Freds-Contract imellem To unge Folk (utgitt posthumt i Curieuse poëtiske Skrifter 1732, s. 51) ser vi:

See: naar mit Hoved-Sæt er strøget til en Side,
Jeg da for ingen Ting Modsigelse kand lide,
En Skrue da er løs, mit Sind til Klammer staaer.

Dette fører det oss til Nederland og Jacob Cats. I originalen (1637, s. 207) finner vi faktisk «Soo weet dat my de schroef dan nie te vast en staat». Den faste skruens betydning for at apparatet skal fungere perfekt (for ikke å si knirkefritt), var altså allment kjent nok til å fungere som metafor såpass lenge før den industrielle revolusjon. Så er da den såkalte Arkimedes’ skrue kjent fra ca. 300 fvt., og håndfilte metallskruer fra rundt vår tidsregnings begynnelse (SDL). Forøvrig er frasen inkludert i Moths ordbok fra ca. 1700.

I brødrene Grimms Deutsches Wörterbuch hevdes det at uttrykket først forekom på tysk i Christian Reuters Graf Ehrenfried i 1700, men i så fall svært underforstått: «Ey das wäre eine schöne Schraube, wenn meines Herrn seine versetzten Sachen solten vertrödelt werden» (det korrelerer vel mer til det var meg en underlig skrue på norsk). Som einen Schraube los finner jeg det ikke før i oversettelser av Holberg fra 1744, og i von Aphelens dansk-tyske ordbok fra 1764 er frasen oversatt med «unter dem Hut nicht wohl verwahrt seyn». Nevnte Trou-Ringh ble oversatt til tysk i 1653, men jeg ser ikke denne delen, og det kan jo være beskrevet på annet vis også der.

Holberg benytter klisjeen ofte, og det dreier seg gjerne om mer enn én løs skrue. Hovedpersonen Vielgeschrey i Den Stundesløse (1726) utbryter om noe vås fra en advokat: «Ey jeg troer, at I lærde Folk har skruer løse i Hovedet». I Plutus (1754) sier tjeneren Davos om og til filosofen Diogenes: «Ha ha ha! disse Philosophi have Skruer løse i Hovedet.» I Den Forvandlede Brudgom (1753) nevner Pernille det relevante: «Jeg veed ikke, hvor mange Skruer der er i et Menneskes Hierne, men det seer jeg, at de ere alle løse udi Fruens.»

Henrik Wergeland gjør bruk av uttrykket i en tekst fra 1842, Vise om Syne-Martha paa Veitastrand i Sogn:

Hun er en stakkels enfoldig Tøs,
der burde Ingen forføre;
og at hun har sig en Skrue løs,
er godt af Alting at høre.
Gud fri os bare for Overtro!

Til engelsk kom det sent. Allen (2008), Ammer (2013) og Rogers (1985) angir 1800-tallet (Rogers angir Sporting Magazine 1810), selv om det verserer digitale oppslagsverk som hevder en eldre bruk, men uten noen form for eksempel eller kilde.

En billedmessig slektning er når noen sier at det er slik man er skrudd sammen for å forklare følelser og handlemåter; det har samme utgangspunkt med mennesket som en komplisert maskin. Er noen riktig ille kan man også si om dem eller ideene deres at de er forskrudd, som jeg oppfatter som langt grovere enn å ha en skrue løs. Uten grunnlag i samme menneskesyn, men kanskje en utvikling av samme klisjé, er det når man omtaler andre som en pussig/underlig skrue.

*  Illustrasjon: W.H. Brooke, Harrison, The Humorist 1832
Ha en skrue løs

Fiske i rørt vann

com an 1839 a whipper in j scott

engelsk: to fish in muddy/troubled waters; tysk: im trüben fischen

Å fiske i rørt vann er å utnytte en kaotisk eller uklar situasjon til egen fordel, som regel på en lite aktverdig måte. Eksemplifisert av Kierkegaard i Forførerens Dagbog 1843 (7. april): «man fisker altid bedst i rørt Vande; naar en ung Pige er i Sindsbevægelse, kan man med Held vove meget, som ellers vil mislykkes». Dette er av de mer kontaminerte frasene på norsk; Hegge har i sin språkspalte i Aftenposten behandlet den i hvert fall tre ganger: «Opprørerne rører i spilt vann» (25.6.2006), «røre borti et vann hvor fordommene oser» (28.6.2007) og «[d]et er mange aktører som rører i det vannet som har blitt skapt» (9.1.2013). I en leder 9.4.2015 i VG sto det: «Dessverre finnes det krefter […] som benytter tidens uro til å fiske i opprørt vann», og i et debattinnlegg i 13.2.2010 i Dagbladet: «Men det har ikke akkurat vært lett å holde en konstruktiv dialog med alle aktørene, hvorav noen har ønsket å røre i opprørt vann». Et eksempel til fra Dagbladet 22.8.2013: «Målet med disse beskyldningene er å undergrave ekspertenes arbeid og røre i skittent vann». Opprørt vann er ikke galt, så lenge man vet at poenget ikke er at noe skaper bølger eller storm, men at når man rører i mudderbunnen blir forholdene uoversiktlige og grumsete. Å røre i opprørt vann er bare rør. Tidligere kunne det lyde fiske i mudret vann, som gir et noe klarere bilde, Nye Tidender om lærde Sager, 1734 (via ODS): «saa fiskede [korsridderne] i muddret Vand, og bortsnappede Pomerelien og Dantzig». Vi finner frasen aller først som ordspråk hos Peder Syv (1682/1688): «I oprørt vand er godt at fiske». Strauss (1998, s. 160) gjengir tilsvarende ordtak på minst ni europeiske språk.

I Holbergs Heltehistorier I (1739, s. 557) er uttrykket som i dag: «Disse Tidender vare ikke ubehagelige for Spanierne, som derved finge Leilighed at fiske udi rørt Vand, og under Prætext at undsætte den eene Broder mod den anden, at bringe dem begge under Aaget.» Ordboksoppføring hos von Aphelen i Dictionnaire Royal 1759/1775 som «Fiske i skiden Vand, pêcher en eau trouble». På fransk er uttrykket med i førsteutgaven av Dictionnaire de L’Académie française fra 1694. I England er det i hvert fall dokumentert fra 1568 i Graftons Chronicle of England, s. 235:  «Therefore settle not your selfe to obey their perswasions whiche alwayes desyre your vnquietnesse, whereby they may the better fishe in the water when it is troubled», og på tysk i hvert fall hos Johann Fischart (i vanskelig fraktur) fra 1588: «Ja, damit sie dest besser im trüben fischen mögen, jnen wol ga?zur auffruhr und aufflehnung wider sich selber vrsach geben». På tysk har talemåten i nyere tid også fått betydningen å bevege seg i ukjent terreng. Gustav II Adolf skal ifølge SAOB ha brukt det i 1620, og det er med i ordspråkssamlingen til Grubbe fra 1665, s. 270: «Gott fiskia i vprört Watn. i.e. Bruka sitt bästa medh annars skahda». Grubbe forsyner oss også med en latinsk oversettelse, piscari in turbido, men det gir ikke treff ved søk i de klassiske latinske tekstene.

Både Duden 7 (2015) og Rogers Dictionary of Cliches (1985) tilbakefører klisjeen til en gammel fiskemetode, Duden spesifiserer ålefiske. Antageligvis har dette sin bakgrunn i uttrykkets faktiske opprinnelse, Ridderne (Hippeis/Ιππής) av Aristofanes fra 424 fvt. (avsn. 865): «Ha! Just like one of those fishermen who catch eels: While the waters are all calm and still they catch nothing, so they stir the waters, make them all dirty and muddy and up come the eels! And that’s how you get to make your catch, as well. You stir the city, make it all dirty and muddy and then you grab the conspirators» (norsk/dansk oversettelse av skuespillet, sist fra 1919, er ikke digitalt tilgjengelig). Her passer det å nevne at det tapte skuespillet Le Maschere av Niccolò Machiavelli fra 1504 skal ha vært basert på Skyene og andre av Aristofanes’ satirer (Hall og Wrigley: Aristophanes in Performance 2007, s. 312).

Aristofanes’ skuespill ble antageligvis ikke oppført etter ca. 300 fvt., og selv om arbeidene ble noe studert av skolerte romere ble de ikke oversatt før gjenoppdagelsen på 1400-tallet. I 1498 ble ni av stykkene utgitt på gresk. Først i 1538 ble Ridderne oversatt av Andreas Divus til latin. Divus’ oversettelser av alle de 11 bevarte komediene ble trykket i mange opplag og spredte seg raskt gjennom Europa, og særlig i England ble de tidlig oppført og omfavnet (Hall og Wrigley s. 9). I vår sammenheng er det nok enda viktigere at Erasmus må ha satt stor pris på Aristofanes. I Adagia (1500, se nr. 2579) skal hundrevis av talemåter stamme fra ham. Et uttrykk her er Anguillas captare, å fange ål, med en beskrivelse av dette tekststedet fra Ridderne og en utdypning av talemåten (se Collected Works of Erasmus 2005 for engelsk oversettelse).

* Illustrasjon av J. Scott, The Comic Annual 1839
Fiske i rørt vann

Øvelse gjør mester

misc hood comics annual 1832

engelsk: practice makes perfect; tysk: Übung macht den Meister

Det at man må øve for å bli flink til noe, er like selvsagt som det er irriterende. Om det er alt som skal til for å bli mester, kan nok saktens diskuteres. Kanskje det bare handler om mengde. Det hevder i hvert fall Malcolm Gladwell i sin bestselgende selvhjelpsbok Outliers fra 2008.  Her lanseres 10 000-timers regelen, en påstand om at for å oppnå kompetanse i verdensklasse i et felt trengs det cirka så mange timers øvelse.

Innenfor tariffområdet i Norge er et arbeidsår regnet til 1695 timer, mens SSB regner 1750 timer i et årsverk. Det er vel rimelig å anta at en arbeidstager mestrer jobben sin etter nær seks år. Videre er Mesterbrev i dag en toårig videreutdanning som en med fag- eller svennebrev (vanligvis fire år til sammen) og minimum påfølgende to års praksis kan ta, tilsammen gir det vel åtte år med øvelse. Gladwell baserer seg i stor grad på forskningen til K. Anders Ericsson m.fl.: The Role of Deliberate Practice in the Acquisition of Expert Performance (1993). Akkurat det er ikke Ericsson så glad for. I Training history, deliberate practise and elite sports performance (2012), et tilsvar til en kritikk av resultatene, avviser Ericsson Gladwells bruk av sin forskning som fullstendig misforstått: «Our main point was that the best group of violinists had spent significantly more hours practising than the two groups of less accomplished groups of expert violinists, and vastly more time than amateur musicians. There is nothing magical about exactly 10 000 h.» Jeg håper ikke det tok 10 000 timers arbeid for å finne ut akkurat det.

Det har vært vanlig å tilskrive Periander (død rundt 583 fvt.) uttrykket øvelse gjør mester. Periander var Korints andre tyrann og en av de syv vise menn (ifølge listen til Diogenes Laertios, ikke Platons). Antageligvis skal det han sa oversettes som øvelse er alt, eller alt er øvelse (se f.eks. Engels 2010 s. 47 og Snell 1938 s. 101). På latin lyder det usus est magister optimus, brukt av Cicero i Pro Rabirio Postumo (år 54 fvt.), en forsvarstale i rettsaken mot Rabirius Postumo der Cicero var advokat. Rabirius hadde lånt Egypts farao (og far til Kleopatra), Ptolemaios XII Auletes, en betydelig pengesum som faraoen ikke ønsket å betale tilbake. I stedet satte han Rabirius i fengsel i Alexandria (angivelig for å beskytte ham mot den rasende mobben, som syntes skattene pålagt dem for å dekke opp for faraoens bestikkelser var for store). Rabirius klarte å flykte hjem til Roma, men ble der av Senatet anklaget for pengeutpressing av Egypt. Cicero fikk Rabirius frikjent  (oversettelse av talen med kommentarer av Mary Siani-Davies, 2001).

«Øvelse gør konsten let», står det hos Moth (ca. 1700), mens det i den dansk-tyske ordboken til von Aphelen (1764) lyder «[d]aglig Øvelse gjør en kunstig Mester». Oversettelsen tyder på at kunstig her er ment som dyktig. Så hos B.S. Ingemann i Erik Menveds barndom (1828, s. 120): «jeg har ikke i lang Tid havt et saadant Heltemod til at tale med Damer. Øvelsen gjør Mesteren, kan jeg troe. Eders Amme kan vidne, Hr. Drost! at det dog er Løgn og Sladder, naar de onde Tunger vil sige, jeg taber Mund og Mæle hos Damer», mens Mau (1879b) kan legge noe til (nr. 12146): «‘Øvelse gjør Mesteren’, sagde Manden, han kastede sin Kone ud af Vinduet for at lære hende at flyve.»

På tysk er det omtalt som allment ordspråk i Johann Christoph Wagenseils Belehrung der jüdisch-teutschen Red- und Schreibart (1699, s. 92): «Das gemeine Sprichworte ist wahr: Allein die Ubung macht den Meister». Raith og Hopffer tilsvarende i Christlicher Trübsals-Ruhm (1676, s. 6). Den fulle frasen er av og til Lehre bildet Geister; doch Übung macht den Meister, samt at Übung macht den Meister und ab und zu ein Baby, også gir en god del treff.

På engelsk (det vil si: ikke engelsk, men kentisk 1300-tallsdialekt) har vi spor allerede i en bok fra 1340, Dan Michels Ayenbite of inwyt, eller ordrett oversatt: igjen-biting av innover-vidd, i.e. dårlig samvittighet/Remorse of conscience (s. 178): «Efterward, uor to lyerni him wel to ssriue. uor wone : makeþ maister»: Etterpå, for å lære ham godt skrifte(mål?). for vane skaper mester. Denne boken, en oversettelse av den franske Laurent du Bois’ Somme le Roi (1279), er foruten å være viktig som dialektdokumentasjon mest kjent fra en en håndfull referanser i Joyce’ Ulysses (1922, agenbite of inwit).

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832
Øvelse gjør mester

Det er menneskelig å feile

Max_und_Moritz_(Busch)_047

engelsk: to err is human; tysk: Irren ist menschlich

Uttalelsen blir gjerne tilskrevet Cicero, som i sin 12 fillipiske tale (år 43 fvt.) sa: «Cuiusvis hominis est errare, nullius nisi insipientis in errore perseverare», ethvert menneske gjør feil, men bare en tåpe insisterer på å fortsette å gjøre dem. Andre del av setningen gir utsagnet litt mer innhold enn det selvfølgelige: at mennesket ikke alltid får til det det prøver på.

Konfucius (ca. 552 til 479 fvt.) skal ha sagt noe nesten fullstendig likelydende som Cicero i Analects 15,30 (eller Samtaler; aforismer samlet og satt sammen etter hans død), her oversatt av James Legge (1861): «To have faults and not to reform them – this, indeed, should be pronounced having faults.»

Det er kanskje like slående som det er selvsagt, for likelydende varianter dukker opp fra mange steder, bl.a. som attribuert til Seneca d.y. (død år 65): «errare humanum est, perseverare autem diabolicum, et tertia non datur», det er menneskelig å feile, å fortsette feilene er av djevelen og noe tredje finnes ikke. Resirkulert av Augustin (år 354 til 430) i Sermo 164: «Humanum fuit errare, diabolicum est per animositatem in errore manere», det er menneskelig å feile, men djevelsk å fortsette å feile av stahet. Alexander Pope gjorde en populær og fin vri i An Essay on Criticism 1711  (linje 325): «To err is human, to forgive divine».

I Henrich Müllers Taare- og Trøste-Kilde (1677): «At feile er Menniskeligt. Dend ene holder dend anden sin Mennisklighed til gode». Klisjeen er oppført i von Aphelens Dictionnaire Royal fra 1775, og opptrer jevnlig i norske aviser i hvert fall fra 1820-tallet og fremover, stort sett etterfulgt av at dette ikke unnskylder tåpelighetene. Mer Seneca enn Pope, altså.

* Tegning (Lehrer Lämpel) av Wilhelm Busch (1865), fra Max und Moritz
Det er menneskelig å feile

Babelsk forvirring / babbel, å bable

Cornelis Anthonisz 1547, Rijksmuseum Amsterdamengelsk: babel; tysk: babylonisches Sprachengewirr

Fullstendig forvirring, språklig kaos. Fra 1. mosebok kap. 11,4 (2011):

«Og de sa: ‘Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!’ Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: ‘Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!’ Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.»

Ordet babel skal altså etter GT hatt betydningen forvirring før det ble navnet på hovedstaden i Babylon, og i så fall er uttrykket babelsk forvirring en pleonasme. I Merriam-Webster, etymonline oas. oppgis det som fra akkadisk bāb-ilu, guds port, men andre igjen (f.eks. Mills et al. 1990, s. 81) mener at det faktisk stammer fra et hebraisk ord (bālal) som skal bety forvirring, og i så fall er det ganske forvirrende. Uansett hva som er rett, betyr det utvilsomt det i dag, særlig en språklig sådan. Den eldste bruk jeg har klart å finne, er i Welhavens Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik fra 1832 (s. 85), der han går sterkt imot å fornorske og ta i bruk dialektuttrykk i skriftspråket: «og hvilken Babels Forvirring maatte der ikke opstaae hvis enhver Forfatter paa denne Maade vilde gjøre sit Hjems idiomer gjældende?».

Ludvig Kr. Daa skrev i et politisk skrift i 1846, (s. 7): «Derimod udtrykker det, som hidtil er ytret om ellevte Storthing, kun en babelsk Forvirring mellem to Partier, der afvige i saa meget, at det endog er tvivlsomt om de to forstaa hinandens Mening.» Politikk har ikke forandret seg stort på 170 år. Noe tidligere er det å finne som Babylonisk Forvirring i Morgenbladet 12. januar 1844 der H.J. Hofgaard siterer fra en avhandling kalt Nogle Ord om Agerbrugets Tilstand i vort Fædreneland som skal være utgitt i Drammen 1843. I Morgenbladet 24.1.1849 ser man varianten «babylonsk Vilrede». Morsommere i en anmeldelse av en oppsetning av Daniel Aubers opera L’ambassadrice kan man lese i Den Constitusjonelle 24.01.1861: «Med Puddelhundeskind paa Hovedet fremsagde han sin Rolles italienske Floskler med engelsk Pronunciation, og jeg er vis paa, at en egte Bro[d]er Jack vilde om han fra Galleriet havde hørt ham, hilset ham som Landsmand. Der er stor Forskjel paa en babelsk Tungemaalsforvirring og paa en kaudervelsk Tunge.» (Librettoen er for øvrig på fransk, ikke italiensk, så enten sang han virkelig dårlig eller anmelderen var gått på gjestgiveriet (puddelhundskinn?) i stedet.)

Camilla Collett i Et undersøisk Parlament (1863, s. 8), en vittig fabel der  fisk og skalldyr debatterer enkepensjonene (politikk har igjen ikke forandret seg stort): «Det var et trykt Blad, en avis, der ved et flygtigt Overblik syntes at indeholde de sædvanlige Bladanoncer. Sproget ingenlunde, som jeg befrygtede, et originalt, forhen ukjendt og følgelig ikke for nogen jordisk Sproggransker tilgjængeligt Sprog, det bestod meget mere i en Blanding af alle Nationers Idiomer, men i saa babelsk Forvirring, at jeg mistvivlede om at kunne bringe noget Forstaaeligt ud deraf.»

Ordet babbel, å bable, er oppført likt med betydningen «tale uforstaaelig, pludre, sludre» i von Aphelens Kongelig Dansk Ord-Bog fra 1764. Litt overraskende er det ifølge de Caprona (2013) opprinnelig et lydord, det finnes i en lignende form på fransk, engelsk, tysk, sen latin m.fl. Tilsvarende i OED: «No direct connexion with Babel can be traced; though association with that may have affected the senses».

Arnulf Øverland raljerer i Hvor ofte skal vi skifte sprog? (1948) over Enok Opsunds nye ordliste: «’Hvordan’ bør man ikke si. Det heter ‘åssen’. Og ‘hvorfor’ heter ‘åffer’. Mange mennesker har aldri lært å snakke rent. Det er sinkenes babbel vi skal lære.»

* Illustrasjon: Val van de toren van Babel av Cornelis Anthonisz 1547, Rijksmuseum Amsterdam

[Redigert: Artikkel i Morgenbladet 1844 av H.J. Hofgaard siterer Nogle Ord om Agerbrugets Tilstand i vort Fædreneland lagt til 23. oktober 2016, 3. november 2016: Welhavens bruk lagt til.]

Babelsk forvirring / babbel, å bable