På stående fot

på stående fot 2engelsk: on the spot, extemporaneous; tysk: stehenden Fußes, aus dem Stegreif

Straks og uten forberedelse. Duden: 7 (2015) oppgir at det er en låneoversettelse fra det latinske stante pede, som i eldre tysk domstolsrett innebar en anke der den dømte stående og umiddelbart måtte protestere mot dommen for at den ikke skulle bli rettskraftig.

Man kan undres over hvorfor det kun er én fot man skal stå på på norsk (og dansk og svensk), og det er nærliggende å spørre hva som skjer på liggende fot. Det gjør seg neppe i  rettssalen  på den ene eller andre måten.

Herman Weigere viser i En Ræffue Bog (Reveboken, 1555) at uttrykket allerede da har fått sin nåværende betydning (selv om sammenhengen tilfeldigvis også er slags rettssak over Mickel Ræff, «den ærløsse tiu»):

Hand pleyer altid at være stolt aff mod,
Wi ville hannem forfølge paa stande fod.
Alt om den skade han haffuer voss giort,
Saa bliffuer han Hengt uden Vestre Port.

Å forfølge noen på stående fot kan umulig være effektivt, men vi kan vel anta at Weigere tilsikter en rettslig forfølgelse. I Qvislin, Solatium Relapsorum (1697, s. 27) faller man faktisk på stående fot: «… de jo paa staaende foed falde ned for deris Gud ok sørge for Synden». Holbergs bruk gir muligvis tilsiktet komikk i Mester Gert Westphaler eller Den meget talende Barbeer (1723, IV,8): «Gak derfor nu paa staaende Fod lige derhen». Gak nu hen er en passant et uttrykk vi sørgelig og til savn har forlatt. Paa staaende foed er oppført i von Aphelens Kongelig Dansk Ord-Bog (1764, s. 127), og fra da forankret i ordbøkene.

Peder Schinnerup, Plan til et Norsk Universitet (1812, s. 111): «Det vilde, i mine Tanker, være en urimelig Fordring, at en Candidat ved Hoved-Embeds-Prøven, foruden Embeds-Studierne, tillige skulde gøre Rede for sine Philosophiske og profane-philologiske Indsigter, forklare Homer, gøre paa staaende Fod astronomiske Beregninger.» Og år for år siden Det Kongelige Frederiks Universitets etablering (i 1811, nå UiO) forventes det stadig mindre av studentene i Norge; det er vanskelig å tro de i våre dager må beherske noe som helst annet enn det å kunne stå på ett ben og protestere.

* Illustrasjon: utsnitt av omslaget til Fr. Schimdts Nach Darwin’s Lehre
På stående fot

Løgn og bedrag

Gustave_Doré_-_Baron_von_Münchhausen_-_034

engelsk: lies and deception, a pack of lies; tysk: Lug und Trug

Løgn er ytringer som ikke er i overensstemmelse med sannheten, bedrag er at noe fremstilles eller fremtrer som noe annet enn det er, og slik er de beslektet. En løgn blir vel av mange oppfattet som grovere om den benevnes i tospann med en fetter som bedrag, tremenningene dikt, snyt og latin eller den er loddrett eller ren og skjær. Det finnes mange varianter (på 1800-tallet var løgn og svig ganske utbredt), men i hyppighet er løgn og bedrag nå utvilsomt den mest utbredte.

Koblingen kan man finne i Hans Christensen Sthen: Christelige oc vdkaarne Bøner (1577, s. 107): «ieg haffuer icke paakaldet oc priset dit hellige Naffn aff Hiertet, Men misbrugt det, met Banden, Løgn oc Bedregeri», men det føles ikke helt satt som tospann ennå. I Hans von Aphelens Kongelig Dansk Ord-bog (1764) er løgn og bedrag oversatt til «auf Lug und Trug ausgehen», og er det eldste funn i akkurat denne formen. Frasen står i bibelen, men kom først inn i 1978-oversettelsen, bl.a. i Mika 2,11 (her 2011-overs.): «En som fór med løgn og bedrag og sa: ‘Jeg spår for deg om vin og drikk’, det ville vært en profet for dette folket!». Jeg tror Mika snakker om politikere. I Chr. IVs bibel (1633) er uttrykket Løgneprædickere.

Kanskje holdt det seg som et kraftuttrykk litt uegnet for papiret, (eller verden var en periode et bedre sted?), men mot slutten av 1800-tallet forandrer det seg. Først i Arne Garborgs Henrik Ibsen’s «Keiser og Galilæer» (1873 s. 51): «Isandhed et eiendommeligt Træk hos den Mand, der har ofret sit Liv paa at godtgjøre, at Galilæeren kun ved Løgn og Bedrag har hævet sig til guddommelig Værdighed.» Ibsen bruker det selv i En Folkefiende (1882): «Og det er nok svare knapt med surstoffet i mange, mange huse her i byen, lader det til, siden hele den kompakte majoritet kan være samvittighedsløs nok til at ville bygge byens opkomst på et hængedynd af løgn og bedrag.» Bjørnson utvidet det til verden i Det flager i byen og på havnen (1884 s. 255): «Værden var bare løgn og bedrag.» Herfra og fremover er det mengder med løgn og bedrag i den norske litteraturen.

Ibsen syntes nok mye i verden var løgn og bedrag, og benytter det også i Rosmersholm (1886). På Torbjørn Røe Isaksens blogg konservativ.no kan man finne en liste over noe han kaller uparlamentariske ord og uttrykk. Disse hevdes å ikke være lov å si fra talerstolen på Stortinget og «som tidligere er påtalt». Her finner vi kraftvarianten løgn og forbannet dikt. Det er mulig stortingspresidenten er lei av alle politikerspirene som tror de er Peer Gynt (1867):

Flugt over Gjendin-Eggen.
Digt og forbandet Løgn!
Oppover bratteste Væggen
med Bruden, – og drukken et Døgn;

jaget af Høg og Glenter,
truet af Trold og sligt,
turet med galne Jenter; –
Løgn og forbandet Digt!

(Forbudslisten inneholder også rent bedrag, juksemaker pipelort og, av alle ting, kokkelimonke.)

Å koble løgn og dikt var for øvrig ikke noe Ibsen fant på: I den første komplette danske bibeloversettelsen, Christian IIIs bibel fra 1550, kan man lese i Daniel II, tredje avsnitt (s. 701) «lige som de der tage dem faare at tale løgn oc dicte faar mig, indtil tiden forløper sig». I 1633 ble dette noe omformulert til «lige som deris der tage dem for at tale Løgn oc dicte for mig, indtil tiden forløber sig». I 1858 er det fortsatt ganske ubehjelpelig, men dikt er blitt fordervelig: «som de, der have tagit eder for at sige løgnagtig og fordærvelig Tale for mig, indtil Tiden er forandret». I 1930 er det skammelig: «Men I er blitt enige om å fortelle mig en skammelig løgn, i håp om at tidene skal forandre sig», i 1978 kommer klisjeen føre bak lyset: «Men dere er blitt enige om å føre meg bak lyset med en løgn, i håp om at tidene skal forandre seg».

Fra 2011 lyder Daniel 2,9 selvfølgelig slik: «Men dere er blitt enige om å lure meg med løgn og bedrag til tidene forandrer seg.» Jeg tror vi kan lære av dette at dikt er bedrag, og at vi bør styre unna poesi og politikk.

* Illustrasjon: Gustave Doré, Baron von Münchhausen 1862

.

Løgn og bedrag

Stikke fingeren i jorden

com an 1830 let by-gones be b-ygones

engelsk: take stock (of something), face the facts; tysk: Zeit für eine Bestandsaufnahme, auf den Leim gehen

Undersøke og innrette seg etter hvordan forholdene virkelig er. Realitetsorientering. Man kan anta at en som stikker fingeren i jorda, i hvert fall er skikkelig jordet, som jo er en fordel når lynet slår ned. «Vi må stikke fingeren i jorda og kalle en spade for en spade», skriver Dag Skogheim (I gode og vanskelige dager, 1994, s. 115), og selv om det lyder fullstendig fornuftig blir bildet også ytterligere pussig med spaden. Hvorfor skal vi ha en finger i jorden? Les videre «Stikke fingeren i jorden»

Stikke fingeren i jorden

En for alle, alle for en

defenestrasjon

engelsk: one for all, all for one; tysk: einer für alle, alle für einen

Uttrykk for at man står samlet og solidarisk bak hverandre. Utbredt motto i store deler av Europa på 1800-tallet.

Etter en storflom i Sveits i 1868, der den latiniserte formen Unus pro omnibus, omnes pro uno ble brukt som parole for hjelpetiltakene, ble det et uoffisielt motto for landet. I Alexandre Dumas’ populære føljetongroman De tre musketerer fra 1844 var dette musketerenes motto, noe som kan antas å ha bidratt til utbredelsen, men det var godt kjent før, særlig som juridisk uttrykk for solidaransvar i flere bestemmelser i Chr. Vs Danske Lov fra 1683, jf. Holbergs Moralske Kierne 1715, s. 219: «Ere der fleere Forlovere for en Sum Penge, (siger den Danske Lov) da staar det udi Creditorens Magt at søge enten En for Alle eller Alle for En», og tilsvarende i Norske Lov fra 1687 (NL 1-21-13). Forklaringen på oppslaget solidaire i von Aphelens Dictionnaire Royal (1775). Les videre «En for alle, alle for en»

En for alle, alle for en