Hvor lenge var Adam i paradis?

Kortvarig lykke. Utsagn som signaliserer at en bra periode er over.

Dette utsagnet er et retoriske sukk mer enn et egentlig spørsmål. Det forutsetter antagelig at man anser Adams opphold som ganske kortvarig. Det er i grunnen ikke mulig å slutte ut fra Første Mosebok hvor «lenge» han var der, men ut fra tekstmengde og handling kan man få inntrykk av at det ikke gikk lang tid før han og Eva spiste den forbudne frukt og ble forvist. Les videre “Hvor lenge var Adam i paradis?”

Hvor lenge var Adam i paradis?

Gå over bekken etter vann

engelsk: carry coals to Newcastle; tysk: Eulen nach Athen tragen

Uttrykket beskriver det å gjøre noe mer tungvint enn nødvendig, for eksempel søke noe langt borte når det også finnes ganske nærme. I J.L. Heibergs essay «Symbolik» (Kjøbenhavns Flyvende Post 1834) har forfatteren en fotnote der han hevder at det «kulturtrinn» folket i Danmark står på skyldes nær ene og alene «Holbergs aldrig høit nok vurderende Indflydelse paa Nationen. […] man overseer den uimodstaaelige Magt, som ligger i de tilsyneladende ubetydelige, trykte Papiirs-Blade, og gaaer over Aaen efter Vand, for at forklare de simple Følger af Skribenternes Herredømme.» Vi kan vel kanskje si at danskene ikke gikk over åen, men Skagerak etter akkurat Holberg, men det er en annen sak. Les videre “Gå over bekken etter vann”

Gå over bekken etter vann

En hemsko

George Cruikshank The Deaf Postilion 1830

engelsk: a stumbling block, an obstacle; tysk: ein Hemmschuh

En hindring, noe som holder igjen. En hemsko, av tysk Hemmschuh, er en kileformet kloss som stopper et hjul fra å rulle, en brems i bakker eller under skinnegående hjul. Noe som hindrer hjulene i å gå rundt, både reelt og billedlig. Billedlig handler det både på tysk og norsk videre om en hindring, en ulempe.

I overført mening først funnet i oversettelsen av Charles Sealsfield, Vireien og Aristokraterne (1839, s. 139): «En stærkere Hemsko havde imidlertid denne Mands frygtelige Magt i sine egne Underbetjentes og Landsmænds sig krydsende Interesse og deres Fordærvelse». Ibsen skriver i et rimbrev til H.Ø. Blom (1859, l. 63 og 64), jeg tror det er humor: «Dansk Ordlag raader jo i hver en Linje, / Dansk Tænkesæt er Hemsko selv paa Vinje.» Jan Erik Volds essay «Glem ikke det grønne glasskåret!» (1965, Tydelig, 33, s. 296) er tilsynelatende alvorlig: «William Carlos Williams så aldri på sitt borgerlige yrke […] som noen hemsko for diktergjerningen». Williams var lege, hvorfor skulle han syntes det var en kloss under forfatterhjulet?

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Deaf Postilion 1830

.

En hemsko

Død og pine, pinadø

kittelsen tønne

engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter

I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine. Les videre “Død og pine, pinadø”

Død og pine, pinadø

En sann fryd, en sann glede

Kittelsen 1896 enkens sorg 2

engelsk: a sheer delight; tysk: eine wahre Wonne

Sann dukker opp som et forsterkningsord i noen sammenhenger, som en sann svir og en sann venn mv. Det kan også forstås i betydningen ekte. Hva er en usann eller uærlig fryd? I Gerhard Sandbergs Ægteskabet fra 1791 om ekteskapsforordningen av 1788 står den eldste forekomsten jeg har funnet; bakt inn i en fire sider lang hyllest av kongefamilien foran i boken (s. 8): «Og hans Aand, som allene kan bøye Kongers og Fyrsters Hierter, til at befordre Guds Ære, og Deres Undersaatters Lyksalighed, nedfare over Deres Kongelige Høyheder: En sand Fryd, Fred og Velstand, belønne og krone Deres uforfalskede Dyd», osv. Det er ikke uvanlig med den slags smisketekster i bøkene fra tiden, men det er ikke frydefull lesning. Og sikkert ikke ærlig ment heller.

Ibsen lar Daniel Herje beskrive en sherry slik i De unges Forbund (1869): «DANIEL HEJRE: He-he; det var minsæl en excellent Sherry! Jeg har ikke smagt Magen, siden jeg var i London. ERIK BRATTSBERG: Ja, ikke sandt? Den kan live et Menneske opp! DANIEL HEJRE: Ak, ak; det er en sand Fryd at se sine Penge saa vel anvendte!» Et nyere eksempel i Kim Småge, En kjernesunn død (1998, s. 148): «Sundt er systematiker, det er en sann fryd å jobbe med han, han er ordentlig inntil det pedantiske.»

En sann glede er først å finne i NB i Peter Olivarius Bugge, Betragtninger over de aarlige Søn- og Helligdags Evangelier (1791, s. 606): «Derom vidner skriften paa mangfoldige Steder, som ogsaa Erfarenhed lærer, at hvo som ikke kiender Jesum, kiender heller ikke sand Glæde». Det er en stilistisk variant av en sann fryd, og innebærer i hovedsak det samme. Norske Intelligens-Sedler 12.11.1805: «Det var mig en sand Glæde, sidste løverdag, at see dette Barn, saa aldeles forandret til det bedre.»

En særlig platthet har vi, som i eksempelet over, ved å si at det skal være meg en (sann) glede/fryd/fornøyelse, noe jeg først finner helt slik i Jean-François Collin d’Harleville, Fusentasterne, oversatt av Enevold Falsen (1797, s. 79): «Det er mig en sand Fornøielse, at jeg dog eengang kan finde Anledning til at vise Dem en Tieneste», og som varianter i Den Norske Rigstidende 13.2.1821 «er det mig en sand Tilfreddstillelse», i Aftenposten 20.8.1861: 50 speciedaler er innkomne til «de Nødlidende i Tellemarken for at anvendes under den i Lunde og Næs herskende Blodgangsepidemi […] Med særdeles Taknemmelighed modtager jeg denne betydelige Gave; Det skal være mig en sand Glæde at uddele den.» Det er ikke alltid man helt tror på gleden, så det er en forfriskende vri å lese i Philipp Joseph von Rehfues’ ellers også betimelige spørsmål i Scipio Cicala, bind 2 (1834, s. 17): «Disse evige Sammenligninger med Oldtidens Gudinder ere mig en sand Vederstyggelighed. Hvo har dog nogensinde seet en Gudinde, saa at han kan sammenligne os jordiske Skjønheder med dem?»

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, fra Enkens sorg, 1896

.

En sann fryd, en sann glede

Tennene løper i vann

Thomas-Rowlandson-Dinners-Drest-in-the-Neatest-Manner 1811.jpg

engelsk: make one’s mouth water; tysk: das Wasser läuft im Mund zusammen

Å glede seg til noe, gjerne et næringsmiddel eller annet man finner attråverdig.

Hentydningen til å sikle er nært forbundet med forventningen om mat, en såkalt ubetinget respons, og kanskje mest kjent fra eksperimentene til Ivan Pavlov på hunder, men selvfølgelig ytterst gjenkjennelig på en selv, og beskrivelser som å få vann i munnen går langt tilbake i tid. Dette bildet med tenner som løper, skulle tyde på at disse satt rimelig løst i munnen, men løpe har også betydningen bevegelsesmelte (se f.eks. Moth, ca. 1700: «Snêen løber i vand», og på linjen under «Hanß tender løber i vand» og «floden løber igennem byen». Vannebo (2013) skriver at uttrykkets løpe har en inkoativ betydning, dvs. et begynnende aspekt eller en overgang (som f.eks. gulne, våkne).

Store medisinske leksikon skriver på oppslaget Kjertler: «Spyttkjertlene fungerer under påvirkning av nerveimpulser som opptrer automatisk (reflektoriske nerveimpulser). Under påvirkning av forventning kan man imidlertid også få tennene til å ‘løpe i vann’. Dette betyr at kjertlene begynner å virke og utskille spytt allerede når man bare tenker på bestemte nærings- og nytelsesmidler».

Uttrykket er brukt i P.J. Coldings Etymologicum (1622, på s. 671): «naar vandet løber en til Tenderne. Munden staar fuld aff Vand». Frasen er inkludert i Norsk-lappisk Ordbog fra 1852 (s. 710) som  «čacce bačča njalbmai» – uten at det nødvendigvis betyr at det var i bruk slik i samisk langt tilbake, men jeg synes det er interessant at det er noe ordbokforfatteren syntes skulle med.

Så til en erindring fra Bergen, der Elisabeth Welhaven (søster til Johan Sebastian) skildrer hva som ringer som bjeller for henne i Fra Staden og Stranden (1870, s. 137): «og saa hvad der maaske allermest tiltalte den opvoxende Slægt – mine Tænder løber i Vand, naar jeg tænker paa det: Laxerejmer og Tommelskringler og Jomp-Æg.» Jeg aner ikke hva noe av det er. Hva som får spyttkjertlene til å produsere, varierer naurlig nok. Ibsen lar den gufne typen «Den fremmede passageren» ombord på et skip i Nordsjøen si til Peer Gynt:

Havet gaar højt, som Huse.
Ah, ens Tænder løber i Vand!
Tænk, hvilke Vrag det inatt vil knuse; –
og tænk, hvilke Lig, der vil drive iland!

Klisjeen kan endog være poetisk, som hos Olaf Bull i Vaarkjenning (1913): «Det bruser – ens tænder løber i vand, / ens svælg vil fyldes, ens hjerte iler – –», eller hos Astrid Hjertenæs Andersens Bøketrær om høsten (1980):

Det er som om skogbunnens tenner
løper i vann
ved synet av fallende løv.

Den engelske ekvivalenten her finner vi i hvert fall tilbake til Richard Edens The Decades of the newe worlde fra 1555 (s. 181) om kannibaler som venter på sitt bytte: «For these craftie foxes [kannibalene] seemed to make signes of peace, when in theyr mindes they conceaued a hope for a daintie banquet: And espying their enemies a farre of, beganne to swalowe theyr spettle as their mouthes watered for greedines of theyr pray». Dette igjen er en oversettelse av Petrus Martyr Anglerius De orbe novo decades (1516), latinskspråklig førstehåndsskildringer fra det nyoppdagede Amerika. Jeg finner ikke noen søkbar utgave av denne, men uttrykket salivam movere var å finne i flere latinske ordbøker. Med denne knaggen kan man greit finne begrepet i klassiske latinske skrifter, som Senecas Epistulae Morales (år 65), epistel 79: «Aut ego te non novi aut Aetna tibi salivam movet», oversatt: «Now if Aetna does not make your mouth water, I am mistaken in you».

Så spørs det da om denne Aetna kan konkurrere med skipsforlis og drukning eller Jomp-Æg og Laxerejmer i å få spyttkjertlene i gang.

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, Dinners Drest in the Neatest Manner, 1811

.

 

Tennene løper i vann

Tvi, tvi

The English Dance of Death, Th. Rowlandson 1815 I list you

engelsk: break a leg, good luck; tysk: Hals- und Beinbruch

Tvi tvi er en lykkeønskning, noe tilsvarende hell og lykke. Tvi er opprinnelig et onomatopoetikon for lyden av å spytte, og i de fleste andre sammenhenger brukt som uttrykk for vemmelse, forakt, og alt annet enn en hyggelig lykkeønskning. Slik finnes det tilbake til norrøn tid, skriftlig i hvert fall i Sneglu-Halla þáttr (Tåtten om Snegle-Halle) slik denne er nedskrevet i Flateyjarbók (1394): «‘Tví, tví,’ segir konungur, ‘hann kemur aldrei í mína eigu að þessu’»Oftest vil tvi være en infam interjeksjon: «Tvi! Jeg maae spøtte af slig Zierat», sier Penelope i Holbergs Ulysses von Ithacia (1725, I,9). I Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850, s. 546) kan det også være et verb, tvia, «yttre Modbydelighed, sige ‘tvi’».

Moth  skriver i sin ordbok (ca. 1700): «Tvi! Er et foragte ôrd». Tvi, og gjerne gjentatt flere ganger, er brukt som «foraktord» og forbannelse, nok en gang, i Holbergs Ulysses von Ithacia (V,1): «Tvi tvi tvi for en Ulycke», Wergeland i Stockholmsfareren 2 (1837): «Tvi! tvi! tvi dig, Stockholmsfarare», Ibsen i Brand (1866): «Tvi, tvi, det Skarn!», Peter Chr. Asbjørnsen i eventyret De tre kongsdøtre i Berget det blaa (Eventyrbog for Børn 3, 1887, s. 17): «Tvi! tvi! Her lugter Kristenmands Blod og Ben i mit Hus». En eller annen gang ble det altså også et lykke til.

Antageligvis aner man forklaringen på dette i en annen tekst av Asbjørnsen, Den vilde jagt, om hva man skulle gjøre for å beskytte seg når Åsgårdsreien kom farende over en (Illustreret Nyhedsblad, 1852, s. 11): «Men hvorledes man bærer sig ad, enten man lægger sig eller bliver staaende. Saa spytter alle, som i færden er, paa en, den ene efter den anden; men naar de har gjort fra sig, spytter man bare igjen og siger: Tvi! tvi! tvi! efter færden, ‘saa nauer ikke det’». Man ser det også som en besvergelse i Arne Garborgs Hjaa ho Mor (1890, s. 158): «‘Kors i Jesu Namn, Kors i Jesu Namn, Kors i Jesu namn …’—‘Tvi! Tvi! Rottur og Mus, Loppur og Lus.» Selv husker jeg min mormor sa hun skulle spytte over skulderen for meg da jeg skulle ta en eksamen ved universitetet. Jeg håpet at ingen så det.

Helt utvilsomt som kun en lykkeønskning er det først å finne i et intervju i Romsdals Amtstidende 12.6.1911 med Aase Bruun, en skuespiller fra Molde som skulle holde opplesning i fødebyen. Det avsluttes slik: «‘Fuldt Hus skal det bli, Frøken. Adjø da og Lykke til’. ‘Nei si ikke Lykke til, men tvi, tvi, tvi!’ ‘Adjø og tusen Tak for Visitten.’»

Slike uttrykk med omvendt intensjon og rotfestet i overtro leder til det engelske break a leg, som man kanskje mest forbinder med scenearbeidere. Phrases.org gjengir mange spekulasjoner om opprinnelsen, men har ingen tidligere skriftlige kilder enn en spalte i The Charleston Gazette fra 1948 som nevner forskjellige overtroiske aspekter ved teateret. Den engelskspråklige frasen er også mye i bruk i Norge, og er slik omtalt i Ronald Grambos bok Svart katt over veien (1993, s. 164): «Man lykkeønsker teaterfolk før en premiere med ordene ‘Break a leg’. Da har man verbalt tilkjennegjort mulige ulykker på forhånd, og dermed sikret seg at intet uhell skjer under forestillingen da så meget står på spill.»

Det er vel trolig at engelsk har lånt begrepet fra tysk, der det heter Hals- und Beinbruch, og som ifølge Duden 11 (2013, s. 309) er et ordspill på jiddisch hazlóche un bróche: Velsignet lykke (C. Gutknecht i Jüdische Allgemeine 23.7.2015 skriver at det er hebraisk). På tysk har det en lang historie, og allerede Grimmelshausen påpekte i Simplicissimus Teutsch fra 1668/69 (s. 317) det merklige ved uttrykket: «meine Mißgoͤnner von mir sagten; diese letztere wuͤnſchten mir ohn Zweiffel, daß ich Hals und Bein brechen solte, weil sie mirs nicht gleich thun konten.»

*  Illustrasjon: Thomas Rowlandson, fra Dance of Death 1815

.

Tvi, tvi

Gamle ørn

misc comic arithmetic 1844 fugl Alfred Crowquill (Alfred Henry Forrester)

engelsk: old chap; tysk: alter Schwede

Gamle ørn er en spøkefull måte å benevne en god venn på. Et lignende, men enda mer karikert uttrykk, er gamle bardun. Tidligere har frasen vært vanlig som beskrivelse på staute, kraftfulle menn, som i Anders Sørensen Vedels Koning Hans drager ind i Dytmersk (fra Hundredevisebog (1591) vers 10):

Den gamle Ørn oc hannem raand Taare,
hand tog sin gode Hest met Sporre:
Saa foer hand til sit rede hiem,
hand gaff denne Færd saa vel i giem:
Hand agtet denne Spaat at heffne.

Moths ordbok (ca. 1700) har eksempel på oppslaget ørn: «Hand er en gammel ørn», men mer interessant er den latinske oversettelsen han gir: «homo est versutus», en klok, ressurssterk mann. I dag er det vel ikke i bruk uten for skøy, som en spøk med det svulstige bildet i eldre litteratur som vi f.eks. ser  i Henrik Ibsens Terje Vigen (1862):

Han spøgte med Byens Børn,
Han svinged Sydvesten og sprang ombord,
Saa hejste han Fokken, og hjem han foer
I Solskin, den gamle Ørn.

Mer som i dagens bruk kan vi lese det i P.O. Brøndsteds Reise-Dagbøger (året 1818, utgitt 1850):  «Den 6. December besøgte jeg Goethe. Han var et Par Timer tilforn kommet fra Berka. Hvor glædede det mig at gjensee den gamle Ørn.»  Et eksempel fra nyere tid er f.eks. Øystein Lønn i novellen Hva skal vi gjøre i dag (1995, s. 46): «Det dirret i nakken, skuldrene og armene. Ingen fare, gamle ørn, sa Peter. Det går over.»

Det tyske oversettelsesforslaget alter Schwede fortjener et par ord. Det kan være et uttrykk for overraskelse, men brukes også som et karikert gamle venn, altså gamle ørn. I Duden 11 (2013) står det at den muligvis stammer fra tredveårskrigen der kurfysten av Brandenburg, Friedrich Wilhelm, benyttet svenske leiesoldater som underoffiserer. Disse soldatene skal ha gjort seg så populære at det ble en allmenn hilsen.

*  Illustrasjon: Alfred Crowquill (Alfred Henry Forrester), Comic Arithmetic 1844
Gamle ørn

Lik i lasten

com an 1838 hood deep distress produced by machinery

engelsk: have a skeleton in the cupboard; tysk: eine Leiche im Keller haben

Gamle synder eller feil, tidligere tiders problemer og lignende som dukker opp og fortsatt skaper hindringer, kan omtales som lik i lasten. Et søsteruttrykk til skjelett i skapet.

Hvad er da sket? Hvad er vel hændt ombord?
Hvad er den gådefulde grund til trykket,
som lamslog sind og vilje, arm og ord?
Er nød påfærde, – nogen forulykket?
Nej, ingenlunde. Alting går sin gang, –
men uden håb og mod, og uden sang.

Og hvorfor? Jo, fordi en lønlig tvivl,
et rygte sniger sig foruden hvil
fra forlugaren og til agtermasten:
De tror de sejler med et lig i lasten.
Den sømands-overtro er vel bekendt;

Klisjeens utbredelse stammer sannsynligvis fra diktet Et Rimbrev av Henrik Ibsen fra 1875. (Dette er det samme dikt der man finner strofene «Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; / jeg spørger helst; mit kald er ej at svare».) Det ble sendt til Georg Brandes 14. juli 1875: «Herved sender jeg Dem et rimbrev, men, som De af indledningen vil se, ikke rettet til Dem», og ble trykket i Aftenposten 11. august samme år. Kommentarene på ibsen.uio.no sier at det er uklart om det egentlig var skrevet til noen virkelig person. Diktet fikk året etter et «svar» i samme verseform fra M.J. Monrad (Nissen 1876), og som igjen utløste et tilsvarende utformet rimbrev fra Andreas Munch: Til Professor M.J. Monrad (antageligvis samme år). Munch sier her at liket i lasten er «Hedenskabets Vægt, / som stedse drage maa i Dybet ned». Munchs tolkning er vel omtrent like bra som hans rim. Ibsens dikt gjorde uansett utvilsomt inntrykk, og fikk også omtale i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 23.8.1875, der dette uttrykket trekkes frem. Se også  diktet En aaben hilsen til Holger Drachmann av H.V. Kaalund (1878), som tematisk, i verseform og konsept (rimbrev) er mer enn vagt inspirert av Ibsen:

Der var noget, som hæmmede Skibets Gang
mens Uvejrsfuglene skrege om Masten.
Var det Sneglene, som under Kjølen hang?
Sad vi fast i en Grød af Sargassotang?
Eller “sejled vi med et Lig i Lasten”?

I annoteringen til linje 75 i Ibsens rimbrev på ibsen.uio.no kan man lese at «[f]orestillingen om det uhellbringende i å seile med et lik i lasten har det ikke vært mulig å dokumentere som et generelt motiv i folklore knyttet til skipsfart. Ibsen kan ha konstruert uttrykket med referanse til ryktespredningen i tilknytning til et bestemt skip som var berømt i hans samtid, […]». Jeg vet ikke hva kommentatoren her legger i et generelt motiv i folklore, men det er ikke vanskelig å finne tekster som spiller på dette i litteraturen: F.eks.: Marryats Peter Simple (1834, s. 208): «There is something very unpleasant, particularly to sailors, in having a corpse on board» (dette er for øvrig oversatt med lig i lasten i 1899-utgaven, 1865-oversettelsens bind II er dessverre ikke registrert i norske biblioteker). Videre Bernards Travels through North America (1828, s. 86): «We met a steam-boat, having a corpse on board, and her flag at half-mast; this was a bad omen!», og se Jeans’ Seafaring Lore and Legend 2004 s. 317: «Carrying a corpse onboard ship was considered extremly unlucky».

Uttrykket eksisterte muligvis før Ibsen; det er blant annet oppført i Feilbergs Ordbog over jyske almuesmål III (uttgitt i 1886, etter Ibsens dikt, men med andre henvisninger): «lig i last på skib bringer ulykke (vist. alm.)» Feilberg viser også til Shakespeares Perikles (1608 III,1), og der kan vi lese:  «Sir, your queen must overboard: the sea works high, the wind is loud, and will not lie till the ship be cleared of the dead.» Shakespeare gir, om ikke opphav til noe uttrykk, i hvert fall belegg for forestillingen.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Lik i lasten

Albuerom

albuerom

engelsk: elbow room; tysk: Ellbogenfreiheit

Plass til å utfolde seg eller manøvrere; figurativt for ikke å bli holdt fast. Hvorfor denne underarmsknoken har større krav på frihet enn andre knokler, som for eksempel kneet, virker umiddelbart ikke rimelig, men med tanke på alle spisse albuer vi møter er det kanskje naturlig.

Noen ganger skrevet alburom. I 1856 skriver språkreformatoren Knud Knudsen i en anmerkning i Haandbog i dansk-norsk sproglære (s. 336) at «[m]an har forarget sig over f. Eks. Alburum, Albuled, med udeladt e, og sagt, at det kunde læses som Al-Burum, Al Buled. Nu, saa kan man jo sætte Bindetegn mellem Ledene, i alle Fald i de Dobbeltord, der som saadanne er nye, og saalænge de er nye, for at man let kan se, af hvilke Ord de bestaar.» Vi er altså ennå ikke enige om skrivemåten, men det viser at albuerom alt dengang alt var i bruk, men særlig eldre finner jeg det likevel ikke i søkebasene.

Det eldste i nb.no er hos P.A. Munch som i Morgenbladet 25.5.1849 har en «bemerkning» til Ludvig Kr. Daas avhandling Danmark – russisk eller skandinavisk: «… og mon den Frisindede Deel af den russiske Befolkning, mon overhoved nogen russisk Undersaat fryder sig ved Visheden om, at der i Sibirien er albuerum nok for ham selv og Tusinder af hans Medborger?».

Jeg tar med Ibsens anvendelse i De unges Forbund (1868, I): «Vi er de unge. Vi ejer Tiden; men Tiden ejer ogsaa os. Vor Rett er vor Pligt! Albuerum for enhver Daadskraft, for enhver Vilje, som er af det stærke! Hør mig! Vi vil stifte et Forbund. Pengesækken har opphørt at regere i Sognet!» Fra 1872 er det inne i ordbøkene (Geelmuydens Engelsk Ordbog, s. 142).

Den engelske formen er ifølge Etymonline benyttet fra 1530-tallet. Shakespeare lar det være et åndelig behov i History of King John (1596, V,7): «Ay, marry, now my soul hath elbow-room; / It would not out at windows nor at doors.» Jeg synes det er fint. Alle som har kjent litt på at det kan være trangt for sjelen av og til, har vel også følt lettelsen når den så får mer spillerom.

* Illustrasjon av Peter M. Papin, 1866

Albuerom