Død og pine, pinadø

kittelsen tønne

engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter

I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine.

I folkeboken Jesu barndomsbog (utgitt av Ghemen, den første boktrykker i Danmark-Norge, 1508) er eksempelet jeg har funnet som eldst: «Jomfrw maria sagde mijn kære søn iegh kan ey wære vthen sorg nar ieg hører tale om thin død oc pine», men det er såpass utbredt i våre første trykte bøker, at det antageligvis er en del eldre. Videre slik f.eks. i Poul Ræffs oversettelse av Pfefferkorn Iudeorum secreta (1516 s. 16): «syn bittheræ død oc pynæ» (Ræff var for øvrig bror til Oslos siste katolske biskop og første lutherske superintendent Hans Rev); Hans Christensen Sthen, Christelige oc vdkaarne Bøner (1577 s. 64): «ved sin bittre Død oc Pine haffuer skaffet oss en euig Forløsning». Eksemplene fra 1500-tallet er altså mangfoldige, som en helt reell og hverken parodisk eller sarkastisk påminnelse om lidelsene påført Jesus (Gud er i treenighetsperspektiv å betrakte som Jesus i denne sammenhengen). Antageligvis har ordparet død og pine etterhvert blitt brukbart for alt forferdelig. Betydningsovergangen har nok skjedd gradvis, selv om det er vanskelig å peke på akkurat når det skjedde. Jeg synes vel Petter Dass’ anvendelse viser tendensen til utvanning i Over Cancellie Raad Albert Angell, 1705 (Samlede verker b1, s. 351): «At hand, som nu qvitteret har / Sit Huus og alle sine, / Og giort sin sidste Regning klar / Ved Jesu Død og Pine, / Nu leve skal een gieldfri Mand / Og aldrig kræves meere».

Som et rent utbrudd, en interjeksjon, måtte jeg lete hos Henrik Wergeland, som i farsen Ah! (1827) lar Depositurus si «Men Død og Pine! hvad gjorde jeg, jeg?». Men kort etter ser det ut til å være helt vanlig slik. Hos Henrik Ibsen først i Kjærlighedens Komedie (1862, III): «Ja Død og pine!», og mange ganger siden. Bjørnstjerne Bjørnson sier om Victor Hugo i et brev 13.3.1880: «Død og pine, han er jo en heros!» (G. og E. Brandes brevveksling, 1939, s. 107). Hans Jæger benytter det for en aha-opplevelse, et eureka! i Fra Kristiania-Bohêmen (1885, s. 63): «Der havde jeg det! Død og pine – jeg tog en stor slurk toddy –: gaa iland og studere, ta filologisk embedsexamen og bli lærer om formiddagene og læse romaner hele eftermiddagen.» Ja, det læreryrket!

Det var neppe en særlig sterk ed på tiden før forrige århundreskifte, men ved det siste virker det mest parodisk. En gjennomgang av anvendelsen i skjønnlitteratur fra året 2000 viser at det nesten kun brukes i oversettelser. Selv om det kan være berettiget i enkelte tilfeller, stiller jeg spørsmål ved hyppigheten så lenge det knapt finnes i dagligspråket annet enn for komisk effekt, jf. kaptein Haddocks omfangsrike banning i Tintin, eller som det står i Adresseavisen 27.10.2011 om Spielbergs Tintin-filmatisering: «For godt voksne er det sikkert sjarmerende, for yngre litt eksotisk, å møte en actionfilm hvor figurene bruker: ‘Død og pine!’, ‘Suppegjøk’ og ‘Spekesild og sardiner!’ som kraftuttrykk.»

Ordet pinadø er nok et derivat fra det samme, (snudde), pine og død, (f.eks. Brorsons salme 9 i Hans Nielsen Hauge (1819, s. 15): «Jesu Pine, Død og Blod» – det er som poenget er å velte seg i gruen). Pine-død er alt i Moths ordbok fra ca. 1700 omtalt som «en bandemâde». Hos Wergeland Stockholmsfareren No. 2 (1837, II,5) samskrives det: «Elises Navn, Pinedød! Nu, har jeg s’gu aldrig hørt Magen». Ordet fortsetter sin omvandring og får sin a i Maurits Hansens «Tone» fra 1842 (Noveller s. 397): «Nej naa gjør Du, bitter Pinadød, Lodserne stor Uret», mister en d i Garborgs «Stordaad» (Forteljingar og sogur, 1884, s. 81): «Nei, dette maa pinedø ha en Ende!», og får sin endeform (sålangt) i Mons Litlerés «Lange-Tønnes» (Smaastubbar 1, 1889, s. 26): «Det er pinadø best eg gifter meg att!».  Eksemplet fra Hansen gir en annen vending, nemlig bitter pine (og død) som var et uttrykk på egne ben i lang tid (og med varianter som bitter-død og lignende tristesse). Det gir unektelig noen assosiasjoner til dagens splitter pine.

Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Guldfuglen fra Asbjørnsen og Moes Eventyrbog for Børn, 1883

Advertisements
Død og pine, pinadø

Gespenst

Davy_Jones_by_George_Cruikshank 1832

engelsk: shape (spook); tysk: gespenst

Fra tysk: spøkelse, men er også brukt om uhyrer av ymse slag, og nå oftest skikkelse, figur, form. Den eldste forekomsten finner jeg hos Anders C. Arrebo, som var biskop i Trondhjems stift i noen få år før han ble fradømt sitt embete på grunn av et fyll og skjørlevnet (lexOpen). Arrebos diktning innledet visstnok barokken (og innførte aleksandrinere) i Danmark-Norge. Hovedverket Hexaëmeron (påbegynt rundt 1631), ble utgitt posthumt i 1661 (s. 69): «Siungende Lofsang skøn, som vel for HErren kand klinge, / Som dref Mørkheden bort, med dends Gespenster oc Drømme.»

I Mickel Pedersøn Escholts Geologia Norvegica (1657, s. 22), som tar utgangspunkt i et stort jordskjelv på Østlandet 24. april s.å., kan vi lese om gruveindustriens farlige utfordringer: «Det er oc vist, at i mange Malmgruber findis adskillige Spøgelser oc Gespenster, iblant huilcke, somme giøre Berg-Gesellerne [bergverksarbeiderne] aldelis ingen skade, men vancke ellers omkring, nedre [sic] i Gruberne, oc tage sig allehaande Sysler for […] Men somme aff saadanne Spiritibus oc Spøgelser, ere paa nogle stæder saa farlige oc skadelige, at de dræber oc omkommer Berg-Gesellerne, oc infestérer oc forjager dennem, saa de aldelis med alle, maa offuergiffue oc forlade de Gruber, oc forføye sig paa andre stæder». At gespenst står ved siden av spøkelse, indikerer vel at ordet kan ha et noe annet innhold. NBL skriver forøvrig om boken at «Escholt ble den første i verden som brukte ordet ‘geologi’ på trykk med noenlunde samme betydning som det har i dag.» Holberg omtaler gespenster i flere verker, og alltid i betydningen spøkelse; først i Samling af adskillige Nye Samtaler fra 1728 (s. 30): «ligesom den, der først har faaet i Hovedet, at det spøger i Huuset, tager udi Tusmørke hver Stoel og Bænck for et Gespænst.» Christian Bastholm skriver derimot om noe generelt vemmelig i Den geistlige Talekonst (1775, s. 229): «Han er en Hykler; Tilhøreren seer her det afskyeligste, graadigste, falskeste Gespenst for Øinenen, just i den Skikkelse, i hvilken han selv vilde have malet sig sig saadan en Hykler.»

I Jens Zetlitz’ dikt «Morgenen» fra 1798 (s. 332) kan vi anta at ordet beskriver skikkelse, form: «I Don Jouan Gespenst hun kunde være». Mer abstrakt brukes det når Wergeland i Morgenbladet 21.9.1831 gir tilsvar på en negativ anmeldelse av stykket Opium: «Denne ‘Æsthetik’ er ellers – efter Nedskriverens Æsthetik d. e. efter hans Skjønfølelse – det latterligste Gespenst man kan tænke sig». Som metaforisk spøkelse i Anarkiets bibel av Hans Jæger (1906, s. 272): «arbejdsløshedens afskyelige gespænst var for evig forsvundet – her var arbejde nok for alle!».

I dag er det like gjerne i bruk i betydningen figur, kropp, person, som i C.Th. Paulsens anmeldelse av Det Norske Teatrets dramatisering av Lagerkvists Bøddelen i Dagsavisen 22.1.2000: «Den tar seg aldri opp igjen, til tross for gjentatte rop, overdrevne stilistiske ølgulper og Anneli Dreckers syngende gespenst frem og tilbake over scenen», eller i oversettelsen av Eça de Queirós’ Familien Maia (2000, s. 182): «Med i klikken var også et annet gespenst, en fet, kortvokst, halsløs mann». Det er altså fortellingen om spøkelset som fikk kroppen tilbake.

* Illustrasjon: George Cruikshank, Davy Jones 1832

Gespenst

Tro Achates

com lat gr masc fem 1890 John Leech

engelsk: faithful/true Achates, boswell; tysk: treue Achates

Oftest brukt i latinsk form, fidus Achates. Achates var Aeneas’ trofaste følgesvenn i Vergils Aeneiden (skjønt det er mye tillagt, han gjør i grunnen lite ut av seg). Navnet betyr også agat etter elven Achates (som nå heter Drille), med agatforekomster på Sicilia. Uttrykket ble brukt om en uadskillig følgesvenn, en venn i nøden, (og ifølge Meyers fremmedordbog spøkefullt om en god spaserstokk), men er nok i stor grad gått ut av bruk. Det er på et vis en kompis av typen Robin for Batman.

Første gang kjempen Pantagruel treffer sin kumpan Panurge, sier han straks de har funnet ut av at han snakker fransk: «For min santen holder jeg allerede slik av Dem, at om De gjør som jeg vil, så forlater De aldri mer mitt følge. Og De og jeg vil bli det nye store vennepar, akkurat som Aeneas og Achates» (Rabelais 1532, Pantagruel, norsk overs. 1999 s. 79). Selv om dette er påfallende påtrengende av kjempen, blir det morsommere når vi vet (og som det opplyses i fotnote 112) at navnet Panurge er gresk og betyr en slu gammel rev, en snikende følgesvenn. Panurge er også lite av en Achates når det kommer til stykke, men heller en viktig og nesten jevnbyrdig premissleverandør for utallige hendelser i fortellingen.

Holberg har naturlig nok nevnt en Achates i Peder Paars (eposet fra 1720 som er en parodi på Aeneiden): «Man ogsaa hendis Kat, den tro Achates saae, / Med stor Væmodighed bag Øret sig at klaae». Wergeland skrev (antagelig 10. september 1828) et 20 sider langt frierbrev til Elise Wolff, hvor han syntes det var en god idé å fortelle noen av sine svirehistorier, bl.a. at: «en høilys Eftermiddag gaaer jeg med en tro Achates fra en munter Forsamling, i fuld Officeersuniform hen til en ondskabsfuld gjerrig Maren Giftekniv, annoncerer mig som en Officeer fra Landet, der var reist til Byen ene og alene forat frie til hende.» Etter dette foretagendet, som Wergeland måtte løpe fra, hopper brevet til en mislykket kjærlighetsaffære. Elise svarte ikke overraskende høflig nei på frieriet, men ble for en tid Wergelands Beatrice og Laura (under navnet Stella) i kjærlighetsdikt fra perioden (Uthaug 2008). Den Constitusjonelle 7. mars 1841 forteller for øvrig om et av de utallige avisangrep på Wergeland og der Morgenbladet ikke hadde villet trykke et av hans likeså utallige forsvarsskrifter, «om ikke Intelligenssedlerne […] ogsaa nu havde vist sig som en fidus Achates, og optaget hans Indlæg».

Man støter på uttrykket i Marcel Prousts Fangen (På sporet av den tapte tid 5, 1923, overs. 2. utg. 2000): «men for Charles er han, hva skal jeg si, en slags trofast Achates, noe som er en heller sjelden fugl i våre dager.» Frasen dukker også opp et par ganger i James Joyce, Ulysses (1922, norsk overs. 1993): «Var han sammen med den Mulligan-slyngelen? Hans fidus Achates!».

Ruth Rendells Forvoldt med list (1983, s. 79) gir et godt, men sjeldent eksempel på nyere anvendelse: «Beundring var ikke noe Wexford ofte hadde følt for betjenten tidligere. Velvilje, ja, vennskap og et klart behov for ham, for Burden hadde meget oppmuntrende gjort tjeneste som en Achates eller Boswell for ham, om enn ikke riktig som en dr. WatsonBoswell her viser til den skotske juristen James Boswell (1740–1795), særlig kjent for biografien om sin nære omgangsvenn Samuel Johnson. Navnet hans er blitt et eponym i engelsk for «being a close companion and observer of a biographical subject» (OED), eller «devoted, painstaking, […] faithful discipleship» (Gooden 2006, s. 22–23). Og Conan Doyle lar nettopp Sherlock Holmes si til Watson i A Scandal in Bohemia (1891): «Stay where you are. I am lost without my Boswell.»

Illustrasjon: John Leech, The Comic Latin Grammar, 1840

.

Tro Achates

Engelsk salt

com an 1839 cambridge butter

engelsk: Epsom salt; tysk: Bittersalz

Engelsk salt er et laksativ basert på magnesiumsulfat og enkelte andre salter, med latinsk navn sal anglicanum (SML)Det er nok dermed en billedlig advarsel Frederik Paludan-Müller gir i diktet Dandserinden (1833, s. 117): «Vogt Jer for Lykken, naar den høiest stiger, / Vogt Jer for Attisk som for Engelsk Salt». Wergeland skrev en farse som het Engelsk salt (tidlig 1841), der det står «Engelsk Salt, Sir Vinaigre. Ingen god Radikal spiser nu mindre end 8 Lod om Dagen. Nogle af de ypperste Kartister behøve 12» (ett lodd var ca. 16 gram). Engelsk salt var tydeligvis ikke forbeholdt radikalere: Året 1841 preges av en illeluktende strøm av debattinnlegg i avisene for og mot stykket, personen Wergeland og om konflikten med Ludvig Kristensen Daa, som nok spiller en uønsket rolle i farsen som den sure Sir Vinaigre.

Her må også medtas Martin Andersen Nexøs beskrivelse i Skygger (1898, s. 28): «Parodierne virker afførende, de er et Slags engelsk Salt i de lyriske Stemningers Verden.» Viddet han viser her, er et eksempel på Attisk salt (se denne).

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1839
Engelsk salt

Herostratisk berømmelse

the-english-dance-of-death-th-rowlandson-1815-the-masquerade

engelsk: herostratic fame; tysk: herostratisch

Herostratos satte 21. juli 356 fvt. fyr på Artemis-tempelet i Efesos, kjent som ett av verdens syv underverker – kun for å bli berømt og få udødeliggjort sitt navn. For dette ble han henrettet. For at ingen skulle la seg inspirere og å hindre Herostratos i å oppnå sin hensikt, ble det også utstedt et forbud mot å nevne hans navn, med døden til straff. Men dette feilet, naturligvis, og den samtidige historikeren Theopompos (som bodde i en annen by) skrev om det i Hellenerne, og siden er fortellingen jevnlig blitt gjenfortalt. CiceroStrabo, Valerius Maximus, Chaucer, Cervantes, Melville, Pessoa og Sartre har blant mange andre grunnet over og gjenfortalt handlingen, og slik bidratt til Herostratos’ berømmelse (selv om mange av dem faktisk ikke nevner navnet, bare dåden, motivet og, for Maximus’ del, at det var Theopompos som var årsaken til at navnet ble spredt).

Å være herostratisk berømt var lenge, og er i en viss grad fortsatt, det samme som å være kjent for en forferdelig handling, eller berømmelse for enhver pris, altså ikke i noen positiv forstand, men inntrykket man får ved litt søkevirksomhet er at det i dag oftest bare betyr svært kjent uten spesielle konnotasjoner, særlig på norsk og delvis engelsk (men ikke på tysk). Kanskje det er slik på grunn av det atmosfæreklingende navnet eller assosiasjonen med heroer, heltene. Herostratisk er også et glitrende eksempel på et eponym, et egennavn som har blitt en allmenn benevnelse på noe, som keiser etter Cæsar eller en quisling etter vår hjemlige Vidkun.

Det Bergenske Magazin i 1772 gir den første nevnelsen jeg finner i Nasjonalbiblioteket under vignetten Merkværdige Tildragelser og den snodige overskriften Den nu regierende tydske Keysers Menneske-Kierlighed: «Bekiendte blive de nok, end og for Eftertiden; men bekiendte, som Soldaten Herostrat, af det Onde, de have giort Verden.» I en oversettelse av Abbed Millots Verdens-historie fra 1782 kan vi lese at «Herostratus havde afbrændt Templet i Ephesus, for at giøre sit Navn udødeligt; er ikke en ødelæggende Erobrer en anden Herostratus?». Jens Baggesen uttrykker i sitt hovedverk Labyrinthen (1793) en tydelig, og overraskende moderne, forakt for rasisme, og mener at den som bruker nasjonsbetegnelsene spansk, hollandsk, tysk, fransk eller dansk som skjellsord «de fortiente at brændemerkes med herostratisk Navnkundighed, og udpibes saa høit, at deres Skiændsels Ekko skulde lyde giennem fierne Aarhundreder».

I et selsomt innlegg i Det Norske Nationalblad 26. april 1821 siteres det fra Jacob Nicolaj Wilses Indbydelse til Publikum i Universitets-Sagen (om dannelsen av et universitet i Norge) fra 1797: «Ikke Egennytte, da det allerede Passerede har kostet mig mere i eget Vel end Nogen skulde troe; ikke Højeres Indflydelse, den har snarere været tvertimod; ikke forfængelig Ære og herostratisk Rygtbarhed har været Drivefjær i en, med min Roelighed saa stridig og for min Stilling saa vanskelig Sag». Her ser man alt utvanningen av det negative. Hele avisinnlegget handler om at staten må tilkjenne Wilses sønn, Peter, en pengebevilgning på grunn av farens utrettelig innsats for norsk akademia og Peters liv i «trængende forfatning».

Så har vi i 1829 Wergelands dikt Til en Gran:

— Min Gran! Du ødsler hen som Dem
din Høihed i dit skjulte Hjem
i usel Veddekamp
med lave Kirkespiir i Dal.
— Det Himlens Skuur! Du heller skal
forgaae, Naturens Kathedral,
i herostratisk Damp.

Det er fint. Og litt trist.

Jo Nesbø ser ut til å like uttrykket. Fra Snømannen (2007): «Og denne herostratisk berømte Hole syntes å ha noe av Rafto i seg, noe av den samme skjødesløsheten og sinnet»; i Panserhjerte (2009): «Men da vi snakket med lensmannen i Ytre Enebakk, fortalte han meg at den herostratisk berømte Harry Hole var en av de tre som gjennomførte undersøkelsene.» Det er mulig det smitter, for Pål Gerhard Olsen skriver i Aftenposten 19. januar 2011 om årets kommende krimutgivelser at: «Jo Nesbøs herostratisk berømte Harry Hole skal være i anmarsj, men det er å håpe at han ikke gir støtet til flere forslitte seriemorderkonsepter, men i stedet inspirerer kollegene til en nytenkning som hadde vært kjekk å ha, som det heter.» Det har selvfølgelig ikke unngått å irritere Per Egil Hegge at frasen benyttes i slik positiv mening. 3. februar 2005 kan man lese i hans språkspalte i Aftenposten: «‘Forfatteren Dan Brown er herostratisk berømt for Da Vinci-koden’, sto det i Aftenposten en januardag, og her er det fare for at skribenten ikke vet hva som ligger i ordet. […] Hitler og Stalin er blant historiens herostratiske berømtheter. Og Dan Brown? Enkelte rettroende kristne vil kanskje hevde at det er herostratisk å bli så rik på vranglære, men helt i klasse med de forannevnte er han neppe.»

I en tid der kjendisstatus for mange synes å være livets eneste formål, er historien til Herostratos forstemmende. Hvem vil vel ikke like å være et begrep på enorm berømmelse, selve begrepet når den ufine bibetydning slipes av, nær 2400 år etter at man selv vandret på jorden i angst for sin egen forgjengelighet?

Artemis-tempelet ble bygget opp igjen av Aleksander den store, som pussig nok ble født noen timer før Herostratos satte fyr på det. Også Aleksander oppnådde en viss varig berømmelse, men det ved den gode, gamle «brette opp ermene og erobre hele verden»-metoden.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson: The masquerade, fra The English Dance of Death, 1815

 

.

Herostratisk berømmelse

Sisyfosarbeid

the-english-dance-of-death-th-rowlandson-1815-deaths-dance

engelsk: Sisyphean task; tysk Sisyphusarbeit

En meningsløs arbeidsoppgave uten ende.

Den greske mytologiens helter har gjerne store brister i personligheten, slette karaktertrekk eller gjør elendige valg som til slutt fører til deres fall. Det gjør dem mindre til sjablonger og er en av grunnene til at historiene om dem fascinerer etter tusenvis av år. Jeg er mindre sikker på om Sisyfos likevel burde regnes blant heltene, eller om han ikke egentlig bare er en superskurk med visse underholdende nihilistiske trekk.

Den eldste skriftlige kilden om Sisyfos er kanskje en linje i Homers Iliaden (Østbyes 1920-gjendiktning, rev. 1991): «Innerst i Argos, det hesterike land, er byen Efyra. / Der var Sisyfos konge, den klokeste hersker som levde.» Efyra blir antatt er forløperen til Korint. Han er også nevnt i Hesiods Kvinnekatalogen, som kun finnes i fragmenter. Deretter støter Odyssevs på ham, slik han er mest kjent, i dødsriket i Odysseen (Østbye 1922, 6. utg. 2000): «Sisyfos så jeg tillike. Han veltet i endeløs møye / stadig en sten, uhyre av vekt med de kraftige armer. / Kjempetak tok han og strevde hårdt med hender og føtter / veltet han stenen mot toppen; men når han til sist skulle styrte / stenblokken ut over kammen, da veltet den om ved sin tyngde. / Nedover fjellsiden rullet den skamløse sten imot sletten. / Spente han da sine sener på ny og veltet, mens svetten / strømmet fra hvert et lem og støvskyen føk om hans hode.» Det er en utspekulert evig helvetets pine, slik også Tantalos, Tityos og Ixion ble til del i Hades, og som sikkert har gitt inspirasjon til mange senere helvetesfremstillinger.

De antikke kildene om hva Sisyfos hadde gjort for å fortjene en slik straff, er mange, men gjerne fragmentariske eller summariske. Satt sammen av fortellinger i Theognis i Elegier (strofe 703 flg., 6. årh fvt.), (Pseudo)-Apollodorus i Bibliotheca 1,9 (fra første eller andre årh.), Pausanias’ Beskrivelse av Hellas (200-tallet) og Aiskhylos’ tapte satyrspill Sisyfos på rømmen som gjenfortalt av Pherekydes (Müller, fragment 78, 6. årh. fvt.), blir historien denne:

Da Zevs bortførte og voldtok elveguden Asopus’ datter, Aegina, fortalte Sisyfos, som hadde sett det, det til faren hennes under forutsetning av å få en vannkilde. Zevs, som måtte slå tilbake et angrep fra Asopus, ble ganske sinna og sendte Thanatos (Døden) for å ta sladrehanken. (Ingen av tekstene gir uttrykk for at Zevs selv er noe å bebreide.) Sisyfos klarte å utmanøvrere Thanatos og lenke ham fast, med det resultat at menneskene overalt sluttet å dø. Situasjonen ble uholdbar og Ares måtte til slutt frigjøre Thanatos, og bragte deretter Sisyfos i hans varetekt. Før det rakk Sisyfos å instruere sin kone om at hun skulle la være å begrave ham og droppe de foreskrevne ritene. Vel nede i dødsriket klarte Sisyfos så å overtale Hades (Persefone ifølge Theognis) om en liten permisjon slik at han kunne dra tilbake å ordne opp i den skammelige mangelen (som også inkluderte offergaver til Hades). Tilbake blant de levende stakk han selvfølgelig av, og måtte oppspores og denne gang fanges av Hermes. Straffen for å lure døden to ganger samt å yppe seg med Zevs, og dermed blasfemi, ble for evig å slite en kampestein opp et fjell som så rullet ned igjen rett før toppen. Det er primært denne opprøreren Albert Camus tar utgangspunkt i i sitt kjente essay Myten om Sisyfos fra 1942.

Av andre og mindre tilforlatelige fremstillinger om Sisyfos oppsummerer mythindex.com (med videre henvisninger): «As king of Corinth he promoted navigation and commerce, but was fraudulent, avaricious, and altogether of bad character, and his whole house was in as bad repute as he himself». Hyginus (64 fvt. til år 17) skriver i Fabulæ 60 at han hatet sin bror Salmoneus, og ønsket å drepe ham. Etter råd fra Apollon satte han barn på sin niese Tyro, som fødte to gutter som skulle være skjebnebestemt til å ta livet av sin morfar-onkel. Men slik gikk det ikke, for Tyro myrdet sine barn da hun fikk høre om profetien. En annen historie nevnt av Hyginus (fabel 201) og Plutark i Greske spørsmål (1. årh.), med støtte i Euripides Kyklopen (ca. 408 fvt.), forteller at Sisyfos voldtok Antiklea, som like etter giftet seg med Laertes, og dermed var Odysseus’ egentlige far.

Sisyfosarbeid henspiller naturlig nok på det meningsløse ved arbeidet han var satt til for evig tid. Som Camus skriver: «[Gudene] hadde, ikke uten grunn, tenkt seg at det ikke finnes verre straff enn et unyttig, håpløst arbeide». Allerede Lucretius i Om tingenes natur (ca. 55 fvt.) gjør bruk av Sisyfos som klisjé for dette (Sparres oversettelse fra 1978): «Sisyphos kjenner vi også vel fra vår daglige omgang: / mannen som beiler til folkets gunst, søker ære og rangstegn, / og som, forbitret og slått, dog alltid må gjenta sitt forsøk. / Den som tar på seg et endeløst strev, i jakt efter makten – / nytteløs i seg selv, og et mål han aldri når frem til –, / han ruller tungt, med uendelig slit, en sten oppad bakken.» Det er politikere Lucretius skriver om.

I avisen Statsborgeren sto det 16. november 1837 et usignert innlegg med tittel Hvorfor omskifte saa Mange med Aarene politisk Trosbekjendelse? Det er egentlig en kritikk av det mange uttrykker med klisjeen den som ikke er radikal i sin ungdom, har intet hjerte, og den som ikke er konservativ som gammel, har ingen hjerne: «Forholdt det sig saaledes, vilde det ei være Umagen værd at pønske paa Forbedringer i Samfundet; thi man vidste da iforveien, at sligt ikkun vilde vorde Sisyfus’s Arbeide (Tidsspilde), og at Stenen som man gjør sig Umage for at faae op til Klippens Top, om en Stund atter vil rulle ned i Dypet.» Henrik Wergeland var på den tiden redaktør for Statsborgeren, og han hadde brukt den hyppig som talerør for sine mange angrep på erkefienden Welhaven. I Morgenbladet 15. april 1838 er en anonym innsender noe lei av begge to: «Men at W[elhaven] nu vil skille Wergeland endog ved den almindelige Anerkjendelse af hans Digteraand, forekommer mig deels for et ligesaa fortvivlet Forsøg, som Sisyphus’s Arbeide, hvis Qvaler W. har besjunget for os».

Arnulf Øverland skriver syrlig i En kjetters bekjennelser (1969) om en lærer som hadde beskrevet ham som en ateist som markerte et frafall fra et høyere livssyn, og dermed fra en høyere kultur til noe lavere: «Han er den typiske eksponent for vår tids vulgærkristendom, og ved å citere ham så vidt utførlig, har jeg spart meg for det sisyfos-arbeide å forklare hva kristendom er.» For øvrig var Øverland i 1933 den siste som ble tiltalt for blasfemi i Norge. Han ble frikjent, og deretter var blasfemiparagrafen en sovende bestemmelse inntil den ble opphevet da ny straffelov trådte i kraft i 2015.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson: The English Dance of Death, 1815

.

 

Sisyfosarbeid

Ikke vite sin arme råd

lerum-1904-sancho-e-kraemmer

engelsk: be at one’s wits’ end; tysk: mit seiner Weisheit am Ende sein

Ikke vite hva man skal gjøre, ikke se noen utvei på problemene. I denne frasen, som uttrykker fortvilelse og rådvillhet, er ordet arm selvfølgelig i betydningen fattig, stakkars, slik som i matretten arme riddere, og ikke kroppslemmene. Tilsvarende har nok utallige barn (meg selv inkludert) misforstått salmen Her kommer dine arme små av Hans Adolf Brorson (1732), og ifølge salmebloggen på religioner.no endret faktisk Norsk Salmebok i 1985-utgivelsen førstelinjen til «Her kommer, Jesus, dine små» på grunn av forvirringen (jeg antar at alle barna hørte og forsto de subtile kommaene og ikke antok at det var Jesus som kommer her, men dem selv). Heldigvis er dette reversert i 2013-utgaven. Uten arm kan jeg finne bruk av å ikke vite råd i en folkevise på vestnorsk dialekt trykket i 1647, Lante oster i Kraakelund (Rabnabrydlaup), der bjørnen er redd for å få våte bukser: «‘Skal æg sømja den breje Fior / Voet da verte mi Buxa’, / Biødnen viste inge Raa i Skogien».

Utrykket brukes alltid i negert form. Det kan virke uvant at pronomenet er felleskjønn (sin/min/vår), og ikke intetkjønn (sitt/mitt). Men som intetkjønn er det eldste treffet i NB, et insendt dikt i Morgenbladet 17.1.1840 Smaafuglene paa Juleneget, beskjedent signert Henrik W.: «De traf den Huusmand i bitter Graad: / ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad!’». Samme år, i avisen Den Constitutionelle 6.11.1840, der skribenten klager over sin nesevise og jålete sønn, benyttes min: «Havde han saasandt Skjæg, er jeg vis paa han lagde Moustacher an. Jeg ved ikke min arme Raad med ham; jeg faaer vel den Sorg, kan jeg tænke, paa mine gamle Dage at see ham med Glacéhandsker». I Moths ordbok fra ca. 1700 er kun felleskjønn oppgitt. Vi ser tilsvarende i uttrykksmåten det blir vel en råd med det eller det er ingen annen råd. Moth har for øvrig eksempelet «Hand vêd sig ingen gode râd mere», som er frasemessig er ganske likt.

Asbjørnsen og Moe bruker sitt i eventyret De tre Mostre (Norske Folkeeventyr bind 1, 1843, s. 70): «Der sad hun nu og græd og var bedrøvet og vidste ikke sit arme Raad». Camilla Collett i Amtmandens Døttre (1855, s. 97): «Kan du huske dengng vi væltede i Tomsbakken, Skjækerne gik af, og vi stod der i det Græsseligste Veir, og vidste ikke vort arme Raad». I senere utgaver, er ordene endret til sin/vår, og annet vil nok klinge helt feil i dagens ører, Asbjørnsen og Moe endret det selv til 3. utgaven i 1866.

Kjønnsforvirringen har sin språkhistoriske bakgrunn, som svartjenesten i Språkrådet forklarer slik i e-post 7. oktober 2016:

«I gammelnorsk er dette et entallsord i intetkjønn. Det ble mye brukt i flertall, og ‘sine råd’ het ‘ráð sín’. Det er nøyaktig samme form som uttrykket ville hatt om ráð var et hunkjønnsord som stod i entall (sín var altså både hunkjønn entall og intetkjønn flertall). Det er som om ‘sine råd’ i intetkjønn flertall skulle hett ‘si råd’ i dag.

Heller ikke semantisk er det alltid så lett å skille mellom ráð i flertall og råd i entall. Da grammatikken ble forenklet etter gammelnorsk tid, ble tolkningen gjerne entall.

[…]

Western 1921 [s. 400] viser godt den blandingstilstanden riksmålet/bokmålet kom til å stivne i. Han registrerer intetkjønn hos Kielland og Egge, men hovedmønsteret er felleskjønn, og i 1915 er det et klart råd å skrive ‘min arme raad’.»

Didrik Arup Seip skriver i Norskhet i sproget hos Wergeland og hans samtid (1914, s. 116). «Som i æ[ldre] da[nsk] vakler W. ved ordene Sekund (secund) og Minut (n. folkemaal hankj.). W. bruker mot alm. norsk sprogbruk intetkj. i uttrykket ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad’»

Klisjeen virker mindre brukt i Danmark, kanskje er den der en norvagisme. Eksempelvis er Helge Rodes dikt «Drøm» fra samlingen Hvide Blomster (1892, s. 79) eldste eksempel i ODS: «Jeg skal male dig Natten, den triste, / saa du ved ej din arme Raad». Rode tilbragte store deler av oppveksten i Norge, etter at moren giftet seg for annen gang med den norske skribenten Erik Vullum.

* Illustrasjon: Gustav Lerum, Sancho, fra E. Kræmmers Kram, 1904

Redigert 2.2.2017: Anvendelse av ikke vite råd fra 1647 lagt til.

 

Ikke vite sin arme råd