Følge slavisk

arent van bolten

engelsk: follow slavishly; Tysk: sklavisch folgen

Gjøre noe nøyaktig som oppgitt uten å tilføre noe eget, følge ordre og instrukser uten å stille spørsmål. Uten originalitet. Handle som en slave. Slavisk er antagelig vokst ut av forestillingen om slavens underdanige og lydige adferd. Moth (ca. 1700) konstaterer tørt: «Slavesk/Er det som trelle vedkommer». Forløpere til talemåten kommer til uttrykk f.eks. i Holbergs Natur- og Folke-Retten (1716, s. 267) som opp mot republikansk styreform syntes at: «det [er] ingenlunde Tegn til Slaviske Gemytter at give sig under en Eenevolds Regiering». Ingenlunde.

I mange eldre tekster brukes uttrykk om slavens frykt eller annet sørgelig forbundet med slaver; Jens Schielderup Sneedorffs Den patriotiske Tilskuer (1763, nr. 209): «Jeg vil ikke tale meget om Læremaaden og den slaviske Frygt, hvori den studerende Ungdom opdrages»; Glidende til viljeløst og smiskete i Christian Bastholm, Den geistlige Talekonst, (1775, s. 357): «Tilkommer det en slavisk Siel, der haver Roes og Lovtaler til fals, som den sælger til Meestbydende». Progressivt om kvinnenes undertrykkelse gjennom oppdragelsen i Bendix Prahl, Nemesis (1813, s. 125): «Qvindekjønnet (gemeenligen) opdrages paa en lav, indskrænket og slavisk Maneer; fra Ungdommen lærer man dem, og indprenter i deres Sind, at deres fornemste Maal er at stadse sig og at gifte sig med Mænd, som formaae at bringe dem iveiret, føde dem, gjøre dem til rige Koner.» Det var i 1813.

Helt som i dagens betydning ser vi det først i Abbed Millots Verdens-historie (b7, 1794 s. 94): «Han tiente under Ojeda, een af de […] som Columbus’s Exempel havde opmuntret til Efterlignelse, men som kun slavisk fulgte hans Spor.» På engelsk er eldste tilsvarende dokumenterbare bruk å finne i Caleb D’anvers (Nicholas Amhurst) The Craftsman 30.5.1730 (nr. 204, s. 183): «This is, indeed, the strongest Mark of a free Parliament; and we may certainly conclude it to be the Cafe, when the Members, who are in Office, do not constantly run in Herds, and slavishly follow a Minister in all his Proposals». Noe stortingspolitikerne burde bite seg merke i. På tysk kan det leses i H.A.O. Reichards kvartalsskrift Olla Potrida [i.e. råtten gryte] (1782, s. 79): «Werdet ihr euch nie schämen, sklavisch den Fußstapfen jener treulosen Führer zu folgen.» Ja, skam dere.

Ordet slave er i seg selv finurlig. Her i Norden var ordet for ufrie mennesker trell, (norr. þræll, engelsk thrall, jf. Falk og Torp 1906). På latin, slik de snakket i Romerriket, var ordet for dette servus, fra hvilken vi har fått servant, servere og service (et tankekors for folk i serviceyrker). Videre har det samme utgangspunkt som tysk schwer, og ordet svær, som på dansk fortsatt betyr vanskelig, og i noen sammenhenger også på norsk: besvær, det var da svært osv. Først langt ut i middelalderen fikk latin ordet sclavus fra de germanske erobrerne. Se Klein 1971, som særlig angir den første tysk-romerske keiser Otto Is kriger mot slaverne på 900-tallet som opphav til både uttrykket og årsaken til at folkeslaget på denne tid neppe hadde så gode vilkår.

Anders Arrebo bruker ordet som verb for arbeidet til dyrene i Paradis i Hexaemeron (skrevet 1631–1637, trykket i 1661, s. 238): «De skreckeligste Diur Liif-lystige sig gafve, / Hen under Adams Aag friivilligen at sclave». Slavedrivere har vel alltid hevdet at slavene lystig ga seg hen, bedre kunne de ikke ha det. Christen Ostersen Weile skriver om bøndenes variable ufrihet i sen- og høymiddelalderen utfra begrepet vornede (værende), og benytter både gammelt og nytt begrep i Glossarium juridicum danicum-norvegicum (1652, s. 848): «Hvor imod med Vornede i Sieland, Laaland, Falster oc Møen, er langt anderledes beskaffet, thi de ere gandske ufrj, oc som Trælle oc Slave at regne, de kand oc tvingis, imod deris villie, at bygge oc besidde, hvilcken øde sted oc pladß som Hosbonden dennem forelegger».

På slaviske språk betyr slav brukt som navn på folk muligvis (de som har) språk, altså et forståelig sådan (i motsetning til alle andre som bare sludrer babelsk tungemål), eller også kan det komme av betydningen opphøyd, berømmelse som jo er storveis når det opptrer i navn som Miroslav og lignende (Etymonline). Andre kilder mener et stedsnavn er ordets mulige utgangspunkt, men alt dette er usikkert.

Slaverne selv hadde også ufrie, som de naturlig nok ikke kalte slaver, men derimot rab, rob, o.l. På tsjekkisk er ordet for tvangsarbeid robota, slavearbeid (Klein 1971), som Karel Čapek i 1920 brukte i tittelen på skuespillet R.U.R.: Rossum’s Universal Robots/Rossumovi Univerzální Roboti, og derfra kommer opprinnelsen til ordet robot for våre mekaniske fremtidsslaver. Robotnik betyr i dag for øvrig rett og slett arbeider. Sammenhengen er så klar at noen språk ikke engang gidder å late som.

* Illustrasjon: Arent Van Bolten, før 1633.

.

Reklamer
Følge slavisk

Gordisk knute

com-an-1830-ketching-its-prey

engelsk: Gordian knot; tysk: Gordischer Knoten

Et komplisert, kanskje uløselig problem. Fortellingen om den gordiske knuten er egentlig en eldre variant av anekdoten om Columbus’ egg, selv om det sjelden brukes slik i praksis. Av de fem primære biografiene over Alexander den store, er den gordiske knuten nevnt av fire: Arrianos (86 til 160), Curtius (1. årh), Plutark (45 til 120) og Justinus (3. årh), (Diodorus er den femte), men selvfølgelig i vidt forskjellige versjoner. Vi kan gjengi historien slik: En ørn satte seg en morgen på åket på oksespannet til bonden Gordius og ble sittende der en hel dag. Av dette ble det spådd at han en dag skulle bli konge. Underveis fikk han seg en kone, og en sønn: den senere kong Midas. I Frygia hadde urolige tider berøvet landet for dets konge, og et orakel spådde at en vogn kom til å bringe dem en ny, som skulle gjenopprette stabilitet og orden. Mens folket i hovedstaden fortsatt undret over dette, kom familien Gordius kjørende inn i byen i sin vogn, og ting gikk som de måtte gå. Forfatterne er litt uenige om det var Gordius som ble konge først eller om tittelen gikk rett til Midas, men navnet på byen var eller ble Gordium, som kanskje indikerer en kobling til senior. Åket ørnen hadde sittet på og vognen ble sjenket Zeus Basileus i Gordiums akropolis og der bundet med en knute, om hvilken oraklet spådde (muligvis bare folkloren) at den som kunne løse den opp, skulle herske over hele Asia. Århundrer forløp, og så kom Aleksander, prøvde seg på knuten en god stund før han irritert tok sverdet sitt og kappet den over. Det er uvørent og morsomt, og man kan lure på hvem som fant opp en slik anekdote. Ingen av nevnte forfattere var samtidige med Aleksander; den eldste kilden er kanskje Justinius, som selv om han er yngst av dem, oppgir at han gjengir Pompeius Trogus’ ellers tapte beretning fra Augustus’ tid, men som fortsatt er skrevet 300 år etter hendelsene. På den annen side har også flere av de andre forfatterne, særlig Curtius, hatt tilgang til mye troverdig kildemateriale.

Selv om uttrykket burde benyttes om en overraskende og original løsning på noe veldig vrient, tilsvarende columbi egg, blir det mest brukt om en vanskelighet eller et tilnærmet uløselig problem. Slik definert i von Aphelens Dictionnaire Royal fra 1759: «Gordiansk Knude, s. c. (bruges som et Ordsprog om en meget vanskelig og forvirret Sag)». Originalt og tankevekkende anvendt i Dorothea Biehls oversettelse av Don Quixote (tredje del, 1777, s. 169): «En Kone er ikke af de Slags Vahre, som, naar man engang har kiöbt dem, man siden kan skille sig ved igien eller bytte bort, men det er et Kiöb, som sluttes for Livstiid. Det er et Baand, de, naar man först har det om Halsen, bliver til en gordiansk Knude». I tilfellet hjelper et aleksandersverd heller dårlig. Oversettelsen er fullt i overensstemmelse med Cervantes’ originaltekst fra 1615: nudo gordiano. Når vi så har forflyttet oss til Den iberiske halvøy, kan man lese i The Spanish Empire: A Historical Encyclopedia på s. 159 at Ferdinand II av Aragón (som sammen med Isabella finansierte Columbus’ ekspedisjon over Atlanterhavet) hadde som valgspråk «tanto monta» (det går ut på ett), visstnok en forkortelse av «Tanto monta cortar como desatar» (det går ut på ett om du knyter opp eller kutter), noe som stemmer bra med at et åk med en løsnet knute preget våpenskjoldet han hadde felles med sin kone (som sammen med pilene også ble brukt som emblem av de spanske falangister og videreført som symbol av Franco, se Rodgers: Encyclopedia of Contemporary Spanish Culture 1999, s. 173). Også Shakespeare viser til knuten, i Henry V fra 1598:

List his discourse of war, and you shall hear
A fearful battle render’d you in music:
Turn him to any cause of policy,
The Gordian knot of it he will unloose,

I dag brukes frasen mest om et uløslig problem, noe uhyre komplisert. Pål Gerhard Olsen, Fredstid (2000, s. 183): «Han kan ikke si noe med rene ord. Han er omskrivinger, han er en gåte, en gordisk knute.» Litt som man også benytter en hodepine metaforisk, eksempelvis  Gjermund Wollan i Kulturarvturisme, geografi og etikk (i Menneskers rom, 2000, s. 120): «Forholdet mellom opplevelse og læring og det å forbruke natur og kultur synes å være en gordisk knute innenfor kulturarvturismen.»

I en del tilfeller finner man også varianter av å kappe den gordiske knuten, Martin Nag, Omkring samfunnsrefseren Alexander L. Kielland (1999, s. 124): «Da løser magistrat Kielland problemet – ved resolutt å kutte over den gordiske knute». Det er så å si en klisjé på egne ben, som jeg først finner hos Wessel i diktet Stella (1785):

Naar i dit Skuespil ei Knuden løses kan,
gielder det at vise dig som Mand,
Da hæv dig over feige Mængde,
Og naar dit Stykke har behørig Længde,
Hug over Hæk den gordianske Knude,
At Stykket i betids kan være ude,
viis, at du og vove tør,
Hvad Alexander voved’ før!

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830
Gordisk knute

Tale Roma midt imot

com an 1830 shrimp sause to a lobster

engelsk: speak up against authorities; tysk: sich gegen Autoritäten aussprechen

Å ytre seg mot den vanlige oppfatning, eller å stå opp mot autoriteter.

Uttrykket står sist i annet vers av Bjørnsons dikt Norsk Fædrelandssang fra 1859, eller Ja, vi elsker, som det ble hetende, her gjengitt i 1870-versjonen, som etter flere omskrivninger anses som den endelige:

Dette landet Harald bjærged
med sin kæmperad,
dette Landet Haakon værged,
medens Øjvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sit blod,
fra dets høje Sverre talet
Roma midt imod.

Diktet til Bjørnson fikk raskt utbredelse som skrift, gjengitt i flerfoldige lesebøker og aviser i siste del av 1800-tallet, og som sang etter at han fikk sin fetter, Richard Nordraak, til å komponere melodien i 1863. Denne strofen om Sverre ble i sangens nasjonalistiske ånd etter hvert en del av nordmannens selvbevissthet som outsideren; den lille tøffe, som rakrygget og stolt sto opp mot utvendig innblanding og overmektig undertrykkelse. Ikke minst er det anvendelig i EU-sammenheng der avisene kan spille på Roma-traktaten. Generelt i saker om Europa benyttes klisjeen hyppig, som i boktittelen Brussel midt imot (Seierstad/Nei til EF 1993), TV2 25.9.2012: «40 år siden Norge talte Europa midt imot», Dagbladet 6.7.2015: «Hellas talte EU midt imot».

I skriftet Kristi kirke i det nittende aarhundrede (1897, s. 97) skriver Aasta Hansteen om at paven har gjort krav på det amerikanske kontinent for katolisismen, noe hun synes er frekt: «Vi glæder oss ved, at ogsaa senere ejer vi uforfærdede røster som kan ‘tale Roma midt imod’.» Eksemplet er det første jeg finne som ikke eksplisitt nevner kong Sverre eller Bjørnson.

Uttrykket viser til kong Sverres strid med paven og kirken i Norge, en konflikt som begynte ganske umiddelbart etter at Sverre gjennomførte et slags statskupp i 1180-årene. Sverre var prest på Færøyene, men giftet seg likevel og reiste hjem til Norge der han fant på en røverhistorie om at han var sønn av kong Sigurd II Munn (man kan lure på hva faren hans, Unas, tenkte om dét). Han kjempet til seg kongemakten ved hjelp av en ruklete hær av opprørske og halvkriminelle birkebeinere, og drepte i 1184 Magnus V Erlingsson, Norges første konge som var kronet ved kirkelig seremoni. Erkebiskop Øystein Erlendsson hadde støttet Erling Skakke (Magnus Vs far) i borgerkrigen, og dette samt den sedvanlige maktkamp mellom kirke og stat, som i mange av Europas kongeriker gjennom historien, foranlediget en rekke stridstemaer. Da Øystein døde i 1188, økte konfliktnivået, og etterfølgeren Eirik Ivarsson, som måtte flykte til Lund, fikk lyst et edikt over kongen i 1194 etterfulgt av en pavelig bannlysning i 1198.

At Sverre og birkebeinerne senere har blitt stående som gjeve nasjonalhelter, kan forklares mye med at Sverre var god på PR: Han holdt agiterende taler, og fikk fra 1185 islendingen Karl Jónsson til å skrive Sverres saga på oppdrag der disse ble inkorporert, videre finnes drømmer og visjoner om Sverres store oppdrag og at han salves til konge av profeten Samuel, og birkebeinerne fremstilles med større saksberettigelse enn det vel er grunnlag for. Det ble også forfalsket en pavebulle som løste ham fra bannet og som ble lest opp i kirkene. Endelig sørget Sverre antageligvis for å forfatte et forsvarsskrift til Vatikanet på latin, som så ble oversatt til norsk i popularisert form som en del av kampanjen. En håndskriftskopi fra ca. 1320 (oversatt her i 1961, s. 261 flg.) er kjent som En tale mot biskopene der Sverre beskriver alt som er feil med kirken i Norge, særlig om korrupte og umoralske biskoper og prester som har løyet om kongen for paven. Han anfører også en rekke kirkerettslige argumenter for kongens rett til å styre den nasjonale kirken, ganske lik det som er kjent fra Henrik IIs tilsvarende strid i England, og antageligvis hentet fra miljøet rundt Universitetet i Bologna samt det med dette for øyet nyopprettede universitetet i Oxford (Holtsmark 1931, som i utgivelsen En tale mot biskopene – en sproglig-historisk undersøkelse er kilde til det meste over).

Mot slutten av sitt liv rådet Sverre sønnen til å forsone seg med kirken, noe Håkon III Sverresson straks gjorde etter farens død i 1202. Dette medvirket til at etterkommerne fikk mer ro til å sikre grepet om landet, og dermed også Sverres rykte. Sverre var ikke nødvendigvis verre eller bedre enn andre av middelalderens konger; han hersket ved sverd og drev hard realpolitikk, men han har fått et ettermæle som han i stor grad styrte selv, og som egentlig aldri har blitt rokket ved i allmennoppfattelsen. Og med Bjørnson på laget vil han formodentlig alltid bli stående som en av de store heltekongene i norsk bevissthet.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

Tale Roma midt imot