Petimeter, pedant, dilettant og amatør

En petimeter er overdrevent pirkete, pedantisk. Det lyder som en som nøye måler ting: på petimeteren. Petimeter, er fra fransk petit-maître, «liten herre», og på fransk har det hatt betydningen dandy, laps, pretensiøs samt også pedantisk (Wiktionary). Slik var det lenge også her.

Holberg bruker det masse (med prydelig flertallsbøyning petits maitres) i betydningen spradebasse, jålete person, som i epistel 157 (Epistler II, s. 324): «Thi det var latterligt, om Haandverks-Folk vilde agere petits Maitres, og efterabe Stands-Personer». Epistel 283 (Ep III, s. 421 flg.) er som helhet viet uttrykket. Her står det at «Ordet Petit Maitre er ellers ikke gammelt: Man meener, at det kom i Brug udi Hertug Mazarins Tiid». Han levde fra 1632 til 1713, men ordet er nok litt eldre, en note til teksten (s. 422) sier det eldste funn (formodentlig i Frankrike) er fra 1617. Holberg gir mennesketypen liten heder og spekulerer i begrepets opphav som at «man mærker, at man gav Navn af Petits Maitres til unge Hoffmænd, som vare udi Alder med samme Hertug eller Grand-Maitre, og som efterabede ham i Opførsel». Blant de latterlige egenskapene Holberg trekker frem er deres besatthet av parykker og snusdåser, spanskrør(!) og hansker. Les videre “Petimeter, pedant, dilettant og amatør”

Petimeter, pedant, dilettant og amatør

Gå over bekken etter vann

engelsk: carry coals to Newcastle; tysk: Eulen nach Athen tragen

Uttrykket beskriver det å gjøre noe mer tungvint enn nødvendig, for eksempel søke noe langt borte når det også finnes ganske nærme. I J.L. Heibergs essay «Symbolik» (Kjøbenhavns Flyvende Post 1834) har forfatteren en fotnote der han hevder at det «kulturtrinn» folket i Danmark står på skyldes nær ene og alene «Holbergs aldrig høit nok vurderende Indflydelse paa Nationen. […] man overseer den uimodstaaelige Magt, som ligger i de tilsyneladende ubetydelige, trykte Papiirs-Blade, og gaaer over Aaen efter Vand, for at forklare de simple Følger af Skribenternes Herredømme.» Vi kan vel kanskje si at danskene ikke gikk over åen, men Skagerak etter akkurat Holberg, men det er en annen sak. Les videre “Gå over bekken etter vann”

Gå over bekken etter vann

Bomber og granater!

com an 1832 a good action

engelsk: Blast and damnation!; tysk: Verflucht noch mal!

Fast ordpar som parodisk utbrudd ved overraskelse eller sinne. En granat er i og for seg en bombe, og selv om det kanskje er mulig å mene det ligger nyanser i begrepene, er det ikke lett å se i bruken av uttrykket. Kanskje føles sprengkraften voldsommere når man benytter to navn på en hylse eller et prosjektil som inneholder sprengstoff. I dag vil det også kunne benyttes parodisk som gammelmodig banning, men de eldste funnene jeg har, lar det være blodig og pleonastisk alvor. Først Holberg, Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729, s. 475): «Derpaa lagde de sig for fæstningen, hvilken de beængstigede saaledis med deres stykker, bomber og granater, at den Svenske Commendant Oberste Haar maatte overgive den med accord.»

Les videre “Bomber og granater!”

Bomber og granater!

Lykkens pamfilius

THE TRUMPET AND THE BASSOON Rowlandson 1796

engelsk: favourite of fortune, a lucky bird; tysk: Glückskind

En som har hellet med seg, begunstiget av lykken. Pámphilos er et mannsnavn som skal bety den som er elsket av alle, eller kanskje heller alles venn, av gresk pan, alt, alle og philein, venn. Det dukker opp i komedien Andria av Menander (død ca. 290 fvt.), som bare finnes som fragmenter (se T.B.L. Webster An Introduction to Menander s. 116). Vi kjenner bedre Andria av Terents (166 fvt., og oversatt av Mentz Rynning i 1755), en forviklingskomedie der den vakre og elskelige Pamphilus er en av hovedpersonene, som mot farens vilje til slutt får gifte seg med sin Glycerium, og man kan regne med at han følte seg som en heldiggris. Les videre “Lykkens pamfilius”

Lykkens pamfilius

Følge slavisk

arent van bolten

engelsk: follow slavishly; Tysk: sklavisch folgen

Gjøre noe nøyaktig som oppgitt uten å tilføre noe eget, følge ordre og instrukser uten å stille spørsmål. Uten originalitet. Handle som en slave. Slavisk er antagelig vokst ut av forestillingen om slavens underdanige og lydige adferd. Moth (ca. 1700) konstaterer tørt: «Slavesk/Er det som trelle vedkommer». Forløpere til talemåten kommer til uttrykk f.eks. i Holbergs Natur- og Folke-Retten (1716, s. 267) som opp mot republikansk styreform syntes at: «det [er] ingenlunde Tegn til Slaviske Gemytter at give sig under en Eenevolds Regiering». Ingenlunde. Les videre “Følge slavisk”

Følge slavisk

Nesten river ingen mann av hesten

com an 1839 a mount carried over

engelsk: Close, but no cigar, a miss is as good as a mile;
tysk: knapp daneben ist auch vorbei!

Poengtering av at et forsøk, selv om det nesten fungerer, ikke er å lykkes. Kanskje bildet viser til den gang hester fortsatt var del av militær strid, eller, mer trolig, til ridderturneringenes dysting (som foregikk til hest, ofte med lanser).

Da Hans Hagerup i 1742 oversatte Niels Klims Reise under Jorden (som Holberg skrev på latin i 1741 for å tekkes det internasjonale markedet), valgte han å gi originalens «vanam sine viribus iram» (s. 333) ordlyden «Banden slaaer ingen af Hesten» (s. 306). I Peter Zeebergs oversettelse fra 2012 er dette mer ordriktig «vreden er spildt uden slagkraft» (s. 333). Holberg siterer fra Livius’ Ab Urbe Condita I, (ca. 20 fvt., 10,4), og det er nok ment som en innforstått vits i sin sammenheng. I vår sammenheng er det vesentlige ikke Hagerups ordvalg, som for så vidt innebærer omtrent det samme, men at lokaliseringen viser at det må ha vært en kjent frase allerede. Eldre eksempler finner jeg likevel ikke. Les videre “Nesten river ingen mann av hesten”

Nesten river ingen mann av hesten

Gespenst

Davy_Jones_by_George_Cruikshank 1832

engelsk: shape (spook); tysk: gespenst

Fra tysk: spøkelse, men er også brukt om uhyrer av ymse slag, og nå oftest skikkelse, figur, form. Den eldste forekomsten finner jeg hos Anders C. Arrebo, som var biskop i Trondhjems stift i noen få år før han ble fradømt sitt embete på grunn av et fyll og skjørlevnet (lexOpen). Arrebos diktning innledet visstnok barokken (og innførte aleksandrinere) i Danmark-Norge. Hovedverket Hexaëmeron (påbegynt rundt 1631), ble utgitt posthumt i 1661 (s. 69): «Siungende Lofsang skøn, som vel for HErren kand klinge, / Som dref Mørkheden bort, med dends Gespenster oc Drømme.»

I Mickel Pedersøn Escholts Geologia Norvegica (1657, s. 22), som tar utgangspunkt i et stort jordskjelv på Østlandet 24. april s.å., kan vi lese om gruveindustriens farlige utfordringer: «Det er oc vist, at i mange Malmgruber findis adskillige Spøgelser oc Gespenster, iblant huilcke, somme giøre Berg-Gesellerne [bergverksarbeiderne] aldelis ingen skade, men vancke ellers omkring, nedre [sic] i Gruberne, oc tage sig allehaande Sysler for […] Men somme aff saadanne Spiritibus oc Spøgelser, ere paa nogle stæder saa farlige oc skadelige, at de dræber oc omkommer Berg-Gesellerne, oc infestérer oc forjager dennem, saa de aldelis med alle, maa offuergiffue oc forlade de Gruber, oc forføye sig paa andre stæder». At gespenst står ved siden av spøkelse, indikerer vel at ordet kan ha et noe annet innhold. NBL skriver forøvrig om boken at «Escholt ble den første i verden som brukte ordet ‘geologi’ på trykk med noenlunde samme betydning som det har i dag.» Holberg omtaler gespenster i flere verker, og alltid i betydningen spøkelse; først i Samling af adskillige Nye Samtaler fra 1728 (s. 30): «ligesom den, der først har faaet i Hovedet, at det spøger i Huuset, tager udi Tusmørke hver Stoel og Bænck for et Gespænst.» Christian Bastholm skriver derimot om noe generelt vemmelig i Den geistlige Talekonst (1775, s. 229): «Han er en Hykler; Tilhøreren seer her det afskyeligste, graadigste, falskeste Gespenst for Øinenen, just i den Skikkelse, i hvilken han selv vilde have malet sig sig saadan en Hykler.»

I Jens Zetlitz’ dikt «Morgenen» fra 1798 (s. 332) kan vi anta at ordet beskriver skikkelse, form: «I Don Jouan Gespenst hun kunde være». Mer abstrakt brukes det når Wergeland i Morgenbladet 21.9.1831 gir tilsvar på en negativ anmeldelse av stykket Opium: «Denne ‘Æsthetik’ er ellers – efter Nedskriverens Æsthetik d. e. efter hans Skjønfølelse – det latterligste Gespenst man kan tænke sig». Som metaforisk spøkelse i Anarkiets bibel av Hans Jæger (1906, s. 272): «arbejdsløshedens afskyelige gespænst var for evig forsvundet – her var arbejde nok for alle!».

I dag er det like gjerne i bruk i betydningen figur, kropp, person, som i C.Th. Paulsens anmeldelse av Det Norske Teatrets dramatisering av Lagerkvists Bøddelen i Dagsavisen 22.1.2000: «Den tar seg aldri opp igjen, til tross for gjentatte rop, overdrevne stilistiske ølgulper og Anneli Dreckers syngende gespenst frem og tilbake over scenen», eller i oversettelsen av Eça de Queirós’ Familien Maia (2000, s. 182): «Med i klikken var også et annet gespenst, en fet, kortvokst, halsløs mann». Det er altså fortellingen om spøkelset som fikk kroppen tilbake.

* Illustrasjon: George Cruikshank, Davy Jones 1832

Gespenst

(Politisk) kannestøper

kannestøper Friedrich Campe (1777-1846)

engelsk: alehouse politician; tysk: (politischer) Kannegießer

En (politisk) dilettant, eller «umoden politikus», som det står i S.J. Tønnessen Norsk og fremmed-ordbok (1926). Uttrykket skriver seg fra Holbergs første oppførte skuespill Den Politiske Kandstøber (1722), der håndverksmesteren Herman von Bremen bedrevitende og brautende løser politiske problemer sammen med likesinnede på vertshuset. En vanlig idrett på de fleste serveringssteder den dag i dag. Noen i byens styre ser seg lei på oppførslen og bestemmer seg derfor for å innbille ham at han er utpekt til borgermester så han kan konfronteres med vervets reelle komplikasjoner og sin egen udugelighet. Dermed får vi den klassiske historien om konge for en dag, som Holberg også benyttet i Jeppe paa Bierget fra samme tid. I møte med advokater og borgere med store forventninger og krav går det fort i ball for Herman, som til slutt nesten henger seg i fortvilelse, men blir stoppet og det blir avslørt at han er holdt for narr.

Stykket ble også en stor suksess i Tyskland, der de tok tilsvarende begrep, Kannegießer, inn i språket med samme betydning. Jeg finner faktisk eksempler på dette allerede før jeg finner det hjemme, G.F. Meiers Anfangsgründe aller schönen Wissenschaften (1749, s. 549): «Wie mancher politischer Kannegiesser denkt unaufhörlich daran, wie die Herzogswahl in Curland ablaufen, und was sie vor Folgen haben werde, und er sieht nicht, dass er in kurzem an den Bettelstab werde gebracht werden», og samme år i Neuer Europäischer Staats-Secretarius (Erster Theil, 1749, s. 501): «Es ist der Mäkler Bogard zu Amsterdam, der dem politischen Kannegießer des Herrn von Holberg den Rang gerne streitig machen möchte». Uttrykket finnes også på svensk, politisk kannstöpare og nederlandsk, politieke tinnegieter. Duden oppgir ordet som «veraltend», og det er nok ikke alle som forstår det på norsk lenger heller, selv om det fortsatt dukker opp her og der, f.eks. i Klassekampen 24.5.2014 s. 37: «Noen mener at Thomas Piketty er en politisk kannestøper, og han er helt klart sosialdemokrat». Politisk dilettant og helt klart sosialdemokrat? For noen er vel sammenhengen opplagt.

Det er ikke opplagt at det var noe med selve kannestøperyrket som skulle latterliggjøres. Finn Hirsals skriver i kommentarene til stykket på Holbergskrifter at «Kandestøberfaget spillede en stor rolle inden for produktion af især husgeråd, men indførelsen først af porcelæn og fajance i 1700-tallet og senere af emaljeret, presset jern udkonkurrerede faget». Urelatert Holberg kan uttrykket dokumenteres i Nordske Intelligenz-Sedler 6.10.1773, Forslag til en nye Lotterie-Plan: «Da saa mangen Politisk Kandestøber ikke alleene har været førend jeg, men mange vil og komme efter mig, er det, som har givet mig Frimodighed til, at offentlig lægge min Plan for Dagen …».

Det er bitende anvendt i Nordlys 13.3.1907: «At lime sammen stykkerne av den sprukne venstrepotte ved hjælp av lim og andre medikamenter lånt fra højre og derved få til et ‘demokratisk arbejderparti’ blir nok et stivt stykke arbejde selv for en så anerkjendt og dygtig kandestøber som hr. Lande». Poetisk hos Ragnvald Skrede i diktet «Menneskeverk» (Mellom romarar 1964, s. 59): «Mennesket einast vil og kan / ta sin lagnad i eiga hand / plent som ein kannestøypar / sett til å styre land». Om annet enn politikk kan vi se det brukt i en bok av Thoralf Gulbrandsen, en predikant i De frie venner, som i en snodig blanding av analytisk ro, syrlig ironi og fresende sinne motbeviser Darwin («Er utviklingslæren bygd på et vitenskaplig grunnlag? Eller er det hele en kjempemessig køpinickiade, – den lærde verden ‘på vei til Løkka’ i keiserens nye klær?») i Jakten på apemennesket  (1956, s. 25–26): «På grunnlag av Dubois’ egen avhandling – en må vel si at det var bukken som hadde innsatt seg selv til vokter av havresekken! – og de litografier som fantes der, drev den høyvitenskaplige verden en ivrig ‘forskning’ og et livlig kannestøperi for å fastslå vesenets [Javamennesket] plass i utviklingsrekken.»  Det er vel unødvendig å påpeke, men inspirert av forfatterens gjennomgående klisjéfylte språk frister det sterkt å nevne at Gulbrandsen faller for eget grep.

* Illustrasjon: Friedrich Campe (1777–1846), Die politischen Kannengießer

 

(Politisk) kannestøper

Drikke som en svamp

com an 1830 a bottle jack

engelsk: drink like a fish, tysk: saufen wie ein Loch

Svamper er primitive, flercellede organismer som i havet slett ikke drikker, men lever av å filtrere vannet gjennom porer og kanaler. I luft tørker de fullstendig, men har egenskapen å trekke opp i seg og holde på store mengder væske, og egner seg derfor som rengjøringsmateriale og som simile for noen som kan drikke store mengder alkohol.

Uttrykket finnes på en lang rekke språk, som spansk: beber como una esponja; portugisisk: beber como uma esponja; italiensk: beve come una spugna; fransk: boire comme une éponge (men nå oftere som på tysk, «drikke som et hull»: boire comme un trou, eller en tempelridder: boire comme un templier);  Det eksisterer på engelsk også, drink like a sponge (se f.eks. Isaac Asimov’s Science Fiction Magazine, vol. 10, nr. 7–9 1986: «Argyros drank. Like a sponge», og eksempler i Bryan/Mieder 2005, s. 718), men det er langt fra så vanlig som å drikke som en fisk.

I Det Norske Nationalblad 10.3.1818 s. 156 finnes en anonym vise kalt Evans lovsang: «Før Hercules voved’ sin Kamp / – o Gud! med de yndige femti, / Madera han drak som en svamp, / Og – Striden blev Ingenting glemt i!» Claus Pavels skrev en (senere tilføyd) fotnote til sin dagboksoppføring 1. april 1818: «Denne Drikkevise (Nationalbl. X. No. 37), der i sin Tid var meget yndet og optryktes i Visebøger, tillagdes, saavidt jeg veed, med Bestemthed C. N. Schwach. Skjønt denne ikke har optaget den i sine ‘Samlede Digte’, ja endog i disse (I. S. 89) paa en Maade polemiserer mod Drikkeviser, har hin Drikkevise dog saa slaaende Lighed med Schwachs sædvanlige Tone, at Udg. med temmelig Sikkerhed antager ham for dens Forfatter.» Schwachs eller ei, dette er eldste bruk jeg kan påvise på norsk.

Jeg er usikker på om opphavet er fra Erasmus (som jeg har sett hevdet), men jeg finner hos ham et spor når han skriver om fjollete fyrster og konger (Adagia 201, l. 83, 1535): «Inuictus est bibendo (nam hac quoque laude veteres delectati sunt principes): apte, si spongiam mihi laudas». Det blir omtrent: Ingen kunne overgå ham i drikk (den slags ble verdsatt av fyrstene i tidligere tider): en heder mer passende for en svamp. På fransk kan man se uttrykket ferdig utviklet i 1651, i lignende omstendigheter som hos Erasmus, av Paul Scarron i Le Roman comique: «Ragotin fit tout à fait bien les honneurs de sa maison, et but comme une éponge» (Ragotin gjorde stor ære på sitt hus, og drakk som en svamp).

Hos Holberg drikker f.eks. Jeppe som en Skielm (en slyngel), men forfatteren benytter også svampen (på latin) i Første Levnedsbrev (1728 s. 7): «qvi spongiâ qvavis siccior, bibendiqve mirus artifex in evacuandis poculis paucos pares» (overs. A. Kragelund: «Han drak som en svamp og var velbevandret i den kunst at tømme bægre»). Holberg sier også noe interessant i Epistler IV 431«thi man finder overalt udi gamle Historier talet om Parasitis eller Snylte-Giæste, som Comœdie-Skrivere ligne ved Svampe, efterdi intet kunde forslaae til dem». Og her mener Holberg ganske sikkert bl.a. Plautus’ skuespill Menaechmi (ca. 200 fvt.), der hovedpersonen, en profesjonell snylter, kalles Peniculus, som betyr pensel eller svamp (samt diminutiv av penis). Han presenterer seg selv i første linje med å si (min overs.): «De unge kaller meg Peniculus, av den grunn at når jeg spiser, gjør jeg rent bord». I boken Funny Words in Plautine Comedy (2010, s. 102 flg.) har Michael Fontaine et helt kapittel om navnet Peniculus og betydningene som svamp, snylter (og liten penis), og det er opplagt lag og tolkningsrom, men svampen som trekker til seg er ganske sikkert bevisst. Denne standardkarakteren i klassisk komedie finner man blant Holbergs egne gjennomgangspersoner som Jesper Oldfux. I Jacob von Tyboe (1725, 1,1) sier Oldfux om seg selv, etter Plautus’ mønster: «Jeg heeder Svamp og svarer til mit Navn; thi ligesom en Svamp træcker all Vedske i sig, saa giør og jeg; thi jeg gaaer uroest aldrig til Sengs uden med en halv Snees Bouteillers Baglast.»

Ved dette ser vi at sentimentet, om ikke frasen, kan føres langt tilbake, selv om man kan hevde at det handlet om mer enn alkohol og drikk. Det kan det også gjøre på norsk. Man sier f.eks. om enkelte barn at de suger til seg som en svamp, og mener med det lærdom og tantes uheldige hang til banneord.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

.

Drikke som en svamp

Ta seg vann over hodet

the comic offering seymour 1832 sheridan vann

engelsk: in over one’s head, bite off more than one can chew;
tysk: sich zu viel vornehmen, einer Aufgabe nicht gewachsen sein

Begynne på noe man ikke makter å fullføre. Ta på seg en oppgave større enn man klarer. Å ha hodet over vannet er et billedlig antonym, og kanskje også konkret. Å være på dypt vann og det engelske in over one’s head er sannsynligvis i samme metaforfamilie, men tilsynelatende er de alle langt yngre. Det er vel en grei antagelse at med vann over hodet er man i ferd med å drukne, og å drukne i arbeid eller andre problemer er også en relativt vanlig talemåte, men at man skal ta seg vannet der er i grunnen bare rart, med mindre man skal døpe seg selv (som også er rart). Før i tiden var da også uttrykket litt annerledes.

I Peder Laales ordspråk fra 1300-tallet lyder det: «Ho som lader vand offuer hoffuidet da løber det snart i ermene». Det kan man jo forstå som at å gjøre noe dumt får konsekvenser. Å La vann over hodet ble etter hvert kanskje tilsvarende merkelig; Christiern Pedersens kommentarer til ordtaket i 1515-utgaven forklarer at vann som er gydt ut over hodet pleier å flyte hurtig ned til ermene, men kritiserer ellers Laales latin, ikke hans dansk. Hos Peder Syv (1688) blir så vannet tatt: «Tager man sig Vandet over Hovedet, da løber det i Ærmerne». Grundtvig gjør et forsøk på å normalisere det i Danske Ordsprog og Mundheld (1845, nr. 1204) som «Hvem der hælder Vand over Hovedet, faaer det let i Ærmet», mens Mau (1879b, nr. 11 108) mener å ta seg vann over hodet er egnet «om den som indlader sig paa vovelige Foretagender, hvorved han let kan skade sig».

Ellers bør nevnes at hos Holberg får aktørene til stadighet helt vann over hodet,  (f.eks. i Den Vægelsindede, 1723, V,5): «i Steden for at faa et Kyß, eller i det ringeste Tack for saadan Høflighed, faar jeg Skieldsord og Vand over Hovedet». I Larsen/Nyborgs kommentarer til stykket kan man lese at «det var almindelig brugt at kaste vand efter folk for at vise sin ringeagt. Oluf Nielsen skriver om skikken: ‘Man skulde tro, at det var skident Vand [fx natpottens indhold], der saaledes blev hældt over Folk, men tvært imod skulde det være rent Vand. … det var en større Forhaanelse at kaste rent end skident Vand paa Folk.’ (Kjøbenhavns Historie og Beskrivelse, bd. 6, 1892, s. 26)». Om det har noen sammenheng, er vel ikke opplagt.

Christian Braunmann Tullin håpet nok også på kyss da han i 1752 skrev det innsmigrende «Et par Ord til de Skjønne» (Samtlige Skrifter I, 1770, s. 326): «Ak! mine skjønne, jeg staaer her og forsvarer eder, saa baade Puder og Sved triller mig ned over Panden i dette hede Veir; og har jeg ikke taget mig Vand over Hovedet?» Muligvis syntes hans kone, Mette Kruchow, at han hadde nettopp det. I J.N. Wilses Norsk Ordbog fra 1780 (som vel egentlig er en ordbok for Spydeberg-området) finner vi ordet vasko forklart som «at blive vaad paa Fødderne, it[em] tage Vand over Hovedet» (s. XXXVIII).

Charles Darwin ønsket seg helst en død, gammel hane i et brev til W.D. Fox 7. mai 1855 (oversatt i 1889): «jeg vil præparere skeletter af gamle haner. Hvis en gammel vild hane skulde dø, saa vær saa snil at huske paa mig; jeg bryr mig ikke om kalkununger og heller ikke om buldogger. Mange tak for dit tilbud. Jeg har hvalper af buldogger og mynder nedlagte i salt, og jeg har ladet unge føl af arbeidsheste og væddeløbsheste omhyggelig maale. Om jeg kommer til at utrette noget i dette emne, er vel tvilsomt. Jeg har tat mig vand over hodet. Din hengivne C. Darwin.» Her er det så mye å peke på at jeg like godt lar være.

* Illustrasjon: Robert Seymour, Louisa Henrietta Sheridans The Comic Offering 1832

.

 

 

Ta seg vann over hodet