Nessekonge

Leech S. Reynolds Hole A Little Tour in Ireland 1892 2

engelsk: petty king; tysk: Kleinkönig

Småkonge (hvis rike kun er noen nes). Mektig person på et småsted. Ofte nedsettende i begge tilfeller. Moth (ca. 1700): Under-konge eller Nesse-konge «kaldtes den, fordum, som hafde titel af konge, og hafde kun et neß, eller syssel at râde over».

Les videre “Nessekonge”

Nessekonge

Drikke jul

robert-seymour-bringin-christmas-home-tk-herveys-the-book-of-christamas-1836

Drikke jul vil i gamle dager si å feire, holde, og viser vel hvor viktig drikken var ved eldre tiders større begivenheter. Ord som gravøl og barsel (barnsøl) og uttrykket å drikke bryllup forteller noe om hvordan en feiring skulle være.

Å drikke jul er selvfølgelig et begrep fra norrøn tid, og kan dokumenteres blant de eldste skriftlige kilder vi har fra Norge, som i Torbjørn Hornkløves Haraldskvæði. Strofe 6 i Hrafnsmál her, et hyldningsdikt til Harald Hårfagre tidfestet til slutten av 800-tallet, forteller at vår store samlingskonge foretrakk å feire (drikke) julen utendørs i kamp, og alt som ung gikk han lei av innesitting, peiskos og stuegrising med dunbløte votter (puter under armene?):

Úti vill jól drekka,
ef skal einn ráða,
fylkir hinn framlyndi,
ok Freys leik heyja.
Ungr leiddisk eldvelli
ok inni at sitja,
varma dyngju
eða vöttu dúns fulla.

Jul drikker han ute
om han ene får rå,
den framlynte fyrste
og leiker Frøys leik;
ild ble han ung lei av,
inneliv og gryter,
varm kvinnestue,
eller dunbløte votter.
(oversatt av Rasmus J. Flo)

I både danske og norske oversettelser står det gjerne fotnoter om at Frøys lek = strid, kamp, men siden Frøy var en fruktbarhetsgud, er det også foreslått at det kan ha dreid seg om andre aktiviteter. Strofen er antagelig den første skriftlige dokumentasjonen på ordet jul i norsk, og primstavmerket for jul er naturligvis et drikkehorn.

Begrepet hadde ordboksoppføring i Moth (ca. 1700): «drikke jûl med en», med den latinske oversettelsen «pergræcari», leve som grekerne; i Erasmus’ Adagia beskrevet som å leve et behagelig liv. I Anders Sørensen Vedels samling av middelalderballader, Hundrevisebog fra 1591 finner vi i Kong Byrge i Suerige lader tuende sine Brødre suelte ihiel vdi Fengsel «I være vel komen i Brødre baade, / i dricke JUUl met min Herris Naade.» Tittelen på visen indikerer vel at det ble med drikken før de skulle sultes ihjel.

Frasen dukker opp i enkelte nyere skrifter, som kan indikere at det lenge har vært brukt i dagligtale noen steder, her Johannes Ristesund i Mine forfedre (1943): «Selskapeligheten i heimen innskrenket seg til å drikke jul hos naboer.» Men i moderne tid støter vi typisk mest på det i historiske romaner, som i Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter – Husfrue (1921): «Kongen agtet at drikke jul på Baagahus det aar.»

Uttrykket å drikke bryllup kan man finne norrøne eksempel på i Hrólfs saga Gautrekssonar (fra 1200-tallet): «því at hann vildi heima í Gautlandi drekka brúðlaup sitt». Et annet eksempel er i Hervarar saga ok Heiðreks (hvor det opptrer to dverger ved navn Durin og Dvalin, og en skog som heter Myrkviðr, alt velkjent fra Tolkien) fra sent 1200-tall: «Ok nú vill Angantýr fá dóttur jarls, er Sváfa hét, ok var nú drukkit brúðlaup þeira». Det nevnes i Jacob Rosteds Topographisk Journal for Norge (vol 10, nr. 33) som en skikk, og et problem, i 1808. Senere virker det som bruken beskriver eldre tradisjon, det er i hvert fall ikke lenger et generelt begrep for feiringen, selv om det neppe betød at bryllup var alkoholfrie utover 1800-tallet.

Illustrasjon: Robert Seymour, Bringing Christmas Home. Fra T.K. Herveys The Book of Christmas, 1836

Drikke jul

En bjørnetjeneste

misc c a 1839 hood

engelsk: disservice; tysk: Bärendienst

En velment, men uheldig hjelp som gjerne virker mot sin hensikt eller resulterer i noe galt.

Eksempler på forfeilet hjelp er det en del av i litteraturen, også før den ble tillagt bjørnen. I Ovids Metamorfoser 9,98 (år 8) finner man f.eks. fortellingen om da Herakles skjøt og dødelig såret kentauren Nessos med en giftig pil. Nessos hadde forsøkt å bortføre Herakles’ kone Deianeira, og rakk før han døde å gi henne en kjortel innsmurt med sitt forgiftede blod og sa at det var et middel mot svinnende kjærlighet. Etter noen år, da Herakles ble betatt av prinsessen Iole, fant Deianeira frem kjortelen med Nessosblodet, og ba tjeneren Likas bringe det til sin herre. Giften i blodet var fortsatt virksom, og Herakles rev desperat av seg plagget, men huden fulgte med, og smertene var så uutholdelige at han raserte alt rundt seg, slengte rasende en tryglende Likas ut i havet og seg selv inn i et bål og døde. På tysk har en slik tjeneste derfor også blitt kalt en Lichasdienst.

En fortelling av mer hjemlig opphav kan leses i Soga om Ljosvetningane (1260, s. 72): «Det er fortalt om brørne, då dei var unge, at Gudmund hadde ein fosterfar som var fleinskalla. Honnom var han svært glad i. Ein dag då fosterfaren sov ute i solskinnet, sette det seg fullt av my på fleinskallen hans. Men Gudmund strauk dei bort med handa, med di han meinte dei gjorde fosterfaren vondt. Då sa Einar: ‘Hogg til med øksa di i skallen på karen, gut!’ Han så gjorde, tok øksa og grov borti skallen slik at det tok til å bløda. Men myet flaug bort. Då vakna karen og sa: ‘Det var då fælt korleis du går laus på meg, Gudmund!’ Han svara: ‘Dette er fyrste gongen eg merkar at rådende til Einar ikkje er ærlege mot meg.’»

Episoden har mye til felles med den der bjørnen i uttrykket bjørnetjeneste kommer fra: en av La Fontaines fabler, Bjørnen og gartneren – L’Ours et l’Amateur des jardins, fra 1678. Her knuser en tambjørn hodet til den sovende herren sin med en brostein i et forsøk på å fjerne fluene som plager ham. På fransk sier man dermed for det samme le pavé de l’ours: bjørnens brostein. Fortellingen (med og uten bjørn) finnes på en rekke språk og strekker seg tilbake til før La Fontaines fabel, som islendingsagaen over viser, men bamsen i historien kom nok til Norge gjennom ham.

La Fontaine bygget historien sin på den utbredte fabeltradisjonen basert på Ibn al-Muqaffas Kalilah wa-Dimnah (ca. 760), som var en oversettelse av Borzuys persiske Karirak ud Damanak, som igjen var en gjendiktning av det indiske Panchatantra. Denne fabelsamlingen skal ha blitt samlet på 200-tallet eller kanskje tidligere. En tysk utgave av Kalilah wa-Dimnah, Das Buch der Beispiele ble trykket allerede i 1483, og er dermed blant verdens første trykte bøker. La Fontaine skrev ærlig om opphavet i forordet til sin andre fabelsamling i 1678: «Je dirai par reconnaissance que j’en dois la plus grande partie à Pilpay sage indien». Denne Pilpay, eller Bidpai, blir ofte oppgitt som opphavsmann for mange av fablene i Europa, uten at jeg kan se at det har vært noen virkelig person. For øvrig skrev også den persiske poeten Rumi en nær versjon av fortellingen (med en bjørn) i sitt store verk Masnavi fra 1260-årene.

Hos Moth (ca. 1700) kan man lese at «ilde stedt tieniste er verre end mißgerning», men noen bjørn er ennå ikke kjent. Det er likevel påfallende hvordan en dikter på Island har flettet en såpass lik anekdote inn i Soga om Ljosvetningane lenge før vi ellers har skriftlige spor etter den i Europa. J.L. Heiberg gjendiktet fabelen til La Fontaine i Tjenstagtighed (ca. 1832, s. 245), så vidt jeg kan se for første gang på dansk; det slutter slik:

Den gode Mening, adskilt fra Forstand,
Vist aldrig kommer i sit rette Hjørne.
Moral: Saafremt du det undvære kan,
Tag aldrig imod Tjenester – af Bjørne!

I etterdønningene av den andre slesvigske krig, der Danmark mistet store landområder til Preussen, var det tale om forskjellige løsninger for de helt nordlige delene. Morgenbladet gjengir 19.9.1866 fra en lederartikkel i engelske Times, som mener Nord-Slesvig (med blant annet Flensburg og Als) bare bør tildeles Danmark uten noen folkeavstemning fordi innbyggerne kan komme til å krympe seg ved i det hele å tenke på Slesvigs deling og bli satt under tungt, prøyssisk press osv. og dermed etter engelskmennenes mening stemme feil. Her er står det eldste tilfellet av bjørnetjeneste jeg kan dokumentere: «Det danske Dagblad finder derfor, at Times i sin Velvillie kun har vist Danmark en Bjørnetjeneste». Det fremgår vel at det alt er godt innarbeidet som klisjé ved denne bruken. Danmark har forresten i sin tid også hatt en avis som het Vort Land, som 29. august 1905 (via ODS) skrev fornøyelig at «[vi] skøtter allermindst om Hr. Bjørnstjerne Bjørnsons Bjørnetjenester.» Sikkert urelatert til dette oppslaget hadde Bjørnson vært en ivrig pådriver for felles sak med Danmark i krigen mot Preussen, se f.eks. diktet Da Norge ikke vilde hjælpe.

I dag er det visstnok blitt utbredt å benytte bjørnetjeneste som en stor hjelp, uten noen bivirkninger (se f.eks. i Aftenposten 16.10.2011). I Danmark er denne nye betydningen inntatt i DDO (men med tilleggsopplysningen: «kendt fra 1988 | denne brug regnes af mange for ukorrekt»). Internettsøk gir noen eksempler, men ikke så fryktelig mange at det kan sies definitivt å være tilfellet i norsk. Derimot finnes det svært mange treff som hevder slik anvendelse og påpeker hvor feil det er. Kanskje det fortsatt primært er en muntlig nybruk, som ennå blir påpekt av flertallet som galt.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual, 1839

En bjørnetjeneste

År på baken / år på nakken

bred som en låvedør hood c a 1833

engelsk: years behind sb., years of experience; tysk: jahr zurucklegen; -jährige Erfahrungen

Alder og erfaring kan omtales som år på baken, som var det årringer, kilo eller sittesår som samlet seg bare der. Kan hende er det et spill på å ha noe bak seg som er utgangspunktet, men det blir spekulasjoner.

Eldste funn i Nasjonalbiblioteket er i H. Müllers Aandelige Spare-Timer 1667 (s. 146): «Naturen kiender et Middel imellem Til- oc Aff-tagelse. Et Barn paa 12. Aar tager til udi Krafter, een Mand paa 70. Aar tager aff: hvo der har 40. eller 50. Aar paa Bagen, tager hvercken aff eller til.» Det er hyggelig sagt, men ikke helt slik det føles. Uttrykket er langt eldre, og kan gjenfinnes i den islandske Kjalnesinga saga fra ca. 1300: «Eg hefi enn ekki marga vetur á baki», som blir noe sånt som jeg har ennå ikke mange vintre på baken. Geir T. Zoëgas gir det norrøn ordbokstatus i A Concise Dictionary of Old Icelandic (1910): «hafa marga vetr á baki». Vi har kanskje lagret år på baken siden vikingtiden eller lenger.

Et annet sted å legge årene er på nakken. År på nakken er nyere, men på ingen måte mer fornuftig. Eldste treff er i oversettelsen av botanikeren N.J. Anderssons reisebrev til Aftonbladet samlet i En Verdensomseiling (1854. s. 327), fra en svensk vitenskapelig ekspedisjon i 1851–1853 der han, overveldet av mengdene guano på en øy utenfor Peru, anfører: «thi naar man seer hen til Kvantiteten af Gjødselen, og betænker, at Jorden ikke har mere end 5854 Aar paa Nakken […] saa synes man næsten at kunne være berettiget til den nysanførte Hypothes, som maaske er ligesaa god som nogen anden». Hypotesen han viser til, er vel unødvendig å utdype. På svensk, dermed, har man ifølge SAOB (på oppslaget samka) eksempel siden 1669, men da som år på halsen (som er svensk for nakke). Vi finner årene på nakken også i oversettelsen av Martin Luthers Udførlige Udlæggelse af første Mosebog, bind 2 (1864, s. 289): «Thi hans blomstrende Ungdoms […] Aar ere forløbne, og han har nu allerede fireogotti Aar paa Nakken». Muligvis syntes ikke oversetteren at det passet seg i et avsnitt om den bibelske Jacobs kyskhet å legge hans alder på den kroppsdelene vi bruker til å sitte på. Det er ingenting i Luthers originaltekst (Über das erste Buch Mose, 1527) som egentlig tilsier at det skulle stå noen av delene.

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1833

 

 

År på baken / år på nakken