Løsmunnet

engelsk: loose-lipped; tysk: lockere Zunge

Å være løs i munnen burde tyde på alvorlige tannnhelseproblemer, men dreier seg bare om å være snakksalig, særlig om ting man skal holde hemmelig eller ikke prate om. Welhaven benytter riktig nok ordet nær bokstavlig i teksten «Vasdrag og Sovmarker» fra 1850 (Samlede Skrifter, b7, s. 96): «Men da maa den blive med, om den er nok saa løsmundet» Det er da tale om fisk som ikke er lett å få til å sitte på en fiskekrok, men er nok et unntak. En viss dreining fra det generelt pratsomme til nær kun det indiskre har nok skjedd med tiden.

Den Constitutionelle 27.6.1846 s. 1 er ikke så begeistret for en reisebeskrivelse en svensk forfatter har gitt av hovedstaden: «Denne løsmundede og naive Forf. gaaer i sin Beskrivelse over Christiania til de største Details, beskriver Gaderne og Husene, (…) fortæller i eet Aandedræt om Skuespillerindernes private Liv og Præsternes Ceremonier i Kirkerne, om Universitetet og Theatret, om Literaturen og Ligningcommissionen, om Normændenes Nationalphysiognomi og Slottet, etc etc. Alt udentvivl i den bedste Mening, men kommer Sqvalder temmelig nær.» Skvalder er jo ikke bra, men det kan jo være den norske forutrettetheten som spiller inn her.

Aasen har lausmunna med i sin Ordbog over det norske Folkesprog (1850, s. 265) og beskriver det som «aabenmundet, ubetænksom i at tale. Ogsaa lauskjæfta». Lauskjefta finner vi igjen i Den 17de mai 2.8.1894, s. 3: «Vert dei uppøste, helst dei, som ellest er lauskjefta, so kann det sleppa ut baade det eine og det andre». Substantivisk er det i Marshall Grovers (pseudonym for Leonard Frank Meares), Bill og Ben legger en felle (1962, s. 88) «Ingen løskjeft får være med på gullsendingene». Da er det fullkomment som beskrivelse av en som ikke kan holde tett.

Åpenmunnet, som er er det eldre uttrykk Ivar Aasen viser oss til, finner vi hos Moth (ca. 1700) «Âben-munded adj. Er den som ei kan tie», og eksempel kan ses hos Holberg i «Zille Hans Dotters GYNAICOLOGIA – Eller Forsvars Skrift for Qvindekiønnet» (Fire Skiemte-Digte 1722, linje 394): «Naar Gertrud sig fortaler, Hun / Kun aabenmundet heeder, / Man kalder saadant Frugter kun / Af daarlig Qvinde-Sæder.» Uansett kjønn er det nok best å holde kjeft.

 * Illustrasjon: George Cruikshank, The Greatest Plague of Life 1847
Løsmunnet

Lykkens pamfilius

THE TRUMPET AND THE BASSOON Rowlandson 1796

engelsk: favourite of fortune, a lucky bird; tysk: Glückskind

En som har hellet med seg, begunstiget av lykken. Pámphilos er et mannsnavn som skal bety den som er elsket av alle, eller kanskje heller alles venn, av gresk pan, alt, alle og philein, venn. Det dukker opp i komedien Andria av Menander (død ca. 290 fvt.), som bare finnes som fragmenter (se T.B.L. Webster An Introduction to Menander s. 116). Vi kjenner bedre Andria av Terents (166 fvt., og oversatt av Mentz Rynning i 1755), en forviklingskomedie der den vakre og elskelige Pamphilus er en av hovedpersonene, som mot farens vilje til slutt får gifte seg med sin Glycerium, og man kan regne med at han følte seg som en heldiggris. Les videre “Lykkens pamfilius”

Lykkens pamfilius

Hytt og vær

musikk-kaos-band-cruikshank-tca-for-1841

engelsk: all over the place, haphazardly; tysk: aufs Geratewohl

Planløst hit og dit, tilfeldig og spredt. Aasen 1850 skriver på oppslaget hitt «paa ein hitt: paa et Træf, paa Slump», og tilsvarende forklares hytt og høtt som slumpetreff, men hytt og vær nevnes ikke. Umiddelbart gir det liten mening. Vær i dette uttrykket kan vel være i betydning i luften, tilsvarende henda i været og lignende. Både frasen hyt og vejr og ordet hyt er oppført i danske ODS som lån fra norsk: «hytt, slumpetræf olgn., no. dial.»

I hytt og vær er i og for seg ikke så veldig gammelt. Et brev fra Alexander Kielland 6.6.1880 til onkelen Jacob Lange, som har rost ham for Garman & Worse, er det eldste jeg har funnet: «Se det har Ingen sagt mig før du. Kritikere og andre kloge Høns af Faget have galet i hyt og veir; men du skal have Takken, fordi du saa min Grundtanke» (Breve 1907, s. 91). Ellers benytter Kielland det i Else (1881, s. 29): «Han havde talt nogle almindelige Ord i hyt og Veir, forat sige noget», og siden flerfoldige ganger. Uttrykket ser ut til å ha tatt fart i løpet av 1880-tallet, med mange tilfeller i avisene og hos andre forfattere. Arne Garborg bruker det i Bondestudentar (1883, s. 149): «daa so Professoren gav seg til aa vera vrang, kom Daniel utav det med ein Gong. Han svarad burti Hytt og ver og stod stundom reint fast». Hamsun i Sult (1890, s. 91–92): «Jeg sad og glæded mig over dette Puds, gned mig henrykt i Hænderne og bandte storslagent i Hyt og Vejr». Det er treffende når noe erratisk og på måfå skal beskrives, som Solan Gundersen sier i Kjell Aukrusts En liten og en små (1995, s. 82): «Sommerfugler, denne slaskete papirfilla som flagra vimsete og formålsløst i hytt og vær over blomsterstelkan».

Hytt og pine

Betyr vanligvis det samme som hytt og vær. Det er nærmest et læreeksempel på språkkontaminasjon. Det er språkpuristens glansnummer å få lov til å irritere seg over alle som blander hytt og vær med død og pine, og det er språkrelativistens glede å kunne påpeke at usus trumfer det historiske. For uavhengig av feilbrukens opphav (som er ukjent) og hytt og værs opprinnelige form (som for de fleste nok oppfattes som ganske uklart), så er det tross alt hytt og pine som er gjengs i dag. Frasesøk på Google gir under 16 000 treff på hytt og vær mot nær 77 000 på hytt og pine. Det er etter hvert også en ganske solid årgang på dette. Hytt og pine er i hvert fall brukt siden Haugesunds Avis 7.6.1939 (s. 7): «Ballen gikk i hytt og pine over banen. Av og til traff den adressaten». Man kan jo se for seg at det var en pine å være tilskuer den gang, som dessverre ofte er tilfellet i norsk fotball. En som bruker hytt og pine ganske mye, er Ingvar Ambjørnsen, her i Døden på Oslo S (1988, s. 104): «De gangene jeg ble spurt om noe, svarte jeg helt i hytt og pine. Lærerne ble mørkerøde, og de andre i klassen fniste».

Hytt og vær er udiskutabelt eldst, men siden det virker like tøysete som hytt og pine er det vanskelig å forstå at det er veldig viktig å konservere talemåten. For fundamentalister og eksperter oppfattes det sikkert annerledes. Som det står i Tor Åge Bringsværds Gobi – Djevelens skinn og ben (1989, s. 391): «Antagelig er enkelte mennesker å ligne med dyr som krampaktig prøver å beskytte sine områder/små spesialfelt, og derfor ustanselig går med smekken åpen og skvetter omkring seg i hytt og pine. Og Gud nåde den som forviller seg innenfor et slikt menneskes piss.»

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Comic Almanack 1841

Hytt og vær

Tvi vøre

THACKERAY’S MARGINAL SKETCHES 2

engelsk: fie upon you; tysk: sei verflucht

Tvi er opprinnelig et onomatopoetikon for lyden av å spytte, og i de fleste sammenhenger brukt som uttrykk for vemmelse, og ifølge etymonline.com i relasjon med ordet fy. Se ellers generelt om tvi i oppslaget tvi tvi.

Tvi vøre, et uttrykk som dukker opp i eldre skrifter, særlig eventyr, hører man kanskje ikke mange under 110 år si lenger. Det gir likevel rundt 500 treff i aviser og bøker i NB fra etter år 2000. Det er registrert av Ivar Aasen i hans Ordbog over det norske Folkesprog (1850, s. 589) på oppslaget vera: «I Sætersdalen forekommer i saadanne Tilfælde Formen ‘vøre’ (aab. ø), som maaske er et Slags Konjunktiv. Hermed jævnføres Udraabet ‘Tvi vøre dæ’ hvorved man yttrer Forbitrelse og Afsky for en Ting (B. og Ag. Stift)». I noen tilfeller er det skrevet med o, som hos Kristofer Janson, De Fredløse (1894, s. 265): «‘Tvi vore Strilen, som ikkje betri Saksi kann bruka’ ropad han og kjøyrde i det same Kniven i Bringa paa Søren radt til Skaftet.» Man må håpe strilene har lært nå, og blitt flinkere til å bruke saks i våre dager.

Vøre er nok en variant av det gamle ordet vorde, bli, som vi kan lese i Moth (ca. 1700): «Tvi! vôrde dig». Tidligst kan jeg finne det i et håndskrift av Christiern Pedersen Jærtegns-Postil – Vinterparten fra 1515 om ukvemsordene Jesus fikk høre på korset (s. 360): «Jøderne robede paa hannem met atskillige bespottelser oc skendelige ord[.] Somme sagde Skamme dig nw[.] Oc Twi vorde dig». En herlig kraftvariant finnes i oversettelsen av Martin Mollers Manuale De praeparatione ad mortem; Lifvet i Døden  (1692, s. 45): «Tvi vorde dig Diefvel du Helvedis Myrdere, hvor ynckelig har du mig tilreed, min Forstand har du formørkket, min Villie forvendt, mit Hjerte og alle mine Kræfter forstyrret.» Livet i døden? … tvi tvi!

* Illustrasjon: Margtegning i kladdebok av William Makepeace Thackeray (1811–1863)

 

.

Tvi vøre

Tvi, tvi

The English Dance of Death, Th. Rowlandson 1815 I list you

engelsk: break a leg, good luck; tysk: Hals- und Beinbruch

Tvi tvi er en lykkeønskning, noe tilsvarende hell og lykke. Tvi er opprinnelig et onomatopoetikon for lyden av å spytte, og i de fleste andre sammenhenger brukt som uttrykk for vemmelse, forakt, og alt annet enn en hyggelig lykkeønskning. Slik finnes det tilbake til norrøn tid, skriftlig i hvert fall i Sneglu-Halla þáttr (Tåtten om Snegle-Halle) slik denne er nedskrevet i Flateyjarbók (1394): «‘Tví, tví,’ segir konungur, ‘hann kemur aldrei í mína eigu að þessu’»Oftest vil tvi være en infam interjeksjon: «Tvi! Jeg maae spøtte af slig Zierat», sier Penelope i Holbergs Ulysses von Ithacia (1725, I,9). I Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850, s. 546) kan det også være et verb, tvia, «yttre Modbydelighed, sige ‘tvi’».

Moth  skriver i sin ordbok (ca. 1700): «Tvi! Er et foragte ôrd». Tvi, og gjerne gjentatt flere ganger, er brukt som «foraktord» og forbannelse, nok en gang, i Holbergs Ulysses von Ithacia (V,1): «Tvi tvi tvi for en Ulycke», Wergeland i Stockholmsfareren 2 (1837): «Tvi! tvi! tvi dig, Stockholmsfarare», Ibsen i Brand (1866): «Tvi, tvi, det Skarn!», Peter Chr. Asbjørnsen i eventyret De tre kongsdøtre i Berget det blaa (Eventyrbog for Børn 3, 1887, s. 17): «Tvi! tvi! Her lugter Kristenmands Blod og Ben i mit Hus». En eller annen gang ble det altså også et lykke til.

Antageligvis aner man forklaringen på dette i en annen tekst av Asbjørnsen, Den vilde jagt, om hva man skulle gjøre for å beskytte seg når Åsgårdsreien kom farende over en (Illustreret Nyhedsblad, 1852, s. 11): «Men hvorledes man bærer sig ad, enten man lægger sig eller bliver staaende. Saa spytter alle, som i færden er, paa en, den ene efter den anden; men naar de har gjort fra sig, spytter man bare igjen og siger: Tvi! tvi! tvi! efter færden, ‘saa nauer ikke det’». Man ser det også som en besvergelse i Arne Garborgs Hjaa ho Mor (1890, s. 158): «‘Kors i Jesu Namn, Kors i Jesu Namn, Kors i Jesu namn …’—‘Tvi! Tvi! Rottur og Mus, Loppur og Lus.» Selv husker jeg min mormor sa hun skulle spytte over skulderen for meg da jeg skulle ta en eksamen ved universitetet. Jeg håpet at ingen så det.

Helt utvilsomt som kun en lykkeønskning er det først å finne i et intervju i Romsdals Amtstidende 12.6.1911 med Aase Bruun, en skuespiller fra Molde som skulle holde opplesning i fødebyen. Det avsluttes slik: «‘Fuldt Hus skal det bli, Frøken. Adjø da og Lykke til’. ‘Nei si ikke Lykke til, men tvi, tvi, tvi!’ ‘Adjø og tusen Tak for Visitten.’»

Slike uttrykk med omvendt intensjon og rotfestet i overtro leder til det engelske break a leg, som man kanskje mest forbinder med scenearbeidere. Phrases.org gjengir mange spekulasjoner om opprinnelsen, men har ingen tidligere skriftlige kilder enn en spalte i The Charleston Gazette fra 1948 som nevner forskjellige overtroiske aspekter ved teateret. Den engelskspråklige frasen er også mye i bruk i Norge, og er slik omtalt i Ronald Grambos bok Svart katt over veien (1993, s. 164): «Man lykkeønsker teaterfolk før en premiere med ordene ‘Break a leg’. Da har man verbalt tilkjennegjort mulige ulykker på forhånd, og dermed sikret seg at intet uhell skjer under forestillingen da så meget står på spill.»

Det er vel trolig at engelsk har lånt begrepet fra tysk, der det heter Hals- und Beinbruch, og som ifølge Duden 11 (2013, s. 309) er et ordspill på jiddisch hazlóche un bróche: Velsignet lykke (C. Gutknecht i Jüdische Allgemeine 23.7.2015 skriver at det er hebraisk). På tysk har det en lang historie, og allerede Grimmelshausen påpekte i Simplicissimus Teutsch fra 1668/69 (s. 317) det merklige ved uttrykket: «meine Mißgoͤnner von mir sagten; diese letztere wuͤnſchten mir ohn Zweiffel, daß ich Hals und Bein brechen solte, weil sie mirs nicht gleich thun konten.»

*  Illustrasjon: Thomas Rowlandson, fra Dance of Death 1815

.

Tvi, tvi

Det er bare jul én gang i året

jul bare en gang

engelsk: christmas comes but once a year; tysk: Weihnachten ist nur einmal im Jahr

Det er faktisk bare jul en gang i året. Heldigvis, vil nok noen si. Ifølge Bevingede ord (2012) skal det være vanlig å tillegge «men påske er det hvert år». Klisjeen er åpenbar og uten overført betydning eller tilslørt innhold. Frasen brukes ofte for å tilforlateliggjøre utskeielser som man har dårlig samvittighet for.

Det er oppført i Ivar Aasens annen utgave av Norske ordsprog (1881): «Det er ikkje Jol-aftan meir enn ein Gong i aaret», mens det i Sverige er registrert alt i Lars Rhodin Samling af svenska ordspråk (via SAOB) fra 1807: «Det är icke jul mer än en gång om året». Dunderlandsdølen 3. mai 1911, Fortælling fra Montana (av en Moværing for «Dølen»): «Her har Du en daler, gaa nu paa barberstuen og pynt Dig litt. Julen kommer bare en gang om aaret og da kan du vel se ut som dine kamerater, bemerket Hans og Ola.»

Lalli Knutsen skriver i boken Det er dyrt å være fattig (1944) at «Gustav hadde et helt berg med pakker. — Det er da for svingende bare jul en gang i året, sa han da Peter bemerket dette.»

Også Agnar Mykle lar en karakter i novellen Året har mange dage (1952) bruke uttrykket: «… i kveld skal vi være ekstra hyggelige mot hverandre for det er bare jul en gang i året». Akkurat det er kanskje litt trist hvis det altså skal betraktes som en utskeielse.

* Tegning av Thomas Nast for Harper’s Weekly 1881

Redigering 22. desember 2016: Svenske Rhodin fra 1807 er lagt til.

 

Det er bare jul én gang i året

Tomme tønner ramler mest

på hodet i tønne 1844

engelsk: empty vessels make the most sound; tysk Leere Fässer klingen hohl

Albert Thura skrev, noe sørgmodig, i 1730:

Betænkning over en stor Nødd,
som der var slet intet i:
Store Nødder, Ingen Kjerne
Tomme Tønder, höyest klang
Lange Slyngler, liden Hjerne
Gaar det saa ej mangen gang.

Alternativt: Tomme tønner rumler mest; tomme tønner bråker mest, tomme tønner buldrer mest, osv. De mest høylytte har intet viktig å fortelle, eller tomskallen prater mest. Et antonym til stilleste vann har dypeste grunn. Ordtak på latin vasa vacua sunt bene sonantia (og andre varianter) som i Strauss (2013) finnes på minst 11 europeiske språk (norsk og svensk ikke inkludert). Forestillingen om at den vise er lavmælt og behersket mens den dumme er fremfusende og støyete, er nær et aksiom i vår kultur.

I Skandinavia er det med i Peder Syvs samling (1682/1688), som vogn: «De tomme Vogne Buldre mest», oppført i Grubbe 1665: «Thomm kaar slamra mäst», og hos Moth (ca. 1700): «Tomme tønder bûldrer mest». Moth har mer: «fra tomme tønder og onde kvinder fri oß kære herre gûd», men da dreier det seg vel kanskje om noe annet. Siden Syv og Grubb er ordspråksamlinger og Moth en ordbok med eksempler, kan man utlede at det på den tiden var i utstrakt bruk. I Grundtvigs Saxo-oversettelse fra 1822 finner vi: «de angrebes nu med rædsomt Hyl af de mylrende Slaver, som saae med Foragt paa saa liden en Skare; men det gik, som det pleier, at tomme Vogne rumler altid mest». Om det også var slik i Saxos originale latin (ca. 1200), er ikke opplagt. Aasen har i Norske ordsprog (1881) «Tome Tunnor glymja mest» samt også at «Toma Kjerror skramla mest».

Tryon Edwards, A Dictionary of Thoughts (1908) attribuerer det til Platon, men det virker lite troverdig. Det finnes mange latinske varianter over ordspråket, men det er vanskelig å vite hvilke linjer som kan tenkes å strekke seg bak høymiddelalderen, og ingen av dem gjør det tilsynelatende. I det hele tatt er det et mylder av urettmessige tilskrivelser av ordtak til greske, romerske og kinesiske filosofer eller, om du er brite, til Shakespeare og Chaucer.

På engelsk dukker det antagelig først opp i 1426 i John Lydgates oversettelse av de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine (1330/1355) (The Pilgrimage of the Life of Man):

A voydë vessel, pype or tonne,
Whan the lycour ys out Ronn
Who smyt thér-on / vp /or doun,
Yt maketh outward a gret soun,
Mor than to-forn, what yt was ful

Shakespeare kaller det selv et ordtak i Henry V (1598): «I did never know so full a voice issue from so empty a heart: but the saying is true ‘The empty vessel makes the greatest sound.’» Og likevel fremstilles det gjerne som at Shakespeare dermed er opphavsmannen (ordtaket står for øvrig også i John Lylys Euphues: The Anatomy of Wit fra 1578).

For ordtak er det sannhetsgehalten og relevans som gir det langt liv. Opphavet skal man ikke trenge å kjenne, men alle kjenner plageånden på fredagsmøtet som aldri slutter å snakke.

* Tegning av J. Leech fra Hoods Comic Annual for 1844
Tomme tønner ramler mest