Nesestyver

thomas-rowlandson-beadle-and-barrow-women-1819

engelsk: a slap in the face; tysk: Nasenstüber

Å gi eller få en nesestyver er et (oftest lettere) slag på nesen. Det kan også brukes om en irettesettelse, skuffelse eller en lærepenge. ODS skriver det er av ukjent opprinnelse, men fører det til tysk, Nasenstüber, tilsvarende slektsforhold i Bokmålsordboka, sammen med opplysningen «egentlig ‘en som farer inn på nesen’», som for meg var litt uklart. Antageligvis er det en litt klønete gjengivelse av oppføringen i Ivar Trytis Språkets ville vekster (1985, s. 89), der det hevdes at det «er dannet av verbet stieben = å fare, fyke, gyve. En nesestyver er egentlig noe som farer inn på nesen». På svensk finnes ifølge SAOB en forekomst fra 1642 (näsestyvert). SAOB nevner at det er av omstridt opphav, men sier ikke hva striden består i.

Tyske oppslagsverker, der vi kan lese at Nasenstüber typisk dreier seg om et knips på nesen, skriver at Nasenstieben er en noe eldre variant (DWDS, Grimm). Stieben kan bety fyke, som hos Schmitthenner (1837, s. 469): auffahren, darwider fahren og i DWDS (1974): umherwirbeln. I sistnvnte spekuleres det på om meningen er spre, sprute (sprühen, som stieben også kan bety), altså om resultatet (snørr og neseblod) mer enn slaget. Grimms Deutsches Wörterbuch (1971) tidfester det til 1600-tallet. En stüber er en historisk småmynt fra Flandern, Nederland (stuiven) og Nordvest-Tyskland, men om det kan stamme fra dette er ikke klart. Man kan jo spekulere i at et lite klaps er en småpenge mens et kraftslag da må ha vært en hel gulden. Det hadde passet særs bra for betydningen lærepenge. Falk og Torp (1906) nevner mynten, men er avvisende: «imidlertid opfattes ordet nu som en spøgende anvendelse deraf».

Holberg bruker det i Melampe (1725, III,6): «Det var hans egen skyld, at hand gav sig ud for en Philosophus, hvilcket slags Folck har ingen visse Indkomster, men lever af extra, som er Ørfigen og Næsestiver.» Jeg synes det er interessant at den eldste forekomsten jeg finner, allerede er i overført betydning, og sannelig blir det ekstra morsomt hvis det spilles på pengekonotasjonen også. Kalkar siterer en eldre forekomst i sin ordbok, (Jørgen Sorterup fra 1714): «nu faar hans lige mand at ham en næsenstyfvers gave», men jeg skjønner ikke helt hva det betyr. Holberg bruker det også konkret i Det Lykkelige Skibbrudd (1735, II,2), hvor en sørgmodig Henrich utbryter «Forrige Maaned var ogsaa en frugtbar Maaned for mig, men paa Ørefigen, Næsestyver, Natpotter over Hoved; for min Herre paa Had, Avind og Suurseende, hvorpaa jeg ogsaa har en Liste, at man deraf kand see vore aarlige Indkomster.» I Moths ordbok fra ca. 1700 står det ikke oppført, men der finnes «Næse-stŷrt/en/Er mange slag i ansigtet med en knyttedt næve».

I Tore Hamsuns bok Knut Hamsun – min far (1952, s. 68–69) fortelles det om en ung Hamsun som  nylig hadde fått noen dikt og fortellingen Frida refusert av Hegel på Gyldendal uten en kommentar. I København hadde han også presset seg på en vennlig, men uimponert Andreas Munch. Tilbake i Norge i desember 1879 bestemmer han seg for å oppsøke sitt forbilde Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad. Til Gausdal har han gått nesten hele veien fra Kristiania, blakk som han er, og da han sliten kommer frem, sklir han på en issvull og detter foran piken på tunet som oppfatter ham som full. Bjørnson får han ikke snakke med, han er meget opptatt, og Hamsun får beskjed om å komme tilbake dagen etter. Derpå følger det ydmykende møtet neste morgen, hvor dikterhøvdingen nevner at han ikke setter pris på fyll, blafrer gjennom manuskriptsidene og sier at det ikke er noe. «Nei, gi Dem ikke av med å skrive bøker!». Derimot anbefaler Bjørnson ham å bli skuespiller, han er jo så stor og vakker. Slukøret drar Hamsun tilbake til Kristiania, hvor han snart får seg leilighet og nytt pågangsmot: «Knut hadde fått tid til å summe seg efter Bjørnsons voldsomme nesestyver, nu tenkte han ikke et øyeblikk å gi opp.» Frida endte dog i vedovnen.

Fra nyere litteratur kan vi ta et eksempel der det har betydningen lærepenge, i Bergljot Hobæk Haffs Skammen (1996, s. 217): «He-he-he-he, der fikk han seg en nesestyver, luringen borte på Kroken, som ikke hadde noen skam i livet, men sto i med det ene kvinnfolket etter det andre!»

Nesestyver er vel ikke allemannseie som ord lenger, men det klinger morsomt, og derfor forsvinner det kanskje ikke helt ut av bruk med det første heller.

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, Beadle and Barrow Women, 1819

.

 

Reklamer
Nesestyver

Ikke født i går

com an 1838 hood a leading article

engelsk: not born yesterday; tysk: nicht von gestern sein

Å ikke la seg lure, være smartere enn noen har gitt uttrykk for.

Først finner jeg det i J.L. Heibergs skuespill Kong Salomon og Jørgen Hattemager fra 1825, s. 212, med replikken: «Om Forladelse, De er nok født igaar, Herre! De læser vel ikke engang de tydske Aviser», som jo er et ganske strengt krav for å kunne regne seg som et voksent individ. I Maus Dansk Ordsprogs-Skat (1879 II, s. 510) kan man lese «[h]an er saa uskyldig deri, som det Barn, der blev født i gaar». Hvor lenge man kan være født i går, er også noe relativt, som tyveåringen i Haldis Moren Vesaas’ dikt Fødd i går fra debutsamlingen hennes Harpe og dolk (1929, s. 12):

I kveld er eg makelaust, grenselaust glad!
Til far min, ærverdig og grå,
som var eg hans likemann gjekk eg istad
og gav han eit velmeint råd:
Det skulle du gjera, så vidt eg forstår!
Han rette på ryggen far:
Kva skjønar vel du, var det kalde svar,
du som vart fødd i går!

Etterhvert ble det altså snudd til en nektelse, om noe man ikke er. Slik i Christian Krohgs Albertine (1886, s. 132): «‘Aa – ja – jeg har nok vært med lidt – jeg er ikke født igaar heller – naturligvis – Kanskje jeg havde tat det paa en anden Maade ossaa, hvis jeg ikke hadde likt Dem saa svært godt; …’»

Ivar Tryti skriver i Språkets ville vekster (1985, s. 50) at det kommer fra Jobs bok 8,9 i GT, som i dag lyder: «For vi er fra i går, vi vet ingen ting.¹ / Som en skygge er våre dager på jorden», men det er ikke snakk om noen fødsel her. Den tyske varianten, nicht von gestern sein / ikke være fra i går, stammer derimot utvilsomt (og ifølge Duden 11 (2015)) fra Jobs bok. Det virker rimelig at også det norske og det engelske uttrykket har samme opphav når det er såpass nært, men fødsel nevnes ikke i noen av Bibelselskapets tidligere oversettelser, i Christian IIIs 1550-oversettelse, «Thi vi ere her fra i gaar oc vide inted», eller i Christian IVs fra 1633, «Thi vi blefne i Gaar oc vide intet». Videre ikke hos Luther (1545): «Denn wir sind von gestern her vnd wissen nichts» eller King James (1611): «For we are but of yesterday, and know nothing». Søk gjennom samtlige engelske bibeloversettelser inkludert i basen til studylight.org gir treff på born yesterday i noen nye lettlest-varianter samt den mye brukte New King James Version fra 1982. Det er det ikke grunnlag for etter Hieronymus (fra 504), der det heter «hesterni quippe sumus, et ignoramus» (for vi er fra i går, og vet ingenting). Min klassiske hebraisk er litt rusten, men om noen virkelig vil ad fontes og undersøke ordlyden, er det כִּֽי־תְמֹ֣ול אֲ֭נַחְנוּ וְלֹ֣א נֵדָ֑ע כִּ֤י צֵ֖ל יָמֵ֣ינוּ עֲלֵי־אָֽרֶץ som er kilden (Biblia Hebraica Stuttgartensia), samt at man bør se hen til eventuelle avvik i Dødehavsrullene.

De engelske klisjéordbøkene til Rogers (1985), Allen (2008) og Ammer (2013) nevner ikke Bibelen (men gir heller ingen annen oppklaring), ei heller Vannebos Prikken over i-en (2011), mens Evensberget/Gundersen i Bevingede ord (2011) gir en vag viderehenvisning til Ikke av i går, og unnlater å ta stilling til det.

Not born yesterday blir i nevnte engelske oppslagsverker plassert til 1700- eller 1800-tallet. Det eldste jeg finner, er i Eliza Haywoods skuespill A Wife to be Lett, oppført i 1723, s. 69: «A Footman! a Footman! but I’ll have him hang’d, he’s a Cheat, he has marry’d me in a false Name; but you shan’t think to carry it fo–I was not born Yesterday: I’ll go to a Lawyer immediately.»

Det er vel sannsynlig at vi har fått det fra engelsk, men hvorfor de har puttet inn fødselen, og om det egentlig er det samme uttrykket som i Jobs bok, tør jeg ikke uttale meg noe om. Hvis uttrykket har bibelen som utgangspunkt, synes jeg det er finurlig at ordlyden har blitt forandret, for deretter at denne endringen i frasen tas inn i reviderte oversettelser av bibelen som New King James Version. Det viser klisjeenes kraft.


Note
¹ Her har oversetterne i 2011 gitt Den hellige tekst en særskrivningsfeil, det skal være vi vet ingenting. Hva skal vi forvente av barna våre når selv Den hellige ånd sliter med dette?

* Illustrasjon Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Ikke født i går

Gå fem på

Gå fem på

engelsk: be taken in; tysk: sich hereinlegen lassen, auf den Leim gehen

La seg lure; tilsvarende å bli tatt ved nesen, gå på limpinnen.

Uttrykket er dokumentert fra 1940-årene. I nb.no er eldste treff en oversettelse av Wodehouse’ Penger i skjul (1948, s. 77): «Jeg kan fortelle deg at hun har advart verten og sagt at hennes øyne hviler på ham, og at hvis han prøve å stikke til deg så meget som et forkrøblet kyllingbein, vil han gå fem på neste gang skjenkeretten blir behandlet i kommunestyret.» I Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 (s. 58) er det forklart med å tabbe seg ut.

Norsk språkråds Råd om språk (Landfald red., 1983, s. 71) samt Trytis Språkets ville vekster (1985, s. 114) knytter talemåten til kortspillet Rødskjegg/Raudskjegg hvor man får fem straffepoeng for hver tabbe man gjør. Spillet skal ifølge Råd om språk også være kjent som Rev. Ingen av dem gir ytterligere opplysninger, men det gjentas i senere oppslagsverker som Bevingede ord (2012).  Som kortspill i Norge er Rødskjegg først nevnt i Ebba Haslunds Tøff kar, Petter (1958, s. 115), men uten å knytte det til frasen gå fem på. Kortspillboken Spillefuglen (1970, s. 123) kategoriserer det under svenske spill (også kalt «Fem opp») og beskriver greit spillets gang. Det svenske nettstedet kortspelonline.se (26.5.2014) hevder også en svensk opprinnelse, fra 1920-årene, og foruten å angi reglene skriver de at «[s]peltekniskt är rödskägg en variant av nap (napoleon), som i sin tur är en förenklad form av euchre». Svenska Akademiens ordbok (SAOB) kan i hvert fall tidfeste spillet til en regelsamling fra 1949 (Werner og Sandgren, Kortoxen).

Rødskjegg var for øvrig tilnavnet på den tysk-romerske keiseren Fredrik I (1122–1190) Barbarossa, som betyr omtrent det samme på italiensk. Den osmanske beyen Oruç Reis (ca. 1474–1518) ble også hetende Barbarossa. Navnet skal ha oppstått som en misforståelse av tilnavnet Baba Oruç eller Baba Aruj (pappa Oruç) mens han hjalp store mengder jøder med å flykte fra Spania til Nord-Afrika etter Isabella Is Alhambra-edikt. I Europa er Oruç og hans bror Khair ed-Din primært beskrevet som sjørøvere, f.eks. på norsk Wikipedia, men det er en litt snever beskrivelse av mennene som senere ble admiral, Kapudan Pasha, og beylerbey (beyenes bey) og sikret et herredømme over Nord-Afrika for Det osmanske riket som varte nær 400 år. Om noen av disse eller andre rødskjegger har en sammenheng med kortspillet, må man kanskje prøve spillet for å finne ut.

* Illustrasjon av Thomas Hood, Comics Annual 1831

 

 

Gå fem på