Herostratisk berømmelse

the-english-dance-of-death-th-rowlandson-1815-the-masquerade

engelsk: herostratic fame; tysk: herostratisch

Herostratos satte 21. juli 356 fvt. fyr på Artemis-tempelet i Efesos, kjent som ett av verdens syv underverker – kun for å bli berømt og få udødeliggjort sitt navn. For dette ble han henrettet. For at ingen skulle la seg inspirere og å hindre Herostratos i å oppnå sin hensikt, ble det også utstedt et forbud mot å nevne hans navn, med døden til straff. Men dette feilet, naturligvis, og den samtidige historikeren Theopompos (som bodde i en annen by) skrev om det i Hellenerne, og siden er fortellingen jevnlig blitt gjenfortalt. CiceroStrabo, Valerius Maximus, Chaucer, Cervantes, Melville, Pessoa og Sartre har blant mange andre grunnet over og gjenfortalt handlingen, og slik bidratt til Herostratos’ berømmelse (selv om mange av dem faktisk ikke nevner navnet, bare dåden, motivet og, for Maximus’ del, at det var Theopompos som var årsaken til at navnet ble spredt).

Å være herostratisk berømt var lenge, og er i en viss grad fortsatt, det samme som å være kjent for en forferdelig handling, eller berømmelse for enhver pris, altså ikke i noen positiv forstand, men inntrykket man får ved litt søkevirksomhet er at det i dag oftest bare betyr svært kjent uten spesielle konnotasjoner, særlig på norsk og delvis engelsk (men ikke på tysk). Kanskje det er slik på grunn av det atmosfæreklingende navnet eller assosiasjonen med heroer, heltene. Herostratisk er også et glitrende eksempel på et eponym, et egennavn som har blitt en allmenn benevnelse på noe, som keiser etter Cæsar eller en quisling etter vår hjemlige Vidkun.

Det Bergenske Magazin i 1772 gir den første nevnelsen jeg finner i Nasjonalbiblioteket under vignetten Merkværdige Tildragelser og den snodige overskriften Den nu regierende tydske Keysers Menneske-Kierlighed: «Bekiendte blive de nok, end og for Eftertiden; men bekiendte, som Soldaten Herostrat, af det Onde, de have giort Verden.» I en oversettelse av Abbed Millots Verdens-historie fra 1782 kan vi lese at «Herostratus havde afbrændt Templet i Ephesus, for at giøre sit Navn udødeligt; er ikke en ødelæggende Erobrer en anden Herostratus?». Jens Baggesen uttrykker i sitt hovedverk Labyrinthen (1793) en tydelig, og overraskende moderne, forakt for rasisme, og mener at den som bruker nasjonsbetegnelsene spansk, hollandsk, tysk, fransk eller dansk som skjellsord «de fortiente at brændemerkes med herostratisk Navnkundighed, og udpibes saa høit, at deres Skiændsels Ekko skulde lyde giennem fierne Aarhundreder».

I et selsomt innlegg i Det Norske Nationalblad 26. april 1821 siteres det fra Jacob Nicolaj Wilses Indbydelse til Publikum i Universitets-Sagen (om dannelsen av et universitet i Norge) fra 1797: «Ikke Egennytte, da det allerede Passerede har kostet mig mere i eget Vel end Nogen skulde troe; ikke Højeres Indflydelse, den har snarere været tvertimod; ikke forfængelig Ære og herostratisk Rygtbarhed har været Drivefjær i en, med min Roelighed saa stridig og for min Stilling saa vanskelig Sag». Her ser man alt utvanningen av det negative. Hele avisinnlegget handler om at staten må tilkjenne Wilses sønn, Peter, en pengebevilgning på grunn av farens utrettelig innsats for norsk akademia og Peters liv i «trængende forfatning».

Så har vi i 1829 Wergelands dikt Til en Gran:

— Min Gran! Du ødsler hen som Dem
din Høihed i dit skjulte Hjem
i usel Veddekamp
med lave Kirkespiir i Dal.
— Det Himlens Skuur! Du heller skal
forgaae, Naturens Kathedral,
i herostratisk Damp.

Det er fint. Og litt trist.

Jo Nesbø ser ut til å like uttrykket. Fra Snømannen (2007): «Og denne herostratisk berømte Hole syntes å ha noe av Rafto i seg, noe av den samme skjødesløsheten og sinnet»; i Panserhjerte (2009): «Men da vi snakket med lensmannen i Ytre Enebakk, fortalte han meg at den herostratisk berømte Harry Hole var en av de tre som gjennomførte undersøkelsene.» Det er mulig det smitter, for Pål Gerhard Olsen skriver i Aftenposten 19. januar 2011 om årets kommende krimutgivelser at: «Jo Nesbøs herostratisk berømte Harry Hole skal være i anmarsj, men det er å håpe at han ikke gir støtet til flere forslitte seriemorderkonsepter, men i stedet inspirerer kollegene til en nytenkning som hadde vært kjekk å ha, som det heter.» Det har selvfølgelig ikke unngått å irritere Per Egil Hegge at frasen benyttes i slik positiv mening. 3. februar 2005 kan man lese i hans språkspalte i Aftenposten: «‘Forfatteren Dan Brown er herostratisk berømt for Da Vinci-koden’, sto det i Aftenposten en januardag, og her er det fare for at skribenten ikke vet hva som ligger i ordet. […] Hitler og Stalin er blant historiens herostratiske berømtheter. Og Dan Brown? Enkelte rettroende kristne vil kanskje hevde at det er herostratisk å bli så rik på vranglære, men helt i klasse med de forannevnte er han neppe.»

I en tid der kjendisstatus for mange synes å være livets eneste formål, er historien til Herostratos forstemmende. Hvem vil vel ikke like å være et begrep på enorm berømmelse, selve begrepet når den ufine bibetydning slipes av, nær 2400 år etter at man selv vandret på jorden i angst for sin egen forgjengelighet?

Artemis-tempelet ble bygget opp igjen av Aleksander den store, som pussig nok ble født noen timer før Herostratos satte fyr på det. Også Aleksander oppnådde en viss varig berømmelse, men det ved den gode, gamle «brette opp ermene og erobre hele verden»-metoden.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson: The masquerade, fra The English Dance of Death, 1815

 

.

Herostratisk berømmelse

En pussig skrue

com an 1830 gentle and simple

engelsk: a weirdo; tysk: ein Spinner

En raring. Varianter er en underlig skrue, en snål skrue, mv. En spiker er nok mer rett frem enn en skrue, og snurres man rundt mange nok ganger er det ikke rart om en oppfører seg litt annerledes enn andre. Skrue som betegnelse på en snåling finnes relativt tilsvarende på engelsk, screwy (fra 1887), screwball (fra 1933). Også ordet weird og det norske vri stammer fra en protogermansk rot, wurthiz, fra proto-indo-europeisk wert-, «to turn, to wind», vri vende og snu (etymonline.com og de Caprona 2013).

Eldste treff i Nasjonalbiblioteket er i Lyder Sagens bearbeidelse Fabler for unge og gamle (1835), Løven og Ræven: «Nu, det er sandt! sagde Ræven for sig selv, det er ret en underlig Skrue, – jeg holder det ikke ud med ham …». En annen variant i den Constitutionelle 7. september 1846, En Tiurleg i Holleia: «Det var en rar Skrue, men Kar til at skyde.», og enda en i Bernt Lie, Justus Hjelm (1894): «Du er en snurrig Skrue, Just, men det kommer sig av de abnorme Omstændigheder!»

Det har også hatt andre betydninger som ikke lenger eller ytterst sjelden brukes. Sette sine ord på skruer var (gjerne med hensikt) å snakke tvetydig, vanskelig eller høytravende (slik hos Moth ca 1700: «Hanß tale var sat pâ skruer»), og flerfoldige ganger hos Holberg. Ufrivillig komisk (for en gangs skyld når det gjelder Holberg) synes jeg det er anvendt i Danmark og Norges Beskrivelse (1729): «Hvad sig anbelanger hans revocation, da dømmer Schlusselburg, som har oversatt den paa Tydsk, saaledes derom, at den var meget satt paa skruer, og saa eqvivoqve, at de Calvinister, saavelsom de Lutheraner, kunde trække den til deres meening». Å sette noe på skruer har også hatt annet innhold, som å sette press på noe, stramme til, se f.eks. holbergordbog med videre henvisninger.

Annen skruebruk kan spille på at noe er forvridd. Daniel Dykes Hiertets Selfbedragelse (1737): «Og giøre de endda værre heri, som ville forsvare saadanne Skrue-Løgn og subtilig omgierdede Rænker». Det kan også beskrive selve mennesket, at man er forskrudd eller bare skrudd, tilsvarende engelsk twisted og tysk verdreht. Se begge om tale, men også innhold som en overgang fra å sette på skruer, hos Kierkegaard i Gjentagelsen (1843) «Naar man derimod hører en Præst afdeklamere en velstuderet Præken, hvori han flere Gange i en kunstig skruet og forskruet Passus, […]». Forskrudd enda tidligere i et vittig, usignert innlegg i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 24. desember 1814: «Min Hrrr Michel Suræble! der gaaer sa ret grausamt til her paa Jorden […] Ere de hertil forventende store Lærde af ligesaa forskruet og bagvendt Form, da Gud i Naade se til mig!». Vel før i Jens Baggesens Ungdomsarbeider (1791): «Ulykkelige Kierlighed! / Hvor kan du Hiernen ei paa Folk forskrue!»

Se ellers å ha en skrue løs, som er eldre, og som jeg tipper er talemåtens utgangspunkt, uten at jeg kan føre annet bevis enn alder, innholdsmessig slektskap og  at det er tale om skruer i begge tilfeller.

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

En pussig skrue

Ditt og datt

ditt og datt

engelsk: this and that; tysk: dieses und jenes

Brukes omtrentlig lik dette og hint som ukonkret angivelse av forskjellige ting, litt av hvert, ofte mindre vesentlige. Ditt og datt er en paratagme, og kommer antageligvis fra det tilsvarende nederlandske dit en dat og nedertysk dit und dat (se Tryti, Språkets ville vekster 1985, s. 125).

«Han Hader var af Ægtestanden, / af frygt for Dit og Dat i Panden» skriver Johan Herman Wessel i diktet Toujours Perdrix (1784, utgitt posthumt i 1787, s. 189). Det er eldste treff i Nasjonalbiblioteket, og viser selvfølgelig til uttrykket horn i pannen.

Jens Baggesen bruker uttrykket i mangfoldige skrifter, som her i Poetiske Epistler (1814, s. 304): «Og at endog den Smule Apetit, / Jeg har til Dit og Dat, er tagen paa Credit», eller i Epistlerne til mig selv:

Hvis Ingen gider læst os her i Landet,
Saa trøst dig med, engang en søvnløs Nat,
Naar paa din glemte Bog du selv faaer fat,
At du deri vil finde Dit og Dat,
Der meer vil more dig, end meget Andet!

(Danske verker, bind 3, posthumt 1846, s. 161)

Wergeland i Stockholmsfareren No. 2 (1837) lar en journalist glede seg over sin jobb: «Hu! mine Herrer, naar jeg tænker paa alt det Dit og Dat, som jeg saaledes paa egen Haand med Tungen har sendt ud om Ham, den Fordømte! Men det var Sæbebobler, der skulde sejle Taarnet ned. Derimod nu, naar vi har et Blad, er det Bomber, store gedigne Bomber, fyldte med Alverdsens Ulykker.» På 1800-tallet finner vi også publikasjoner med titler som Noget om Dit og Dat, og deriblandt om Provst N. Hertzbergs Apologie for General Vejmesteren (J.C./anonym 1819) og Dit og dat fra 1860 – feuilletoner (Erik Bøgh 1862, og en spalte han skulle ha i Dagens Nyheder i mange år).

Her må også inntas rimet fra André Bjerkes ABC (1959, s. 49):

Disse tre små menn som heter
Ditt og Datt og Dummepetter,
sklir på sklien. Den er glatt!
En må dette. Er det Petter?
Eller er det Datt som detter?
Eller var det Ditt som datt?

* Illustrasjon fra Sebastian Brants Daß Narrenschyff ad Narragoniam, antageligvis utført av  Meister des Haintz Narr, 1494
Ditt og datt

Ingen kjære mor

ingen kjære mor

Når det ikke hjelper med bønn og sutring og virkeligheten er nådeløs og tøff, da er man i en situasjon hvor det ikke er noen kjære mor.

Eldste forekomst jeg finner på dansk og norsk er i Jens Baggesens Jeppe (1785, 10,75): «End Hunden Jeppe, som trods alle Noder, / Trods al hans Giøen, Springen og Allarm, / Brød sig om ingen kiære Moder, / Men bandt ham fast med Grimen til sin Arm.» Et eksempel 100 år senere gir Amalie Skram i Constance Ring (1885, s. 113): «‘Nu skal vi gaa, Mejer; her nytter ingen kjære Mor, Fru Blom vil ha det,’ sa Lorck i Døren, og bar sig som en Skolegut, der er ivrig i Tjenesten.»

Øystein Rottem skriver om forfatterskapet til Jonny Halberg i Norges litteraturhistorie (1998, s. 763) slik: «Her er ingen ‘kjære mor’ eller forloren familieidyll, men all hardkokt tale og all ‘skitten realisme’ til tross dirrer teksten av en bunden varme.»

Norsk ordbok (Guttu 2005), Bevingede ord (2013), Riksmålsordboken, de Caprona (2013) og, med forbehold, dansk ordnet gir forklaringen at det er en forvanskning av et juridisk uttrykk: Her hjelper ingen kjære(mål) – saken kan ikke omstøtes eller kjæres (ankes). I Våre arveord av Bjorvand og Lindeman (2000, s. 458) beskrives etymologien til ordet kjære (i betydningen klage) til det germanske kerjian: jamre, klage, og i avledede former i slekt med norrøn kor, sorg, sykeseng og det engelsk care. Også Bjorvand, med støtte i Falk og Torp (1903, som sikkert er opphavet til teorien), indikerer at kjæremål kan være opprinnelsen til kjære mor. Kjære som klage skal ha blitt et ukjent begrep (selv om det fortsatt er helt vanlig i bruk i domstolene og det juridiske språket) og kjæremål misforstått som kjære mor: Her nytter det ikke å rope på mamma!

På nederlandsk finnes likefullt uttrykket daar helpt geen lievemoederen aan som betyr helt det samme, og brukt omtrent slik av dikteren de Brune i 1636 (s. 458): «‘T en baet by hem gheen lieve-moertjen». Det er dokumentert i Proverbia communia, en samling nederlandske ordspråk utgitt i 1480 (Suringar 1864, s. 56) som Daer en es gheen liefmoederen aen, og med flere lignende varianter fra litteraturen (Stoett 1923, s. 560). Tilsvarende skal finnes i en plattysk samling fra noen år senere. Det gjør at jeg tviler sterkt på den juridiske misforståelsen som forfektes i avsnittet over. Det er nok bare den elskelige mamma som ikke kan komme til unnsetning, uavhengig av skrik og skrål og kjæremål.

* Tegning av Andreas Bloch (1860-1917)

.

Ingen kjære mor