Pølsesnakk – pølsevev

engelsk: nonsense; tysk: Geschwätz

Uttrykk brukt for å avfeie andres påstander. Rør og vrøvl, tullprat.

Ordet finnes hos Moth uten noen redaksjonell beskrivelse, og var tilsynelatende et av Holbergs favorittuttrykk, brukt flerfoldige ganger i verker som De u-synlige (1731, 1,1): «jeg er gal, som staaer her og hører paa slig Pølse-Snak», Den Vægelsindede (1723, 1,2): «I fører Pølse-Snak udi en lærd Stiil», Erasmus Montanus (1731, 3,3): «Jeg kand ikke svare dertil, det er lutter Pølse-Snak», Epistler II, (1748, nr. 99): «Udi Fruentimmer-Selskab derimod faaer jeg Thee, Café og jævn Pølse-Snak». Det er også brukt av Wessel i Kierlighed uden Strømper (1772, s. 81–82): «Og du, en anden Gang, naar du seer Folk vil daane, / Saa viid, at du dem bør for Pølse-Snak forskaane».

Fra nyere tid kan man lese i Forsvarets forum nr. 23 1989 om at det finske forvaret fortsatt hadde 40 hester i tjeneste: «Major Helle var ikke særlig høy i hatten da det i fjor ble lagt fram planer om å nedlegge hele hesteavdelingen. Pølsesnakk, mente han og de andre hestevennene.» Jeg antar de ikke mente de alternative bruksområdene for dyrene.

Ordet er nært beslektet med pølsevev, som betyr det samme. Dette er noe nyere, men skal forekomme alt i Malthe Conrad Bruuns Jerusalems Skomagers Reise til Maanen (1796, s. 283): «Saadant noget Pølsevæv, som I staae her og pluddrer mig for Ørerne» (via ODS). Dette uttrykket er nok mer brukt i dag enn pølsesnakk. Særlig gjør det seg i sin reneste form: «OLs betydning for samhørighet mellom nasjonene er det rene pølsevev», kan vi lese i et meningsinnlegg i Byavisa Drammen 25.4.2018 (s. 45).

Betydningen av vev her er vidløftig og langtrukken eller usammenhengende fremstilling, vrøvl og sludder, med utgangspunkt i vev som resultat av spinn, nett av eller sammenføyning av tråd (NAOB). En vev av sludder. Ordet vev alene i betydningen vås er også mye brukt: «det er væv! Det er snak!», som det heter i Peer Gynt (1867) ODS kan i hvertfall tidfeste slik bruk til 1763.

Hva pølsen har gjort for å havne i slikt selskap, er nok alene å være av diffust innhold. Det er i det store og det hele riktig urettferdig.

*Illustrasjon: Andreas Flinch, fra J.H. Wessel’s Værke, Mosters Pølser 1850
Pølsesnakk – pølsevev

Alle gode ting er tre

to friere Robert cruikshank the universal songster 1828

engelsk: third time lucky (every perfect thing is threefold); tysk: aller guten Dinge sind drei

En klisjé for at noe forekommende tre ganger eller ved den tredje anledning innebærer hell. Brukes gjerne før et tredje forsøk, så etterfulgt av på det fjerde skal det skje! og til slutt på det femte gjelder det! før man gir opp. Tallet tre er blant de mest brukte verdier i overtroens tallmagi, jf. folkeeventyrene, den hellige treenighet, trikotomien i filosofien, buddhismens tre juveler, skilsmisseformen talaq, tre ganger hurra!, osv. Les videre “Alle gode ting er tre”

Alle gode ting er tre

Gordisk knute

com-an-1830-ketching-its-prey

engelsk: Gordian knot; tysk: Gordischer Knoten

Et komplisert, kanskje uløselig problem. Fortellingen om den gordiske knuten er egentlig en eldre variant av anekdoten om Columbus’ egg, selv om det sjelden brukes slik i praksis. Av de fem primære biografiene over Alexander den store, er den gordiske knuten nevnt av fire: Arrianos (86 til 160), Curtius (1. årh), Plutark (45 til 120) og Justinus (3. årh), (Diodorus er den femte), men selvfølgelig i vidt forskjellige versjoner. Vi kan gjengi historien slik: En ørn satte seg en morgen på åket på oksespannet til bonden Gordius og ble sittende der en hel dag. Av dette ble det spådd at han en dag skulle bli konge. Underveis fikk han seg en kone, og en sønn: den senere kong Midas. I Frygia hadde urolige tider berøvet landet for dets konge, og et orakel spådde at en vogn kom til å bringe dem en ny, som skulle gjenopprette stabilitet og orden. Mens folket i hovedstaden fortsatt undret over dette, kom familien Gordius kjørende inn i byen i sin vogn, og ting gikk som de måtte gå. Forfatterne er litt uenige om det var Gordius som ble konge først eller om tittelen gikk rett til Midas, men navnet på byen var eller ble Gordium, som kanskje indikerer en kobling til senior. Åket ørnen hadde sittet på og vognen ble sjenket Zeus Basileus i Gordiums akropolis og der bundet med en knute, om hvilken oraklet spådde (muligvis bare folkloren) at den som kunne løse den opp, skulle herske over hele Asia. Århundrer forløp, og så kom Aleksander, prøvde seg på knuten en god stund før han irritert tok sverdet sitt og kappet den over. Det er uvørent og morsomt, og man kan lure på hvem som fant opp en slik anekdote. Ingen av nevnte forfattere var samtidige med Aleksander; den eldste kilden er kanskje Justinius, som selv om han er yngst av dem, oppgir at han gjengir Pompeius Trogus’ ellers tapte beretning fra Augustus’ tid, men som fortsatt er skrevet 300 år etter hendelsene. På den annen side har også flere av de andre forfatterne, særlig Curtius, hatt tilgang til mye troverdig kildemateriale.

Selv om uttrykket burde benyttes om en overraskende og original løsning på noe veldig vrient, tilsvarende columbi egg, blir det mest brukt om en vanskelighet eller et tilnærmet uløselig problem. Slik definert i von Aphelens Dictionnaire Royal fra 1759: «Gordiansk Knude, s. c. (bruges som et Ordsprog om en meget vanskelig og forvirret Sag)». Originalt og tankevekkende anvendt i Dorothea Biehls oversettelse av Don Quixote (tredje del, 1777, s. 169): «En Kone er ikke af de Slags Vahre, som, naar man engang har kiöbt dem, man siden kan skille sig ved igien eller bytte bort, men det er et Kiöb, som sluttes for Livstiid. Det er et Baand, de, naar man först har det om Halsen, bliver til en gordiansk Knude». I tilfellet hjelper et aleksandersverd heller dårlig. Oversettelsen er fullt i overensstemmelse med Cervantes’ originaltekst fra 1615: nudo gordiano. Når vi så har forflyttet oss til Den iberiske halvøy, kan man lese i The Spanish Empire: A Historical Encyclopedia på s. 159 at Ferdinand II av Aragón (som sammen med Isabella finansierte Columbus’ ekspedisjon over Atlanterhavet) hadde som valgspråk «tanto monta» (det går ut på ett), visstnok en forkortelse av «Tanto monta cortar como desatar» (det går ut på ett om du knyter opp eller kutter), noe som stemmer bra med at et åk med en løsnet knute preget våpenskjoldet han hadde felles med sin kone (som sammen med pilene også ble brukt som emblem av de spanske falangister og videreført som symbol av Franco, se Rodgers: Encyclopedia of Contemporary Spanish Culture 1999, s. 173). Også Shakespeare viser til knuten, i Henry V fra 1598:

List his discourse of war, and you shall hear
A fearful battle render’d you in music:
Turn him to any cause of policy,
The Gordian knot of it he will unloose,

I dag brukes frasen mest om et uløslig problem, noe uhyre komplisert. Pål Gerhard Olsen, Fredstid (2000, s. 183): «Han kan ikke si noe med rene ord. Han er omskrivinger, han er en gåte, en gordisk knute.» Litt som man også benytter en hodepine metaforisk, eksempelvis  Gjermund Wollan i Kulturarvturisme, geografi og etikk (i Menneskers rom, 2000, s. 120): «Forholdet mellom opplevelse og læring og det å forbruke natur og kultur synes å være en gordisk knute innenfor kulturarvturismen.»

I en del tilfeller finner man også varianter av å kappe den gordiske knuten, Martin Nag, Omkring samfunnsrefseren Alexander L. Kielland (1999, s. 124): «Da løser magistrat Kielland problemet – ved resolutt å kutte over den gordiske knute». Det er så å si en klisjé på egne ben, som jeg først finner hos Wessel i diktet Stella (1785):

Naar i dit Skuespil ei Knuden løses kan,
gielder det at vise dig som Mand,
Da hæv dig over feige Mængde,
Og naar dit Stykke har behørig Længde,
Hug over Hæk den gordianske Knude,
At Stykket i betids kan være ude,
viis, at du og vove tør,
Hvad Alexander voved’ før!

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830
Gordisk knute

Ditt og datt

ditt og datt

engelsk: this and that; tysk: dieses und jenes

Brukes omtrentlig lik dette og hint som ukonkret angivelse av forskjellige ting, litt av hvert, ofte mindre vesentlige. Ditt og datt er en paratagme, og kommer antageligvis fra det tilsvarende nederlandske dit en dat og nedertysk dit und dat (se Tryti, Språkets ville vekster 1985, s. 125).

«Han Hader var af Ægtestanden, / af frygt for Dit og Dat i Panden» skriver Johan Herman Wessel i diktet Toujours Perdrix (1784, utgitt posthumt i 1787, s. 189). Det er eldste treff i Nasjonalbiblioteket, og viser selvfølgelig til uttrykket horn i pannen.

Jens Baggesen bruker uttrykket i mangfoldige skrifter, som her i Poetiske Epistler (1814, s. 304): «Og at endog den Smule Apetit, / Jeg har til Dit og Dat, er tagen paa Credit», eller i Epistlerne til mig selv:

Hvis Ingen gider læst os her i Landet,
Saa trøst dig med, engang en søvnløs Nat,
Naar paa din glemte Bog du selv faaer fat,
At du deri vil finde Dit og Dat,
Der meer vil more dig, end meget Andet!

(Danske verker, bind 3, posthumt 1846, s. 161)

Wergeland i Stockholmsfareren No. 2 (1837) lar en journalist glede seg over sin jobb: «Hu! mine Herrer, naar jeg tænker paa alt det Dit og Dat, som jeg saaledes paa egen Haand med Tungen har sendt ud om Ham, den Fordømte! Men det var Sæbebobler, der skulde sejle Taarnet ned. Derimod nu, naar vi har et Blad, er det Bomber, store gedigne Bomber, fyldte med Alverdsens Ulykker.» På 1800-tallet finner vi også publikasjoner med titler som Noget om Dit og Dat, og deriblandt om Provst N. Hertzbergs Apologie for General Vejmesteren (J.C./anonym 1819) og Dit og dat fra 1860 – feuilletoner (Erik Bøgh 1862, og en spalte han skulle ha i Dagens Nyheder i mange år).

Her må også inntas rimet fra André Bjerkes ABC (1959, s. 49):

Disse tre små menn som heter
Ditt og Datt og Dummepetter,
sklir på sklien. Den er glatt!
En må dette. Er det Petter?
Eller er det Datt som detter?
Eller var det Ditt som datt?

* Illustrasjon fra Sebastian Brants Daß Narrenschyff ad Narragoniam, antageligvis utført av  Meister des Haintz Narr, 1494
Ditt og datt