Løsmunnet

engelsk: loose-lipped; tysk: lockere Zunge

Å være løs i munnen burde tyde på alvorlige tannnhelseproblemer, men dreier seg bare om å være snakksalig, særlig om ting man skal holde hemmelig eller ikke prate om. Welhaven benytter riktig nok ordet nær bokstavlig i teksten «Vasdrag og Sovmarker» fra 1850 (Samlede Skrifter, b7, s. 96): «Men da maa den blive med, om den er nok saa løsmundet» Det er da tale om fisk som ikke er lett å få til å sitte på en fiskekrok, men er nok et unntak. En viss dreining fra det generelt pratsomme til nær kun det indiskre har nok skjedd med tiden.

Les videre “Løsmunnet”

Løsmunnet

Akilleshæl

Death_of_Achilles_Chalchidian_amphora 540 BCE

engelsk: Achilles heel; tysk: Achillesferse

Et sårbart punkt eller en svakhet i noe ellers robust.

Det er forskjellige myter som skildrer helten Akilles’ barndom. Den aktuelle forteller at han ble dyppet i elven Styx av sin mor, nymfen Thetis, for å gjøre ham usårlig. Men hælen Thetis holdt i ble ikke våt, og dermed var det hans eneste sårbare kroppsdel. I Trojanerkrigen blir Akilles truffet av en pil skutt av en annen mytologisk helt, Paris, nettopp i hælen. Vi må formode at pilen var forgiftet siden han raskt døde, evt. fikk han en veldig sinna infeksjon, men dette synes ikke særlig heltemodig for noen av de involverte, så i Homers Iliaden nevnes overhodet ikke denne myten. Hos Homer er Akilles gjennomgående menneskelig, sårbar og dødelig. Det er flere forvarsler om hans endelikt, men eposet slutter før Akilles’ død. Så vidt jeg kan se, er fortellingen om Akilles’ bad i Styx først omtalt i Statius Achilleis I fra ca. år 95, og mer detaljert beskrevet i Fulgentius Mitologiarum III,7 fra rundt år 500, som ifølge innledningen på theoi.com var populær lesning i middelalderen.

«Det er ei min Hensigt, her at levere en Anti-kritik til den nævnte Recension», skriver Welhaven i 1860 i begynnelsen av den 15 sider lange antikritikken Et Par Bemærkninger i Anledning af en Kritik over Forfatterens Digte til omtalen som hadde stått i Aftenbladet nr. 7–17 samme år: «Men min Rec., der har forseet sig paa Begrebet Reflexion, har i det Hele intet Øie for det Umiddelbare i min Digtning, og finder dens Svaghed, dens ‘Achilles-Hæl’ i mit Forhold til Reflexionen. Dette søger han at paavise og begrunde, men uden at jeg deraf har kunnet hente nogen Belæring» (s. 261 flg.). Neste treff i NB er L. Dietrichsons Indledning i Studiet af Sveriges Literatur i vort Aarhundrede (1862, s. 104): «[…] endskjøndt der ved ham, som ved enhver stor Mand, maatte findes en Achilleshæl, og skjøndt denne hos Tegnér maaske var svagere og saarligere end sædvanligt.»

Fra nyere tid kan man lese hos Arnljot Eggen i Det flyktige varige (1988, s. 24): «Eit urettferdig system prøver å skjule sin Akilles-hæl i politiets blanke støvlar.» NRK skrev forut for fotball-EM 10.6.2016 at dødballer «er vertsnasjonens store akilleshæl», mens professor Cas Mudde uttaler i en artikkel i Dagens Perspektiv 22.8.2016 at «Italia er EUs akilleshæl». Særlig hvis man på kartet ser på regionen som heter Puglia, vil jeg tro.

Det virker nesten underlig at en så kjent myte ikke har vært benyttet før det dukker opp i Norge på 1860-tallet, men svenske SAOB har tilsvarende ingen eldre referanser enn 1868, og i danske ODS først fra 1888. På engelsk er det trolig først brukt i et essay av Coleridge trykket i The Friend i 1812, s. 431 (OED hevder 1810): «the alarming state of Ireland, that vulnerable heel of the British Achilles!». Heller ikke på tysk ser det ut til å ha en veldig lang historie. Eldste treff jeg har funnet, er i Morgenblatt für gebildete Leser 14.3.1837.

Akillessene ble faktisk et medisinsk begrep basert på samme myte før det ble en språklig klisjé. Akillessenen, som pussig nok er kroppens sterkeste, ble navngitt i 1693 av den flamske kirurgen Philip Verheyen, om hvem legenden forteller at han, etter å ha vært nødt til å amputere den, dissekerte sin egen fot (R. Suy 2007).  

 

Victor Honoré Janssen ca 1700 British museum

 * Illustrasjoner: Øverst, Akilles’ død, khalkisk amfora ca. 540 fvt.; nederst, Victor Honoré Janssen, ca 1700, British Museum

.

Akilleshæl

Sisyfosarbeid

the-english-dance-of-death-th-rowlandson-1815-deaths-dance

engelsk: Sisyphean task; tysk Sisyphusarbeit

En meningsløs arbeidsoppgave uten ende.

Den greske mytologiens helter har gjerne store brister i personligheten, slette karaktertrekk eller gjør elendige valg som til slutt fører til deres fall. Det gjør dem mindre til sjablonger og er en av grunnene til at historiene om dem fascinerer etter tusenvis av år. Jeg er mindre sikker på om Sisyfos likevel burde regnes blant heltene, eller om han ikke egentlig bare er en superskurk med visse underholdende nihilistiske trekk.

Den eldste skriftlige kilden om Sisyfos er kanskje en linje i Homers Iliaden (Østbyes 1920-gjendiktning, rev. 1991): «Innerst i Argos, det hesterike land, er byen Efyra. / Der var Sisyfos konge, den klokeste hersker som levde.» Efyra blir antatt er forløperen til Korint. Han er også nevnt i Hesiods Kvinnekatalogen, som kun finnes i fragmenter. Deretter støter Odyssevs på ham, slik han er mest kjent, i dødsriket i Odysseen (Østbye 1922, 6. utg. 2000): «Sisyfos så jeg tillike. Han veltet i endeløs møye / stadig en sten, uhyre av vekt med de kraftige armer. / Kjempetak tok han og strevde hårdt med hender og føtter / veltet han stenen mot toppen; men når han til sist skulle styrte / stenblokken ut over kammen, da veltet den om ved sin tyngde. / Nedover fjellsiden rullet den skamløse sten imot sletten. / Spente han da sine sener på ny og veltet, mens svetten / strømmet fra hvert et lem og støvskyen føk om hans hode.» Det er en utspekulert evig helvetets pine, slik også Tantalos, Tityos og Ixion ble til del i Hades, og som sikkert har gitt inspirasjon til mange senere helvetesfremstillinger.

De antikke kildene om hva Sisyfos hadde gjort for å fortjene en slik straff, er mange, men gjerne fragmentariske eller summariske. Satt sammen av fortellinger i Theognis i Elegier (strofe 703 flg., 6. årh fvt.), (Pseudo)-Apollodorus i Bibliotheca 1,9 (fra første eller andre årh.), Pausanias’ Beskrivelse av Hellas (200-tallet) og Aiskhylos’ tapte satyrspill Sisyfos på rømmen som gjenfortalt av Pherekydes (Müller, fragment 78, 6. årh. fvt.), blir historien denne:

Da Zevs bortførte og voldtok elveguden Asopus’ datter, Aegina, fortalte Sisyfos, som hadde sett det, det til faren hennes under forutsetning av å få en vannkilde. Zevs, som måtte slå tilbake et angrep fra Asopus, ble ganske sinna og sendte Thanatos (Døden) for å ta sladrehanken. (Ingen av tekstene gir uttrykk for at Zevs selv er noe å bebreide.) Sisyfos klarte å utmanøvrere Thanatos og lenke ham fast, med det resultat at menneskene overalt sluttet å dø. Situasjonen ble uholdbar og Ares måtte til slutt frigjøre Thanatos, og bragte deretter Sisyfos i hans varetekt. Før det rakk Sisyfos å instruere sin kone om at hun skulle la være å begrave ham og droppe de foreskrevne ritene. Vel nede i dødsriket klarte Sisyfos så å overtale Hades (Persefone ifølge Theognis) om en liten permisjon slik at han kunne dra tilbake å ordne opp i den skammelige mangelen (som også inkluderte offergaver til Hades). Tilbake blant de levende stakk han selvfølgelig av, og måtte oppspores og denne gang fanges av Hermes. Straffen for å lure døden to ganger samt å yppe seg med Zevs, og dermed blasfemi, ble for evig å slite en kampestein opp et fjell som så rullet ned igjen rett før toppen. Det er primært denne opprøreren Albert Camus tar utgangspunkt i i sitt kjente essay Myten om Sisyfos fra 1942.

Av andre og mindre tilforlatelige fremstillinger om Sisyfos oppsummerer mythindex.com (med videre henvisninger): «As king of Corinth he promoted navigation and commerce, but was fraudulent, avaricious, and altogether of bad character, and his whole house was in as bad repute as he himself». Hyginus (64 fvt. til år 17) skriver i Fabulæ 60 at han hatet sin bror Salmoneus, og ønsket å drepe ham. Etter råd fra Apollon satte han barn på sin niese Tyro, som fødte to gutter som skulle være skjebnebestemt til å ta livet av sin morfar-onkel. Men slik gikk det ikke, for Tyro myrdet sine barn da hun fikk høre om profetien. En annen historie nevnt av Hyginus (fabel 201) og Plutark i Greske spørsmål (1. årh.), med støtte i Euripides Kyklopen (ca. 408 fvt.), forteller at Sisyfos voldtok Antiklea, som like etter giftet seg med Laertes, og dermed var Odysseus’ egentlige far.

Sisyfosarbeid henspiller naturlig nok på det meningsløse ved arbeidet han var satt til for evig tid. Som Camus skriver: «[Gudene] hadde, ikke uten grunn, tenkt seg at det ikke finnes verre straff enn et unyttig, håpløst arbeide». Allerede Lucretius i Om tingenes natur (ca. 55 fvt.) gjør bruk av Sisyfos som klisjé for dette (Sparres oversettelse fra 1978): «Sisyphos kjenner vi også vel fra vår daglige omgang: / mannen som beiler til folkets gunst, søker ære og rangstegn, / og som, forbitret og slått, dog alltid må gjenta sitt forsøk. / Den som tar på seg et endeløst strev, i jakt efter makten – / nytteløs i seg selv, og et mål han aldri når frem til –, / han ruller tungt, med uendelig slit, en sten oppad bakken.» Det er politikere Lucretius skriver om.

I avisen Statsborgeren sto det 16. november 1837 et usignert innlegg med tittel Hvorfor omskifte saa Mange med Aarene politisk Trosbekjendelse? Det er egentlig en kritikk av det mange uttrykker med klisjeen den som ikke er radikal i sin ungdom, har intet hjerte, og den som ikke er konservativ som gammel, har ingen hjerne: «Forholdt det sig saaledes, vilde det ei være Umagen værd at pønske paa Forbedringer i Samfundet; thi man vidste da iforveien, at sligt ikkun vilde vorde Sisyfus’s Arbeide (Tidsspilde), og at Stenen som man gjør sig Umage for at faae op til Klippens Top, om en Stund atter vil rulle ned i Dypet.» Henrik Wergeland var på den tiden redaktør for Statsborgeren, og han hadde brukt den hyppig som talerør for sine mange angrep på erkefienden Welhaven. I Morgenbladet 15. april 1838 er en anonym innsender noe lei av begge to: «Men at W[elhaven] nu vil skille Wergeland endog ved den almindelige Anerkjendelse af hans Digteraand, forekommer mig deels for et ligesaa fortvivlet Forsøg, som Sisyphus’s Arbeide, hvis Qvaler W. har besjunget for os».

Arnulf Øverland skriver syrlig i En kjetters bekjennelser (1969) om en lærer som hadde beskrevet ham som en ateist som markerte et frafall fra et høyere livssyn, og dermed fra en høyere kultur til noe lavere: «Han er den typiske eksponent for vår tids vulgærkristendom, og ved å citere ham så vidt utførlig, har jeg spart meg for det sisyfos-arbeide å forklare hva kristendom er.» For øvrig var Øverland i 1933 den siste som ble tiltalt for blasfemi i Norge. Han ble frikjent, og deretter var blasfemiparagrafen en sovende bestemmelse inntil den ble opphevet da ny straffelov trådte i kraft i 2015.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson: The English Dance of Death, 1815

.

 

Sisyfosarbeid

Ramaskrik

george-cruikshank-the-universal-songster-1828

engelsk: (public) outcry; tysk: Aufschrei, Protestwelle

Sterke protester, opphisset klaging og høylytt syting betegnes noen ganger (gjerne av den forårsakende eller utenforstående) som ramaskrik.

Rama opptrer flere steder i GT: I Josva 18,25 regnes den opp blant byene som tilfalt Benjamins stamme, i 19,29 og 19,36 beskrives den som en befestet by i Naftalis land på grensen til Asjer. Profeten Samuel ble antagelig født og gravlagt i en by kalt Rama (se Samuel 1,19, 2,11 og 25,1 osv.), men det dreier seg muligvis om forskjellige steder (se biblestudytools.com: «The name denotes height, from root rum, ‘to be high,’ and the towns to which it applied seem all to have stood on elevated sites»). Det Rama som har gitt oss skriket, er ifølge nevnte kilde en landsby ca. 8 km nord for Jerusalem, og som vi kan lese om i Jeremia 31,15:

Så sier Herren:
I Rama høres skrik,
klagesang og bitter gråt.
Rakel gråter over barna sine
og vil ikke la seg trøste.
For barna hennes er ikke mer.

I Bibelselskapets note til skriftstedet står det at «barna sine» viser til Josefs etterkommere som ble ført bort fra Nordriket i 722 fvt. I så fall er det tale om det assyriske fangenskapet. I NT siterer Matteus verset i 2,18 i forbindelse med at Herodes sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre: «Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia». Rakel har dessverre fått mange flere anledninger til å gråte over barna sine etter det. Ramaskrik skulle dermed være en utrøstelig mors sorg over sine tapte barn, men tiden har gitt det et trivielt og ofte nedsettende innhold.

Eksempel på det trivielle gir Opplands-Posten 10.9.2016: «Ingen ramaskrik blant lærerne – Så langt har ikke hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Larvik, Bjørge Riksfjord, fått tilbakemeldinger fra lærere som er negative til den digitale satsingen i kommunen.» Eksempel på det nedsettende leser man i Journalisten i et intervju med Jahn Otto Johansen 3.9.2001: «Politikerne må tåle å bli gjenstand for sterke personkarakteristikker, blant annet i form av terningkast. Men når søkelyset rettes mot mediene selv, ja da blir det ramaskrik. I mediene er vi alle bitt av selvopptatthetens basill, ironiserer Johansen.»

Det eldste eksemplet som klisjé finner jeg i Frederik Høegh-Guldbergs Et Ord til sin Tid (1813, s. 46): «… inden de faae de Halstarrige, hvis Tro ei kjøbes for Mad, Viin, og Lystreiser, til villigt, hurtigt og dog udholdende at istemme med dem Ramaskriget». Det er ikke så mange funn fra tidlig 1800-tall, men nok til at det må ha vært en relativ allmenn referanse. Jeg kan ikke se tilsvarende anvendelse på tysk, engelsk eller fransk, så det virker som en skandinavisk uttrykksmåte. I P.O. Brøndsteds Bidrag til den danske historie og til kundskab om Danmarks ældre politiske forhold (1817, s. 84–85) oversetter han deler av normanneren Waces dikt om Hastings, Rollo (Gange-Rolv) og hertugene av Normandie, Roman de Rou (skrevet mellom 1160 og 1174): «Donc oifsiez paiens crier / Et efforcier de bien plorer» blir til «Her for alvor den hedenske Trop / En Graad og et Ramaskrig slog op». Min ellevehundretallsnormannisk er ganske rusten, men det ser ut til at Rama-referansen er Brønsteds egen. (Wace skrev for øvrig også et dikt om Englands historie, Roman de Brut (1155), hvor han er opphavsmannen til at bordet til ridderne av det runde bord er rundt, og der han ga navn til Arthursverdet: Excalibur.)

Welhaven benyttet ordet i sitt store angrep på Wergeland i 1832, Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik, (s. 84): «Et maadeligt Theater med dansk Personale, og den hyppige Anvendelse af hine Characteristiske Malerier af det danske Folkeliv, forøgede Ramaskriget, og Sinclars Døds og Farcernes Forfatter [Wergeland] fik saaledes Anledning til at lægge Fuskerens hele Hovmod for Dagen.» To sider før, og som artig lesning, står det «I en noget rigere og kjernefuldere Literatur end vor, skulde en Poesie, som Hr. W–s, med al dens Slethed ansees som en lidet farlig Udvæxt, men hos os maa den nødvendig have en Betydning, der fordrer ganske andre Forholdsregler, end taus Ligegyldighed».

faroe_stamp_405_the_scream_form_ramahSom kuriosa nevnes at det fra 2011 er en skrekkfilmfestival som heter Ramaskrik i Oppdal, og at det på Færøyene i 2001 ble utgitt et frimerke med Matteus 2,18 som tema. Man kan jo gjette at det dreier seg om hendelser i konflikten mellom Israel og Palestina færøyingene ville lede oppmerksomheten mot, siden Rama befinner seg i det selvstyrte området på Vestbredden. Eller de ville bare minnes bernemordet i Betlehems omtrentlige 2000-årsjubileum.

Suffikset -orama, som i panorama, og i en del tilfeller med betydning som massevis, overdrivelse, skrevet -o-rama, som musikksamlingen Punk-O-Rama, kommer opprinnelig fra gresk, ὅρᾱμᾰ ‎(hórāma), «sight, spectacle, that which is seen» (etymonline.com), og er dermed ikke relatert, selv om noen nok synes nevnte Punk-O-Rama inneholder nok ramaskrik for sine sarte ører.

* Illustrasjoner: Øverst: George Cruikshank, The Universal Songster, 1828; nederst: Føroyar frimerke #405, 2001

.

Ramaskrik

Kroe seg

hane mann hood c a 1833

Å vise tegn på velvære, riktig hygge seg; helst over andres ulykke. På dansk betyr å kroe seg å blåse seg opp, gjøre seg viktig (se ODS), og det er oftest slik det blir forklart i norske ordbøker, selv om jeg ikke kan se uttrykket brukt på denne måten her i nyere tid. Riksmålsordboken oppgir begge betydningene.

I Dichmans Regler for retskrivningen (1799, s. 6) kan vi lese et eksempel: «hun kan ret kroe sig som en kalkonsk Hane». Eksempelet kro seg som en hane finner vi også i Norsk ordbok (2005). Kroen er en utposing på spiserøret hos noen fugler (vi får formode at kalkonske høns er blant dem) som fungerer som en midlertidig lagringsplass for mat. Hvis man som «visse fugle: viser sin fyldte kro, puster sin kro op», som er helt pussige eksempler fra Den Dansk Ordbog, er bildet likevel mer forståelig, siden enkelte fugler (f.eks. fregattfuglen) faktisk blåser opp halsen (dog ikke kroen) for å briske seg for damene. Vanligvis er det fjærene som blåses opp for å virke større (eller for varmeisolasjon). En velfylt kro gir  kanskje også en viss grunn for enkelte andrikker til å vagge fornøyd for da har den mat for en tid.

Wergeland brukte det i velværebetydningen i fortellingen Gamle Jomfruer (1833), der mannen utsatte et besøk «… for at kroe sig deslængere i Gjæstebudsklæderne». Wergelands beste fiende, Welhaven, legger muligvis noe tilsvarende i ordet (skjønt oppblåst passer også) da han bruker det året etter i Norges Dæmring (1834):

Og uden Kraft og uden mandig Tanke
Henstirrer Mængden paa de stærke Fjelde,
Og kroer sig af en ubegrændset Vælde,
Hvergang den sidder der og rider Ranke,

Ellers er det altså mange eksempler på å kroe seg over andres uhell, som vist i Mona Langes oversettelse av Ben Okris Den sultne veien (1993, s. 141): «Han forbannet deres egoisme og bedyret at de bare var kommet for å kroe seg over hvor mye verre vi hadde det enn dem.» Det blir nesten som en krysning av uttrykkets to betydninger og viser kanskje en sammenheng.

Malapropos er kalkonske høns det tidligere navn i Skandinavia for kalkun, benevnt etter den indiske byen Kalikut (som egentlig heter Kozhikode). Det kan tyde på en forveksling mellom India og Vest-India (Mexico), der kalkunen kommer fra. Om det er litt pinlig, kan det være en trøst at de engelskspråklige landene plasserte fuglen i Tyrkia. Antagelig er det hverken noe å blåse seg opp for eller kroe seg over.

* Illustrasjon av Thomas Hood, Comic Annual 1833

.

Kroe seg

Babelsk forvirring / babbel, å bable

Cornelis Anthonisz 1547, Rijksmuseum Amsterdamengelsk: babel; tysk: babylonisches Sprachengewirr

Fullstendig forvirring, språklig kaos. Fra 1. mosebok kap. 11,4 (2011):

«Og de sa: ‘Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!’ Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: ‘Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!’ Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.»

Ordet babel skal altså etter GT hatt betydningen forvirring før det ble navnet på hovedstaden i Babylon, og i så fall er uttrykket babelsk forvirring en pleonasme. I Merriam-Webster, etymonline oas. oppgis det som fra akkadisk bāb-ilu, guds port, men andre igjen (f.eks. Mills et al. 1990, s. 81) mener at det faktisk stammer fra et hebraisk ord (bālal) som skal bety forvirring, og i så fall er det ganske forvirrende. Uansett hva som er rett, betyr det utvilsomt det i dag, særlig en språklig sådan. Den eldste bruk jeg har klart å finne, er i Welhavens Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik fra 1832 (s. 85), der han går sterkt imot å fornorske og ta i bruk dialektuttrykk i skriftspråket: «og hvilken Babels Forvirring maatte der ikke opstaae hvis enhver Forfatter paa denne Maade vilde gjøre sit Hjems idiomer gjældende?».

Ludvig Kr. Daa skrev i et politisk skrift i 1846, (s. 7): «Derimod udtrykker det, som hidtil er ytret om ellevte Storthing, kun en babelsk Forvirring mellem to Partier, der afvige i saa meget, at det endog er tvivlsomt om de to forstaa hinandens Mening.» Politikk har ikke forandret seg stort på 170 år. Noe tidligere er det å finne som Babylonisk Forvirring i Morgenbladet 12. januar 1844 der H.J. Hofgaard siterer fra en avhandling kalt Nogle Ord om Agerbrugets Tilstand i vort Fædreneland som skal være utgitt i Drammen 1843. I Morgenbladet 24.1.1849 ser man varianten «babylonsk Vilrede». Morsommere i en anmeldelse av en oppsetning av Daniel Aubers opera L’ambassadrice kan man lese i Den Constitusjonelle 24.01.1861: «Med Puddelhundeskind paa Hovedet fremsagde han sin Rolles italienske Floskler med engelsk Pronunciation, og jeg er vis paa, at en egte Bro[d]er Jack vilde om han fra Galleriet havde hørt ham, hilset ham som Landsmand. Der er stor Forskjel paa en babelsk Tungemaalsforvirring og paa en kaudervelsk Tunge.» (Librettoen er for øvrig på fransk, ikke italiensk, så enten sang han virkelig dårlig eller anmelderen var gått på gjestgiveriet (puddelhundskinn?) i stedet.)

Camilla Collett i Et undersøisk Parlament (1863, s. 8), en vittig fabel der  fisk og skalldyr debatterer enkepensjonene (politikk har igjen ikke forandret seg stort): «Det var et trykt Blad, en avis, der ved et flygtigt Overblik syntes at indeholde de sædvanlige Bladanoncer. Sproget ingenlunde, som jeg befrygtede, et originalt, forhen ukjendt og følgelig ikke for nogen jordisk Sproggransker tilgjængeligt Sprog, det bestod meget mere i en Blanding af alle Nationers Idiomer, men i saa babelsk Forvirring, at jeg mistvivlede om at kunne bringe noget Forstaaeligt ud deraf.»

Ordet babbel, å bable, er oppført likt med betydningen «tale uforstaaelig, pludre, sludre» i von Aphelens Kongelig Dansk Ord-Bog fra 1764. Litt overraskende er det ifølge de Caprona (2013) opprinnelig et lydord, det finnes i en lignende form på fransk, engelsk, tysk, sen latin m.fl. Tilsvarende i OED: «No direct connexion with Babel can be traced; though association with that may have affected the senses».

Arnulf Øverland raljerer i Hvor ofte skal vi skifte sprog? (1948) over Enok Opsunds nye ordliste: «’Hvordan’ bør man ikke si. Det heter ‘åssen’. Og ‘hvorfor’ heter ‘åffer’. Mange mennesker har aldri lært å snakke rent. Det er sinkenes babbel vi skal lære.»

* Illustrasjon: Val van de toren van Babel av Cornelis Anthonisz 1547, Rijksmuseum Amsterdam

[Redigert: Artikkel i Morgenbladet 1844 av H.J. Hofgaard siterer Nogle Ord om Agerbrugets Tilstand i vort Fædreneland lagt til 23. oktober 2016, 3. november 2016: Welhavens bruk lagt til.]

Babelsk forvirring / babbel, å bable