Der pepper’n gror

helvete er løs Robert Cruikshank the universal songster 1828

engelsk: go jump in the lake!, tysk: geh hin, wo der Pfeffer wächst!

Dra dit pepper’n gror er en mild profanitet med samme anvendelse som å ønske noen til helvete. Da en fransk forskergruppe brukte Xeroradiografi på hodeskallen til Ramses II i 1977, viste det seg at nesen hans var stappet med pepperkorn (Beckett, Paleoimaging 2010, s. 32). Kanskje balsamererne ville sikre seg hvor faraoen havnet i etterlivet, eller kanskje de bare mente pepper var egnet til å bygge opp nesen med.

Uttrykket ser ut til å komme fra tysk, der det er flere eldre eksempler. I von Grimmelshausens Simplicius Simplicissimus (1667, 3. bok, kap. 20) kan en se at uttrykket er blitt vanlig nok til å bli spilt på: «Bis du mit deinen Beweistümern fertig bist, so bin ich vielleicht wo der Pfeffer wächst». Det eldste jeg har funnet er i fransiskanermunken og satirikeren Thomas Murners Die Narrenbeschwörung (1512, s. 166 (55,21)): «Ach gott wer der im pfefferland, / Der das spil zûm ersten erfand!», Akk Gud var han i Pepperland som spillet først skapte. Omtrent på samme tid hadde Murner tatt en moderat posisjon i kontroversen mellom humanisten Johannes Reuchlin og en kristendøpt jøde, som var blitt rabiat antijudaist og mente at alle hebraiske bøker skulle brennes (E. Voss 1927). Denne striden, som etterhvert engasjerte de fleste humanister og deres motstandere i Europa, avstedkom noen anonyme skrifter til støtte for Reuchlin publisert som Epistolae obscurorum virorum; Mørke menns brev (ca. 1514, s. 66, XXV), hvor en linje lyder: «Utinam omnes poetae essent ibi ubi piber crescit», jeg ønsker alle poeter var der pepperen vokser. Denne utgivelsen besto av flere fiktive brev som latterliggjorde og angrep jødehateren og hans støttespillere, og er opprinnelsen til uttrykket mørkemann. Den nyfrelste mørkemannen selv het, av alle ting, Johannes Pfefferkorn.

Våre myndigheter i København hadde nok sine preferanser i saken, og nevnte humanistiers verker ble ikke utgitt her (det ble derimot Pfefferkorn), og ingen ble ønsket dit pepperen gror på dansk på en god stund.  I Moth (ca. 1700) finnes: «s. ond. gud give! du varst, som peber vokser», men jeg har ikke klart å finne annen anvendelse fra 1700-tallet. Det var nok vanligere å be folk dra til Blokksberg. Eldste funn deretter er i J. Storm Wang Skjebnen og mennesket (1. del, 1860, s. 246): «Jeg var tilfreds, at Donner und Blitz var, hvor Peberet gror, thi da havde jeg været befriet for at ty til dette Rede», og på 1860-tallet ser man flere former i avisene. Helt som vi bruker det i dag, er det i en oversettelse av tyske E. Marlitts (Eugenie John) Gjennem mørke til lys, eller Kjærlighetens seir (1870, s. 98): «Fru von Herbeck […] anbragte sig derpaa uforstyrret ved siden av de andre, uten hensyn til at de fremmede sikkert ønskede hende der hvor pepperen gror.»

Falk og Torp skriver i sin etymologiske ordbok (1906, s. 52) at pepperens land i talemåten viser til Guyana, og cayennepepperet derfra. Jeg ser ikke helt nødvendigheten av å knytte det til noe bestemt sted, men da uttrykket altså var i bruk før utnyttelsen av Sør-Amerika var kommet ordentlig i gang virker påstanden urimelig. Svart pepper (piper nigrum) har opphav i Sør-Asia, antageligvis India, men i dag produseres en tredel av all pepper i Vietnam (worldatlas.com). Pepper gror for øvrig fint på Madagaskar, i Brasil og andre tropiske land, men alltid langt vekk, som vel er poenget med talemåten; altså langtvekkistan. Eller Ytre Enebakk. Det må da gro pepper i Ytre Enebakk?

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Universal Songster, 1828

Reklamer
Der pepper’n gror

Død og pine, pinadø

kittelsen tønne

engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter

I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine.

I folkeboken Jesu barndomsbog (utgitt av Ghemen, den første boktrykker i Danmark-Norge, 1508) er eksempelet jeg har funnet som eldst: «Jomfrw maria sagde mijn kære søn iegh kan ey wære vthen sorg nar ieg hører tale om thin død oc pine», men det er såpass utbredt i våre første trykte bøker, at det antageligvis er en del eldre. Videre slik f.eks. i Poul Ræffs oversettelse av Pfefferkorn Iudeorum secreta (1516 s. 16): «syn bittheræ død oc pynæ» (Ræff var for øvrig bror til Oslos siste katolske biskop og første lutherske superintendent Hans Rev); Hans Christensen Sthen, Christelige oc vdkaarne Bøner (1577 s. 64): «ved sin bittre Død oc Pine haffuer skaffet oss en euig Forløsning». Eksemplene fra 1500-tallet er altså mangfoldige, som en helt reell og hverken parodisk eller sarkastisk påminnelse om lidelsene påført Jesus (Gud er i treenighetsperspektiv å betrakte som Jesus i denne sammenhengen). Antageligvis har ordparet død og pine etterhvert blitt brukbart for alt forferdelig. Betydningsovergangen har nok skjedd gradvis, selv om det er vanskelig å peke på akkurat når det skjedde. Jeg synes vel Petter Dass’ anvendelse viser tendensen til utvanning i Over Cancellie Raad Albert Angell, 1705 (Samlede verker b1, s. 351): «At hand, som nu qvitteret har / Sit Huus og alle sine, / Og giort sin sidste Regning klar / Ved Jesu Død og Pine, / Nu leve skal een gieldfri Mand / Og aldrig kræves meere».

Som et rent utbrudd, en interjeksjon, måtte jeg lete hos Henrik Wergeland, som i farsen Ah! (1827) lar Depositurus si «Men Død og Pine! hvad gjorde jeg, jeg?». Men kort etter ser det ut til å være helt vanlig slik. Hos Henrik Ibsen først i Kjærlighedens Komedie (1862, III): «Ja Død og pine!», og mange ganger siden. Bjørnstjerne Bjørnson sier om Victor Hugo i et brev 13.3.1880: «Død og pine, han er jo en heros!» (G. og E. Brandes brevveksling, 1939, s. 107). Hans Jæger benytter det for en aha-opplevelse, et eureka! i Fra Kristiania-Bohêmen (1885, s. 63): «Der havde jeg det! Død og pine – jeg tog en stor slurk toddy –: gaa iland og studere, ta filologisk embedsexamen og bli lærer om formiddagene og læse romaner hele eftermiddagen.» Ja, det læreryrket!

Det var neppe en særlig sterk ed på tiden før forrige århundreskifte, men ved det siste virker det mest parodisk. En gjennomgang av anvendelsen i skjønnlitteratur fra året 2000 viser at det nesten kun brukes i oversettelser. Selv om det kan være berettiget i enkelte tilfeller, stiller jeg spørsmål ved hyppigheten så lenge det knapt finnes i dagligspråket annet enn for komisk effekt, jf. kaptein Haddocks omfangsrike banning i Tintin, eller som det står i Adresseavisen 27.10.2011 om Spielbergs Tintin-filmatisering: «For godt voksne er det sikkert sjarmerende, for yngre litt eksotisk, å møte en actionfilm hvor figurene bruker: ‘Død og pine!’, ‘Suppegjøk’ og ‘Spekesild og sardiner!’ som kraftuttrykk.»

Ordet pinadø er nok et derivat fra det samme, (snudde), pine og død, (f.eks. Brorsons salme 9 i Hans Nielsen Hauge (1819, s. 15): «Jesu Pine, Død og Blod» – det er som poenget er å velte seg i gruen). Pine-død er alt i Moths ordbok fra ca. 1700 omtalt som «en bandemâde». Hos Wergeland Stockholmsfareren No. 2 (1837, II,5) samskrives det: «Elises Navn, Pinedød! Nu, har jeg s’gu aldrig hørt Magen». Ordet fortsetter sin omvandring og får sin a i Maurits Hansens «Tone» fra 1842 (Noveller s. 397): «Nej naa gjør Du, bitter Pinadød, Lodserne stor Uret», mister en d i Garborgs «Stordaad» (Forteljingar og sogur, 1884, s. 81): «Nei, dette maa pinedø ha en Ende!», og får sin endeform (sålangt) i Mons Litlerés «Lange-Tønnes» (Smaastubbar 1, 1889, s. 26): «Det er pinadø best eg gifter meg att!».  Eksemplet fra Hansen gir en annen vending, nemlig bitter pine (og død) som var et uttrykk på egne ben i lang tid (og med varianter som bitter-død og lignende tristesse). Det gir unektelig noen assosiasjoner til dagens splitter pine.

Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Guldfuglen fra Asbjørnsen og Moes Eventyrbog for Børn, 1883

Død og pine, pinadø