Ikke vite sin arme råd

lerum-1904-sancho-e-kraemmer

engelsk: be at one’s wits’ end; tysk: mit seiner Weisheit am Ende sein

Ikke vite hva man skal gjøre, ikke se noen utvei på problemene. I denne frasen, som uttrykker fortvilelse og rådvillhet, er ordet arm selvfølgelig i betydningen fattig, stakkars, slik som i matretten arme riddere, og ikke kroppslemmene. Tilsvarende har nok utallige barn (meg selv inkludert) misforstått salmen Her kommer dine arme små av Hans Adolf Brorson (1732), og ifølge salmebloggen på religioner.no endret faktisk Norsk Salmebok i 1985-utgivelsen førstelinjen til «Her kommer, Jesus, dine små» på grunn av forvirringen (jeg antar at alle barna hørte og forsto de subtile kommaene og ikke antok at det var Jesus som kommer her, men dem selv). Heldigvis er dette reversert i 2013-utgaven. Uten arm kan jeg finne bruk av å ikke vite råd i en folkevise på vestnorsk dialekt trykket i 1647, Lante oster i Kraakelund (Rabnabrydlaup), der bjørnen er redd for å få våte bukser: «‘Skal æg sømja den breje Fior / Voet da verte mi Buxa’, / Biødnen viste inge Raa i Skogien».

Utrykket brukes alltid i negert form. Det kan virke uvant at pronomenet er felleskjønn (sin/min/vår), og ikke intetkjønn (sitt/mitt). Men som intetkjønn er det eldste treffet i NB, et insendt dikt i Morgenbladet 17.1.1840 Smaafuglene paa Juleneget, beskjedent signert Henrik W.: «De traf den Huusmand i bitter Graad: / ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad!’». Samme år, i avisen Den Constitutionelle 6.11.1840, der skribenten klager over sin nesevise og jålete sønn, benyttes min: «Havde han saasandt Skjæg, er jeg vis paa han lagde Moustacher an. Jeg ved ikke min arme Raad med ham; jeg faaer vel den Sorg, kan jeg tænke, paa mine gamle Dage at see ham med Glacéhandsker». I Moths ordbok fra ca. 1700 er kun felleskjønn oppgitt. Vi ser tilsvarende i uttrykksmåten det blir vel en råd med det eller det er ingen annen råd. Moth har for øvrig eksempelet «Hand vêd sig ingen gode râd mere», som er frasemessig er ganske likt.

Asbjørnsen og Moe bruker sitt i eventyret De tre Mostre (Norske Folkeeventyr bind 1, 1843, s. 70): «Der sad hun nu og græd og var bedrøvet og vidste ikke sit arme Raad». Camilla Collett i Amtmandens Døttre (1855, s. 97): «Kan du huske dengng vi væltede i Tomsbakken, Skjækerne gik af, og vi stod der i det Græsseligste Veir, og vidste ikke vort arme Raad». I senere utgaver, er ordene endret til sin/vår, og annet vil nok klinge helt feil i dagens ører, Asbjørnsen og Moe endret det selv til 3. utgaven i 1866.

Kjønnsforvirringen har sin språkhistoriske bakgrunn, som svartjenesten i Språkrådet forklarer slik i e-post 7. oktober 2016:

«I gammelnorsk er dette et entallsord i intetkjønn. Det ble mye brukt i flertall, og ‘sine råd’ het ‘ráð sín’. Det er nøyaktig samme form som uttrykket ville hatt om ráð var et hunkjønnsord som stod i entall (sín var altså både hunkjønn entall og intetkjønn flertall). Det er som om ‘sine råd’ i intetkjønn flertall skulle hett ‘si råd’ i dag.

Heller ikke semantisk er det alltid så lett å skille mellom ráð i flertall og råd i entall. Da grammatikken ble forenklet etter gammelnorsk tid, ble tolkningen gjerne entall.

[…]

Western 1921 [s. 400] viser godt den blandingstilstanden riksmålet/bokmålet kom til å stivne i. Han registrerer intetkjønn hos Kielland og Egge, men hovedmønsteret er felleskjønn, og i 1915 er det et klart råd å skrive ‘min arme raad’.»

Didrik Arup Seip skriver i Norskhet i sproget hos Wergeland og hans samtid (1914, s. 116). «Som i æ[ldre] da[nsk] vakler W. ved ordene Sekund (secund) og Minut (n. folkemaal hankj.). W. bruker mot alm. norsk sprogbruk intetkj. i uttrykket ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad’»

Klisjeen virker mindre brukt i Danmark, kanskje er den der en norvagisme. Eksempelvis er Helge Rodes dikt «Drøm» fra samlingen Hvide Blomster (1892, s. 79) eldste eksempel i ODS: «Jeg skal male dig Natten, den triste, / saa du ved ej din arme Raad». Rode tilbragte store deler av oppveksten i Norge, etter at moren giftet seg for annen gang med den norske skribenten Erik Vullum.

* Illustrasjon: Gustav Lerum, Sancho, fra E. Kræmmers Kram, 1904

Redigert 2.2.2017: Anvendelse av ikke vite råd fra 1647 lagt til.

 

Ikke vite sin arme råd

Skyte gullfuglen

com an 1838 hood what is worth doing at all

engelsk: to hit the jackpot; tysk: das große Los ziehen

Å ha skutt gullfuglen betyr at man har hatt stort hell, kommet i særdeles heldige omstendigheter.

Gullfugl, brukt billedlig, synes en gang å ha dreid seg om å gjøre et såkalt godt parti, altså å ha giftet seg til penger, eventuelt benevnelse på en man kan nyte økonomisk fordel av, og fuglen trengte slett ikke skytes, bare fås fatt i. I denne betydning ser jeg det først brukt av Chr. Winther i diktet Jacob og Lone (1832, her 1854 s. 282): «Du fange kan din Guldfugl, og vorde Lones Mand», videre en kortspiller i B.S. Ingemanns Landsbybørnene (1852, s. 69): «Ikke en eneste Guldfugl iaften, som det kunde være Umagen værd at plukke». Gullfugl har også kunnet bety en gullmynt (von Schmid 1860, s. 94): «‘Jeg har rigtignok ingen Dompap at give dig, men her er en anden Guldfugl, vil du have den?’ sagde hun og stak en blank Guldpenge i Haanden paa ham». Som symbol for lykke er gullfugl i hvert fall brukt av H.C. Andersen i romanen O.T. (1836, s. 232): «Nu reise vi snart, og fange da Glæden, den deilige Guldfugl!», og kanskje kan man tolke det inn i eventyret kalt Gullfuglen (som finnes i varianter både hos Asbjørnsen og Moe, så vidt jeg kan se først publisert i Asbjørnsens Juletræet for 1850, s. 58, og brødrene Grimm 1812, som igjen skal ha basert seg på Günthers Kindermährchen fra 1787). Men ingen steder blir altså fuglen skutt.

papageienschiessen tresnitt fra 17 århDet man derimot skjøt i gamle dager, var papegøyer. I Norge er dette dokumentert i Edvard Edvardsens Bergens Beskriffvelsis Anden Part (1684, s. 342) for året 1625: «Fierde Pintzedag, der Papegøyen vaar afskiødt, opstigede Tree Tydske Tømmermænd op ad Stangen, oc alle tre fulde ned, dog at dend anden falt den som først faldt ned paa Hofuedet, oc begge døde, mens den Tredie som sist faldt dennem begge, blef wed Lifuet, oc frisk oc Sund gick hiem.» Han sov nok godt den natten.

Utgangspunktet her er en konkurranse der en papegøye (eller en annen fugl/fuglefigur) ble anbragt på toppen av en stang, og vinneren var den som kunne skyte den ned. Ifølge en artikkel av Dag-Geir B. Knudsen (uten kilder, publisert 14.9.2010 og tidligere trykket i Bergensavisa) kan tradisjonen dateres tilbake til slutten av 1400-tallet, bragt dit av tyskere, og den opphørte i 1824: «Seierherren i denne ærverdige skytingen fikk senere tittelen ‘Fuglekongen’ etter at kong Christian kvart deltok i det herrens år 1599 med stor iver». Samme artikkel tilskriver bergenstradisjonen med å klatre opp mastene på Festplassen på 17. mai denne hendelsen i 1625. Slik fugleskyting, der vinneren fikk tittel tilsvarende fuglekonge (Papageienkönig i Tyskland og Captain Popinjay i England), var utbredt i Europa i hvert fall fra senmiddelalderen, og fuglen er benevnt som papegoyen på tysk i hvert fall siden 1480 (Mithoff 1867, s. 235). Otto Kalkar (1881–1907) har et eksempel fra 1517: «so skall the strax gange nedher til papegoyen, oc skydhe henne aff, oc føles siden at i byen bode papegoye koninge oc meygreffuen», men kildeangivelsene hans er ugjennomtrengelige.

Som metafor for hell og lykke er det først dokumentert brukt av Holberg (Første Samtale 1728, s. 5): «Men I indbilder Jer, at I har alleene Lykken i Lummen, og at det er Jer alleene given at skyde Papegoyen af», og i komedien De u-synlige (1731, III,3): «Ney Herre! I har skudt Papegoyen. Jer Troskab er bleven rigelig belønned. I er, næst mig, den lykkeligste Mand paa Jorden.» Kalkar har også et eksempel på betydningen av å ha lykken med seg som ut fra rekkefølgen er eldre enn Holbergs, men uten år og ikke mulig å gjenfinne.

Ettersom papegøyeskytingen opphørte og jakten på gullfugler formodentlig tiltok, er det kanskje naturlig at disse to klisjeer smeltet sammen. Slik først hos Kitty Lossius, Frøken Snobb og hjerterdame (1925, s. 168): «Hvor Stenersen ser strålende ut idag! Men så vet De jo også at De har skutt gullfuglen». Det hele er nok mer sørgelig for fuglen selv, som er skutt, men ingen synes å tenke på den siden av saken.

* Illustrasjon: Øverst: Thomas Hood, The Comic Annual 1838; nederst: tresnitt fra 1600-tallet

.

Redigert: Opplysningene fra Otto Kalkars ordbok er lagt til 13. juli 2016

Skyte gullfuglen