Prokuratorknep

engelsk: pettifogging, chicanery; tysk: Winkelzug

«Hvad de mig som Kritiker tillagte Prokuratorkneb angaaer, maa jeg spørge: Hvad er Prokuratorkneb? Bruge Prokuratorer Kneb og for dem særegne Kneb?» spør Nicolai Wergeland i Tillæg til “Forsvar for det Norske Folk” (1836, s. 17). Les videre “Prokuratorknep”

Prokuratorknep

Alle gode ting er tre

to friere Robert cruikshank the universal songster 1828

engelsk: third time lucky (every perfect thing is threefold); tysk: aller guten Dinge sind drei

En klisjé for at noe forekommende tre ganger eller ved den tredje anledning innebærer hell. Brukes gjerne før et tredje forsøk, så etterfulgt av på det fjerde skal det skje! og til slutt på det femte gjelder det! før man gir opp. Tallet tre er blant de mest brukte verdier i overtroens tallmagi, jf. folkeeventyrene, den hellige treenighet, trikotomien i filosofien, buddhismens tre juveler, skilsmisseformen talaq, tre ganger hurra!, osv. Les videre “Alle gode ting er tre”

Alle gode ting er tre

Ingen kjære mor

ingen kjære mor

Når det ikke hjelper med bønn og sutring og virkeligheten er nådeløs og tøff, da er man i en situasjon hvor det ikke er noen kjære mor.

Eldste forekomst jeg finner på dansk og norsk er i Jens Baggesens Jeppe (1785, 10,75): «End Hunden Jeppe, som trods alle Noder, / Trods al hans Giøen, Springen og Allarm, / Brød sig om ingen kiære Moder, / Men bandt ham fast med Grimen til sin Arm.» Et eksempel 100 år senere gir Amalie Skram i Constance Ring (1885, s. 113): «‘Nu skal vi gaa, Mejer; her nytter ingen kjære Mor, Fru Blom vil ha det,’ sa Lorck i Døren, og bar sig som en Skolegut, der er ivrig i Tjenesten.»

Øystein Rottem skriver om forfatterskapet til Jonny Halberg i Norges litteraturhistorie (1998, s. 763) slik: «Her er ingen ‘kjære mor’ eller forloren familieidyll, men all hardkokt tale og all ‘skitten realisme’ til tross dirrer teksten av en bunden varme.»

Norsk ordbok (Guttu 2005), Bevingede ord (2013), Riksmålsordboken, de Caprona (2013) og, med forbehold, dansk ordnet gir forklaringen at det er en forvanskning av et juridisk uttrykk: Her hjelper ingen kjære(mål) – saken kan ikke omstøtes eller kjæres (ankes). I Våre arveord av Bjorvand og Lindeman (2000, s. 458) beskrives etymologien til ordet kjære (i betydningen klage) til det germanske kerjian: jamre, klage, og i avledede former i slekt med norrøn kor, sorg, sykeseng og det engelsk care. Også Bjorvand, med støtte i Falk og Torp (1903, som sikkert er opphavet til teorien), indikerer at kjæremål kan være opprinnelsen til kjære mor. Kjære som klage skal ha blitt et ukjent begrep (selv om det fortsatt er helt vanlig i bruk i domstolene og det juridiske språket) og kjæremål misforstått som kjære mor: Her nytter det ikke å rope på mamma!

På nederlandsk finnes likefullt uttrykket daar helpt geen lievemoederen aan som betyr helt det samme, og brukt omtrent slik av dikteren de Brune i 1636 (s. 458): «‘T en baet by hem gheen lieve-moertjen». Det er dokumentert i Proverbia communia, en samling nederlandske ordspråk utgitt i 1480 (Suringar 1864, s. 56) som Daer en es gheen liefmoederen aen, og med flere lignende varianter fra litteraturen (Stoett 1923, s. 560). Tilsvarende skal finnes i en plattysk samling fra noen år senere. Det gjør at jeg tviler sterkt på den juridiske misforståelsen som forfektes i avsnittet over. Det er nok bare den elskelige mamma som ikke kan komme til unnsetning, uavhengig av skrik og skrål og kjæremål.

* Tegning av Andreas Bloch (1860-1917)

.

Ingen kjære mor

På stående fot

på stående fot 2engelsk: on the spot, extemporaneous; tysk: stehenden Fußes, aus dem Stegreif

Straks og uten forberedelse. Duden: 7 (2015) oppgir at det er en låneoversettelse fra det latinske stante pede, som i eldre tysk domstolsrett innebar en anke der den dømte stående og umiddelbart måtte protestere mot dommen for at den ikke skulle bli rettskraftig.

Man kan undres over hvorfor det kun er én fot man skal stå på på norsk (og dansk og svensk), og det er nærliggende å spørre hva som skjer på liggende fot. Det gjør seg neppe i  rettssalen  på den ene eller andre måten.

Herman Weigere viser i En Ræffue Bog (Reveboken, 1555) at uttrykket allerede da har fått sin nåværende betydning (selv om sammenhengen tilfeldigvis også er slags rettssak over Mickel Ræff, «den ærløsse tiu»):

Hand pleyer altid at være stolt aff mod,
Wi ville hannem forfølge paa stande fod.
Alt om den skade han haffuer voss giort,
Saa bliffuer han Hengt uden Vestre Port.

Å forfølge noen på stående fot kan umulig være effektivt, men vi kan vel anta at Weigere tilsikter en rettslig forfølgelse. I Qvislin, Solatium Relapsorum (1697, s. 27) faller man faktisk på stående fot: «… de jo paa staaende foed falde ned for deris Gud ok sørge for Synden». Holbergs bruk gir muligvis tilsiktet komikk i Mester Gert Westphaler eller Den meget talende Barbeer (1723, IV,8): «Gak derfor nu paa staaende Fod lige derhen». Gak nu hen er en passant et uttrykk vi sørgelig og til savn har forlatt. Paa staaende foed er oppført i von Aphelens Kongelig Dansk Ord-Bog (1764, s. 127), og fra da forankret i ordbøkene.

Peder Schinnerup, Plan til et Norsk Universitet (1812, s. 111): «Det vilde, i mine Tanker, være en urimelig Fordring, at en Candidat ved Hoved-Embeds-Prøven, foruden Embeds-Studierne, tillige skulde gøre Rede for sine Philosophiske og profane-philologiske Indsigter, forklare Homer, gøre paa staaende Fod astronomiske Beregninger.» Og år for år siden Det Kongelige Frederiks Universitets etablering (i 1811, nå UiO) forventes det stadig mindre av studentene i Norge; det er vanskelig å tro de i våre dager må beherske noe som helst annet enn det å kunne stå på ett ben og protestere.

* Illustrasjon: utsnitt av omslaget til Fr. Schimdts Nach Darwin’s Lehre

På stående fot

En for alle, alle for en

defenestrasjon

engelsk: one for all, all for one; tysk: einer für alle, alle für einen

Uttrykk for at man står samlet og solidarisk bak hverandre. Utbredt motto i store deler av Europa på 1800-tallet.

Etter en storflom i Sveits i 1868, der den latiniserte formen Unus pro omnibus, omnes pro uno ble brukt som parole for hjelpetiltakene, ble det et uoffisielt motto for landet. I Alexandre Dumas’ populære føljetongroman De tre musketerer fra 1844 var dette musketerenes motto, noe som kan antas å ha bidratt til utbredelsen, men det var godt kjent før, særlig som juridisk uttrykk for solidaransvar i flere bestemmelser i Chr. Vs Danske Lov fra 1683, jf. Holbergs Moralske Kierne 1715, s. 219: «Ere der fleere Forlovere for en Sum Penge, (siger den Danske Lov) da staar det udi Creditorens Magt at søge enten En for Alle eller Alle for En», og tilsvarende i Norske Lov fra 1687 (NL 1-21-13). Forklaringen på oppslaget solidaire i von Aphelens Dictionnaire Royal (1775).

Uttrykket ble brukt allerede ved Den andre defenestrasjonen i Praha i 1618, der representantene for protestantene leste opp et brev hvor de ordrett slik lovet solidarisk å støtte hverandre mot undertrykkelse før de kastet de katolske emissærene ut av vinduet (Helfferich 2015, s. 13). (Derav navnet de-, «fra, ut av» og fenestra, «vindu», en særlig pragersk øvelse.) Emissærene overlevde fallet på 21 meter. Mirakuløst ifølge katolikkene, fordi de landet i en dynge kumøkk ifølge protestantene. Dermed var tredveårskrigen i gang, og det passer jo bra siden Dumas’ roman foregår nettopp i denne perioden.

Kanskje var Shakespeare aller først; i The Rape of Lucrece står det: «The aim of all is but to nurse the life/With honour, wealth, and ease, in waning age;/And in this aim there is such thwarting strife,/That one for all, or all for one we gage». Det var i 1594.

* Tresnitt fra Wahrhafte Zeitung 1618, Den andre defenestrasjonen i Praha
En for alle, alle for en