Lykkens pamfilius

THE TRUMPET AND THE BASSOON Rowlandson 1796

engelsk: favourite of fortune, a lucky bird; tysk: Glückskind

En som har hellet med seg, begunstiget av lykken. Pámphilos er et mannsnavn som skal bety den som er elsket av alle, eller kanskje heller alles venn, av gresk pan, alt, alle og philein, venn. Det dukker opp i komedien Andria av Menander (død ca. 290 fvt.), som bare finnes som fragmenter (se T.B.L. Webster An Introduction to Menander s. 116). Vi kjenner bedre Andria av Terents (166 fvt., og oversatt av Mentz Rynning i 1755), en forviklingskomedie der den vakre og elskelige Pamphilus er en av hovedpersonene, som mot farens vilje til slutt får gifte seg med sin Glycerium, og man kan regne med at han følte seg som en heldiggris. Les videre “Lykkens pamfilius”

Lykkens pamfilius

Hundreogett ute

com an 1830 on the card rack

engelsk: The fat is in the fire; tysk: in Teufels Küche

Nå er hundreogett ute betyr at nå er ting ille, spillet er tapt. Hundreogén eller hundre og ett/én er et kortspill som går ut på å oppnå en poengsum på 101. Reglene kan leses i boken Bli vis (1950, s. 108), eller i kortversjon på SNL.

Evensberget og Gudersen skriver i Bevingede ord (2012) at det er en «talemåte som har sitt opphav i at man fra gammel tid har pleid å gi et visst overskudd ved beregning av runde tall. Et eks. på dette er tittelen på den orientalske eventyrsamlingen 1001 natt. Jf. også angivelse av tidsfristen År og dag […] Vår betydning av uttrykket skriver seg fra et kortspill som var særlig vanlig på 1600- og 1700-tallet og der det gjaldt å unngå å få 101 poeng.» Dessverre oppgis ingen referanser, så det er vanskelig å se nærmere på det, men det er interessant at det ser ut til å ha motsatt suksesskriterium av reglene oppgitt i den norske spillitteraturen om Hundreogén ellers. Det er en del historiske regler i den store kortspillbasen pagat.com hvor vinneren skal oppnå 101 (og et par hvor man skal unngå det) og som har andre likheter, men ingen som ikke også avviker mye fra den norske varianten.

Bevingede ords tidsangivelse kan i hvert fall se ut til å stemme. Et håndskrift i den Thottske Samling fra ca. 1700, sitert i ODS uten forfatterangivelse, er det eldste jeg har funnet. Jomfruens dyd lignes med det skjøre glass, og spillet er altså tapt om det får det minste støt:

Det skiere Jomfru Skiød
Den glaße skøre Rude
Faar den det mindste Stød
Da Hundred et er ude

Det er vel et pussig emne å benytte en lignelse fra hasardverdenen på. Charlotta Dorothea Biehl, som aldri giftet seg, men ikke synes meg særlig skjør av den grunn, tar frasen i bruk i sin oversettelse av Don Quixote (1776, s. 165): «[…] lad os nu kun skynde os herfra, og see til at faae et Herberge i Nat, Gud lade os kun komme til et hvor der hverken er Himmelsprættere, Spøgelser eller forhexede Mohrer; thi faaer de Klöer paa os igien, saa er hundrede og et ude». Denne første danske oversettelsen av Cervantes store roman, er sprudlende og intelligent, om kanskje i overkant fri og full av holbergske idiomer, men akkurat dette uttrykket har jeg ikke klart å søke opp hos ham.

Knud Knudsen, som ofte kalles bokmålets far, skriver i Mere om sprogsagen i Morgenbladet 11.1.1853: «Men – saasnart man vil tage ham paa Ordet og lade den gjennemtrænge Teatret, saa er 101 ude». Det er «Den norske Folkeaand» det er snakk om, som Knudsen mener en ikke navngitt aviskorrespondent ikke vil tåle å høre i teateret selv om han ellers agiterer for norsk språk. Camilla Collett i et essay om boken Lodsen og hans Hustru av Jonas Lie i Fra de Stummes Lejr (1877, s. 124): «Der havde staaet meget Ry af dette Skib, Elisabeth havde altid sværmet for at faa det at se engang. Hun udbrød nu, ikke anende at Løjtnant Bech er ombord, i naiv Beundring over det. Strax er Hundrede og Et ude.»

Klisjeen er uforandret i bruk i dag, som i Unni Lindells Rødhette (2004): «Fikk hun derimot mistanke om at hun ble forfordelt, var hundre og ett ute. Da skrek hun så tårene rant og feide papirklipp og dukker og binderser og sakser ned på gulvet og trampet rasende på dem.»

[Dette blogginnlegget er nr. 101 på klisjeer.no, sånn passe passende, altså.]

*  Illustrasjon:Thomas Hood, The Comic Annual, 1830

 

.

 

Hundreogett ute

Det politiske landskapet

europemap1870

engelsk: the political landscape; tysk: die politische Landschaft

Den politiske stemning eller tilstand i en avgrenset region på et gitt tidspunkt. Et landskap er billedlig sammensatt; skoger, fjell, jorder, daler og fjorder osv.: alt utmerket å ligne med et område politikken kan være broket og omskiftelig i.

Først finner jeg det i Knud Knudsen, Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856) «Og for det Andet er en Omvæltning en litterær Umuelighed, om saa Alle önskede den, heller idag end imorgen, fordi ‘Folkesproget’ har ligget udyrket i de mange Aarhundreder, siden vi blev et åndeligt og polittisk Landskab under Danmark, saa at det ikke paa en Gang vil kunne rumme alt det Indhold, som efterhaanden er indbragt i det dansknorske Sprog.»

Frasen ser ikke ut til å bli allmenn på norsk før rett etter krigen. Tor Strand, Vår vei heter Nordveien, Norge (1945): «Det er en bok om Norge sett utenfra, ‘klaret av minnet’, steget frem for hans indre øye, høyt rent ubesmittet, ikke som geografisk, men som politisk landskap, som den neste stats vogge og voksested.» Vanligvis er det gjerne snakk om hvordan makten er fordelt mellom de ulike partier og blokker som ligger i det når noen bruker uttrykket. Slik hos Hallvard Rieber-Mohn, Ossietzky – en studie i sivilt mot (1971): «Carl von Ossietzky ble aldri noe partimedlem. Skal han plaseres i det politiske landskap, må det bli i et ingenmannsland etsteds til venstre …»

Klisjeen er lite utforsket på engelsk og tysk, men jeg kan i hvert fall finne den brukt hhv. av James Fenimore Cooper i The Monikins fra 1835, og i Morgenblatt für gebildete leser fra 1849.

* Illustrasjon: Paul Hadol, tresnitt 1870. Satirisk kart over det politiske landskapet under den tysk-franske krig

Det politiske landskapet

Albuerom

albuerom

engelsk: elbow room; tysk: Ellbogenfreiheit

Plass til å utfolde seg eller manøvrere; figurativt for ikke å bli holdt fast. Hvorfor denne underarmsknoken har større krav på frihet enn andre knokler, som for eksempel kneet, virker umiddelbart ikke rimelig, men med tanke på alle spisse albuer vi møter er det kanskje naturlig.

Noen ganger skrevet alburom. I 1856 skriver språkreformatoren Knud Knudsen i en anmerkning i Haandbog i dansk-norsk sproglære (s. 336) at «[m]an har forarget sig over f. Eks. Alburum, Albuled, med udeladt e, og sagt, at det kunde læses som Al-Burum, Al Buled. Nu, saa kan man jo sætte Bindetegn mellem Ledene, i alle Fald i de Dobbeltord, der som saadanne er nye, og saalænge de er nye, for at man let kan se, af hvilke Ord de bestaar.» Vi er altså ennå ikke enige om skrivemåten, men det viser at albuerom alt dengang alt var i bruk, men særlig eldre finner jeg det likevel ikke i søkebasene.

Det eldste i nb.no er hos P.A. Munch som i Morgenbladet 25.5.1849 har en «bemerkning» til Ludvig Kr. Daas avhandling Danmark – russisk eller skandinavisk: «… og mon den Frisindede Deel af den russiske Befolkning, mon overhoved nogen russisk Undersaat fryder sig ved Visheden om, at der i Sibirien er albuerum nok for ham selv og Tusinder af hans Medborger?».

Jeg tar med Ibsens anvendelse i De unges Forbund (1868, I): «Vi er de unge. Vi ejer Tiden; men Tiden ejer ogsaa os. Vor Rett er vor Pligt! Albuerum for enhver Daadskraft, for enhver Vilje, som er af det stærke! Hør mig! Vi vil stifte et Forbund. Pengesækken har opphørt at regere i Sognet!» Fra 1872 er det inne i ordbøkene (Geelmuydens Engelsk Ordbog, s. 142).

Den engelske formen er ifølge Etymonline benyttet fra 1530-tallet. Shakespeare lar det være et åndelig behov i History of King John (1596, V,7): «Ay, marry, now my soul hath elbow-room; / It would not out at windows nor at doors.» Jeg synes det er fint. Alle som har kjent litt på at det kan være trangt for sjelen av og til, har vel også følt lettelsen når den så får mer spillerom.

* Illustrasjon av Peter M. Papin, 1866

Albuerom