Lykkens pamfilius

THE TRUMPET AND THE BASSOON Rowlandson 1796

engelsk: favourite of fortune, a lucky bird; tysk: Glückskind

En som har hellet med seg, begunstiget av lykken. Pámphilos er et mannsnavn som skal bety den som er elsket av alle, eller kanskje heller alles venn, av gresk pan, alt, alle og philein, venn. Det dukker opp i komedien Andria av Menander (død ca. 290 fvt.), som bare finnes som fragmenter (se T.B.L. Webster An Introduction to Menander s. 116). Vi kjenner bedre Andria av Terents (166 fvt., og oversatt av Mentz Rynning i 1755), en forviklingskomedie der den vakre og elskelige Pamphilus er en av hovedpersonene, som mot farens vilje til slutt får gifte seg med sin Glycerium, og man kan regne med at han følte seg som en heldiggris. Les videre “Lykkens pamfilius”

Lykkens pamfilius

Hundreogett ute

com an 1830 on the card rack

engelsk: The fat is in the fire; tysk: in Teufels Küche

Nå er hundreogett ute betyr at nå er ting ille, spillet er tapt. Hundreogén eller hundre og ett/én er et kortspill som går ut på å oppnå en poengsum på 101. Reglene kan leses i boken Bli vis (1950, s. 108), eller i kortversjon på SNL.

Evensberget og Gudersen skriver i Bevingede ord (2012) at det er en «talemåte som har sitt opphav i at man fra gammel tid har pleid å gi et visst overskudd ved beregning av runde tall. Et eks. på dette er tittelen på den orientalske eventyrsamlingen 1001 natt. Jf. også angivelse av tidsfristen År og dag […] Vår betydning av uttrykket skriver seg fra et kortspill som var særlig vanlig på 1600- og 1700-tallet og der det gjaldt å unngå å få 101 poeng.» Dessverre oppgis ingen referanser, så det er vanskelig å se nærmere på det, men det er interessant at det ser ut til å ha motsatt suksesskriterium av reglene oppgitt i den norske spillitteraturen om Hundreogén ellers. Det er en del historiske regler i den store kortspillbasen pagat.com hvor vinneren skal oppnå 101 (og et par hvor man skal unngå det) og som har andre likheter, men ingen som ikke også avviker mye fra den norske varianten.

Bevingede ords tidsangivelse kan i hvert fall se ut til å stemme. Et håndskrift i den Thottske Samling fra ca. 1700, sitert i ODS uten forfatterangivelse, er det eldste jeg har funnet. Jomfruens dyd lignes med det skjøre glass, og spillet er altså tapt om det får det minste støt:

Det skiere Jomfru Skiød
Den glaße skøre Rude
Faar den det mindste Stød
Da Hundred et er ude

Det er vel et pussig emne å benytte en lignelse fra hasardverdenen på. Charlotta Dorothea Biehl, som aldri giftet seg, men ikke synes meg særlig skjør av den grunn, tar frasen i bruk i sin oversettelse av Don Quixote (1776, s. 165): «[…] lad os nu kun skynde os herfra, og see til at faae et Herberge i Nat, Gud lade os kun komme til et hvor der hverken er Himmelsprættere, Spøgelser eller forhexede Mohrer; thi faaer de Klöer paa os igien, saa er hundrede og et ude». Denne første danske oversettelsen av Cervantes store roman, er sprudlende og intelligent, om kanskje i overkant fri og full av holbergske idiomer, men akkurat dette uttrykket har jeg ikke klart å søke opp hos ham.

Knud Knudsen, som ofte kalles bokmålets far, skriver i Mere om sprogsagen i Morgenbladet 11.1.1853: «Men – saasnart man vil tage ham paa Ordet og lade den gjennemtrænge Teatret, saa er 101 ude». Det er «Den norske Folkeaand» det er snakk om, som Knudsen mener en ikke navngitt aviskorrespondent ikke vil tåle å høre i teateret selv om han ellers agiterer for norsk språk. Camilla Collett i et essay om boken Lodsen og hans Hustru av Jonas Lie i Fra de Stummes Lejr (1877, s. 124): «Der havde staaet meget Ry af dette Skib, Elisabeth havde altid sværmet for at faa det at se engang. Hun udbrød nu, ikke anende at Løjtnant Bech er ombord, i naiv Beundring over det. Strax er Hundrede og Et ude.»

Klisjeen er uforandret i bruk i dag, som i Unni Lindells Rødhette (2004): «Fikk hun derimot mistanke om at hun ble forfordelt, var hundre og ett ute. Da skrek hun så tårene rant og feide papirklipp og dukker og binderser og sakser ned på gulvet og trampet rasende på dem.»

[Dette blogginnlegget er nr. 101 på klisjeer.no, sånn passe passende, altså.]

*  Illustrasjon:Thomas Hood, The Comic Annual, 1830

 

.

 

Hundreogett ute

Gå fem på

Gå fem på

engelsk: be taken in; tysk: sich hereinlegen lassen, auf den Leim gehen

La seg lure; tilsvarende å bli tatt ved nesen, gå på limpinnen, gå i baret.

Uttrykket er en del dokumentert fra 1940-årene. I nb.no er eldste treff i Akershus Amtstidende 16.03.1939 s. 7: «Et dårlig baklys og promillekjørerne gikk fem på. Follo politi hadde bilkontroll på Mosseveien igjen igår». I litteraturen finner vi det først i en oversettelse av Wodehouse’ Penger i skjul (1948, s. 77): «Jeg kan fortelle deg at hun har advart verten og sagt at hennes øyne hviler på ham, og at hvis han prøve å stikke til deg så meget som et forkrøblet kyllingbein, vil han gå fem på neste gang skjenkeretten blir behandlet i kommunestyret.» I Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 (s. 58) er det forklart med å tabbe seg ut. Slik er det også brukt i Arbeiderbladet 17.9.1946 s. 7: «På alle tungemål og dialekter bestilles telegrammer og sannelig må en holde ørene stive hvis en ikke vil gå fem på.» I dag er det nok mer oppfattet som å gå på et pek.  Hvordan man kan gå fem på noe annet enn klokkeslett, er uansett ikke særlig selvfølgelig.

Norsk språkråds Råd om språk (Landfald 1983, s. 71) samt Trytis Språkets ville vekster (1985, s. 114) og Marms Slang og sjargong (1962 s. 154) knytter talemåten til kortspillet Rødskjegg/Raudskjegg hvor man får fem straffepoeng for hver tabbe man gjør. Spillet skal ifølge Råd om språk også være kjent som Rev. Ingen av dem gir ytterligere opplysninger, men det gjentas i senere oppslagsverker som Bevingede ord (2012).  Som kortspill i Norge er Rødskjegg først nevnt i Ebba Haslunds Tøff kar, Petter (1958, s. 115), men uten å knytte det til frasen gå fem på. Kortspillboken Spillefuglen (1970, s. 123) kategoriserer det under svenske spill (også kalt «Fem opp») og beskriver greit spillets gang. Man begynner med 12 poeng og skal ned til null så fort som mulig. En rekke tabber, unnlatelser og tap underveis i spillet gir fem tilleggspoeng og derav da antagelig uttrykket å gå fem på. Det svenske nettstedet kortspelonline.se (26.5.2014) hevder også en svensk opprinnelse, fra 1920-årene, og foruten å angi reglene skriver de at «[s]peltekniskt är rödskägg en variant av nap (napoleon), som i sin tur är en förenklad form av euchre». Svenska Akademiens ordbok (SAOB) kan i hvert fall tidfeste spillet til en regelsamling fra 1949 (Werner og Sandgren, Kortoxen), men bare ut fra norske funn av uttrykket må det jo være eldre.

Rødskjegg var for øvrig tilnavnet på den tysk-romerske keiseren Fredrik I (1122–1190) Barbarossa, som betyr omtrent det samme på italiensk. Den osmanske beyen Oruç Reis (ca. 1474–1518) ble også hetende Barbarossa. Navnet skal ha oppstått som en misforståelse av tilnavnet Baba Oruç eller Baba Aruj (pappa Oruç) mens han hjalp store mengder jøder med å flykte fra Spania til Nord-Afrika etter Isabella Is Alhambra-edikt. I Europa er Oruç og hans bror Khair ed-Din primært beskrevet som sjørøvere, f.eks. på norsk Wikipedia, men det er en litt snever beskrivelse av mennene som senere ble admiral, Kapudan Pasha, og beylerbey (beyenes bey) og sikret et herredømme over Nord-Afrika for Det osmanske riket som varte nær 400 år. Om noen av disse eller andre rødskjegger har en sammenheng med kortspillet, må man kanskje prøve spillet for å finne ut.

* Illustrasjon av Thomas Hood, The Comic Annual 1831

 

 

Gå fem på

Ess i ermet / Ha flere kort i ermet

kort i ermetengelsk: ace up his sleeve, pull something out of a hat; tysk: ein Ass im Ärmel haben, noch einen Trumpf im Ärmel haben

Ha skjulte ressurser å ta av, noen flere knep å ty til. Å ha kort i ermet, og særlig esset som gjerne er det beste kortet, innebærer juks, men i dette uttrykket fortolkes det ikke noe klanderverdig inn i det, bare at man har flere ideer, hemmelige våpen eller overraskelser å trekke frem ved behov. Les videre “Ess i ermet / Ha flere kort i ermet”

Ess i ermet / Ha flere kort i ermet