Hundreogett ute

com an 1830 on the card rack

engelsk: The fat is in the fire; tysk: in Teufels Küche

Nå er hundreogett ute betyr at nå er ting ille, spillet er tapt. Hundreogén eller hundre og ett/én er et kortspill som går ut på å oppnå en poengsum på 101. Reglene kan leses i boken Bli vis (1950, s. 108), eller i kortversjon på SNL.

Evensberget og Gudersen skriver i Bevingede ord (2012) at det er en «talemåte som har sitt opphav i at man fra gammel tid har pleid å gi et visst overskudd ved beregning av runde tall. Et eks. på dette er tittelen på den orientalske eventyrsamlingen 1001 natt. Jf. også angivelse av tidsfristen År og dag […] Vår betydning av uttrykket skriver seg fra et kortspill som var særlig vanlig på 1600- og 1700-tallet og der det gjaldt å unngå å få 101 poeng.» Dessverre oppgis ingen referanser, så det er vanskelig å se nærmere på det, men det er interessant at det nevnte kortspil ser ut til å ha hatt motsatt suksesskriterium av reglene oppgitt i den norske spillitteraturen om Hundreogén ellers. Det er en del historiske regler i den store kortspillbasen pagat.com hvor vinneren skal oppnå 101 (og et par hvor man skal unngå det) og som har andre likheter, men ingen som ikke også avviker mye fra den norske varianten.

Bevingede ords tidsangivelse kan i hvert fall se ut til å stemme. Et håndskrift i den Thottske Samling fra ca. 1700, sitert i ODS uten forfatterangivelse, er det eldste jeg har funnet. Jomfruens dyd lignes med det skjøre glass, og spillet er altså tapt om det får det minste støt:

Det skiere Jomfru Skiød
Den glaße skøre Rude
Faar den det mindste Stød
Da Hundred et er ude

Det er vel et pussig emne å benytte en lignelse fra hasardverdenen på. Charlotta Dorothea Biehl, som aldri giftet seg, men ikke synes meg særlig skjør av den grunn, tar frasen i bruk i sin oversettelse av Don Quixote (1776, s. 165): «[…] lad os nu kun skynde os herfra, og see til at faae et Herberge i Nat, Gud lade os kun komme til et hvor der hverken er Himmelsprættere, Spøgelser eller forhexede Mohrer; thi faaer de Klöer paa os igien, saa er hundrede og et ude». Denne første danske oversettelsen av Cervantes store roman, er sprudlende og intelligent, om kanskje i overkant fri og full av holbergske idiomer, men akkurat dette uttrykket har jeg ikke klart å søke opp hos ham.

Fra 1800-tallet kan vi ta med to eksempler. Mere om sprogsagen av Knud Knudsen i Morgenbladet 11.1.1853: «Men – saasnart man vil tage ham paa Ordet og lade den gjennemtrænge Teatret, saa er 101 ude». Camilla Collett i et essay om boken Lodsen og hans Hustru av Jonas Lie i Fra de Stummes Lejr (1877, s. 124): «Der havde staaet meget Ry af dette Skib, Elisabeth havde altid sværmet for at faa det at se engang. Hun udbrød nu, ikke anende at Løjtnant Bech er ombord, i naiv Beundring over det. Strax er Hundrede og Et ude.»

Klisjeen er uforandret i bruk i dag, som i Unni Lindells Rødhette (2004): «Fikk hun derimot mistanke om at hun ble forfordelt, var hundre og ett ute. Da skrek hun så tårene rant og feide papirklipp og dukker og binderser og sakser ned på gulvet og trampet rasende på dem.»

[Dette blogginnlegget er nr. 101 på klisjeer.no, sånn passe passende, altså.]

*  Illustrasjon:Thomas Hood, The Comic Annual, 1830

 

.

 

Reklamer
Hundreogett ute

Gå fem på

Gå fem på

engelsk: be taken in; tysk: sich hereinlegen lassen, auf den Leim gehen

La seg lure; tilsvarende å bli tatt ved nesen, gå på limpinnen.

Uttrykket er dokumentert fra 1940-årene. I nb.no er eldste treff en oversettelse av Wodehouse’ Penger i skjul (1948, s. 77): «Jeg kan fortelle deg at hun har advart verten og sagt at hennes øyne hviler på ham, og at hvis han prøve å stikke til deg så meget som et forkrøblet kyllingbein, vil han gå fem på neste gang skjenkeretten blir behandlet i kommunestyret.» I Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 (s. 58) er det forklart med å tabbe seg ut.

Norsk språkråds Råd om språk (Landfald red., 1983, s. 71) samt Trytis Språkets ville vekster (1985, s. 114) knytter talemåten til kortspillet Rødskjegg/Raudskjegg hvor man får fem straffepoeng for hver tabbe man gjør. Spillet skal ifølge Råd om språk også være kjent som Rev. Ingen av dem gir ytterligere opplysninger, men det gjentas i senere oppslagsverker som Bevingede ord (2012).  Som kortspill i Norge er Rødskjegg først nevnt i Ebba Haslunds Tøff kar, Petter (1958, s. 115), men uten å knytte det til frasen gå fem på. Kortspillboken Spillefuglen (1970, s. 123) kategoriserer det under svenske spill (også kalt «Fem opp») og beskriver greit spillets gang. Det svenske nettstedet kortspelonline.se (26.5.2014) hevder også en svensk opprinnelse, fra 1920-årene, og foruten å angi reglene skriver de at «[s]peltekniskt är rödskägg en variant av nap (napoleon), som i sin tur är en förenklad form av euchre». Svenska Akademiens ordbok (SAOB) kan i hvert fall tidfeste spillet til en regelsamling fra 1949 (Werner og Sandgren, Kortoxen).

Rødskjegg var for øvrig tilnavnet på den tysk-romerske keiseren Fredrik I (1122–1190) Barbarossa, som betyr omtrent det samme på italiensk. Den osmanske beyen Oruç Reis (ca. 1474–1518) ble også hetende Barbarossa. Navnet skal ha oppstått som en misforståelse av tilnavnet Baba Oruç eller Baba Aruj (pappa Oruç) mens han hjalp store mengder jøder med å flykte fra Spania til Nord-Afrika etter Isabella Is Alhambra-edikt. I Europa er Oruç og hans bror Khair ed-Din primært beskrevet som sjørøvere, f.eks. på norsk Wikipedia, men det er en litt snever beskrivelse av mennene som senere ble admiral, Kapudan Pasha, og beylerbey (beyenes bey) og sikret et herredømme over Nord-Afrika for Det osmanske riket som varte nær 400 år. Om noen av disse eller andre rødskjegger har en sammenheng med kortspillet, må man kanskje prøve spillet for å finne ut.

* Illustrasjon av Thomas Hood, Comics Annual 1831

 

 

Gå fem på

Ess i ermet / Ha flere kort i ermet

kort i ermetengelsk: ace up his sleeve, pull something out of a hat; tysk: ein Ass im Ärmel haben, noch einen Trumpf im Ärmel haben

Ha skjulte ressurser å ta av, noen flere knep å ty til. Å ha kort i ermet, og særlig esset som gjerne er det beste kortet, innebærer juks, men i dette uttrykket fortolkes det ikke noe klanderverdig inn i det, bare at man har flere ideer, hemmelige våpen eller overraskelser å trekke frem ved behov.

Uttrykket er tilsynelatende ganske ungt på norsk, og juksingen er kommet med oversettelsene: I Carl Tornows oversatte kriminalfortelling Blondel fra 1899 s. 292 er en kniv gjemt med klingen i ermet. Det er ufint det også, men skjult kniv, er ikke en skjult mening. «’Ja, jeg holder paa ærligt spil,’ sagde han til sin ven; ‘lad enhver se det. Ingen kort i ærmet.’», sto det i en fortelling av  Rolph Connor, «oversat fra amerikansk for Stavanger Aftenblad af Chr. Lintrup» 22.05.1905. Den neste forekomsten er også en oversettelse, Spanske dukater, av G.A. Birmingham (1915, s. 135): «Det er ikke ærlig av dere at gjemme et kort i ærmet naar vi har lagt alle vore paa bordet» (legge kortene på bordet er uttrykksmessig en snill fetter). Først i 1936, i romanen Slekten Bonde av Lalli Knutsen, finner vi det på egne «norske ben» (s. 141): «Han var kvikk til å gi juling hvis nogen mukket over at han hadde et ess i ermet.» (Lalli Knutsen er for øvrig verd noen linjer, hun var krimreporter, forlagsmedarbeider og forfatter av svært mange bøker. Hun skrev bl.a. med sin mann, Fridtjof, flere Knut Gribb-bøker, og annen krim, med titler som Førstebetjenten tar ferie, Døden spiller Chopin og De døde lever; ekteparet ble markedsført som Knutsen Kriminal A/S, Det kriminalistiske ektepar. Hun skrev også et ukjent antall hovedfortellinger i bladet Romantikk, og for andre magasiner. Pseudonymene hennes er verd sin egen masteroppgave, jeg nevner bare Hank Hawk, Hank Harvey, Stella Stark og Piet van Hejn).

Å ha flere kort i ermet er også benyttet først gjennom oversettelser. Av norske er Torolf Elsters Blomstergrenen ved døren (1951, s. 63) det eldste jeg finner («Men jeg har flere kort i ermet»), foruten noen få eldre avisoppslag.

Å putte kort i ermet, et falsk sådan, er nevnt i diktet Schir, Yit Remember As Befoir av den skotske dikteren (og fransiskanermunk, diplomat og hoffprest) William Dunbar (ca. 1460–ca. 1520): «With ane fals cairt in to his sleif» fra 1504. Foruten å snyte i kortspill er Dunbar kjent for å være den første til å sette ordet fuck på trykk (i In secreit Place This Hyndir Nycht om en kars forsøk på å komme til i det han kaller kjærestens «crowdie mowdie»: «Yit be his feirris he wald have fukkit -/’Ye brek my hart, my bony ane’», eller ennå eldre (men da muligvis av Walter Kennedy) i The Flyting of Dunbar and Kennedie (ca. 1492/93), som er en slags tidligvariant av rapens freestyle battles ved det skotske hoffet og som ville fått dagens utøvere til å rødme: «wan-fukkit funling, that natour maid ane yrle», feilknulla bytting som naturen skapte dverg). Katie Lowe fra Glasgow University beskriver det hele som «[j]ust over 500 lines of filth» i The Scotsman 27.12.2008. The Flyting tillegges også æren for å være den første til å benytte shit som en fornærmelse (Kennedy kaller Dunbar «a schit, but wit» eller en skitt uten vidd) og for stavingen av ordet cunt («cuntbittin crawdoun Kennedy, coward of kyne», altså fittebitt, her i betydningen impotent eller «pussy-whipped», iflg. Conlee (2004, note 50). – Ennskjønt OED hevder cunt forekommer i Proverbs of Hendyng fra tidlig 1300, «Ȝeue þi cunte to cunnig and craue affetir wedding»; give your cunt wisely and make demands after the wedding. Dette er ikke å se i utgavene jeg har lest.) Silverton (2011) hevder at mulig forklaring på fuck er fra norsk fukka og tysk ficken; i så fall er ordet i ferd med å komme hjem. OED på nett bekrefter ikke dette (men Språkrådet gjør her), i tillegg tilskrives ordet cunt norsk kunta).

I vesternfilmer medfører juks i kortspill at du blir klynget opp i nærmeste tre. På denne bloggen fører det kun til obskøniteter.

* Tegning av Thomas Hood, Comic Annual 1832

Oppdatert 21.5.2017: Proverbs of Hendyng, som tidfester cunt til ca. 1300.

Ess i ermet / Ha flere kort i ermet