Skille mellom snørr og barter

 

At snørr kan blande seg i barten, er opplagt for alle som har en slik og har vært forkjølet, eller om man har sett skiløpere med hår på overleppa i en heseblesende tremil gjennom skogen. Man ønsker naturlig nok ikke snørr i barten, og det er et poeng å holde det unna. Betydningen er selvfølgelig å kunne skjelne mellom hva som er hva i en diskusjon, det vil si hva som er relevant eller det å holde forskjellige saker separert fra hverandre. Det glir ofte over i en verdivurderende mening (viktig og uviktig) glidende mot, og kanskje påvirket av, de nære slektningene å skille skitt og kanel og klinten fra hveten.

Les videre “Skille mellom snørr og barter”

Skille mellom snørr og barter

Løsmunnet

engelsk: loose-lipped; tysk: lockere Zunge

Å være løs i munnen burde tyde på alvorlige tannnhelseproblemer, men dreier seg bare om å være snakksalig, særlig om ting man skal holde hemmelig eller ikke prate om. Welhaven benytter riktig nok ordet nær bokstavlig i teksten «Vasdrag og Sovmarker» fra 1850 (Samlede Skrifter, b7, s. 96): «Men da maa den blive med, om den er nok saa løsmundet» Det er da tale om fisk som ikke er lett å få til å sitte på en fiskekrok, men er nok et unntak. En viss dreining fra det generelt pratsomme til nær kun det indiskre har nok skjedd med tiden.

Les videre “Løsmunnet”

Løsmunnet

Stikke fingeren i jorden

com an 1830 let by-gones be b-ygones

engelsk: take stock (of something), face the facts; tysk: Zeit für eine Bestandsaufnahme, auf den Leim gehen

Undersøke og innrette seg etter hvordan forholdene virkelig er. Realitetsorientering. Man kan anta at en som stikker fingeren i jorda, i hvert fall er skikkelig jordet, som jo er en fordel når lynet slår ned. «Vi må stikke fingeren i jorda og kalle en spade for en spade», skriver Dag Skogheim (I gode og vanskelige dager, 1994, s. 115), og selv om det lyder fullstendig fornuftig blir bildet også ytterligere pussig med spaden. Hvorfor skal vi ha en finger i jorden?

I Stein Mehrens Kongespillet (1971, s. 110) må vi «snart stikke fingeren i jorda og se hvem vi er». I noen hundre år var det vanlige tillegget til uttrykket at man skulle stikke fingeren i jorden og lukte hvor man var. Vendingen hvor landet ligger kan man jo spekulere i om har opphav herfra. Så i Arvesens levnetsbeskrivelse for Ole Vig (1859, s. 33) står det: «For det virkelige Livs Skyld mente han da vel ogsaa, at det gjælder for Læreren ikke mindre end for enhver Anden at stikke Fingeren i Jorden og lugte til, hvad Land han bor i. Nordmanden er af Naturen et haardt Folk, saa kritisk og ironisk, at han forekommer Udlændingen at være hjerteløs;» så fingeren skulle i jorden for å hente lukteprøver av landets egenduft (og Norge lukter visst av kritikk og ironi).

Wergeland har nok stusset over uttrykket, og gir fornuftig råd i farsen Stockholmsfareren fra 1837 (I,1): «– det første jeg da lagde dig paa Hjerte var at du aldrig maatte glemme, at du var en Embedsmands Søn; og det Andet, at du ikke skulde stikke Finger i Jorden for at lugte hvad Land, du er i, men i Vejret forat kjende hvad Vind der blæser». Grundtvig har en annen variant i sitt Trøstebrev til B.S. Ingemann, som just hadde fått dårlige anmeldelser (1824): «Vil han ei stikke Fingeren i Tiden,/Og lugte, det er længe siden.» Oppført i von Aphelens Dictionnaire Royal (1773, s. 530): «komme ham til at stikke Fingeren i Jorden, for at lukte hvor han er». Uttrykket er ikke med i Moths ordbok (ca. 1700), som ellers gir flerfoldige eksempler med stikke. Holberg, som ser ut til å være eldste eksempel, skriver i Peder Paars (1720): «I rette eder nu maa efter Landets Moder,/I Fingren sticke maa i Tiden, lukte til,*/Hvad Tid I Lever i, om I mig lyde vil.» Holberg var glad i å annotere sine egne verk, i Peder Paars med intendert komisk effekt, og til dette sted har han en fotnote: «*At sticke Fingeren i Jorden, er ellers beqvemmere talt.»

Fotnoter kan få overraskende stor utbredelse.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

Stikke fingeren i jorden