Akilleshæl

Death_of_Achilles_Chalchidian_amphora 540 BCE

engelsk: Achilles heel; tysk: Achillesferse

Et sårbart punkt eller en svakhet i noe ellers robust.

Det er forskjellige myter som skildrer helten Akilles’ barndom. Den aktuelle forteller at han ble dyppet i elven Styx av sin mor, nymfen Thetis, for å gjøre ham usårlig. Men hælen Thetis holdt i ble ikke våt, og dermed var det hans eneste sårbare kroppsdel. I Trojanerkrigen blir Akilles truffet av en pil skutt av en annen mytologisk helt, Paris, nettopp i hælen. Vi må formode at pilen var forgiftet siden han raskt døde, evt. fikk han en veldig sinna infeksjon, men dette synes ikke særlig heltemodig for noen av de involverte, så i Homers Iliaden nevnes overhodet ikke denne myten. Hos Homer er Akilles gjennomgående menneskelig, sårbar og dødelig. Det er flere forvarsler om hans endelikt, men eposet slutter før Akilles’ død. Så vidt jeg kan se, er fortellingen om Akilles’ bad i Styx først omtalt i Statius Achilleis I fra ca. år 95, og mer detaljert beskrevet i Fulgentius Mitologiarum III,7 fra rundt år 500, som ifølge innledningen på theoi.com var populær lesning i middelalderen.

«Det er ei min Hensigt, her at levere en Anti-kritik til den nævnte Recension», skriver Welhaven i 1860 i begynnelsen av den 15 sider lange antikritikken Et Par Bemærkninger i Anledning af en Kritik over Forfatterens Digte til omtalen som hadde stått i Aftenbladet nr. 7–17 samme år: «Men min Rec., der har forseet sig paa Begrebet Reflexion, har i det Hele intet Øie for det Umiddelbare i min Digtning, og finder dens Svaghed, dens ‘Achilles-Hæl’ i mit Forhold til Reflexionen. Dette søger han at paavise og begrunde, men uden at jeg deraf har kunnet hente nogen Belæring» (s. 261 flg.). Neste treff i NB er L. Dietrichsons Indledning i Studiet af Sveriges Literatur i vort Aarhundrede (1862, s. 104): «[…] endskjøndt der ved ham, som ved enhver stor Mand, maatte findes en Achilleshæl, og skjøndt denne hos Tegnér maaske var svagere og saarligere end sædvanligt.»

Fra nyere tid kan man lese hos Arnljot Eggen i Det flyktige varige (1988, s. 24): «Eit urettferdig system prøver å skjule sin Akilles-hæl i politiets blanke støvlar.» NRK skrev forut for fotball-EM 10.6.2016 at dødballer «er vertsnasjonens store akilleshæl», mens professor Cas Mudde uttaler i en artikkel i Dagens Perspektiv 22.8.2016 at «Italia er EUs akilleshæl». Særlig hvis man på kartet ser på regionen som heter Puglia, vil jeg tro.

Det virker nesten underlig at en så kjent myte ikke har vært benyttet før det dukker opp i Norge på 1860-tallet, men svenske SAOB har tilsvarende ingen eldre referanser enn 1868, og i danske ODS først fra 1888. På engelsk er det trolig først brukt i et essay av Coleridge trykket i The Friend i 1812, s. 431 (OED hevder 1810): «the alarming state of Ireland, that vulnerable heel of the British Achilles!». Heller ikke på tysk ser det ut til å ha en veldig lang historie. Eldste treff jeg har funnet, er i Morgenblatt für gebildete Leser 14.3.1837.

Akillessene ble faktisk et medisinsk begrep basert på samme myte før det ble en språklig klisjé. Akillessenen, som pussig nok er kroppens sterkeste, ble navngitt i 1693 av den flamske kirurgen Philip Verheyen, om hvem legenden forteller at han, etter å ha vært nødt til å amputere den, dissekerte sin egen fot (R. Suy 2007).  

 

Victor Honoré Janssen ca 1700 British museum

 * Illustrasjoner: Øverst, Akilles’ død, khalkisk amfora ca. 540 fvt.; nederst, Victor Honoré Janssen, ca 1700, British Museum

.

Akilleshæl

Garvet

rowlandson The humorist Harrison 1831 man of business

engelsk: adept; tysk: geschickter

Å være garvet er beslektet med herdet og barket, selv om det brukes mer om noen med lang erfaring enn nødvendigvis en tøff eller hard type, men det kan ligge implisitt. Garving er egentlig å gjøre rå hud til slitesterkt og smidig lær, altså myk, ikke hard. Etymologisk kommer ordet fra lavtysk garwen, gerwen og skal bety gjøre ferdig, berede (de Caprona 2013).

Det har tidligere hatt betydningen å få pryl (Luthardt, Til Forsvar for Christendommens Grundsandhede 1866, s. 124): «Et gammelt græsk Ordsprog siger: hvo der ikke bliver garvet (gjennempryglet), bliver ikke opdraget», noe Luthardt for øvrig er helt enig i. Se også eksempler på ODS. Slik brukes det fortsatt på tysk: das Fell gerben.

Metaforisk og som en spire til dagens billedlige bruk kan man lese i L. Dietrichsons dikt «Hvor er de gamle Sange vandret hen? (Kivle-Slaaten, 1879, s. 32): «I søvne faa vi Ingenting forært, / Og udenfra blir Intet i os garvet», og i Kristofer Randers’ «En stas-visit» (Frie Ord, 1883, s. 35): «Jeg haaber, som ‘Døl’ du har garvet dit skind, / Saa ei du tar anstød af tonen». Helt som nå tror jeg det første gang forekommer i Arne Garborgs Trætte Mænd (1891, s. 199): «Saadan en liden gammel, komisk Kirke, hvor Barnetro og Barbarfantasi og enkle, stærke Følelser strutter ud af hver Form, og hvor Sagn, Spøgelsehistorier, Ligfærds-, Bryllups- og gammel Slægts- og Familijeromantik har Rede under hver Bjelke, det er dog endelig noenting. Selv en gammel, garvet Rationalist som jeg blir ordentlig rørt».

En klisjé på klisjeen er når det brukes om den erfarne journalisten, illustrert av Christian Christensen (kjent som Majoren og C.C., og selv ganske garvet) i boken Politisak (1984, s. 75): «Bare minutter efter jeg hadde kastet jakken i det fasjonable hotell var Harstad Tidende på døren. En garvet journalist, en av de gode i norsk presse, rakte meg uten ord av en NTB-melding om politiets ransakning i Bygdø Allé aftenen før. Min forstand stod stille, som Jens Evensens ofte har gjort. Jeg hadde intet ytret, hvordan kunne telegrambyrået være orientert?». Det er jo morsomt skrevet, hvis du ikke er Jens Evensen.

*  Illustrasjon: Thomas Rowlandson, fra W.H. Harrisons The Humorist, 1831

 

.

Garvet