Akilleshæl

Death_of_Achilles_Chalchidian_amphora 540 BCE

engelsk: Achilles heel; tysk: Achillesferse

Et sårbart punkt eller en svakhet i noe ellers robust.

Det er forskjellige myter som skildrer helten Akilles’ barndom. Den aktuelle forteller at han ble dyppet i elven Styx av sin mor, nymfen Thetis, for å gjøre ham usårlig. Men hælen Thetis holdt i ble ikke våt, og dermed var det hans eneste sårbare kroppsdel. I Trojanerkrigen blir Akilles truffet av en pil skutt av en annen mytologisk helt, Paris, nettopp i hælen. Vi må formode at pilen var forgiftet siden han raskt døde, evt. fikk han en veldig sinna infeksjon, men dette synes ikke særlig heltemodig for noen av de involverte, så i Homers Iliaden nevnes overhodet ikke denne myten. Hos Homer er Akilles gjennomgående menneskelig, sårbar og dødelig. Det er flere forvarsler om hans endelikt, men eposet slutter før Akilles’ død. Så vidt jeg kan se, er fortellingen om Akilles’ bad i Styx først omtalt i Statius Achilleis I fra ca. år 95, og mer detaljert beskrevet i Fulgentius Mitologiarum III,7 fra rundt år 500, som ifølge innledningen på theoi.com var populær lesning i middelalderen. Les videre “Akilleshæl”

Akilleshæl

Garvet

rowlandson The humorist Harrison 1831 man of business

engelsk: adept; tysk: geschickter

Å være garvet er beslektet med herdet og barket, selv om det brukes mer om noen med lang erfaring enn nødvendigvis en tøff eller hard type, men det kan ligge implisitt. Garving er egentlig å gjøre rå hud til slitesterkt og smidig lær, altså myk, ikke hard. Etymologisk kommer ordet fra lavtysk garwen, gerwen og skal bety gjøre ferdig, berede (de Caprona 2013).

Det har tidligere hatt betydningen å få pryl (Luthardt, Til Forsvar for Christendommens Grundsandhede 1866, s. 124): «Et gammelt græsk Ordsprog siger: hvo der ikke bliver garvet (gjennempryglet), bliver ikke opdraget», noe Luthardt for øvrig er helt enig i. Se også eksempler på ODS. Slik brukes det fortsatt på tysk: das Fell gerben.

Metaforisk og som en spire til dagens billedlige bruk kan man lese i L. Dietrichsons dikt «Hvor er de gamle Sange vandret hen? (Kivle-Slaaten, 1879, s. 32): «I søvne faa vi Ingenting forært, / Og udenfra blir Intet i os garvet», og i Kristofer Randers’ «En stas-visit» (Frie Ord, 1883, s. 35): «Jeg haaber, som ‘Døl’ du har garvet dit skind, / Saa ei du tar anstød af tonen». Helt som nå tror jeg det første gang forekommer i Arne Garborgs Trætte Mænd (1891, s. 199): «Saadan en liden gammel, komisk Kirke, hvor Barnetro og Barbarfantasi og enkle, stærke Følelser strutter ud af hver Form, og hvor Sagn, Spøgelsehistorier, Ligfærds-, Bryllups- og gammel Slægts- og Familijeromantik har Rede under hver Bjelke, det er dog endelig noenting. Selv en gammel, garvet Rationalist som jeg blir ordentlig rørt».

En klisjé på klisjeen er når det brukes om den erfarne journalisten, illustrert av Christian Christensen (kjent som Majoren og C.C., og selv ganske garvet) i boken Politisak (1984, s. 75): «Bare minutter efter jeg hadde kastet jakken i det fasjonable hotell var Harstad Tidende på døren. En garvet journalist, en av de gode i norsk presse, rakte meg uten ord av en NTB-melding om politiets ransakning i Bygdø Allé aftenen før. Min forstand stod stille, som Jens Evensens ofte har gjort. Jeg hadde intet ytret, hvordan kunne telegrambyrået være orientert?». Det er jo morsomt skrevet, hvis du ikke er Jens Evensen.

*  Illustrasjon: Thomas Rowlandson, fra W.H. Harrisons The Humorist, 1831

 

.

Garvet