År på baken / år på nakken

bred som en låvedør hood c a 1833

engelsk: years behind sb., years of experience; tysk: jahr zurucklegen; -jährige Erfahrungen

Alder og erfaring kan omtales som år på baken, som var det årringer, kilo eller sittesår som samlet seg bare der. Kan hende er det et spill på å ha noe bak seg som er utgangspunktet, men det blir spekulasjoner.

Eldste funn i Nasjonalbiblioteket er i H. Müllers Aandelige Spare-Timer 1667 (s. 146): «Naturen kiender et Middel imellem Til- oc Aff-tagelse. Et Barn paa 12. Aar tager til udi Krafter, een Mand paa 70. Aar tager aff: hvo der har 40. eller 50. Aar paa Bagen, tager hvercken aff eller til.» Det er hyggelig sagt, men ikke helt slik det føles. Uttrykket er langt eldre, og kan gjenfinnes i den islandske Kjalnesinga saga fra ca. 1300: «Eg hefi enn ekki marga vetur á baki», som blir noe sånt som jeg har ennå ikke mange vintre på baken. Geir T. Zoëgas gir det norrøn ordbokstatus i A Concise Dictionary of Old Icelandic (1910): «hafa marga vetr á baki». Vi har kanskje lagret år på baken siden vikingtiden eller lenger.

Et annet sted å legge årene er på nakken. År på nakken er nyere, men på ingen måte mer fornuftig. Eldste treff er i oversettelsen av botanikeren N.J. Anderssons reisebrev til Aftonbladet samlet i En Verdensomseiling (1854. s. 327), fra en svensk vitenskapelig ekspedisjon i 1851–1853 der han, overveldet av mengdene guano på en øy utenfor Peru, anfører: «thi naar man seer hen til Kvantiteten af Gjødselen, og betænker, at Jorden ikke har mere end 5854 Aar paa Nakken […] saa synes man næsten at kunne være berettiget til den nysanførte Hypothes, som maaske er ligesaa god som nogen anden». Hypotesen han viser til, er vel unødvendig å utdype. På svensk, dermed, har man ifølge SAOB (på oppslaget samka) eksempel siden 1669, men da som år på halsen (som er svensk for nakke). Vi finner årene på nakken også i oversettelsen av Martin Luthers Udførlige Udlæggelse af første Mosebog, bind 2 (1864, s. 289): «Thi hans blomstrende Ungdoms […] Aar ere forløbne, og han har nu allerede fireogotti Aar paa Nakken». Muligvis syntes ikke oversetteren at det passet seg i et avsnitt om den bibelske Jacobs kyskhet å legge hans alder på den kroppsdelene vi bruker til å sitte på. Det er ingenting i Luthers originaltekst (Über das erste Buch Mose, 1527) som egentlig tilsier at det skulle stå noen av delene.

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1833

 

 

År på baken / år på nakken

Hjertet utenpå skjorten

com an 1838 hood clubs lead

engelsk: wear one’s heart on one’s sleeve; tysk: das Herz auf der Zunge tragen

Dette fine uttrykket beskriver gjerne et menneske som gjør eller sier noe med intensjonene åpenbare for enhver. Det er en form for blottstillelse som innebærer ærlighet, iver, sårbarhet og noen vil mene litt naivitet.

Før bar man hjertet på vesten, som Arne Garborg skriver i eldste norske funn, Trætte Mænd (1891, s. 110): «Jeg, som udfylder mine ledige Stunder med Selvmordsplaner, – jeg kan altsaa bli taget for en ren Oppesen! – bare fordi man har den Smule Takt: ikke til Hverdags at gaa med Hjertet udenpaa Vesten». Antageligvis har uttrykket endret seg med motene, siden få bruker vest i dag. Noen ganger dingler hjertet på brystet, Elsa Nyblom i Frisk bris over sommerhavet (1948, s. 118): «Ordener og medaljer hadde ingen av dem, men mange var så gode at de bar hjertet utenpå brystet. Meget kledelig»; eller frakken, Nils Werenskiold i Kongen kommer snart (1968, s. 134): «Onkel Inge med hjertet utenpå frakken, med øyne som går i kryss og tunge uten styring.»

I nyere tid er det en hyppig brukt frase for å beskrive typisk singer-songwritere med en sårbar stil, som Dagbladets plateanmeldelse 11.10.2013 (Lissie, Back to Forever): «Hun synger med hjertet utenpå t-skjorta, og formidler sine problemer og gleder med en nesten naiv entusiasme». Eller så dreier det seg også i stor grad om fotballspilleres innsats, Aftenposten 21.8.2003: «Og det aller beste var at Martin Andresen, som ble med på landslaget igjen etter en prat med Semb om spillestil og rolle, spilte med hjertet utenpå skjorta», som vel gir en noe annen nyanse til klisjeen. Jeg tror det er dette Levi Henriksen (2000) legger i Larmen og vreden når han skriver «Jeg håper også at han vil vokse opp til å følge sine egne begjær og lengsler, og bære hjertet utenpå skjorta når det gjelder å slåss for det han tror på.»

Uttrykkets opphav er fra en replikk av Jago i Shakespeares Othello, akt I scene 1 (1604):

For when my outward action doth demonstrate
The native act and figure of my heart
In compliment extern, ’tis not long after
But I will wear my heart upon my sleeve
For daws to peck at: I am not what I am.

Jago, som her i åpningen av stykket egentlig gjør rede for at han ikke er til å stole på, er for øvrig en av Shakespeares absolutt mest psykopatiske antagonister, og myrder både forbundsfeller og sin egen kone før stykket er over. Shakespeares formulering kan henge sammen med et da allerede innarbeidet begrep om å ha noe i ermet, og som var praktisk på den tid da de puffete skjorteermer fungerte som lommer for falske kort, kniver, mynter og annet en mann trengte i sin garderobe, for eksempel et hjerte, men det er kanskje mer sannsynlig at det viser til en praksis for beilere eller riddertidens galanteri å bære en kvinnes gunstbevisning (et skjerf eller lignende) på ermet.

Det tyske uttrykket, å bære hjertet på tungen, har sitt opphav i Luther-oversettelsen (1545) av Sirak 21,28 (en av de deuterokanoniske bøkene i GT): «DJe Narren haben jr Hertz im maul / Aber die Weisen haben jren mund im hertzen». Også slik i Christian IIIs bibel (1550): «Daarer haffuer deris hierte i munden», mens det i dag lyder: «Dåren har sine tanker på leppene, men den vise tenker før han taler» (nå nummerert 21,26). Nåværende oversettelse er opplagt mer i overensstemmelse med Hioronomys’ Vulgata-versjon, så hjertet har Luther lagt til selv. Kanskje det allerede var et uttrykk i Tyskland. Wycliffes engelske bibel (1395) var således uten noe hjerte i munnen, men i 1500-tallsoversettelsene var Luther-formuleringen kommet til England (f.eks. i Geneva-varianten fra 1560: «The heart of fooles is in their mouth: but the mouth of the wise is in their heart»). Man skal vel ikke utelukke at Shakespeare også spiller på dette.

Tragedien Othello har, foruten denne frasen, gitt det engelske språket et par håndfuller andre ord og faste uttrykk. Av dem er det ytterligere to-tre som brukes i norsk: Pomp og prakt og forsvinne i løse luften, og, med en del forbehold, hverken her eller der.

Denne posten er publisert dagen før Shakespeares 400-års dødsdag. Man kjenner ikke fødselsdatoen, bare dåpsdatoen, og den var 26. april. Basert på det er det vanlig å anslå bursdagen til samme dag som dødsdagen, 23. april. Gratulerer med 452 år!

* Illustrasjon: Thomas Hood The Comic Annual 1838

Hjertet utenpå skjorten

Kreti og pleti

com an 1830 a constable's misc

engelsk: every Tom, Dick and Harry; tysk: Krethi und Plethi

Blanding av litt av hvert, bra og dårlig, kanskje helst dårlig, mest om folk. Kreti og pleti antas å være leiesoldater eller elitesoldater i Det gamle testamente. Det forekommer i 2. samuelsbok, 1. konge-bok og 1. krønikebok.

Antagelig var det to folkeslag i Levanten, ofte fremstilt som kretere og filistere, men teoriene om dette er mange. I bibeloversettelsene fra 1930 og 1978 var ordene byttet ut med «livgarden», men uttrykket var innarbeidet nok til å leve igjennom hele århundret uten bibelstøtte og nå er det tilbake i 2011-oversettelsen som kreterne og pleterne. Det hører med blant de typer lydgjentagende uttrykk kalt reduplikasjon (fordobling), som både er morsomme og på en pussig måte beskrivende (som f.eks. hulter til bulter), og som har sin egen seiglivethet.

C.A. Tuczay skriver i A Handbook of Biblical Reception (2017, s. 139) at livgarde- og folkeslag-teoriene er motbevist, og derimot at ordene har konkret hebraisk betydning som den som utsletter noe og den som unnslipper, og antatt å ha betydd hhv. kongens skarpretter og budbringer. Bøddel og postmann er jo i sannhet kreti og pleti.

Kreti og pleti er brukt metaforisk om «blandet selskap» siden Luthers oversettelse (Duden, Redewendungen 2012), men med økende negativ betydning. Det er nøytralt brukt i en artikkel i avisen Den Norske Rigstidende 8.4.1818: «Inddragelse ere udferdigede, ikkun vil bestaae i Forskrivelser fra kreti og pleti om at skjenke Banken 900,000 Speciedalere […]», og mer nedsettende av Wergeland i Stockholmsfareren No. 2 fra 1837: «O du kadukke, infame Karl, du Solvolds Gjenganger! du Duusbroder med Kreti og Pleti! du falske og fejge Folkeprofet! du skjændige Kalumniant, ugilde Pasqillant og lumpne Insinuant! du Akkevitdrikker og Myseostæder! du rasende gale Politikus og politiske Harlekin! du moralske Smitte! du dyrebare Gjenstandes afsindige Talsmand! du Machinatør! du Usling! du forvirrede Hjerne! Kujon! politiske Renomist! du politiske Røver! du stinkende Pestilentse! du! o du! du Du! —». Av fornærmelsene jeg forstår her, er nok myseostspiser den verste.† Det er forøvrig journalistene ved «den gentile norske Smudspresses Blad Intelligentz-skandalen» (som nok skal være Den Constitutionelle) som fabulerer over hvordan man best kan fornærme en forfatter (som nok var Wergeland selv, se Beyer 1946, s. 77).

Et eksempel på at kreti og pleti ikke bare brukes om mennesker, kan vi lese i Uniform mai 2007 om innredningen til Det Norske Videnskaps-Akademi: «Akademiet legger store ressurser i å holde bygningen ved like. Huset er svært flott, men allikevel ikke stivt. Det er litt kreti og pleti av møbler her, synes Sirevåg.»

Det engelske oversettelsesforslaget, som bare er delvis dekkende, har kilder tilbake til 1657. Shakespeare kaller dem «Tom, Dick, and Francis» i Henry IV, Part I (1597), men det er prinsen Henry V som sier dette, og han gikk under navnet Harry så det er ikke utenkelig at Shakespeare av den grunn gjorde et spill på et allerede kjent uttrykk.

†Wergelands skjellsord kan i stor grad gjenfinnes i Moths ordbok fra ca. 1700:
Kaduk/adj./Er af fransk. kaldes Ude øde. [utdatert, forfallen]
Dûs-broder/en/kaldes den, som har drukken dûß med anden.
Kalumniant/en/kaldes en bagvasker.
Paßkvil/en/Er et skrift, hvori got folk udrabes, og angribes pâ deres gode nafn og rygte.

Insinuant, innsmigrende, slesk; som bruker insinuasjoner [fra SNL]
Machinatør (fr. av lat. machinator, anstifter) renkesmed, intrigemaker [Gyldendals store kons.leks. 1972]

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

Oppdatert 6.11.2018: lagt til informasjon om Tuczays artikkel.

Kreti og pleti

Utakk er verdens lønn

fugleskremsel med paraply

engelsk: no good deed goes unpunished; tysk: Undank ist der Welt(en) Lohn

Talemåte for at man ikke blir verdsatt for sine anstrengelser. Verden er for så vidt ingen arbeidsgiver, så ingen burde være overrasket, særlig ikke om du er arbeidsledig. Et ubehaglig spørsmål melder seg jo fort straks man holder det opp mot et annet uttrykk, nemlig om man får lønn som fortjent.

Catullus (ca. 84 til 54 fvt.) skrev i et bittert epigram (dikt 73): «Omnia sunt ingrata», som vel betyr alt er utakknemlighet, og oppgis på enkelte tyske nettsteder som opphavet til uttrykket. Hvor lønnen kommer fra er litt uklart. Hele teksten lyder i Johan Grip / Henning Hagerups oversettelse (Samlede dikt 1996, s. 114):

Ikke vent takk fra noen i verden,
tro ikke at noen kan opptre anstendig.
Forvent bare utakk, tro ikke på godhet,
den sliter deg ut og er bare i veien.
Selv har jeg fått mitt dypeste sår
av hun som i meg fant sin eneste venn.

Talemåten er utbredt på tysk, og et nærliggende uttrykk skal ifølge Bevingede ord (2012) finnes som kommentar til et annet ordspråk i den svenske samlingen til Grubbe (1665). Eldste funn ved søk i NB gir treff på en bok av Hans B.A. Borch fra 1751 med tittel: At Verdens Løn er ondt for godt …, som er nær det samme, og i Billed-Magazin for Børn fra 1839 (s. 226) heter et oppbyggelig eventyr Utaknemmelighed er Verdens Løn. Senere blir det mange treff, for slik kan det vel føles støtt. Som i Torbjørn Færøviks beskrivelse av den selvoppofrende Lei Feng fra Hunan, som brukte all sin tid på å tjene folket: «Men utakk er verdens lønn. En dag i 1963 fikk Lei Feng en telefonstolpe i hodet og døde. Siden den gang har Lei tjent som modell i tallrike kampanjer for god moral.» (Drømmen om Asia, 1998, s. 225.)

Ordet utakk (uten å blande inn noe om lønn) er med i oversettelsen av Luthers kein dank i salmen Vor Gud han er så fast en borg, i hvert fall i Kingos salmesamling i 1689, og muligvis alt ved første oversettelse i 1533. Det dukker opp Coldings ordbok fra 1626 (s. 15) som «Alting er til wtack/ ingrata sunt omnia», og før det i H.C. Sthen, En liden Vandrebog (1589, s. 100): «Oc der til Wtack haffue». Egentlig burde vi bruke utakk når vi mener det motsatte av takk; selv om ordet har oppføring i ordbøkene er det vel knapt i bruk uten ved denne talemåten eller i sammensetningen utakknemlighet.

Utakk for lønnstillegget, sjef. Det var langt mindre enn jeg fortjente.

* Tegning av J. Leech fra Thomas Hoods Comic Annual for 1846

Utakk er verdens lønn

Død og begravet

der ligger en hund begravet hood com annual 1832

engelsk: dead and gone; tysk: tot und begraben

Person eller idé som er borte og ikke kommer igjen (om person: gjerne, men ikke nødvendigvis, død). Vi dreper og begraver nær alt mulig, og ingen stusser på at Bergens Tidende 28.12.2013 kan ha overskriften «Facebook død og begravet blant de unge», ennskjønt det altså gjelder digitale signaler (som vel hverken kan dø eller gravlegges), og at det er litt snålt at et fenomen kan være dødt og begravet bare hos en viss aldersgruppe. Blant barn og gamle er det altså sprell levende og fri for jord og insekter. Litt nedenfor står det at «Foreldrene får skylden»; den er ganske sikkert rett plassert.

Brukt helt konkret i, og dermed utbredt fra, Luthers katekisme, 2. artikkel (fra 1529, «konkret», litt som man ser på det her med Jesus). Det er også slik i den lille katekismen (den som er tilpasset barn), fint eksemplifisert hos Petter Dass (1714): D. Morten Luthers Lille Catechismus forfattet i beqvemme Sange, under føyelige Melodier, der det under Den Fierde Sang står: «Piint under Pontio Pilato, Korsfæst, død og begraven», før de bekvemme og føyelige sangene for barna lystig følger. Luther brukte uttrykket mer billedlig i en avhandling (fra 1531) om Paulus’ brev til galaterne for å forsterke for den kristne hva man skulle mene om Moses: «Vel tilstede vi […] at man derhos af ham [Moses] kan tage Exempler og Forskrift til gode Love, ærbare Sæder og Dyder: men at han skulde herske og regjere i og over vor Samvittighed, det taale vi ingenlunde, der skal han være ganske død og begravet [da soll er ganz gestorben und begraben seyn], at ikke noget Menneske veed eller maa faae at vide, hvor hans Grav er.» Eller, som kort forklart i den glade margkommentaren: «Christne ere frie fra Moses Regimente» (oversatt 1837, s. , tysk tekst sitert fra 1731-utg.).

Finnes et par steder hos Holberg, bl.a. der Henrich uttrykker frykt i Den vægelsindede (1722): «Jeg var alt død og begraven, og mig syntes ligesom jeg hørte Sang-Klokkerne gik for mig; thi jeg tænkte, at det var den unge Jean de France, som nylig gik vred bort.» Ole Bang bruker det metaforisk i Det hendte i Nordland fra 1928 (side 174): «Bygden lå død og begravet i sne». Et komma etter død ville forandret meningen på interessant vis her. Konkret, billedlig og nådeløst benyttet i B.H. Haffs Skammen fra 1996 (side 411): «Vemund Hov er død og begravet i enhver forstand og kan i deres øyne ikke bli mer forhenværende. Han er og blir en skamplett på familien, som ikke kan slettes ut med andre midler enn glemsel.»

For fullstendighetens skyld nevnes at angst for å bli levende begravet heter taphefobi.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic annual 1832

Død og begravet

Et steinkast

et steinkastengelsk: a stone’s throw; tysk: einen Steinwurf, ein Katzensprung

Et omtrentlig lengdemål. Hvor langt en stein kan kastes, vil naturlig nok variere med kastearmen, men brukes generelt om noe som ikke er svært langt unna.

Før standardiserte lengdemål var det kanskje naturlig å bruke slike asossiative lengder, men i dag er bruken ofte eufemistisk for å angi avstander nærmere enn de i virkeligheten er, særlig i eiendomsmeglerbransjen, og særlig om avstand til sjøen. I en båt i storm kan det fortone seg noe tilsvarende andre veien, som i diktet En Norsk Höst av Jens Zetlitz (1800 side 59): «– Et Steenkast knap fra Landet – kjendte hytter,/Som spottende imöde smiler dem,/Men intet Rednings Haab. Dem intet nytter/Den nære Strand, det lykkelige Hjem».

Holberg er pussig detaljert når han benytter denne omtrentligheten i Dannemarks Riges Historie (1733, side 320): «[d]en Kongelige Felt-Herre Johan Rantzov, da han merkede Fiendernes Forsæt, holdt han sit Folk stille udi god Orden, og ikke bevægede sig, førend de vare komne ham nær paa et  Steenkast, da rykte han dem imod, og lod tillige med nogle Ryttere angribe dem udi Flankene, hvilket skeede med saadan Eftertryk, saa at deres Orden blev adsplidt, og de begyndte at tage Flugten». Han oppgir ikke kildene til beskrivelsen. Oslo-biskopen Jens Nilssøn brukte det hyppig sammen med pileskudd i beskrivelsene av sine «visitaser» rundt i sognene (her fra 1594, s. 246): «Saa droge wi fra Ingedalsbro i norduest 3. pilskud, om 2. gaarder kallis Øyestad liggendis paa den høyre haand 1 pilskudd fra veyen, i synder och nord fra hin anden 1 stenkast.» Det oppgis på wikipedia at det var et mye brukt lengdemål i norrøn tid, uten nærmere angivelse, men på den overbevisende siden til Arild Hauge om norrøne forhold, nevnes kun alen, raster og dagsseilaser. Det virker ikke urimelig at de må ha hatt mål på avstander mellom alen (ca. 0,6 m) og raster (ca. 6 km), men søk i norrøne tekster på heimskringla.no gir kun treff på steiner som virkelig kastes, så det er ikke godt å si hva det var.

I Lukas 22,41 står: «Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba», og tilsvarende oversatt av Luther (einem Steinworff), Wycliffe (a stonys cast) og i Christian IIIs bibel fra 1550. Og så finnes det i Homers Iliaden (tredje sang, 12). Iliaden fra ca. 750 fvt. inneholder også mål vi ikke lenger bruker: spydkast, diskoskast og dørsbredde (Kirk 1990, s. 137–138), men et steinkast forsvinner herved ut av skriftligheten som et av våre eldste stående uttrykk.

* Illustrasjon ved forfatteren

.

.

Et steinkast