Dyrtid

com-an-1832-my-native-day

engelsk: soaring prices; tysk: Teuerung

SNLs definisjon på dyrtid er ganske grei: «en økonomisk tilstand som oppstår når etterspørselen etter en varemengde er større enn tilbudet, og derfor driver prisen i været.» Det lyder kanskje udramatisk, men i de eldre tekstene er dyrtid et resultat av uår og resulterer i nød, så konnotasjonene er nok en del av betydningen. Den dyre tid er brukt i de tidlige bibeloversettelsene, som i Første Mosebok, 41 i Christian IIIs fra 1550: «Oc alle land komme ind i Egypten, at købe aff Joseph, thi den dyre tid vor stor i alle land.» Fra 2011 lyder oversettelsen «for hungersnøden var hard over hele jorden».

Det er svært sannsynlig at begrepet er hentet fra tysk, i Luthers bibel (1545) står det: «Denn die Theurung war gros in allen Landen», og Hans Tausens oversettelse av mosebøkene i 1535 bruker her ordet dyring (Kalkar). En annen som bruker det, er Luthers venn, Johannes Brenz, i Nogle udkaarne oc saare nyttelige Predicken om en Christelig Penitentz oc Leffnit oversatt av Haagen Lauritssøn 1563: «Jeg vil kalde kornit, oc jeg vil formere det, oc jeg vil ingen dyr tid lade komme til eder». Om den dyre tid / dyrtid var et uttrykk før Bibelen, kan selvfølgelig hende, men kildene forut for 1500 er naturlig nok ganske få. Det er ganske utbredt utover 1500-tallet. Anders Sørensen Vedel (1571), En Predicken: «Til Høytifest og udi dyrtid, søgte mange til hannem»; i en salme i Niels Jespersens Gradval – En Almindelig Sangbog (1573): «Fri oss Herre Gud fra tuist oc strid, / Fra Kranckhed oc den dyre tid».

Senere eksempler er i Wilhelm Ernst Christiani Kongerigerne Danmarks og Norges samt Hertugdømmene Slesvigs og Holsteens Historie indtil vore Tider, bind 5 (1783): «Til de ulykkelige Begivenheder i dette Aar [1545] henhøre endnu en stor Dyrtid og en voldsom Død i Danmark og ogsaa paa Holsteens Grændser. Men især Dyrtiden og Sygdommen i Hamborg.» Bergens Adressecontoirs Efterretninger 18. juni 1796 «ja endskiønt Dyrtiden nu ei meere er saa trykkende, som i afvigte Vinter, sees dog ikke desmindre en Hoben driftige og arbeidsføre Betlere paa Gaderene, fornemmelig af Qvindekiønnet, som finder Lediggang og Betlerie mageligere, end at fortiene noget ved Haandarbeide, eller paa anden lovlig Maade». Samme synspunkter leser vi i avisene i dag også.

Under første verdenskrig oppsto mangel på en rekke varer i nøytrale Norge. Samtidig var det oppgangstid innen shipping, bank og råvarer. Den andre såkalte jobbetiden inntrådte, med aksjespekulasjon og store formuer skapt og tapt i løpet av kort tid, medfølgende høy inflasjon, og altså dyrtid. Dette var særlig problematisk for offentlig ansatte, som ikke hadde lønnsvekst som kunne følge utviklingen. Et dyrtidstillegg ble innført for offentlig tjenestemenn fra 1917 (SNL). Slike tillegg var for øvrig også jevnlig bevilget i Statens regnskaper fra slutten av 1850-årene og utover.

Så vidt jeg kan se, har ikke engelsk noe ord eller uttrykk som dekker bredden fra hungersnød til inflasjon. En må nok ha et lutheransk sinnelag for den slags.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comocs Annual 1832

 

Dyrtid

Ikke det grann

pèlerinage de vie humaine de Digulleville kiste 1401-1410.PNG

engelsk: not in the slightest; tysk: nicht im Entferntesten

Ikke noe. Vi har mange måter å formulere det tilsvarende på, som ikke (d)et fnugg, ikke det minste, ikke en døyt, ikke det spor. Grann brukes her med samme betydning som fnugg, smule, ubetydelighet. I Falk og Torp (1903–1906) oppgis at ordet er avledet av angelsaksisk grindan, knuse, male (tilsvarende engelsk grind), og da vel synonymt med ikke en smule. Grand på norrønt betyr ellers skade (Fritzner 1886). Et annet opphav kan være gran som den minste vektenheten, ifølge SNL tilsvarende 3,8 milligram, 3,6 mg om det gjaldt penger og 62 mg som apotekermål. I så fall er det i slekt med den engelske målenheten grain (fra korn, av latin granum), som ifølge Britannica utgjør ca. 65 mg, og tysk gran, spansk/italiensk grano, nederlandsk grein osv., alle i størrelsesorden 50–70 mg. I Norge ble tilsvarende enhet vanligvis kalt en æs (16 grann).

Kalkar siterer i sin Ordbog til det ældre danske sprog (1300–1700) blant annet Nye Danske Magazin II, som skal ha et eksempel fra 1510: «the ere flere, en i solen er grandh». Andre eldre eksempler på ordet har vi i Christen Staphensøn Bangs Postilla Catechetica (kommentar til Luthers lille katekisme, bind 2 1651): «For huilcken Hedningene ere actede, som en Draabe aff en Spand, oc som et Grand i Veyskaalene, ja som intet» og Dorothe Engelbretsdatters «Morgen-Suck» i Siælens Sang-Offer (1678): «Giff hannem Hierted hver en grand, / Hand er detz rette Eyermand». Moths ordbok fra ca. 1700: «gran eller grand/et/Er det ringeste eller mindste, som er til, eller kand tenkes. Atomus», og som eksempel: «der var ei det mindste gran at see».

Det er noe snålt og fremmedlydende å putte ordet det før substantivet i denne og lignende uttrykk. Helt slik finner jeg det i NB først i Dagbladet 3. november 1879, som siterer fra Fedraheimen: «Eg er ikkje det Grand glad i dei Bladi, som ligg her og vil dylja burt fyr os det, som er uppe hjaa andre Folk» I skjønnlitteraturen hos Arne Garborg, Mannfolk (1886): «Jeg undres ikke det Grand paa at hun gir sin Mann en god Dag».

Hvis det er et grann, for eksempel et lite et, så får vi frasen lite grann. N.F.S Gruntdvig i Danne-virke (fjerde bind, 1819): «Der behøves i det Mindste et lille Grand sund Fornuft», og Hans Allums Provindsiaden fra 1831 (i muntlig stil): «Dom har bejynt herute lite Gran» er så vidt jeg kan se de første i NB. Det blir ofte uttalt litegranne, og for så vidt ofte også skrevet slik (med 48 000 googletreff, og iallfall brukt siden Christian Krohg i Albertine (1886): «ossaa skulde du klippe den litegranne»), men uten oppføring i Norsk Ordbok eller Bokmålsordboka.

Illustrasjon: Fra de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine, 1401–1410

 

.

 

Ikke det grann

Ikke en døyt

john-leech-hoods-com-an-1842

engelsk: not a tittle; tysk: keinen Deut

Ingenting, tilsvarende uttrykkene ikke det spor, ikke det grann, ikke det minste m.fl. En døyt, duit, var en nederlandsk småmynt, og beskrives slik på SNL: «eldre nederlandsk kobbermynt = 2 pfenning = 1/8 styver = 1/100 gulden». Styveren her skulle man jo ønske seg var den vi finner i ordet nesestyver, men det er det antageligvis ikke (Falk og Torp 1903–1906). Nederlandsk Wikipedia skriver at det gikk 160 duiter på en gulden, og at den var i bruk fra 1600-tallet til 1816. Ifølge Moths ordbok fra ca. 1700 gikk det fire døyt på en dansk skilling, og samme sted kan vi lese uttrykket: «Hand er ikke mand for en døit». Ikke noe verdt, altså.

Holberg bruker det i Peder Paars (1720), men det handler konkret om penger: «Da vil jeg ey en Døjt begiære for Umage», jeg tror likevel det utenlandske myntvalget tyder på at det alt er en fast frase. Helt uavhengig av pengeverdi er Søren Kierkegaard tilsynelatende først i Indøvelse i Christendom (1850): «de have ikke bidraget en Døit til at bevise Christendommens Sandhed». «Ikke en Døit» er tatt inn i Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget fra 1866, altså ikke regnet som helt dannet tale ennå. Døyt vil muntlig i dag i de fleste tilfeller kunne byttes ut med ordet dritt, for å sette «gatespråket» i 1866 i perspektiv. Noe senere gis et eksempel i et innlegg om det fånyttes ved å stille for høye krav til lærerene i Aftenposten 14. august 1868: «Han kjender til Hinduernes og Kinesernes Historie; men det er tvivlsomt, at han kan en Døjt af Sanskrit, Nyhinduisk og Kinesisk». 

Frasen er den samme på tysk, og sikkert hentet til dansk/norsk derfra. Også i Tyskland har den glidd over fra å beskrive en liten eller ingen verdi til generelt betegne en hvilket som helst ingenting (Grimm 1971).

Illustrasjon: John Leech, i Hood: The Comic Annual 1842

Ikke en døyt