Passe som hånd i hanske

the humorist robert cruikshank 1837 gryte på hodet 2

engelsk: fit like a glove; tysk: sitzt wie angegossen

Noe som passer fullstendig. Hansken er, med sine hylser for fingre, en uhyre detaljert bekledning som kun passer for hånden. Bildet er lett å forstå, og brukes om alt som er en god match. Eldste funn er i H.F. Ewald, Den skotske Kvinde paa Tjele (1891, s. 487): «Dette passer som Haand i Handske, og intet kunde I paafundet lykkeligere end dette!» Av og til heller meningen mot en slags passende følgesvenn. Slik i Gunstein Bakke, Kontoret (2000, s. 102): «en levekårsundersøkelse gikk som hånd i hanske med et etableringsfremstøt som det her var snakk om».

På engelsk er fit like a glove kjent fra 1771 (Etymonline), og det ligger nok til grunn for vårt uttrykk, bare tillagt den allittererende hånden. Hånd og hanske har for øvrig vært benyttet som en forsterkning av et løfte, et slags dobbelt håndtrykk. F.eks. i Auguste Geffroy, Sverig og Rusland i det 19. Aarhundrede (1865, s. 106): «Kronprindsen hører os til; han har sat i Pant Haand og Handske, Ord og Ære».

Det tematisk lignende, eldre, men fortsatt gangbare uttrykket som fot i hose, betyr noen ganger det samme, selv om det oftere beskriver at noe er lett og greit. Morsomt nok har ordet hanske grunnbetydningen hånd-sko, fra middelnedertysk hantsche, hantschō (NAOB). Dermed blir ikke uttrykket som vi kan lese hos Moth så pussig som det er ment: «Skôe pâ hând, og handske pâ fôd» (noe urimelig og bakvendt).

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Humorist, 1837

.

Reklamer
Passe som hånd i hanske

Et steinkast

et steinkastengelsk: a stone’s throw; tysk: einen Steinwurf, ein Katzensprung

Et omtrentlig lengdemål. Hvor langt en stein kan kastes, vil naturlig nok variere med kastearmen, men brukes generelt om noe som ikke er svært langt unna.

Før standardiserte lengdemål var det kanskje naturlig å bruke slike asossiative lengder, men i dag er bruken ofte eufemistisk for å angi avstander nærmere enn de i virkeligheten er, særlig i eiendomsmeglerbransjen, og særlig om avstand til sjøen. I en båt i storm kan det fortone seg noe tilsvarende andre veien, som i diktet En Norsk Höst av Jens Zetlitz (1800 side 59): «– Et Steenkast knap fra Landet – kjendte hytter,/Som spottende imöde smiler dem,/Men intet Rednings Haab. Dem intet nytter/Den nære Strand, det lykkelige Hjem».

Holberg er pussig detaljert når han benytter denne omtrentligheten i Dannemarks Riges Historie (1733, side 320): «[d]en Kongelige Felt-Herre Johan Rantzov, da han merkede Fiendernes Forsæt, holdt han sit Folk stille udi god Orden, og ikke bevægede sig, førend de vare komne ham nær paa et  Steenkast, da rykte han dem imod, og lod tillige med nogle Ryttere angribe dem udi Flankene, hvilket skeede med saadan Eftertryk, saa at deres Orden blev adsplidt, og de begyndte at tage Flugten». Han oppgir ikke kildene til beskrivelsen. Oslo-biskopen Jens Nilssøn brukte det hyppig sammen med pileskudd i beskrivelsene av sine «visitaser» rundt i sognene (her fra 1594, s. 246): «Saa droge wi fra Ingedalsbro i norduest 3. pilskud, om 2. gaarder kallis Øyestad liggendis paa den høyre haand 1 pilskudd fra veyen, i synder och nord fra hin anden 1 stenkast.» Det oppgis på wikipedia at det var et mye brukt lengdemål i norrøn tid, uten nærmere angivelse, men på den overbevisende siden til Arild Hauge om norrøne forhold, nevnes kun alen, raster og dagsseilaser. Det virker ikke urimelig at de må ha hatt mål på avstander mellom alen (ca. 0,6 m) og raster (ca. 6 km), men søk i norrøne tekster på heimskringla.no gir kun treff på steiner som virkelig kastes, så det er ikke godt å si hva det var.

I Lukas 22,41 står: «Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba», og tilsvarende oversatt av Luther (einem Steinworff), Wycliffe (a stonys cast) og i Christian IIIs bibel fra 1550. Og så finnes det i Homers Iliaden (tredje sang, 12). Iliaden fra ca. 750 fvt. inneholder også mål vi ikke lenger bruker: spydkast, diskoskast og dørsbredde (Kirk 1990, s. 137–138), men et steinkast forsvinner herved ut av skriftligheten som et av våre eldste stående uttrykk.

* Illustrasjon ved forfatteren

.

.

Et steinkast