Alt går i grisen

svin i buskas sovende c a 1844 leech

Dette må være et særnorsk uttrykk, og er en riktig trivelig og uhøytidelig kommentar om å ikke være kresen eller om å spise ekle ting – så lenge den uttales om seg selv og evt. egen kokkekunst. Det er ikke fullt så sjarmerende sagt som gjest i middagsselskap eller om ens fetladne ektemanns tredje tur til koldtbordet på danskebåten. Det kan også brukes om annet enn mat, men har selvfølgelig bakgrunn i grisens egenskap som alteter.

Alv G. Schjelderup, Natten kaster garn 1931 s. 35: «hver skarve gratisjobb, mener hun jeg er god nok til … hørte du hun sa: ‘mye går i grisen’. Det var mig, det. skjønner du vel». Det er ikke veldig mye brukt litterært eller i aviser, og oftest da som en fornærmelse. Ola Bauer i skuespillet Sabeltigerens sønn (1989, s. 62): «Jean: No way, Man Ray … Det smaker Pyton. (Man Ray tar tallerknen hans og heller alt over på sin egen) Moren: Alt går i grisen».

Gå i grisen har også hatt betydningen gå til spille. Siden lite fikk gå helt til spille før, ble nok matrester gitt til dyrene om de var for hånden.  «– Alt går i grisen, tenkte ho, og slo sul og potetskrell og anna matavfall nedi til dei så skvalpen stod» (Tormod Skagestad: På Rogne, 1983, s. 94). Det kan vel tenkes at noen så har begynt å omtale restespisere på samme vis.

I 2012 utga Petter Schjerven boken Alt går i grisen – stygge fotos av mat, en bok med grufulle matbilder fra oppskrifter og brosjyrer tilbake i tid, eller som omtalen sier: «et knippe fascinerende og til tider redselsfulle retter i tilfeldig utvalg». Det blir først ordentlig ubehagelig om man kobler uttrykket med et annet: du er hva du spiser.

* Illustrasjon: John Leech, Hoods Comic Annual 1844

Advertisements
Alt går i grisen

Mons: Mat for mons, matmons, kakemons og katten Mons

If it fits, I sits
If it’s feeds, we eats. (Wilhelm Busch)

Mat for mons
engelsk: good fodder; tysk: gefundenes fressen

Mons
engelsk: Tom(cat); tysk: Kater

Mat for mons er noe man setter stor pris på, gjerne mat, gjerne noe man blir glad for å få del eller tak i. Moth har i sin ordbok (ca. 1700) oppslaget «Mogens eller Mòns / Et mande nafn. Magnus. / Et katte nàun». Mons som mannsnavn er ifølge alle kilder (f.eks. Vågslid, s. 159) avledet av Magnus (latin for stor); på dansk ofte skrevet Mogens og på svensk Måns. Navnebøker oppgir Magnus den gode (d. 1047) som den første med dette navn i Norge. Ifølge Snorre skal ingen ha våget å vekke faren, Olav Haraldsson, natten Magnus ble født, og det ble skalden Sigvats lodd å gi ham navn. Olav syntes det var et elendig valg, men fikk forklart at gutten var oppkalt etter Karlamagnus (Karl den store)noe som gjorde kongen blid igjen.

I noen grad i Sverige, særlig i Danmark (jf. ODS) er det et vanlig kattenavn, mens det i Norge, spesielt nord i landet, kan være fullstendig synonymt med hannkatt. Det skulle gjøre mat for mons til kattemat, om opphavet til uttrykket er tilsvarende, noe Riksmålsordboken kan se ut til å mene: «(stående vending til ell. om en person) det er mat for mons (mons, mogens egtl. navn på katten)». ODS angir at denne betydning er «sammenfaldet med andre ord, jf. Arkiv.​XLVII.18 [Arkiv för nordisk filologi].» Det kan vel være tradisjonen med å knytte vanlige, korte navn som suffiks til visse egenskaper, som lathans, fillefrans og svarteper, det siktes til, og det er vel tenkelig at dette er blandet sammen med det lydmalende kattemons.

Et eksempel på at hankatten het Mons generelt, finner vi hos Ambrosius Stub (1705–1758, publisert posthumt) i det smått overraskende diktet En giftefærdig Piges Klage over sin Moders Urimelighed i at nægte hende et anstændigt Ægteskab:

Hvi har min Moder giftet sig?
Dog vil det nu forbyde mig;
Det vilde jeg nok vide;
Hun har jo Mand i Seng hver Nat,
Men jeg kun Moens vor gamle Kat,
Som ingen Muus kan bide.
Hvorfor skal jeg mandvoxen døe?
Saa uforsøgt som nysfød Møe,
Der aldrig smagte Patten;
Nei før skal gamle Moens herud,
Min Liv-Kat hede som vor Knud,
Og Musen bide Katten.

Jeg har ikke sett mus brukt om kvinners kjønnsorgan før innsamlingen av de norske folkeeventyrene vel 100 år senere, men jeg har heller ikke dykket grundig ned i materien så jeg skal ikke gjøre annet enn å sette et lite utropstegn ved dette(!).

I Holbergs Peder Paars (1720) dukker en katt ved navn Mons opp ved flere tilfeller og uttrykket mat for mons, urelatert nevnte katt, i en replikk på side 124. Studenter spiste  tydeligvis kattemat også den gang. Her ser vi for øvrig også spor etter uttrykket å være en hund etter noe:

Peer blef da hæftig glad, og strøg sig om sin Mund,
Thi hand paa Sukker og Rosiner var en Hund.
Hand sagde: Det er Mad for Mons, for en Studenter,
Jeg et par Briller strax af Skriverstuen henter,

Enda tidligere forekommer det i Sverige i Johan Runius’ Blomster-Dröm (skrevet i 1705):

Åter kom hon som i jåns,
Fort sad’ hon, skal du få Nectar,
Jag sa: det war mat åt Måns,
Men mig halfklädd jag ursächtar,

Som eksempel på bruk helt urelatert til mat kan Tarjei Vesaas fortelle om en bytur etter at debuten hans hadde fått sine første anmeldelser (Mæhle 1964, s. 21): «Inn til Kristiania måtte eg òg, for å helse på den trygge og hyggelege Olaf Norli. Han tok straks grønskollingen ned på Grand, til pils og fine smørbrød. På heimvegen var eg innom Kristoffer Uppdal, som då budde i eit gildt hus i Holmenbukta i Asker. Han sette seg til å fortelja om kollegaene våre i inn- og utland. Det var mat for mons.» Det er slik en forlegger skal være!

En matmons er en som er svært glad i mat, kanskje avledet av katte-monsens apetitt. Først funnet i NB i 1895 i Eivind Astrups Dyreliv nær Nordpolen (s. 139): «Fisk er her ogsaa; en mængde laksørret findes i de større indsjøer i det nordlige Grønland og Grinnell-land, hvor vandet ikke bundfryser om vinteren, og de er føde og velsmagende nok for den mest kræsne madmons.» Laksørret, du! En eldre kilde er i en brevsamling fra 1871 (Koffardikaptein Jan B. Hornemans brev til Petra Neeraas, trykket i 1951, s. 36): «… for naar Familien er borte vanker det alltid saa megen god Mad paa Voldsminde, og jeg er jo en Madmons som du vel har merket dig.» Som en pussighet finner vi det «danske» ordet gourmand oversatt med matmons (og godmat-sleik) i en Dansk-norsk ordbok utgitt på Samlaget i 1926 (av Steinar Schjøtt) mens det i Norsk ordbok (2000) på samme forlag ennå ikke har sitt eget oppslag, men nå er forklaring på ordet gryteulv. Fra gourmand til gryteulv. Man kan lure på hva som skjedde de 74 årene i mellom.

Kakemons er tilsvarende noen som er svært glad i kaker. Eldste treff i NB finner vi i Julli Wiborg Forlovet (1915, s. 210): «Jeg skal ikke plage dig – endda du er en græsselig kakemons – med at regne op alle de lækre saker.»

Det er for øvrig 383 menn som har Mons som første fornavn, 208 som eneste navn i Norge (SSB). Og langt flere katter.

* Tegning av Wilhelm Busch fra Die fromme Helene, 1872

Mons: Mat for mons, matmons, kakemons og katten Mons

Død mann på boks

punch 1873 død mann på boks
En australier på boks? Hermetikken setter en skrekk i Punch’ lesere i 1873

engelsk: Charlie rats, Mystery meat; tysk: ?

Standardretten erter, kjøtt og flesk, som fortsatt er i salg, ble ifølge Marm, Slang og sjargong (1962, s. 128) «tidligere kalt neger (salt eller fersk neger), men da hermetiseringen fikk sitt gjennombrudd, ble det til neger i boks med variasjoner som død mann i boks og ukjent soldat.» Dette var altså basisingrediensene i forvarets reservestridsproviant (RSP, tidvis Rester av Sprengt Personell) – hermetisert mat som skulle ha holdbarhet på 20 år og som Forsvaret siden 1995 har skiftet ut med frysetørrede varianter (dermed skulle best før-datoen akkurat være nådd). Også Snurring, TuristproviantCorned beef og annen ugjenkjennelig boksmat kan gå under navnet død mann på boks.

Eldste treff (død mann i boks) finner vi i Bergens Tidende 20.9.1949: «Maten har vært «død mann i boks» som sjøfolkene sier», mens Ulf Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 (s. 83) oversetter det til «cornbeaf»[sic].

Jan Deberitz i novellen Øvelsen (Solfolket 1978, s. 26): «Nå lå han og spiste blåbær. Feltrasjonene var det ikke stort igjen av; bare litt druesukker og en død mann på boks. Den ville han spare til i morgen.»

Skjønt folkene på diskusjonsforumet Norsk Survival Forum ser ut til å ha sansen for denne guffen, beskriver Morgan Kane det kanskje best: «Endel av feltprovianten var noe som ble kaldt ‘ferskt, hermetisk kjøtt’. Det var en klebrig, fet, ubestemmelig masse som i beste fall ikke smakte noenting. Svineriet ble omgående døpt ‘Død-mann-i-boks’ og mesteparten av det gikk over rekka til sjøfuglene.» (Masterson, Cuba libre! 1976, s. 43). Det er også tittel på en kriminalroman av Kolbjørn Hauge fra 1995, som ble belønnet med Rivertonprisen samme år.

Corned beef inneholder en passant hverken korn eller mais (corn). Navnet kommer ifølge etymonline av det grove saltet som benyttes i tillagingen (corn salt). Ellers er boksmaten spam og annen mystery meat kanskje noe det nærmeste man kommer. På tysk har jeg gitt opp å finne noe tilsvarende.

Død mann på boks

Valgflesk

com an 1839 the chinese breed

engelsk: election promises, buncombe; tysk: Wahlversprechen

Politiske løfter som fremsettes før valg, men som ikke nødvendigvis aktes oppfylt, eller det å lokke med ugjennomførbare forslag kun for å tiltrekke seg velgere. Etter en lang valgkamp sitter man igjen med en følelse av å ha blitt smurt grundig inn med svinefett, så ordet er passende.

Ordtaket «store ord og fedt flæsk sidder ikke fast i halsen» er omtalt i E. Maus Dansk Ordsprogs-Skat fra 1879 (b2, s. 368), og der igjen oppgis det til å være dokumentert i Grubbes store svenske ordspråksamling (1665), men Grubbe nevner ikke noe om flesket, («Stoor ord sitta intet i Halsen fast»). Derimot er det en replikk i Ingemanns Kong Erik og de Fredløse fra 1833 (s. 124). I fortellingen Fra Isle de France og Fra Sorø Amt av Sophus Schandorph står linjen «Ja, spæk du kun dine kramsfugle med løgnens flæsk» (1888) og deretter, omsider, i Laurits Christian Nielsens Mit Land (1898): «Nu lokkes der med Løfter,/nu angles der med Ord,/og Valgflæsket skæres for/ved Vælgerfolkets Bord.» (Prøv å synge etter melodien til No livnar det i lundar!) I Danmark er politikk, løgn og flæsk så innarbeidet at flesk med persillesaus er tradisjonsmat på valgdager, og avisene er fulle av oppskrifter i dagene forut. Valgflæsk skal aller først ha stått på trykk i tidsskriftet Dania (ca. 1895), der vi også kan finne begrepet valgkamel, som er et valgløfte for tykt til at velgerne kan antas å ville sluke det (ODS). Fra 1914 er det oppført i Dansk Ordbog for Folket (definisjon: «store Ord, tomme Løfter, som en Folkeforfører, der vil ‘fiske’ Stemmer, foregøgler Vælgerne»).

I Norge dukker det opp på trykk i Stortingsforhandlingene 16. juli 1912 (s. 2799), der Magnus Nilssen sier fra talerstolen: «Hvis statsminister Bratlie hadde staat som repræsentant her i salen og skulde karakterisert en lignende uttalelse fra en regjeringschef av et andet politisk parti, saa tviler jeg ikke om, at han vilde brukt temmelig sterke uttryk og muligens sagt: dette er valgflesk.» Bratlie hadde lovet «vælgerne i Mellem-Romerikes valgkreds en jernbane hvis de greide at faa gjenvalgt en høiremand fra kredsen», og man kan også lese noen dager senere i Vestfold Arbeiderblad, beskrivelsen av dette som «det tydeligste politiske bondefangeri som endnu er vaaget utvist i vor politiske historie», og det karakteriseres likeså som «valgflæsk».

I avisen Folkeviljen 24.9.1918 får man inntrykk av at intet er endret på 100 år: «Valgkampen er aapnet og frieriet til vælgerne begyndt. De opstilte kandidater iklær sig sine peneste klær og smisker og tisker for vælgerne. […] Gunnar Knudsen og hele hans stab av aandelig trangsynte Dovregubber løftes mot skyerne av politiske halvtullinger som kalder sig venstremænd. Spørsmålet blir om vælgerne sluker valgflesket raat.» Det er vel fortsatt spørsmålet.

I USA har de uttrykket pork barrel, med en beslektet betydning, dokumentert fra 1907. Selv om det da dreier seg om den nasjonale pengekisten anvendt til lokal, nær bestikkelsesaktig, utdeling for å vinne stemmer, kan det vel hende USA importerte noen tønner griseflesk til politisk velgerfiske fra Danmark.

Trøsten for svineriet må være at sjelden er kalorier så lett å kvitte seg med som de kommer av valgflesk, og ingen blir feit av en ekstra porsjon.

* Illustrasjon: Thomas Hood fra The Comic Annual 1839

Valgflesk