Lykkens pamfilius

THE TRUMPET AND THE BASSOON Rowlandson 1796

engelsk: favourite of fortune, a lucky bird; tysk: Glückskind

En som har hellet med seg, begunstiget av lykken. Pámphilos er et mannsnavn som skal bety den som er elsket av alle, eller kanskje heller alles venn, av gresk pan, alt, alle og philein, venn. Det dukker opp i komedien Andria av Menander (død ca. 290 fvt.), som bare finnes som fragmenter (se T.B.L. Webster An Introduction to Menander s. 116). Vi kjenner bedre Andria av Terents (166 fvt., og oversatt av Mentz Rynning i 1755), en forviklingskomedie der den vakre og elskelige Pamphilus er en av hovedpersonene, som mot farens vilje til slutt får gifte seg med sin Glycerium, og man kan regne med at han følte seg som en heldiggris. Terents sier selv i fortalen at han har basert stykket på Menander (samt på Perinthia, et annet stykke av samme). I tillegg dukker navnet opp i Terents’ Hecyra og i den noe eldre Plautus’ Stichus, der det både er en Pamphilus og en Pamphila.

Pamfilius knyttet til lykkens, finnes i Axel Smiths Trysilds Beskrivelse (3. del i Jacob Rosted (red.), Topographisk Journal for Norge, 23. hefte, 1798, s. 140): «I 10 af disse 20 Aar lade vi nu först vor Bonde blive en Lykkens Pamphilius; thi han gjör i disse Aar den Fremgang med sit Brug og Handtering.» ODS har en henvisning til en enda eldre anvendelse i B.W. Luxdorphs oversettelse av Voltaire, Den ryggesløse eller forlorne Søn fra 1750/1776 (uttrykket står ikke i Voltaires original, L’Enfant prodigue). Mange funn er det dog ikke før rundt midten av 1800-tallet, da typisk som i Rolf Olsens skuespill, Salonen, eller Intrigen i Kræmmerhuset (1848, s. 7): «Villing: O, du Lykkens Pamfilius! / Wassermann: Ung, Smuk og Dannet, min Ven! Men det Sidste er Hovedsagen, thi Ungdom veed du er Tant, og Skjønhed skaffer bare Bryderi». Man kan anta at en dannet trysilbonde må ha hatt alt lagt til rette for et liv i syvende himmel.

Men i Moths ordbok fra ca. 1700 finner man noe helt annet: «Pamfilius eller pampert/en/Er klever knegt i kortspil og iblant alle fire knegte». Kortsammenhengen kan bekreftes på oppslaget Pamphilius i Johann L. Frisch’ Teutsch-Lateinischen Wörterbuch (1741): «in einer Art der Charten-Spiele, der vornehmste Trumph, folium ludi primarium». Også på engelsk knyttes navnet til kortspill. I Shipleys Dictionary of Early English (1955), på oppslaget pam: «French pamphile was the name of the card game, also the knave (Jack) of clubs, the highest card in the game … Thence the abbreviation pamphie, pawnie, pam», og en henvisning til lanterloo, som var det vanlige navnet på dette spillet. OED oppgir «Pam at Lanterloo» som kjent fra 1685. Vi finner spillreferansen videre hos Holberg i Epistler Tomus II, ep. 117 (1748, s. 159): «Pamphilius for Exempel er et Kort af stor Importance udi Lanter». Lanter kunne, som de fleste kortspill, ha pengeinnsats. Det er kanskje ikke så rart om kortet som trumfet alt var elsket av alle, og man følte seg som en lykkens pamfilius hvis man trakk det.

Det er et tredje spor for dette uttrykket, nemlig et latinsk skrift muligvis forfattet i England (eller Frankrike eller Spania, teoriene spriker) på 1100-tallet ved navn Pamphilus de amore, ev. Pamphilus, seu de Amore, en ganske ordinær kjærlighetsfortelling med lykkelig slutt. Den hadde enorm suksess, ble oversatt til de fleste europeiske språk, sågar til gammelnorsk som Pamphilus ok Galathea, antageligvis rundt 1250 i hoffet til Håkon Håkonsson (han som to birkebeinerne skal ha fraktet på ski over fjellet), jf. Ludvig Holm-Olsen 1940, s. 8: «Pamphilus ble i løpet av kort tid et kjent og populært verk. Alt i begynnelsen av 13. hå. var det så berømt at alle som vil gjelde for å være beleste, måtte ha kjennskap til det». Dette lille skriftet om kjærlighetens pamfilius har faktisk gitt opphav til ordet pamflett, først i engelsk fra slutten av 1300-tallet (Etymonline) som navn på alle småskrifter i løse permer, og mer hjemlig, nevnt i 1726 i Nye Tidender om lærde og curieuse Sager (Wielandt (red.), s. 780). Antageligvis var det ikke noe romantisk eller lykkelig innhold, men den ytre likheten, som kort skrift og løsblad, som knytter den politiske, polemiske eller satiriske pamfletten til kjærlighetsfortellingen fra middelalderen. Pamfilius har også gitt navn til en familie spinnveps (pamphiliidae), uten at det er opplagt hva som berettiger en slik lykke hos dem.

Det engelske oversetterforslaget lucky bird er forresten godt innarbeidet i norsk som lykkefugl, eller lukkefugl i Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850), og igjen i Knud Knudsens Unorsk og norsk (1881), der han faktisk syntes vi trengte et avløserord for (Lykkens) Pamfilius. Lykkefugl er å se alt i Knud Leems hovedverk om samene fra 1767 (s. 504). I dag er det vel oftere grisen vi sammenligner den heldige med (heldiggris, griseflaks osv.) – uvisst hvorfor at det å ende som juleribbe skal være noen avløser for kortstokkens vinner, eller den som triumferer i kjærlighet.

lykkens pamfilius Kjempegevinsten fra WD's DD 1934-1999 s. 299.PNG

* Illustrasjoner: Thomas Rowlandson, The Trumpet and the Bassoon, 1796; nederst: uttrykket videreføres til nye brukere i Walt Disney’s Kjempegevinsten, Donald Duck 65 år 1934–1999 s. 299

.

Reklamer
Lykkens pamfilius

Adamseple

adam eva eple

engelsk: Adam’s apple; tysk: Adamsapfel

Skjoldbruskkjertelens to sideplater på strupehodet, som er langt mer utpreget på menn enn kvinner, kalles adamseplet, eller prominentia laryngea på medisinsk. De har primært en beskyttende funksjon, men gir også bidrag til mannens dype røst. En utbredt forestilling er at Adam i Edens hage skal ha satt en bit av eplet fra kunnskapens tre fast i halsen da han skjønte hva han var i ferd med å gjøre. Som barn syntes jeg denne fortellingen ga gutter en slags fordel i forhold til jenter: Adam hadde tross alt angret, nesten i tide.

Noen vil for alltid forbinde syndefall og svik med eplet, slik Anders Arrebo, Hexaemeron (1618, s. 31):

Natur oc Sind giør luter-purt,
Oc skenck os Siælsens føde.
Thi Adams Eble beeskt oc surt
Os dømte slet til Døde.

I Moths ordbok fra ca. 1700 er oppslaget Adams-Bid slik: «kaldes æbelet pâ struben, fordi gemên mand mener, at noget af det skadelige æble skulde bleven siddende der pâ Adam, da hand âd det, og effter ham, pâ ald Mandkøn». Gemen mann eller ei, navnet er knyttet til Adam på mange språk (fransk: pomme d’Adam; kroatisk: Adamova jabučica; nederlandsk: adamsappel; portugisisk: pomo de adão; spansk manzana de Adán, men her også nuez, mv.). Wikipedia hevder det kommer fra en talmudisk tradisjon, men det kan jeg ikke finne noen troverdige kilder som støtter opp om.

I Første Mosebok står det i og for seg ingenting om hvilken frukt kunnskapens tre bar (og ut fra navnet skulle man jo tro det var kunnskapsfrukter), men muligvis har en språklig misforståelse gjort det til epler, og dermed ble bildet mer håndfast og samtidig også mer forvirrende: Da Det gamle testamentet ble oversatt til latin med frasen «treet til kunnskap om godt og ondt» skal adjektivet malum (ondt) ha blitt forstått feil av noen som det identiske substantivet malum (eple). En annen utbredt forklaring på ordet adamseple er at det er en misforståelse av det hebraiske tapuach ha adam, som betyr noe sånt som mannlig klump.  Adam betyr selvfølgelig mann, men også jord, og tapuach, ordet for eple, betyr også å svelle, gjøre/være rund, eller altså klump (David Curwin, Balashon 2006).

Det er alltid pussig å se vitenskapelige tilnærminger på religiøse og allegoriske tekster. Man forholder seg kanskje til tekstens konkrete opplysninger (og dermed plasserer fortellingen om Adam og Eva seg til rundt 4000 år fvt.). Man kan også forholde seg til tekstens historiske proveniens – antatt å ha blitt skrevet ca. 800 år fvt., og man må selvfølgelig forholde seg til de faktiske eksemplarene av teksten man har for hånden (ruller og tavler), som er langt nyere avskrifter enn som så. Hvilke ord ble brukt, hva betød de når og vet vi egentlig så veldig mye om det? 

Det finnes en mengde litteratur med spekulasjoner om hvilken frukt dette (opplagt metaforiske) treet kan ha båret, og gjerne med utgangspunkt i at det i hvert fall ikke var noe epletre. Dette til tross for at det står videre at «Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden», som dermed burde inkludere epletrær. Shawna Dolansky påpeker på thetorah.com at det ikke vokste epletrær i oldtidens Midtøsten, og at fiken eller granateple er mer sannsynlig. Mot det kan man jo innvende at paradisets plassering kanskje ikke kan regnes som helt avklart. Elvene Tigris og Eufrat skal ifølge kapittel 2,13 og 14 ha sin kilde der, i så fall havner vi i dagens Tyrkia, forutsatt at elvene faktisk er de samme. Vokste det epler her i år 4000 eller 800 fvt.? Joan Alcock skriver i Food in the Ancient World (2006, s. 39) at eplet stammer fra Anatolia, og at Ramses II lot plante epletrær i nildeltaet på 1200-tallet fvt., til Hellas har frukten kommet på 700-tallet, og lenge før det til Transkaukasia og Anatolia. Så for alt jeg vet, var epler kjent i området da mosebøkene ble til.

Spørsmålet om det var sannsynlig at opphavspersonene bak Første Mosebok skulle kjenne til epler og også faktisk mene epler eller en annen konkret frukt der kunnskapens tre blir beskrevet, hopper enkelt bukk over det viktige faktum at ingen spesiell frukt nevnes overhode, og at det ikke kan være vesentlig for å forstå teksten i seg selv. Frukten av kunnskapens tre er kunnskap, ikke eplepai, men hva kunnskapsfrukter består av, er det heller ikke enighet om. At kunnskapens tre for noen må konkretiseres som et spesielt frukttre, er ikke mindre snodig av at det også skal billedliggjøres igjen. For det skal det: Eplet er ikke et eple, men en metafor. Adam og Eva blir med en gang oppmerksom på, og ille berørt av, sin nakenhet etter å ha spist, så en seksuell oppvåkning er ikke spesielt søkt å lese inn i det (fra dette stammer uttrykket i Adams/Evas drakt om nakenheten før syndefallet). Evas påfølgende graviditet indikerer jo det samme. Men også dette kan være et bilde for den rene, uskyldens tid, barnets uopplyste uskyldighet som korrumperes og ødelegges av viten, tvil eller andre ting som er som forbuden frukt.

* Illustrasjon: Marcantonio Raimondi (1480–1534), etter Albrecht Dürer

.

Adamseple

Der pepper’n gror

helvete er løs Robert Cruikshank the universal songster 1828

engelsk: go jump in the lake!, tysk: geh hin, wo der Pfeffer wächst!

Dra dit pepper’n gror er en mild profanitet med samme anvendelse som å ønske noen til helvete. Da en fransk forskergruppe brukte Xeroradiografi på hodeskallen til Ramses II i 1977, viste det seg at nesen hans var stappet med pepperkorn (Beckett, Paleoimaging 2010, s. 32). Kanskje balsamererne ville sikre seg hvor faraoen havnet i etterlivet, eller kanskje de bare mente pepper var egnet til å bygge opp nesen med.

Uttrykket ser ut til å komme fra tysk, der det er flere eldre eksempler. I von Grimmelshausens Simplicius Simplicissimus (1667, 3. bok, kap. 20) kan en se at uttrykket er blitt vanlig nok til å bli spilt på: «Bis du mit deinen Beweistümern fertig bist, so bin ich vielleicht wo der Pfeffer wächst». Det eldste jeg har funnet er i fransiskanermunken og satirikeren Thomas Murners Die Narrenbeschwörung (1512, s. 166 (55,21)): «Ach gott wer der im pfefferland, / Der das spil zûm ersten erfand!», Akk Gud var han i Pepperland som spillet først skapte. Omtrent på samme tid hadde Murner tatt en moderat posisjon i kontroversen mellom humanisten Johannes Reuchlin og en kristendøpt jøde, som var blitt rabiat antijudaist og mente at alle hebraiske bøker skulle brennes (E. Voss 1927). Denne striden, som etterhvert engasjerte de fleste humanister og deres motstandere i Europa, avstedkom noen anonyme skrifter til støtte for Reuchlin publisert som Epistolae obscurorum virorum; Mørke menns brev (ca. 1514, s. 66, XXV), hvor en linje lyder: «Utinam omnes poetae essent ibi ubi piber crescit», jeg ønsker alle poeter var der pepperen vokser. Denne utgivelsen besto av flere fiktive brev som latterliggjorde og angrep jødehateren og hans støttespillere, og er opprinnelsen til uttrykket mørkemann. Den nyfrelste mørkemannen selv het, av alle ting, Johannes Pfefferkorn.

Våre myndigheter i København hadde nok sine preferanser i saken, og nevnte humanistiers verker ble ikke utgitt her (det ble derimot Pfefferkorn), og ingen ble ønsket dit pepperen gror på dansk på en god stund.  I Moth (ca. 1700) finnes: «s. ond. gud give! du varst, som peber vokser», men jeg har ikke klart å finne annen anvendelse fra 1700-tallet. Det var nok vanligere å be folk dra til Blokksberg. Eldste funn deretter er i J. Storm Wang Skjebnen og mennesket (1. del, 1860, s. 246): «Jeg var tilfreds, at Donner und Blitz var, hvor Peberet gror, thi da havde jeg været befriet for at ty til dette Rede», og på 1860-tallet ser man flere former i avisene. Helt som vi bruker det i dag, er det i en oversettelse av tyske E. Marlitts (Eugenie John) Gjennem mørke til lys, eller Kjærlighetens seir (1870, s. 98): «Fru von Herbeck […] anbragte sig derpaa uforstyrret ved siden av de andre, uten hensyn til at de fremmede sikkert ønskede hende der hvor pepperen gror.»

Falk og Torp skriver i sin etymologiske ordbok (1906, s. 52) at pepperens land i talemåten viser til Guyana, og cayennepepperet derfra. Jeg ser ikke helt nødvendigheten av å knytte det til noe bestemt sted, men da uttrykket altså var i bruk før utnyttelsen av Sør-Amerika var kommet ordentlig i gang virker påstanden urimelig. Svart pepper (piper nigrum) har opphav i Sør-Asia, antageligvis India, men i dag produseres en tredel av all pepper i Vietnam (worldatlas.com). Pepper gror for øvrig fint på Madagaskar, i Brasil og andre tropiske land, men alltid langt vekk, som vel er poenget med talemåten; altså langtvekkistan. Eller Ytre Enebakk. Det må da gro pepper i Ytre Enebakk?

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Universal Songster, 1828

Der pepper’n gror

Alle gode ting er tre

to friere Robert cruikshank the universal songster 1828

engelsk: third time lucky (every perfect thing is threefold); tysk: aller guten Dinge sind drei

En klisjé for at noe forekommende tre ganger eller ved den tredje anledning innebærer hell. Brukes gjerne før et tredje forsøk, så etterfulgt av på det fjerde skal det skje! og til slutt på det femte gjelder det! før man gir opp. Tallet tre er blant de mest brukte verdier i overtroens tallmagi, jf. folkeeventyrene, den hellige treenighet, trikotomien i filosofien, buddhismens tre juveler, skilsmisseformen talaq, tre ganger hurra!, osv.

Johan Herman Wessel utfordrer litt hvor godt det alltid er i Den fromme bekiender (1787): «Man skulde prygle ham, til han bekiendte. / Tre Gange dette Jørgen hændte, / Thi alle gode Ting er’ tre». I en fabel trykket i Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretninger 20.8.1779 virker det helt kjent: «Alle gode Ting ere tre, tænkte Ulven, og kom til den tredie Hyrde. / Det gaaer mig meget nær, sagde han, at jeg blandt jer Hyrder er udraabt for det grusomste og uredeligste Dyr.» Det mener vel gjetere fortsatt om ulven.

I SNL står det om alle gode ting er tre: «Det har vært hevdet at uttrykket har gresk opprinnelse». Formen alle gode Gange er tre er for så vidt å finne (benevnt som ordspråk) i Græsk-Dansk Ordbog til Skolebrug av C. Berg fra 1864 (s. 1429) som forklaring på τὸ τρίτον τῷ Σωτῆρι. Dette er et (tilnærmet) et sitat fra Platons Charmides 167: τὸ τρίτον τῷ σωτῆρι, ὥσπερ ἐξ, (Burnet 1903). Her er det Sokrates som med sin sedvanlige tålmodighet nok en gang gyver løs på problemstillingen. B. Jowett oversatte dette i 1871 som «Now then, I said, making an offering of the third or last argument to Zeus the Saviour», mens det i den videreførte fjerde utgaven fra 1953 var blitt til «Now then, I said, since the third time brings luck, let us begin again». Senest i 2001 oversatte Clara Elisabet Bryld dette tekststedet til dansk med alle gode ting er tre. I Egil A. Wyllers oversettelse (1963) står det derimot «det tredje og det beste offer til frelseren Zeus», (jf. også «our third offering to the Saviour» hos Lamb 1955). Waterfield (2005) skriver i en sluttnote til sin versjon (s. 22) «‘Let’s make more or less a fresh start, then,’ I said, ‘with a third libation to Zeus the Saviour» (note på s. 150): «The phrase means more or less ‘Third time lucky’», men jeg synes det blir noe anakronistisk, og lokaliseringen til den norske (og respektivt engelske) frasen er trukket langt ved å benytte alle gode ting er tre som oversettelse her.

Ordspråket finnes hos Moth (ca. 1700) på oppslaget tre. Han oppgir som kilde Terents og Erasmus, dessverre uten å nevne hvor. I den andre prologen i Terents’ Hecyra, et skuespill kjent som det eneste der svigermor er en sympatisk figur, fortelles det om de uheldige to første forsøkene på å sette opp denne komedien. I året 165 fvt. var forestillingen så vidt i gang da nyheten om linedansere og boksere i området fikk publikum til å søke opp og ut umiddelbart. Fem år senere ble det satt opp igjen, og denne gangen var det et rykte etter første akt om en fremvisning av gladiatorer som fikk publikum på bena. Tredje gang gikk det heldigvis bra, men utsagnet er ikke å finne i teksten selv om det nok ble tenkt av de medvirkende. Det er uansett en morsom påminnelse om konkurranseforholdet mellom kultur og underholdning gjennom mer enn 2000 år.

Og så Erasmus: i Helies oversettelse av Institutio principis christiani; Een christelig oc nyttelig bog om kongers, fursters, riigis landtz oc stæders regemente (1522/1534, s. 151/Ixvij) står: «Effter thi att trenne gode ting findis som Aristoteles siger, som tilhøre sielin, kroppin, oc thet som mett løckin kommer wduortis til». Erasmus viser nok her til Aristoteles’ Politikk, bok 7 (1323a). Videre utlegges om dette at sjelens godhet er dyden, kroppens er «deylighed» og sunnhet, og denne utvortes lykken kommer med rikdom. Erasmus inkluderte i Adagia (nr. 1148) for øvrig også «Ignis, mare, mulier, tria mala», oversatt av Moth som «Îlds nǿd, vands nǿd, og en ond kvinde er tre onde ting».

I tysk fraselitteratur finner en ofte en helt annen forklaring, der uttrykket, som jo er ordrett som det norske, stammer fra middelalderens rett. Ifølge Redensarten-index var det nødvendig å stevne tiltalte for retten tre ganger før det kunne avsies en fraværsdom. P.F. Weber (1961, s. 31) hevder videre at ordet Dinge viser til ting som i norrønt þing, folkeforsamlingen der man løste rettsspørsmål i tidligere tider. Påstanden ser ut til å ha grunnlag i Röhrich’ Das grosse Lexikon der sprichwörtlichen redensarten, b1 (1991, s. 335), men treff i bøker fra før 1600-tallet finner jeg ikke. Röhrich er kilden som ofte blir vist til, men Jacob Grimm er nok årsaken til utbredelsen. I Deutsche Rechtsalterthümer (1828, s. 208 til 211) redegjør han for mangfoldige tilfeller av tretallets betydning i tysk middelalderrett, men selve frasen (Grimm nevner den parentetisk) har ikke noe opplagt opphav i jussen, annet enn ved tretallets allestedsnærværelse. Eldst på tysk er en underoverskrift i Heinrich Müllers Geistliche erquickstunden (ca. 1665, kap. XXI), som alt i 1667 ble oversatt som Aandelige Spare-Timer (og likeså er eldste hjemlige funn, hvor uttrykket gjør sin entré med en stygg skrivefeil: «Alle gode Ting tre tre», s. 44).

Også i Tyskland har noen trukket tråden tilbake til Platon, se note i C.E.C. Schneiders oversettelse Plato’s Staat (1850, s. 312). I Georg Von Gaals samling Sprüchwörterbuch (1830 s. 52), fører det derimot til det latinske omne trinum perfectum (varianter finnes med bonum), og Wilhelm Traugott Krug i Encyklopädisches Lexikon b5-2, (1838, s. 97) antar det knytter seg generelt til tretallets alminnelige hellighet, og trekker frem treenigheten og andre eksempler. Det oppgis så vidt jeg kan se ikke klassiske latinske forfattere på formuleringen i de vanlige sitatleksikonene, og den gir ingen treff i Perseus-basen, så jeg går ut fra at det er fra middelalderen eller nyere. Omne trinum perfectum er tittelen på en (ellers tyskspråklig og ytterst snodig) teologisk skjemautredning av Laurentius Ritter fra 1574. Der stopper sporene.

Oppsummeringsvis blir det 1) hevdet at Platon bruker et annet uttrykk med samme betydning, men ingen andre eksempler underbygger at det var en talemåte. Flere påstander om opphav i antikken (Terents, Aristoteles) viser seg å være helt alminnelige tretallsforekomster. 2) Opphav i tysk rettspraksis fra middelalderen ser heller ikke ut til å stemme, annet enn tretallets tendens til å dukke opp overalt, også i jussen. 3) Nettopp at tre kanskje er numerologiens vanligst forekommende tall, ikke minst i teologien, og helt sentralt i kristendommen med treenigheten, er det nærliggende å anta at talemåten har oppstått i sammenheng med tallmagien i middelalderen/renessansen basert på at mye viktig har tre som gjennomgangstema. Her skulle jeg helst hatt en tese, en antitese og så endt opp med en syntese, men ikke alle gode hypoteser er tre.

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Universal Songster, 1828

.

 

Alle gode ting er tre

Død og pine, pinadø

kittelsen tønne

engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter

I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine.

I folkeboken Jesu barndomsbog (utgitt av Ghemen, den første boktrykker i Danmark-Norge, 1508) er eksempelet jeg har funnet som eldst: «Jomfrw maria sagde mijn kære søn iegh kan ey wære vthen sorg nar ieg hører tale om thin død oc pine», men det er såpass utbredt i våre første trykte bøker, at det antageligvis er en del eldre. Videre slik f.eks. i Poul Ræffs oversettelse av Pfefferkorn Iudeorum secreta (1516 s. 16): «syn bittheræ død oc pynæ» (Ræff var for øvrig bror til Oslos siste katolske biskop og første lutherske superintendent Hans Rev); Hans Christensen Sthen, Christelige oc vdkaarne Bøner (1577 s. 64): «ved sin bittre Død oc Pine haffuer skaffet oss en euig Forløsning». Eksemplene fra 1500-tallet er altså mangfoldige, som en helt reell og hverken parodisk eller sarkastisk påminnelse om lidelsene påført Jesus (Gud er i treenighetsperspektiv å betrakte som Jesus i denne sammenhengen). Antageligvis har ordparet død og pine etterhvert blitt brukbart for alt forferdelig. Betydningsovergangen har nok skjedd gradvis, selv om det er vanskelig å peke på akkurat når det skjedde. Jeg synes vel Petter Dass’ anvendelse viser tendensen til utvanning i Over Cancellie Raad Albert Angell, 1705 (Samlede verker b1, s. 351): «At hand, som nu qvitteret har / Sit Huus og alle sine, / Og giort sin sidste Regning klar / Ved Jesu Død og Pine, / Nu leve skal een gieldfri Mand / Og aldrig kræves meere».

Som et rent utbrudd, en interjeksjon, måtte jeg lete hos Henrik Wergeland, som i farsen Ah! (1827) lar Depositurus si «Men Død og Pine! hvad gjorde jeg, jeg?». Men kort etter ser det ut til å være helt vanlig slik. Hos Henrik Ibsen først i Kjærlighedens Komedie (1862, III): «Ja Død og pine!», og mange ganger siden. Bjørnstjerne Bjørnson sier om Victor Hugo i et brev 13.3.1880: «Død og pine, han er jo en heros!» (G. og E. Brandes brevveksling, 1939, s. 107). Hans Jæger benytter det for en aha-opplevelse, et eureka! i Fra Kristiania-Bohêmen (1885, s. 63): «Der havde jeg det! Død og pine – jeg tog en stor slurk toddy –: gaa iland og studere, ta filologisk embedsexamen og bli lærer om formiddagene og læse romaner hele eftermiddagen.» Ja, det læreryrket!

Det var neppe en særlig sterk ed på tiden før forrige århundreskifte, men ved det siste virker det mest parodisk. En gjennomgang av anvendelsen i skjønnlitteratur fra året 2000 viser at det nesten kun brukes i oversettelser. Selv om det kan være berettiget i enkelte tilfeller, stiller jeg spørsmål ved hyppigheten så lenge det knapt finnes i dagligspråket annet enn for komisk effekt, jf. kaptein Haddocks omfangsrike banning i Tintin, eller som det står i Adresseavisen 27.10.2011 om Spielbergs Tintin-filmatisering: «For godt voksne er det sikkert sjarmerende, for yngre litt eksotisk, å møte en actionfilm hvor figurene bruker: ‘Død og pine!’, ‘Suppegjøk’ og ‘Spekesild og sardiner!’ som kraftuttrykk.»

Ordet pinadø er nok et derivat fra det samme, (snudde), pine og død, (f.eks. Brorsons salme 9 i Hans Nielsen Hauge (1819, s. 15): «Jesu Pine, Død og Blod» – det er som poenget er å velte seg i gruen). Pine-død er alt i Moths ordbok fra ca. 1700 omtalt som «en bandemâde». Hos Wergeland Stockholmsfareren No. 2 (1837, II,5) samskrives det: «Elises Navn, Pinedød! Nu, har jeg s’gu aldrig hørt Magen». Ordet fortsetter sin omvandring og får sin a i Maurits Hansens «Tone» fra 1842 (Noveller s. 397): «Nej naa gjør Du, bitter Pinadød, Lodserne stor Uret», mister en d i Garborgs «Stordaad» (Forteljingar og sogur, 1884, s. 81): «Nei, dette maa pinedø ha en Ende!», og får sin endeform (sålangt) i Mons Litlerés «Lange-Tønnes» (Smaastubbar 1, 1889, s. 26): «Det er pinadø best eg gifter meg att!».  Eksemplet fra Hansen gir en annen vending, nemlig bitter pine (og død) som var et uttrykk på egne ben i lang tid (og med varianter som bitter-død og lignende tristesse). Det gir unektelig noen assosiasjoner til dagens splitter pine.

Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Guldfuglen fra Asbjørnsen og Moes Eventyrbog for Børn, 1883

Død og pine, pinadø

Under pari

på vrangen.jpg

engelsk: below par; tysk: unter pari

Handling, innsats eller leveranse under akseptabelt nivå. Egentlig lav verdi, under pålydende kurs.  Pari er latin (ablativ av par), og betyr lik. Pari kurs stammer fra tiden da valutaen var knyttet til gullstandarden, og dermed eksakt lik, mens under/over pari beskrev valutaens verdi som mer eller mindre enn gullverdien den representerte. Moth (1700) gir denne definisjonen: «Al pari Er valsk. bruges i købmandskab og Vekselhandel. kaldes Lige for lige.» Som økonomisk begrep finnes den først med den italienske artikkelen al, og vi har det antagelig fra det italienske pengevesen. Slik f.eks. et eksempelformular i John Mairs Det methodiske Bogholderie («efter den italienske maade») oversatt i 1775 (s. 316).

Norge opprettet i 1813 en filial av Rigsbanken i København, i 1814 omgjort til en overgangsbank for den nye nasjonen, som utstedte riksbanksedler til innløsning av de sedler som da var i omløp i Norge. Et problem var at under halvparten av verdien av sirkulerende sedler hadde reell fundering i staten (Aall 1845, s. 377). Hans Lejerdahl Nansen skriver i Bemærkninger over [Riksakten 1815] (1815, s. 5): «Det synes som meget vigtigt, her at undersøge, hvori de Lidelser bestaae, som Sedlernes Miscredit foraarsager Staten. […] Det Onde er indenfor landets Grændser. At Omløbsverdien er under Pari er ikke i og for sig selv fordærveligt». Begrepet ble overført til obligasjoner og aksjer, der pari kurs tilsvarer pålydende verdi av aksjen, mens under og over pari betegner aksjekurs lavere eller høyere enn dette (under- og overkurs). Gradvis kunne andre varer enn penger og verdipapirer være under pari, som pelser i Henry W. Elliott, Alaska og Sæløerne (1888, s. 392): «Tranen er deres [inuittenes] store varebeholdning, thi de pælsbærende dyr, som hører hjemme her, staar langt under pari, naar de bringes til kjøbmanden».

Mer billedlig blir det i filmpioneren Peter Lykke-Seests Kristiania-roman Under paddehattene (1898, s. 219): «dyden står ikke i synderlig kurs fortiden, meget langt under pari», og i Otto Sverdrups Nyt land (1902, s. 331): «Humøret, som længe havde staaet under Pari, tog til at gaa opover igjen», og om oppførsel i Kjellaug Steinslett, Ute av sinn (2000, s. 80): «og selv om hans oppførsel lå langt under pari, hadde Bech faktisk tro på Johanna kunne få skikk på studenten». Overført til andre ting er det særlig når man har utført et dårlig arbeid eller gjort noe man burde hold seg for god til at under pari er en treffende beskrivelse. Over pari hører man sjelden noen si som metafor for noe bra.

I idrett er typisk en kamp eller et prestasjon under pari når man leverer dårligere enn hva man er god for, som i Arbeiderbladet 17.4.1965: «Fredrikstad var helt under pari. Spesielt løperrekka som manglet Jan Aas». Slik også i billedteksten i Aftenposten 18.9.2015, en sak der golfspilleren «Suzann Pettersen leverte under pari i Heidelberg». Akkurat golf er en vanskelig sport å benytte frasen på, siden uttrykket under par der betyr en god prestasjon (færre slag enn en god spiller teoretisk skal bruke på å slå ballen i hullet). Golfuttrykket har akkurat det samme opphavet, og er ifølge etymonline vært brukt i engelsk siden 1898.

* Illustrasjon: Ukjent, fra Punch 20.12.1856

.

Under pari

Tylle i seg

Rowlandson The Hunt Supper ca. 1800

engelsk: guzzle; tysk: saufen, in sich hineinkippen

Drikke store mengder, oftest alkohol. Tylde i sig er beskrevet i Falk og Torps Etymologisk Ordbog (1906) som etter eldre dansk «tvilde ‘fylde paa tønde, sile’». Det stemmer jo ikke så verst, (og silingen skjer kanskje mellom tennene?). Moth (ca. 1700) skriver om Tvilde/tvilne/tŷlde: «Er at øse af êt kar i andet» og «Hand tŷlder i sig som en karl». I Peder Syvs ordsprog II (1688) er det gått lengre: «Hand er saa fuld, at mand kand ikke tylde en taar i ham. Øllet raller i halsen paa hannem.» Enda eldre, kanskje (boken er påfallende obskur), i Den Danske Kiempebog – en Sangkrønike fra Midten af det syttende Hundredaar, ugitt av Fredrik Barfod i 1860 (s. 417), hvor en kan se at man kan tylle i seg annet enn drikke: «De lode hunden trylde, / Oc klogskab i ham tylde, / Ved Finners kunst oc list».

Det er nok ofte en anklagende, negativ klang i uttrykket, som i Aftenbladet fra 1855 der man kan lese: «De kan vel frelse Skindet, de kan leve for at røge en Uendlighed av Tobak, og tylle i sig en Uendlighed af Liebfrauenmilch og bajersk Øl; men de har forbrudt deres Menneskeværdighed.» Dette under overskriften Udlandet, selvfølgelig. Og Arild Nyquist opplevde harde kår på kafeen i Kabelvåg, beskrevet i Om livet i Lofoten (1995, s. 135) hvor han får skjenn av betjeningen: «Sitte her og tylle i seg medbrakt vin på en avholdskafé, to voksne mennesker. At dokk ikke skjems.»

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The Hunt Supper, ca. 1800, © Victoria and Albert Museum

.

Tylle i seg