Gespenst

Davy_Jones_by_George_Cruikshank 1832

engelsk: shape (spook); tysk: gespenst

Fra tysk: spøkelse, men er også brukt om uhyrer av ymse slag, og nå oftest skikkelse, figur, form. Den eldste forekomsten finner jeg hos Anders C. Arrebo, som var biskop i Trondhjems stift i noen få år før han ble fradømt sitt embete på grunn av et fyll og skjørlevnet (lexOpen). Arrebos diktning innledet visstnok barokken (og innførte aleksandrinere) i Danmark-Norge. Hovedverket Hexaëmeron (påbegynt rundt 1631), ble utgitt posthumt i 1661 (s. 69): «Siungende Lofsang skøn, som vel for HErren kand klinge, / Som dref Mørkheden bort, med dends Gespenster oc Drømme.»

I Mickel Pedersøn Escholts Geologia Norvegica (1657, s. 22), som tar utgangspunkt i et stort jordskjelv på Østlandet 24. april s.å., kan vi lese om gruveindustriens farlige utfordringer: «Det er oc vist, at i mange Malmgruber findis adskillige Spøgelser oc Gespenster, iblant huilcke, somme giøre Berg-Gesellerne [bergverksarbeiderne] aldelis ingen skade, men vancke ellers omkring, nedre [sic] i Gruberne, oc tage sig allehaande Sysler for […] Men somme aff saadanne Spiritibus oc Spøgelser, ere paa nogle stæder saa farlige oc skadelige, at de dræber oc omkommer Berg-Gesellerne, oc infestérer oc forjager dennem, saa de aldelis med alle, maa offuergiffue oc forlade de Gruber, oc forføye sig paa andre stæder». At gespenst står ved siden av spøkelse, indikerer vel at ordet kan ha et noe annet innhold. NBL skriver forøvrig om boken at «Escholt ble den første i verden som brukte ordet ‘geologi’ på trykk med noenlunde samme betydning som det har i dag.» Holberg omtaler gespenster i flere verker, og alltid i betydningen spøkelse; først i Samling af adskillige Nye Samtaler fra 1728 (s. 30): «ligesom den, der først har faaet i Hovedet, at det spøger i Huuset, tager udi Tusmørke hver Stoel og Bænck for et Gespænst.» Christian Bastholm skriver derimot om noe generelt vemmelig i Den geistlige Talekonst (1775, s. 229): «Han er en Hykler; Tilhøreren seer her det afskyeligste, graadigste, falskeste Gespenst for Øinenen, just i den Skikkelse, i hvilken han selv vilde have malet sig sig saadan en Hykler.»

I Jens Zetlitz’ dikt «Morgenen» fra 1798 (s. 332) kan vi anta at ordet beskriver skikkelse, form: «I Don Jouan Gespenst hun kunde være». Mer abstrakt brukes det når Wergeland i Morgenbladet 21.9.1831 gir tilsvar på en negativ anmeldelse av stykket Opium: «Denne ‘Æsthetik’ er ellers – efter Nedskriverens Æsthetik d. e. efter hans Skjønfølelse – det latterligste Gespenst man kan tænke sig». Som metaforisk spøkelse i Anarkiets bibel av Hans Jæger (1906, s. 272): «arbejdsløshedens afskyelige gespænst var for evig forsvundet – her var arbejde nok for alle!».

I dag er det like gjerne i bruk i betydningen figur, kropp, person, som i C.Th. Paulsens anmeldelse av Det Norske Teatrets dramatisering av Lagerkvists Bøddelen i Dagsavisen 22.1.2000: «Den tar seg aldri opp igjen, til tross for gjentatte rop, overdrevne stilistiske ølgulper og Anneli Dreckers syngende gespenst frem og tilbake over scenen», eller i oversettelsen av Eça de Queirós’ Familien Maia (2000, s. 182): «Med i klikken var også et annet gespenst, en fet, kortvokst, halsløs mann». Det er altså fortellingen om spøkelset som fikk kroppen tilbake.

* Illustrasjon: George Cruikshank, Davy Jones 1832

Advertisements
Gespenst

Abrakadabra

com-an-1830-neglecting-to-join-in-a-catch-j-h-reynolds

Visvas, meningsløse ord, og et formular brukt av tryllekunstnere. Det er også en besvergelse med omstridt opphav. Tidvis skrevet abracadabra, avrakadabra. Eldste kjente nedtegnelse er i De medicina praecepta av Serenus Sammonicus (død i år 212). Det skulle skrives i en trekant på en talisman som en beskyttelse mot sykdom (Prioreschi, A History of Medicine 1998, s. 509):

Almennyttigt dansk Konversations-Lexikon 1849.PNG

Ideen om at denne besvergelsen hjalp mot feber, tyfus og pest er beskrevet opp gjennom historien, bl.a. i The troublesome voyage of Captain Edward Fenton, (1582-1583, s. 171): «Banester sayth yt he healed 200 in one yer of an ague by hanging abracadabra abowt ther necks», og Daniel Defoe forteller i A Journal of the Plague Year (1722, s. 41) at folk slik beskyttet seg mot pesten: «that it was to be kept off with crossings, signs of the zodiac, papers tied up with so many knots, and certain words or figures written on them, as particularly the word Abracadabra, formed in triangle or pyramid». Holberg hadde det som alternativ tittel til Huus-Spøgelse (1753), en komedie som latterliggjør overtro. Den beryktede Aleister Crowley (1875–1947) stavet det abrahadabraLiber Samekh (1930, s. 33): «Such are Abrahadabra, the Word of the Aeon, which signifieth ‘The Great Work accomplished’». Han la store magiske krefter i uttrykket.

En av de morsomme etymologiske teoriene bak ordet er at det stammer fra arameisk eller kaldeisk og er knyttet til guddommen Abraxa (Steinmetz 2008, s. 3). Salman Rushdie skriver basert på dette i Midnattsbarn (1983, s. 462) at abrakadabra er «en kabbalistisk trylleformel avledet av navnet på den høyeste gud blant de brasilianske gnostikerne, som inneholder tallet 365, antall dager i året, og antall himler, og antall ånder som utgår fra guden Abraxas». Og i Alexander Whitelaws The popular encyclopedia (1846, s. 10) står det at noen mener det kommer fra de hebraiske ordene Ab, Ben, Ruach hakodesh (far, sønn, den hellige ånd), og videre: «But Abrasax is neither an Ægyptian, nor Greek, nor Hebrew, but a Persian name, which denotes the Persian deity, Mithras».

Nyeste variant av uttrykket er å finne som en av «De tre utilgivelige forbannelsene» i J.K. Rowlings Harry Potter-serie, nemlig morderforbannelsen aveda kedavra. Om opprinnelsen har forfatteren uttalt at «It is an ancient spell in Aramaic, and it is the original of Abracadabra, which means ‘let the thing be destroyed’. Originally, it was used to cure illness and the ‘thing’ was the illness, but I decided to make it the ‘thing’ as in the person standing in front of me» (Wikipedia med videre henvisninger). Det er ikke vanskelig å finne kilder som hevder det samme (og lignende) som det Rowling har blandet sammen, men ingen av dem virker som annet enn spekulasjoner, så det er nok bare noe hokus pokus.

På 1800-tallet ble formularet etterhvert en standardfrase for tryllekunstnere og dermed ironisk nok mindre magisk. Det ble også et uttrykk for babbel, som i W.W. Stabell, Eventyrferden (1927, s. 43): «‘Jeg skjønner ikke et kvekk, jeg!’ utbrøt Egil. ‘Det er den rene abra-kadabra for mig.’»

* Illustrasjoner: øverst:  J.H. Reynolds, i T. Hood, The Comic Annual 1830; nederst: fra Almennyttigt dansk Konversations-Lexikon 1849

.

Abrakadabra

Akilleshæl

Death_of_Achilles_Chalchidian_amphora 540 BCE

engelsk: Achilles heel; tysk: Achillesferse

Et sårbart punkt eller en svakhet i noe ellers robust.

Det er forskjellige myter som skildrer helten Akilles’ barndom. Den aktuelle forteller at han ble dyppet i elven Styx av sin mor, nymfen Thetis, for å gjøre ham usårlig. Men hælen Thetis holdt i ble ikke våt, og dermed var det hans eneste sårbare kroppsdel. I Trojanerkrigen blir Akilles truffet av en pil skutt av en annen mytologisk helt, Paris, nettopp i hælen. Vi må formode at pilen var forgiftet siden han raskt døde, evt. fikk han en veldig sinna infeksjon, men dette synes ikke særlig heltemodig for noen av de involverte, så i Homers Iliaden nevnes overhodet ikke denne myten. Hos Homer er Akilles gjennomgående menneskelig, sårbar og dødelig. Det er flere forvarsler om hans endelikt, men eposet slutter før Akilles’ død. Så vidt jeg kan se, er fortellingen om Akilles’ bad i Styx først omtalt i Statius Achilleis I fra ca. år 95, og mer detaljert beskrevet i Fulgentius Mitologiarum III,7 fra rundt år 500, som ifølge innledningen på theoi.com var populær lesning i middelalderen.

«Det er ei min Hensigt, her at levere en Anti-kritik til den nævnte Recension», skriver Welhaven i 1860 i begynnelsen av den 15 sider lange antikritikken Et Par Bemærkninger i Anledning af en Kritik over Forfatterens Digte til omtalen som hadde stått i Aftenbladet nr. 7–17 samme år: «Men min Rec., der har forseet sig paa Begrebet Reflexion, har i det Hele intet Øie for det Umiddelbare i min Digtning, og finder dens Svaghed, dens ‘Achilles-Hæl’ i mit Forhold til Reflexionen. Dette søger han at paavise og begrunde, men uden at jeg deraf har kunnet hente nogen Belæring» (s. 261 flg.). Neste treff i NB er L. Dietrichsons Indledning i Studiet af Sveriges Literatur i vort Aarhundrede (1862, s. 104): «[…] endskjøndt der ved ham, som ved enhver stor Mand, maatte findes en Achilleshæl, og skjøndt denne hos Tegnér maaske var svagere og saarligere end sædvanligt.»

Fra nyere tid kan man lese hos Arnljot Eggen i Det flyktige varige (1988, s. 24): «Eit urettferdig system prøver å skjule sin Akilles-hæl i politiets blanke støvlar.» NRK skrev forut for fotball-EM 10.6.2016 at dødballer «er vertsnasjonens store akilleshæl», mens professor Cas Mudde uttaler i en artikkel i Dagens Perspektiv 22.8.2016 at «Italia er EUs akilleshæl». Særlig hvis man på kartet ser på regionen som heter Puglia, vil jeg tro.

Det virker nesten underlig at en så kjent myte ikke har vært benyttet før det dukker opp i Norge på 1860-tallet, men svenske SAOB har tilsvarende ingen eldre referanser enn 1868, og i danske ODS først fra 1888. På engelsk er det trolig først brukt i et essay av Coleridge trykket i The Friend i 1812, s. 431 (OED hevder 1810): «the alarming state of Ireland, that vulnerable heel of the British Achilles!». Heller ikke på tysk ser det ut til å ha en veldig lang historie. Eldste treff jeg har funnet, er i Morgenblatt für gebildete Leser 14.3.1837.

Akillessene ble faktisk et medisinsk begrep basert på samme myte før det ble en språklig klisjé. Akillessenen, som pussig nok er kroppens sterkeste, ble navngitt i 1693 av den flamske kirurgen Philip Verheyen, om hvem legenden forteller at han, etter å ha vært nødt til å amputere den, dissekerte sin egen fot (R. Suy 2007).  


Victor Honoré Janssen ca 1700 British museum

 * Illustrasjoner: Øverst, Akilles’ død, khalkisk amfora ca. 540 fvt.; nederst, Victor Honoré Janssen, ca 1700, British Museum

.

Akilleshæl

Tantaloskvaler

honore-daumier-le-supplice-de-tantale-le-carivari-1842

engelsk: torments of Tantalus, tantalising; tysk: Tantalusqualen 

Å lide tantaloskvaler er å begjære noe som er rett utenfor rekkevidde. Det skrives oftest med den latiniserte varianten tantaluskval.

Homer lar Odyssevs reise gjennom dødsriket i Odysseen (ellevte sang), og i avsnittet før han ser Sisyfos, beskriver han Tantalos (Østbyes 1922-overs., 7. utg. 2000): «Tantalos så jeg tillike. Han døyet de bitreste kvaler, / stående midt i en sjø som nådde ham opp under haken. / Gubben så ut til å pines av tørst, men fikk ikke drukket; / ti når han bøyde seg ned for å leske sin brennende gane, / sugedes vannet tilbake og svant, og rundt om hans føtter / viste seg jorden den sorte. En gud lot det stadig forsvinne. / Løvrike trekroner hvelvet et tak over oldingens hode, / bugnende rikt av granater, av pærer og rødmende epler, / fikener søte av smak og fullmodne grønne oliven. / Dog så titt som den gamle med hendene grep efter frukten / løftet et vindstøt den bugnende gren mot de regntunge skyer.» Å lide tantaluskvaler blir dermed resultatet av fristelser uten tilfredsstillelse. Akkurat som ved beskrivelsen av Sisyfos gir ikke Homer noen forklaring på hvorfor Tantalos var tildelt denne evige pine. Man kan vel gå ut fra at myten var allemannseie for det homeriske publikum i det åttende århundre fvt.

Fortellingen om Tantalos har tatt flere former, men noe er gjennomgående: Han var en velstående konge som nøt gudenes respekt, men taklet ikke denne æren og ble grådig og fornærmet dem, og for dette ble straffet hardt i Tartaros, en avgrunn i dødsriket (Hades). Hva overtredelsene mot gudene besto i, varierer i de forskjellige beskrivelsene, men også om straffen finnes det to versjoner. Tantalos var invitert til et gilde hos Zevs, som noen beskriver som hans far, jf. Euripides’ Orestes (408 fvt. – Andre kilder oppgir Tmolos som Tantalos’ far). Her fikk han innsikt i guddommelige hemmeligheter som han så røpet til vanlige mennesker (Hyginus, 64 fvt. til år 17, i Fabulæ 82 og Euripedes). Pindar forteller i Olympian (476 fvt.) at Tantalos stjal nektar og ambrosia fra gudenes bord, og ga det til sine svirebrødre, men det er jo kanskje en metafor for å røpe de guddommelige hemmeligheter (ambrosia betyr udødelighet) og sånn den samme historien. Det finnes andre fortellinger, som bl.a. involverer tyveriet av Zevs’ hund og mened (Antoninus Liberalis i Pandareus), men den verste historien om Tantalos kan man bl.a. lese i Servius’ Kommentarer til Æneiden VI og i Hyginus’ fabel 83. Her fortelles at han slaktet og parterte sin egen sønn, Pelops, kokte og serverte ham til gudene for å teste dem. Bare Demeter endte opp med å smake på gutten, muligvis fordi hun var sløvet av sorg. Syndemotivet som kildene oppgir, er oftest Tantalos’ grådighet, som også gir straffen med de uoppnåelige fristelsene en viss proporsjonalitet.

Den andre straffen er gjengitt hos Alkman (600-tallet fvt.), Plutark, som siterer Arkhilokhos (ca. 680 til ca. 645 fvt.), Alkaios (620 til 500-tallet fvt.) og Pindar (ca. 522 til 443 fvt.). Her fortelles at Zevs hengte en diger stein over hodet på Tantalos, som han hadde enorm angst for at skulle dette ned. Dette er versjonen Euripides tar utgangspunkt i i innledningen til Orestes (Coleridge overs., 1938): «Tantalus, the reputed son of Zeus, flies in the air, quailing at the rock which looms above his head; paying this penalty, they say, for the shameful weakness he displayed in failing to keep a bridle on his lips, when admitted by gods, though he was a man, to share the honors of their feasts like one of them.» Hyginus (i Fabulæ 83) er pragmatisk og kombinerer straffen for dette med både en stein hengende over hodet og fristelser som han akkurat ikke får tak i. Hadde disse forfattere vært mer lest i Norge, hadde vi formodentlig hatt klisjeen å ha en tantalosstein over hodet (og det brukes slik i L. Engelstofts Historisk kalender 1815), men vi har jo damoklessverd til den oppgaven.

Vårt uttrykk er uansett basert på pinen i Odysseen (og for så vidt andre, som Lukian (ca. 120 til 180) i dialogen Menippus og Tantalos, Ovid (43 fvt. til år 17) i Metamorfoser). Holberg bruker ikke uttrykket, men sammenligningen, i Peder Paars (1720): «Det viises ickun foer, men deraf intet faaer, / Som tørstig Tantalus, der seer, men intet naaer.» Derfra går det med tiden over til å bli mer billedlig, som et eksempel, som i Tronhiems […] Adresse-Contoirs Efterretninger 13. november 1789: «Vi lade denne Tantalus staae, for at mætte sig ved Klagen af hans Penge», via ordboksoppføring som en tantalus, tantalisk (Hansens Fremmed-Ordbog, 1851) frem til kvalene dukker opp i Den Norsk Rigstidende 2. juli 1827, om en lov som medførte økte kornpriser i England: «men at tillade, at et Folk drives til den høieste Ængstelse af Mangel […] og dog med Laas og Slaae og Bajonetter bevogte en Hob Korn, som det nesten kan naae med Tænderne, men ikke maa røre eller smage uden for en Betaling, som det ikke formaaer at give derfor, det er, at overgaae Alt, hvad man hidtil har hørt om, i at paalægge andre tantaliske Qvaler.» Emilie Diriks bruker det i et brev til venninnen Camilla Collett forsommeren 1838: «men af Dig har jeg ondt, Camilla! Gud, hva vil det ikke koste dig inden du faaer udstridt? Armes Kind! – For dig bliver det sande Tantalus Qvaler.»

Fra noe mer samtidig litteratur kan man lese i Finn Alnæs Koloss (1963): «‘Jeg ned til elva og drikke vann, ellers tørster jeg ihjel.’ Jeg nådde ikke fram. Jeg segnet om ved bredden. Å tantaluskvaler, det var som rant livet forbi meg i elva!» Begrepet er nok ikke så mye i bruk lenger om vi skal dømme etter funn i Nasjonalbiblioteket: En og annen oversettelse, og nyutgivelser av eldre forfattere som Jonas Lie og Knut Hamsun. Ellers lever det sitt liv i oppslagsverker og mytesamlinger. På tysk brukes det som på norsk, uten at antall treff er overveldende, mens det svært vanlige adjektivet tantalising/tantalizing på engelsk med tiden også har fått betydning som noe attråverdig generelt, hvilket kanskje er en indikasjon på at det er svært lite som oppleves som uoppnåelig i våre dager.

Illustrasjon: Honore Daumier, Le supplice de Tantale, Le Carivari 1842

.

Tantaloskvaler

Sisyfosarbeid

the-english-dance-of-death-th-rowlandson-1815-deaths-dance

engelsk: Sisyphean task; tysk Sisyphusarbeit

En meningsløs arbeidsoppgave uten ende.

Den greske mytologiens helter har gjerne store brister i personligheten, slette karaktertrekk eller gjør elendige valg som til slutt fører til deres fall. Det gjør dem mindre til sjablonger og er en av grunnene til at historiene om dem fascinerer etter tusenvis av år. Jeg er mindre sikker på om Sisyfos likevel burde regnes blant heltene, eller om han ikke egentlig bare er en superskurk med visse underholdende nihilistiske trekk.

Den eldste skriftlige kilden om Sisyfos er kanskje en linje i Homers Iliaden (Østbyes 1920-gjendiktning, rev. 1991): «Innerst i Argos, det hesterike land, er byen Efyra. / Der var Sisyfos konge, den klokeste hersker som levde.» Efyra blir antatt er forløperen til Korint. Han er også nevnt i Hesiods Kvinnekatalogen, som kun finnes i fragmenter. Deretter støter Odyssevs på ham, slik han er mest kjent, i dødsriket i Odysseen (Østbye 1922, 6. utg. 2000): «Sisyfos så jeg tillike. Han veltet i endeløs møye / stadig en sten, uhyre av vekt med de kraftige armer. / Kjempetak tok han og strevde hårdt med hender og føtter / veltet han stenen mot toppen; men når han til sist skulle styrte / stenblokken ut over kammen, da veltet den om ved sin tyngde. / Nedover fjellsiden rullet den skamløse sten imot sletten. / Spente han da sine sener på ny og veltet, mens svetten / strømmet fra hvert et lem og støvskyen føk om hans hode.» Det er en utspekulert evig helvetets pine, slik også Tantalos, Tityos og Ixion ble til del i Hades, og som sikkert har gitt inspirasjon til mange senere helvetesfremstillinger.

De antikke kildene om hva Sisyfos hadde gjort for å fortjene en slik straff, er mange, men gjerne fragmentariske eller summariske. Satt sammen av fortellinger i Theognis i Elegier (strofe 703 flg., 6. årh fvt.), (Pseudo)-Apollodorus i Bibliotheca 1,9 (fra første eller andre årh.), Pausanias’ Beskrivelse av Hellas (200-tallet) og Aiskhylos’ tapte satyrspill Sisyfos på rømmen som gjenfortalt av Pherekydes (Müller, fragment 78, 6. årh. fvt.), blir historien denne:

Da Zevs bortførte og voldtok elveguden Asopus’ datter, Aegina, fortalte Sisyfos, som hadde sett det, det til faren hennes under forutsetning av å få en vannkilde. Zevs, som måtte slå tilbake et angrep fra Asopus, ble ganske sinna og sendte Thanatos (Døden) for å ta sladrehanken. (Ingen av tekstene gir uttrykk for at Zevs selv er noe å bebreide.) Sisyfos klarte å utmanøvrere Thanatos og lenke ham fast, med det resultat at menneskene overalt sluttet å dø. Situasjonen ble uholdbar og Ares måtte til slutt frigjøre Thanatos, og bragte deretter Sisyfos i hans varetekt. Før det rakk Sisyfos å instruere sin kone om at hun skulle la være å begrave ham og droppe de foreskrevne ritene. Vel nede i dødsriket klarte Sisyfos så å overtale Hades (Persefone ifølge Theognis) om en liten permisjon slik at han kunne dra tilbake å ordne opp i den skammelige mangelen (som også inkluderte offergaver til Hades). Tilbake blant de levende stakk han selvfølgelig av, og måtte oppspores og denne gang fanges av Hermes. Straffen for å lure døden to ganger samt å yppe seg med Zevs, og dermed blasfemi, ble for evig å slite en kampestein opp et fjell som så rullet ned igjen rett før toppen. Det er primært denne opprøreren Albert Camus tar utgangspunkt i i sitt kjente essay Myten om Sisyfos fra 1942.

Av andre og mindre tilforlatelige fremstillinger om Sisyfos oppsummerer mythindex.com (med videre henvisninger): «As king of Corinth he promoted navigation and commerce, but was fraudulent, avaricious, and altogether of bad character, and his whole house was in as bad repute as he himself». Hyginus (64 fvt. til år 17) skriver i Fabulæ 60 at han hatet sin bror Salmoneus, og ønsket å drepe ham. Etter råd fra Apollon satte han barn på sin niese Tyro, som fødte to gutter som skulle være skjebnebestemt til å ta livet av sin morfar-onkel. Men slik gikk det ikke, for Tyro myrdet sine barn da hun fikk høre om profetien. En annen historie nevnt av Hyginus (fabel 201) og Plutark i Greske spørsmål (1. årh.), med støtte i Euripides Kyklopen (ca. 408 fvt.), forteller at Sisyfos voldtok Antiklea, som like etter giftet seg med Laertes, og dermed var Odysseus’ egentlige far.

Sisyfosarbeid henspiller naturlig nok på det meningsløse ved arbeidet han var satt til for evig tid. Som Camus skriver: «[Gudene] hadde, ikke uten grunn, tenkt seg at det ikke finnes verre straff enn et unyttig, håpløst arbeide». Allerede Lucretius i Om tingenes natur (ca. 55 fvt.) gjør bruk av Sisyfos som klisjé for dette (Sparres oversettelse fra 1978): «Sisyphos kjenner vi også vel fra vår daglige omgang: / mannen som beiler til folkets gunst, søker ære og rangstegn, / og som, forbitret og slått, dog alltid må gjenta sitt forsøk. / Den som tar på seg et endeløst strev, i jakt efter makten – / nytteløs i seg selv, og et mål han aldri når frem til –, / han ruller tungt, med uendelig slit, en sten oppad bakken.» Det er politikere Lucretius skriver om.

I avisen Statsborgeren sto det 16. november 1837 et usignert innlegg med tittel Hvorfor omskifte saa Mange med Aarene politisk Trosbekjendelse? Det er egentlig en kritikk av det mange uttrykker med klisjeen den som ikke er radikal i sin ungdom, har intet hjerte, og den som ikke er konservativ som gammel, har ingen hjerne: «Forholdt det sig saaledes, vilde det ei være Umagen værd at pønske paa Forbedringer i Samfundet; thi man vidste da iforveien, at sligt ikkun vilde vorde Sisyfus’s Arbeide (Tidsspilde), og at Stenen som man gjør sig Umage for at faae op til Klippens Top, om en Stund atter vil rulle ned i Dypet.» Henrik Wergeland var på den tiden redaktør for Statsborgeren, og han hadde brukt den hyppig som talerør for sine mange angrep på erkefienden Welhaven. I Morgenbladet 15. april 1838 er en anonym innsender noe lei av begge to: «Men at W[elhaven] nu vil skille Wergeland endog ved den almindelige Anerkjendelse af hans Digteraand, forekommer mig deels for et ligesaa fortvivlet Forsøg, som Sisyphus’s Arbeide, hvis Qvaler W. har besjunget for os».

Arnulf Øverland skriver syrlig i En kjetters bekjennelser (1969) om en lærer som hadde beskrevet ham som en ateist som markerte et frafall fra et høyere livssyn, og dermed fra en høyere kultur til noe lavere: «Han er den typiske eksponent for vår tids vulgærkristendom, og ved å citere ham så vidt utførlig, har jeg spart meg for det sisyfos-arbeide å forklare hva kristendom er.» For øvrig var Øverland i 1933 den siste som ble tiltalt for blasfemi i Norge. Han ble frikjent, og deretter var blasfemiparagrafen en sovende bestemmelse inntil den ble opphevet da ny straffelov trådte i kraft i 2015.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson: The English Dance of Death, 1815

.

 

Sisyfosarbeid

Det går en engel gjennom rommet

leech-i-hoods-com-an-1842

engelsk: an angel is passing through the room, sudden awkward pause;
tysk: ein Engel geht/fliegt durchs Zimmer

Plutselig diskusjonsstillhet. Om tale er sølv, er taushet gull. Noen ganger føles den likevel som bly. Det ladde fenomenet der en livlig samtale stopper og det blir helt tyst: det kan være pinlig, men ikke nødvendigvis; noen ganger gir det følelse av matt tomhet. Da er det noen kan finne på å si at der gikk det en engel gjennom rommet; det kan virke poetisk, men er vel helst for å løse opp i en anstrengt atmosfære.

Det er en merkelig uttalelse av typen folklorister kaller en dite: et utsagn av ikke-episk karakter, som værmerker og sagnnotiser, og til forskjell fra ordtak og gjengs overtro (Alan Dundes 1999). Dundes siterer i samme bok fra undersøkelsen Signs and Superstition Collected from American College Girls (Beckwith 1923): «[a] pause in a conversation, in company, that occurs twenty minutes before or after the hour, means that an angel is passing». I USA finnes også korresponderende uttrykk, som Harvard pause, som skal forekomme med ca. tyve minutters intervaller (kanskje som en kommentar til Oxford-komma), og at Lincoln’s ghost kommer inn i rommet. Det siste er knyttet til en myte om at Lincoln døde tyve minutter over åtte (de Lys 1957). I virkeligheten døde Lincoln 07:22 dagen etter at han ble skutt Se f.eks. history.com). Den eldste referansen til klisjeen jeg finner på engelsk, er for øvrig i London-magasinet Temple Bar vol 57 fra 1879.

Den tyske folkeminnegranskeren Reinhold Köhler skriver om talemåten i tidsskriftet Germania 10 (1865, på side 245–246). Han viser til en liten nevnelse i en artikkel av Jacob Grimm fra 1845 og til Immermanns Münchhausen fra 1838, hvor formuleringen vitses med: «Der Mythus sagt, in solchen Zeiten fliege ein Engel durch das Zimmer, aber nach der Länge derartiger Pausen zu urteilen, müssen zuweilen auch Engel diese Flugübungen anstellen, deren Gefieder aus der Übung gekommen ist.» En enda tidligere referanse er i romanen Maler Nolten av Eduard Mörike (1832) der det omtales som uhøflig å avbryte den forlengede pausen etter vennlig samtale med dette utsagnet. Köhler gir også flere eksempler fra spansk 1800-tallslitteratur, og en ordbokoppføring i Franz Passows Handwörterbuch der griechischen Sprache (1819–1824), der Passow bemerker til det greske uttrykket Hermes passerer at det er «unser ‘ein Engel flog durchs Zimmer’». En kilde for den greske opprinnelsen har jeg funnet i Plutarks De garrulitate (Om snakksalighet) fra rundt år 100: «And just as when silence occurs in an assemblage they say that Hermes has joined the company» (Moralia, the Loeb Classical Library edition vol VI).

Hermes er, blant mye annet, guden for transformasjon og budbringer mellom gudene og de dødelige, og har en tilhørende funksjonen som psykopomp, den som leder nylig døde til etterlivet. Han er gjerne fremstilt som en bevinget gud (det er vel helst sandalene som har vinger, men likefullt) og gir slik i denne sammenheng assosiasjoner til dødsengelen. Det er kanskje verd å dvele ved fortellingen fra andre mosebok kapittel 12 der jødene blant annet skal smøre fåreblod rundt dørene sine: «For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slå dere» (12,23). Denne ødeleggeren er i bibelselskapets note forklart som en straffende engel, og tilsvarende på jewishencyclopedia, på hebraisk ha-mashḥit. I fortellingen ligger også opprinnelsen til påske: Det hebraiske ordet pesach betyr gå forbi (passover på engelsk): da dødsengelen gikk forbi.

På norsk finner jeg det først i en oversettelse av nevnte Immermanns Münchhausen, som gikk som føljetong i avisen Den Constitutionelle i 1841. Deretter i Camilla Colletts novelle Prindsesse Killinkas Veninde (1861): «Paa Jorden har jeg hørt sige, at naar der bliver en pludselig Taushed i et Selskab, gaar der en Engel gjennem Værelset; jeg saa ingen; han maa have skyndt sig umaadelig for at komme ud». Noen forbinder klisjeen med teateret. Jon Fosse har skrevet essayet Når ein engel går gjennom scenen (1999) om fenomenet (når teater er på sitt beste), og attribuerer uttrykket til Ungarn, og hevder videre det ikke finnes på norsk eller andre skandinaviske språk. Det er svært rikelig med treff på dette i Nasjonalbiblioteket, men Fosse mener kanskje som et teateruttrykk. Slik finner man det nå som eksempel i episodebeskrivelsen for NRK radios Kulturhuset 11. februar 2014: «Det finnes magiske øyeblikk i teatret, når en engel går gjennom rommet. Vår reporter ble så beveget at hun tok til tårene.» Teater er ofte fullt av svært mettede og stemningsladede pauser, og det er ikke unaturlig at uttrykket har funnet en egen plass her, selv om det smaker litt av misforståelse og begrepsutvidelse.

Det er besnærende å tenke seg at det har vært en talemåte i 2000 år, der Hermes bare er blitt en engel (eller Lincolns spøkelse), men det er ikke mulig å finne belegg for slik ubrutt anvendelse. På fransk heter det un ange passe, og google-books-søk kan tyde på at det ble vanlig først på 1800-tallet også der (blant annet i Stendahls Rødt og sort fra 1830). Fra Sverige er det naturlig å nevne Strindberg, som i Röda rummet (1879) skriver: «Det blev tyst, ohyggligt tyst. / – Det går en ängel genom rummet, sade Agnes. / – Det var du, sade Rehnhjelm och kysste vördnadsfullt och innerligt hennes hand.» Med engelske ord, men ganske svensk og ganske passende, er Like An Angel Passing Through My Room den siste sangen på ABBAs siste studioalbum (1981). Det ble en ørliten pause før praten tok seg opp igjen med en strøm av Greatest hits og Definitive Collections.

Illustrasjon: John Leech, fra Hood: The Comic Annual 1842

 

.

Det går en engel gjennom rommet

Gå ad undas

com an 1832 boarding school

engelsk: go down the drain; tysk: in die Binsen gehen

Gå dårlig, gå under; en litt mildere variant av til helvete, selv om det er til helvete ad undas noen ganger skal bety.

Ad undas er latin og betyr til bølgene, ofte feilskrevet ad dundas. Dundas er et slott utenfor Edinburgh, og det er en klan i Skottland (familienavnet til Petter Dass var opprinnelig Dundas, faren kom fra Dundee). Ifølge Dumesnil (1809) viser Acherons bølger, «Hinc via, Tartarei quæ fert Acherontis ad undas» i Vergils Æneiden til helvete (ca. 29 til 19 fvt.), og selv om det virker litt søkt tolket på meg er det utvilsom slik ad undas stort sett blir forstått og brukt. Acheron, sukkenes elv i gresk mytologi, er en av fem elver som leder til / omslutter underverden, og er den fergemannen Charon frakter de døde over. Elven finnes virkelig og ligger i Epirus-regionen i det nordvestre Hellas.

Eldste forekomst jeg finner i en norsk tekst, er fra farsen Ah! av Wergeland, for øvrig hans første for scenen (1827): «Bort! Du har drukket en Syndflod af Sved! Bort! kom aldrig igen! bort! Men her … ad undas! … det er en Geometri!». Avisen Den Norske Rigstidende 18. desember 1848 beskriver i en usignert artikkel den bestialske danske vårfest-leken å slå katten av tønnen (å plage livet av en katt i en tønne): «nu kunne i lite paa, at han virkelig gik ad undas.» På nrk.no kunne man 25. juni 2008 lese «Dømt til å gå ad undas: En reformklar Bjarne Håkon Hanssen startet onsdag sin signingsferd som helseminister i Nord-Trøndelag.» Det er selvfølgelig noe pussig å bli dømt til å gå til helvete på en signingsferd, men tilsynelatende unngikk statsråden båtturer på reisen.

Uansett er vel det som går til bølgene i hvert fall tapt, enten det er sjelen eller en krabbeteine.

* Illustrasjon: Boarding School, Thomas Hood, The Comic Annual 1832
Gå ad undas