Norske verdier

Ibsen andhrimmer 1851

Moral, etikk og holdninger omtalt som verdier er forholdsvis moderne. Før var ordet forbeholdt penger, mål og vekt, og norske verdier betød som regel en vekslingskurs, et konvertert bismerpund eller våre økonomiske interesser. Senere bygget Norge seg opp en moralkapital, som i mangel av så mye annet å vise til tilsynelatende er blitt betydelig her i landet. Vi begynte straks å eksportere den, som vi ser i Wilhelm Morgenstiernes artikkel fra Minneapolis i Tidens Tegn 1.7.1925, s. 9: «De kan ikke andet enn styrke det norske Amerikas selvfølelse og selvtillid, dets respekt for de norske værdier som disse hundrede tusener norske kvinder og mænd bragte med sig over havet.»

Det er gjort, og gjøres, mange forøk på å definere hva disse verdiene er og hvor de kommer fra. Antydningsvis kan vi lese i Christian A.R. Christensens Familieboken, bind 6 (1939, s. 414):  «I 1841–44 kom ‘Norske Folkeeventyr’ som ikke bare gjorde folket kjent med gamle norske verdier, men også la grunnen til en norskere og mer muntlig stilføring». Her synes det som at de gamle verdier alt var tapt, men heldigvis kunne Askeladdens gode holdninger (og språk) hentes frem igjen. At man må slåss for alt dette finnes i Nasjonal Samlings kulturminister Guldbrand Lundes tale til Norges håndverkere 8. september 1941 (s. 19), som også gir en noe oppsiktsvekkende forklaring på okkupasjonen der han skylder på sveitservillaens utbredelse i den norske arkitektur: «de fæle hvite villaene med ark og verandaer med utskårne blonder. Det viser et forfall i folket, en fjernelse fra det nasjonale av så dybtgripende natur, at man ikke må forundre seg over en utvikling som også politisk førte til 9. april 1940. Riktignok var reaksjonen mot alt dette utenlandske og alle disse godtkjøpsvarer begynt, og flere nasjonale arkitekter, kunstnere og håndverkere kjempet sin kamp for de gode norske verdier, men ved siden av disse nasjonale bestrebelser kommer der en ny såkalt funksjonalistisk retning, som bare tok hensyn til det som var praktisk, enkelt og hensiktsmessig og setter dette opp som skjønnhetsideal». NS var som kjent overmåte opptatt av slikt, og funkis og sveitserstil representerer i hvert fall ikke noe verdifullt norsk (spesielt interesserte kan lese Sverre Risnes’ svulmende og uhyggelige foredrag for SS-kursene om Nasjonalsosialistens livssyn og «de særegne norske verdiene våre» s. 45 flg.).

Sosialantropologen Unni Wikan forutsetter i sin bok Mot en ny norsk underklasse (1995, s. 177) at det finnes slike verdier som er grunnleggende,  men definerer ikke hva dette er: «Selv mener jeg at man ikke er norsk i gavnet, bare i navnet, hvis man har norsk pass, men tar avstand fra grunnleggende norske verdier og ikke lærer norsk.» En annen sosialantropolog, Thomas Hylland Eriksen, gjør derimot forsøk på noen definisjoner i Et langt kaldt land, nesten uten mennesker (1998) med et helt kapittel kalt «Norske verdier» (s. 43): «Flere viktige norske verdier, som nøysomhet og selvstendighet, er knyttet til den protestantiske kristendommen. / Det positive forholdet til naturen og likhet er også sterke norske verdier». Eriksen nevner også andre eksempler, som dårlig samvittighet (s. 48), enkelhet (matpakken) og ujålethet (s. 49 og 50), punktlighet (s. 51) og selvfølgelig en del annet. Jeg skal ikke påstå at det er feil, selv om det opplagt er klisjeen på en nordmann som fremstilles. Klisjeer er jo, som man kan se av denne bloggen, resultatet av en overhyppighet i forekomst, og det er kanskje denne klisjeen politikerne nå trykker så hjertelig til sitt bryst.

I DN 29.12.2015 omtales «KrF-leder Knut Arild Hareides politiske nyttårsforsett: Å stå opp for norske verdier og snakke høyere om landets kristne og humanistiske arv». Vi har vel fortsatt til gode å høre Hareide snakke mye om Norges humanistiske arv, men om han ønsket å tjuvstartet retorikken for valgkampen 2017, tror jeg dessverre han ble fraløpt i første sving. Årets mest innholdsløse platthet blir nok norske verdier som nå trekkes opp av hatten i alle anledninger, tilnærmet en konkurranse om å stå frem som bolverk for de norske verdiene, men heller sjelden å definere dem som annet en vage selvfølgeligheter som de fleste land vil hevde er deres egne. «Det er ikke i tråd med norske verdier å hetse folk på grunn av hudfarge» (Troms SVs Katrine Boel Gregussen, iTromsø 10.7.2017). Utgangspunktet synes å være at verdiene er under press.

I VG 30.7.2017 kan man lese at «Høyre-Linda og Sp-Ola samstemte: Norske verdier er under angrep» – Avisen mener kulturministeren og nestlederen i Senterpartiet. «– Om vi ikke er trygge på hvem vi selv er, så blir vi usikre i møte med det som er fremmed, sier Ola Borten Moe. – Ja, og vi må våge å være norske. De norske verdiene er under press fordi ikke alltid [sic] stiler [sic!] opp for dem. Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på[,] sier Lina [sic!!] Hofstad Helleland».  I VG 2.8.2017 kommer så «Ap-Hadia» til orde ved en steinformasjon navngitt av den lokale turistsjefens fantasi: «TROLLPIKKEN (VG) Hadia Tajik (Ap) er ikke imponert over størrelsen på Sp-leder Ola Borten Moe og kulturminister Linda Hellelands (H) advarsel om norske verdier. – Mitt inntrykk er at regjeringen mangler sprut i denne valgkampen, sier Arbeiderpartiets nestleder Tajik til VG». Det fortsetter i samme lei. Vi aner at Hareides nyttårsforsett har tatt en litt uønsket retning for Kristelig Folkeparti.

Nasjonsforherligelsen nådde kanskje sitt senit under De olympiske leker på Lillehammer, hvor man opplevde at den norske verdien skiidrett ble verdsatt i gammeldags gull. Påstander om norske verdier i møte med det fremmede er analysert i A.M. Klausen, Lillehammer-OL og olympismen (1996, s. 229), som konkluderer med at «møtet med den internasjonale olympismen og den måten LOOC fungerte på, avdekket to forhold. For det første at ‘norske verdier’ som retorikk kan brukes av de fleste. For det andre ble det helt tydelig at den norske ‘annerledeshet’ oppleves som noe reelt av utlendinger og som noe negativt i deler av vår egen befolkning». Denne oppsummeringen fortjener nok å leses to ganger.

Illustrasjon: Henrik Ibsen (muligvis), Andhrimmer 1851
Norske verdier

Furet værbitt

ja vi elsker

Norge.

Brukes oftest spøkefullt/noe selvironisk: «Det takkes, det værsåsnilles, det smiles, blunkes og holdes dører dagen lang. Noe annerledes enn slik vi oppfører oss overfor andre hjemme i furet værbitt. Noen blir nærmest sprø av alt dette. Jeg må innrømme at jeg liker det.» (Espen Aas: Smil til verden, NRK Urix 22. februar 2014.) Antydningsvis nedsettende: «Hos oss, her hjemme i Furet Værbitt, har hans reinkarnerte tankegods manifestert seg i et ideologisk prosjekt som har som hensikt å bryte ned museenes funksjon som bevarere og ankerfester for det vi måtte ha av dannelsestradisjon i vårt land.» (Odd Gunnar Skagestad: Tilbake til futurismen 2009.)

Linjen «furet, vejrbidt over Vandet» finnes i Bjørnsons dikt Ja, vi elskers første vers (1859) og gjentas i siste vers. Det er et furete og værbitt landskap som sett fra havet stiger opp over horisonten som der menes, men for barn, som jo gjerne synger denne sangen, er ordene oftest uforståelige. Melodien er skrevet i 1863 av Bjørnsons fetter, Rikard Nordraak.

I anledning femtiårsjubileet for Grunnloven 17. mai 1864 på Eidsvoll ble Norsk Fædrelandssang, som den da het, første gang fremført offentlig. Norge har aldri formelt vedtatt noen nasjonalsang, men fra midten av 1860-tallet ble Bjørnson/Nordraaks sang ifølge Kydland/Ystad i en artikkel på nb.no (16.5.2014) gradvis mer populær enn andre, konkurrerende fedrelandssanger, som Nordahl Bruns drikkevise For Norge, Kjæmpers fødeland (1771) eller  Sønner af Norge (1820) med tekst av Henrik A. Bjerregaard og melodi av Christian Blom (som frem til tidlig nittenhundretall var den mest brukte i formelle sammenhenger).  Ja, vi elsker er nå utvilsomt oppfattet som offisiell.

Bjørnson lot diktet trykke 1. oktober 1859 forut for Stortingets åpning i avisen Aftenbladet, der han selv nettopp var blitt medarbeider. Litt kuriøst inneholdt teksten, som altså var tilegnet kong Karl IV (Karl XV i Sverige), opprinnelig et vers som kanskje ikke helt egner seg i en norgeshymne, og som Bjørnson senere klokelig luket ut, der det lød:

Nu gror bare Ax i Vejen
for hin Ufredsmand,
Frihed svinger glad fra Hejen
mod vort Naboland!
Kongen selv staar stærk og aaben
som vor Grænsevagt,
og hans allerbedste Vaaben
er vor Broderpagt.

Bjørnstjerne, da!

Den endelige versjonen er først å finne i Digte og sange fra 1870. Bjørnson selv, stakkar, har i 1905 i et tungt hjertesukk uttalt: «Hvor jeg viser meg, blir jeg møtt med den sangen, den gjør meg snart gal, den forfølger meg overalt; kommer jeg inn på et hotell, samler pikkoloer og oppvartere seg for å synge den til meg, – ja, det ender vel med at om jeg oppsøker ‘et visst sted’, samler rengjøringsdamene seg utenfor og feirer mitt besøk med avsyngelse av ‘Ja, vi elsker!’» (Jørgensen: Historien om «Ja, vi elsker» 2002).

I noe modernisert språkdrakt lyder hele nasjonalsangen slik:

1.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.

2.
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talet
Roma midt imod!

3.
Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

4.
Visstnok var vi ikke mange;
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

5.
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig!

6.
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

7.
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt hvad fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.

8.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

Publisert 17. mai 2016.

* Illustrasjon: Rikard Nordraaks renskrevne manuskript til Norsk Fædrelandssang, Nasjonalbiblioteket
Furet værbitt