Genetisk fingeravtrykk

engelsk: genetic fingerprint; tysk: genetischer Fingerabdruck

DNA.

Fingeravtrykk er de unike papilarlinjene som danner bue-, slynge- og virvelmønstre på innsiden av fingrene våre. Det var en revolusjonerende metode da daktyloskopien, som faget heter, fikk anvendelse som etterforskningsmetode i Storbritannia på 1880-tallet (se Sette sitt fingeravtrykk). Les videre “Genetisk fingeravtrykk”

Genetisk fingeravtrykk

Tennene løper i vann

Thomas-Rowlandson-Dinners-Drest-in-the-Neatest-Manner 1811.jpg

engelsk: make one’s mouth water; tysk: das Wasser läuft im Mund zusammen

Å glede seg til noe, gjerne et næringsmiddel eller annet man finner attråverdig.

Hentydningen til å sikle er nært forbundet med forventningen om mat, en såkalt ubetinget respons, og kanskje mest kjent fra eksperimentene til Ivan Pavlov på hunder, men selvfølgelig ytterst gjenkjennelig på en selv, og beskrivelser som å få vann i munnen går langt tilbake i tid. Dette bildet med tenner som løper, skulle tyde på at disse satt rimelig løst i munnen, men løpe har også betydningen bevegelsesmelte (se f.eks. Moth, ca. 1700: «Snêen løber i vand», og på linjen under «Hanß tender løber i vand» og «floden løber igennem byen». Vannebo (2013) skriver at uttrykkets løpe har en inkoativ betydning, dvs. et begynnende aspekt eller en overgang (som f.eks. gulne, våkne).

Store medisinske leksikon skriver på oppslaget Kjertler: «Spyttkjertlene fungerer under påvirkning av nerveimpulser som opptrer automatisk (reflektoriske nerveimpulser). Under påvirkning av forventning kan man imidlertid også få tennene til å ‘løpe i vann’. Dette betyr at kjertlene begynner å virke og utskille spytt allerede når man bare tenker på bestemte nærings- og nytelsesmidler».

Uttrykket er brukt i P.J. Coldings Etymologicum (1622, på s. 671): «naar vandet løber en til Tenderne. Munden staar fuld aff Vand». Frasen er inkludert i Norsk-lappisk Ordbog fra 1852 (s. 710) som  «čacce bačča njalbmai» – uten at det nødvendigvis betyr at det var i bruk slik i samisk langt tilbake, men jeg synes det er interessant at det er noe ordbokforfatteren syntes skulle med.

Så til en erindring fra Bergen, der Elisabeth Welhaven (søster til Johan Sebastian) skildrer hva som ringer som bjeller for henne i Fra Staden og Stranden (1870, s. 137): «og saa hvad der maaske allermest tiltalte den opvoxende Slægt – mine Tænder løber i Vand, naar jeg tænker paa det: Laxerejmer og Tommelskringler og Jomp-Æg.» Jeg aner ikke hva noe av det er. Hva som får spyttkjertlene til å produsere, varierer naurlig nok. Ibsen lar den gufne typen «Den fremmede passageren» ombord på et skip i Nordsjøen si til Peer Gynt:

Havet gaar højt, som Huse.
Ah, ens Tænder løber i Vand!
Tænk, hvilke Vrag det inatt vil knuse; –
og tænk, hvilke Lig, der vil drive iland!

Klisjeen kan endog være poetisk, som hos Olaf Bull i Vaarkjenning (1913): «Det bruser – ens tænder løber i vand, / ens svælg vil fyldes, ens hjerte iler – –», eller hos Astrid Hjertenæs Andersens Bøketrær om høsten (1980):

Det er som om skogbunnens tenner
løper i vann
ved synet av fallende løv.

Den engelske ekvivalenten her finner vi i hvert fall tilbake til Richard Edens The Decades of the newe worlde fra 1555 (s. 181) om kannibaler som venter på sitt bytte: «For these craftie foxes [kannibalene] seemed to make signes of peace, when in theyr mindes they conceaued a hope for a daintie banquet: And espying their enemies a farre of, beganne to swalowe theyr spettle as their mouthes watered for greedines of theyr pray». Dette igjen er en oversettelse av Petrus Martyr Anglerius De orbe novo decades (1516), latinskspråklig førstehåndsskildringer fra det nyoppdagede Amerika. Jeg finner ikke noen søkbar utgave av denne, men uttrykket salivam movere var å finne i flere latinske ordbøker. Med denne knaggen kan man greit finne begrepet i klassiske latinske skrifter, som Senecas Epistulae Morales (år 65), epistel 79: «Aut ego te non novi aut Aetna tibi salivam movet», oversatt: «Now if Aetna does not make your mouth water, I am mistaken in you».

Så spørs det da om denne Aetna kan konkurrere med skipsforlis og drukning eller Jomp-Æg og Laxerejmer i å få spyttkjertlene i gang.

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, Dinners Drest in the Neatest Manner, 1811

.

 

Tennene løper i vann

Det springende punkt

com an 1838 hood lord how you made me jump

engelsk: the heart of a matter, the salient point; tysk: der springende Punkt

Et avgjørende punkt, en saks sentrale poeng. Fra nylatin: punctum saliens, altså det hoppende punkt.

Det dreier seg egentlig om et biologisk fenomen antatt av Aristoteles å være livets begynnelse: hjertets første livstegn. Det er å finne som en observasjon av et hønseegg i hans Dyrenes undersøkelse (Των περί τα ζώα ιστοριών ca. 340 fvt.) bok VI del 3 (oversatt her av D’Arcy Wentworth Thompson, History of Animals 1910): «With the common hen after three days and three nights there is the first indication of the embryo; […]. Meanwhile the yolk comes into being, rising towards the sharp end, where the primal element of the egg is situated, and where the egg gets hatched; and the heart appears, like a speck of blood, in the white of the egg. This point beats and moves as though endowed with life». Den fjerde dagen kunne man altså se en pulserende, rød flekk, som på latin, da Aristoteles ble oversatt i renessansen, ble til punctum saliens; det avgjørende sprang til liv, et slags magisk øyeblikk fra intet til levende.

Fenomenet skal ifølge Powers Chronologia medica (1923) først ha blitt beskrevet av Diokles av Karystos, en av Aristoteles’ samtidige (jf. også Needham, A History of Embyrology 1959). Uansett er det fra Aristoteles’ verk klisjeen stammer, selv om frasen nok må tilskrives oversetterne. Verket ble oversatt eller parafrasert av flere fra sen middelalder og fremover, men jeg har ikke klart å finne ordlyden i Michael Scots versjon basert på en arabisk oversettelse, eller i Albertus Magnus’ egne verker, begge fra 1200-tallet. I Theodorus Gazas utbredte oversettelse utgitt i 1476, som er den første trykte boken om biologi, er formuleringen punctú salit (side e 4 verso., lenket utgave fra 1492). Etter mitt skjønn er Gaza sannsynligvis opphavsmannen til begrepet. En av to kjente førsteutgaver av Gazas oversettelse dukket i 2015 opp i Tennessee, og ble i juni 2016 solgt på Bonhams Auctions for 941 000 US$, rundt 8 millioner norske kroner. På kjøpet fikk budvinneren også dermed en frasedebut.

Den engelske legen William Harvey, som først detaljert kartla og beskrev blodomløpet, utga mot slutten av sitt liv i 1651 et verk i embryologi, Exercitationes de Generatione Animalium, der formuleringen er helt innarbeidet og anvendt flere ganger, eksempelvis: «ideoque si punctum saliens, una cum sanguine & venis, tanquam unum idemque instrumentum, in primo fætus exordio conspicuum».

I Moths ordbok fra ca. 1700 er fenomenet ført opp som spring-prik («kaldes den første begyndelse til en kylling, som er hiertet, og først skabes i et eg, nâr hønen har ligget derpâ, og altid røres sâlenge egget er varmt»). Det eldste treff i Nasjonalbiblioteket er i Christopher Hammers Norsk Huusholdings-Kalender (1773). Her medtas et lengre tekstutdrag som, foruten å benytte uttrykket på norsk første gang (så vidt jeg kan finne), også på ganske underholdende vis illustrerer datidens innsikt i forplantningens mysterier:

«Den enstydige Avling kaldes saaledes, fordi der udtydes, at alle levende Ting avles av et Æg paa en og den samme Maade. Denne er to slags: Nogle, saasom Harvæus, paastaar: at alle Ting avles av Æg, og at det tilkommende Fosters første Grunde ligger udi Æggets springende Punkt ɔ: punctum saliens, men at Han-Sæden intet andet gjør, end at den først opvækker og opliver denne lille Grøde eller Spir. Den anden Sætting er Leuvenhoeks, der er stadfæstet av Hr: Boerhave, nemlig: at Sæd-Ormene svæmmer som Fisker i al Han-Sæd. Av en lykkelig Hendelse kan et av 600 Sæde-Dyr finde den lille Skramme i Ægget, komme derind og nyde der sin Forvandling. Ingen Avling kan skee uden Æg, og Ægget blier aldrig fruktbart uden Han-Sæd, ti dertil udfordres Sammenblandelsen av bægge Kjøn; Til denne Tiid, er troet: at Leuvenhoeks Sæde-Ormer ere levende Dyr i Han-Sæden, men nuomstunder troer nogle: at disse Ormer ere ikke oplivede eller organizerede Legemer, men blot nogle stumme Partikler, hvis Bevægelse kommer av Væskens Varme, saa de ere ikke Dyr begavede med en egen og frivillig Bevægelse, men de ere kuns nogle dovne Legemer svæmmende i den varme Han-Sæd, som nogle olieagtige Deele. Det samme tilstaar ogsaa Hr: Haller. Ved disse Sæde-Legemer blier dog Han-Sæden brugbar, men hvordan der gaar til, veed vi ikke.»

600 Sæde-Dyr, Sæde-Orme! Men Hammer nærmer seg sakens kjerne, det springende punkt, så og si. Leuvenhoek er nok Anton van Leeuwenhoek (1632–1723) som sterkt forbedret mikroskopet og er kjent som mikrobiologiens far. Legg også merke til anvendelse av ordet Sætting, som man skulle tro var innarbeidet fra engelsk i løpet av de siste 30 år og ikke i bruk for 250 år siden.

Niels Treschow oversatte det med det hoppende punkt i sine filosofiforelesninger fra 1806–1807, utgitt i 1811: «Hvorledes er den Art af Skabninger bleven til, som vi kalde Mennesker? Jo højere forfra vi kan udlede dens Udspring, desto bedre kiende vi, hvilken Retning den har taget, hvorledes den hoppende Punkt (punctum salicus[sic]) efterhaanden har udvidet sig, desto sikkrere kan vi ogsaa fra det Forbigangne slutte til det Tilkommende.» Tilsvarende Gunder Langberg i Hvori bør Almuens Ungdom undervises i Skolerne (1813): «Man lære altsaa ogsaa Almuens Ungdom i Skolen at kjende dette hoppende Punct, som vi kalde Sjæl, Aand, Tænkekraft».

At springende vant igjennom fremfor hoppende, skyldes ganske sikkert at det slik var innarbeidet i tysk, og at det i noen grad er synonymt. Abstrahert fra sitt utgangspunkt, har jeg eldste funn med springende i Marcus Jacob Monrads Tale paa Universitetets Stiftelses-fest den 2den September 1858: «Og især for et Folk, som det norske, der […] fylder Ideen og den frie Aandscultur sin Tilværelse, et Folk, der strax ved sin Fremtræden i Staternes Række har hævet frihedens Banner, et Folk, der saa at sige er oprundet i dette, i Videnskabens Aarhundrede og i hvis Skjebne det laa, at det netop i et videnskabeligt Institut skulde finde den første Realisation af, det første ‘springende Punct’ til sit selvstændige Liv.» Ja, det svulmer i brystet, det er nok mitt springende punkt som rødmer.

 * Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Det springende punkt