Kjærlighet gjør blind

the-greatest-plague-of-life-cruikshank-1847-romantikk

engelsk: love is blind; tysk: Liebe macht blind

Den som elsker, mister lett dømmekraften og ser ikke sin elskedes feil og dårlige sider, eller den som elsker, legger ikke vekt på det overfladiske. Dette er en nyttig funksjon hvis du f.eks. skal kysse frosker. Det er et såkalt leonidisk vers om dette fra middelalderen: «Quisquis amat ranam, ranam putat esse Dianam»; den som elsker en frosk, tror frosken er Diana. Det er vel ikke umulig at verset vokste seg til brødrene Grimms berømte eventyr Der Froschkönig fra 1812.

Frasen finnes i Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge fra 1682, nr. 4573: «Kjærlighed er blind, og som dend ikke seer, meener mand at ingen seer dend», og nr. 4574: «Kjærlighed er blind, mand seer skjønheden, men ikke manglerne […] det er altid smukt, som mand elsker». Kierkegaard skriver kronglete, men morsomt i Enten – Eller (1843, s, 40): «Vil man troe Musikkens Præster, og disse staae vel i denne Henseende nærmest til Troende, vil man blandt disse igjen agte paa Mozart, saa maa den Tilstand, der gaaer forud for den første Kjærlighed, vel snarest beskrives ved at erindre om, at Kjærlighed gjør blind.»

Det er en gammel metafor å koble blindhet med fortrengelse. Det er den samme man kan bruke når man lukker øynene for noe, og i noen grad når man ser bort fra noe. I kobling til kjærlighet er det uunngåelig å trekke frem Shakespeare, som benyttet uttrykket flere ganger og nok er ganske vesentlig for dets utbredelse. Blant annet i Henry V, (V,2) 1592: «Yet they do wink and yield, as love is blind and enforces», og i Romeo and Juliet (II,1) 1594: «Blind is his love and best befits the dark». I Merchant of Venice (II,6) 1596:

Here, catch this casket; it is worth the pains.
I am glad ’tis night, you do not look on me,
For I am much ashamed of my exchange:
But love is blind and lovers cannot see
The pretty follies that themselves commit;
For if they could, Cupid himself would blush
To see me thus transformed to a boy.

Kiøbmanden i Venedig ble oversatt til dansk i 1792, men denne utgaven er ikke å oppdrive digitalt. Derimot finnes Simon Meislings oversettelse fra 1810 (s. 175):

Hold denne Æske, den er Umag værd!
Godt det er nat, at I mig ei kan see!
Hvor er jeg skamfuld ved en slig Forklædning;
Men kiærlighed er blind, og Elsker see
De Daarligheder ei, som de begaae;
Thi hvis de kunde, rødmed Amor selv
At see mig selv forvandlet til en Dreng.

Den eldste kjente referansen på engelsk finnes i Chaucers The Merchant’s Tale fra noe før 1400 (linje 1598). Her har den 60-årige Januarie muligheten til å gifte seg med en rekke kvinner med forskjellige kvaliteter, og velger den 20 år gamle Mayus, primært for hennes ungdom og skjønnhet: «For loue is blynd alday and may nat see». Jeg tror det er ironi. The Merchant’s Tale regnes blant Chaucers saftigere fortellinger, og er i det hele ganske vittig.

I engelskspråklige oppslagsverker om opprinnelsen til love is blind starter det gjerne med Chaucer, mannen man fører tradisjonen med valentinsdagen tilbake til, men vi kan flytte oss til kontinentet og den franske legen Bernard de Gordons berømte verk Lilium medicine fra 1303. I omtalen av kjærlighetens onde gjengis her både ordtaket om frosken, og rett før: «Omnis amans caecus non est amor arbiter aequus»; all kjærlighet gjør blind, kjærlighet er ingen upartisk dommer. Det er derimot en sykdom.

På tysk går det greit å finne gamle tekster med lignende formuleringer, som hos Heraclius av Jerusalem (ca. 1120 til ca. 1190), skrevet på eller oversatt til en slags mellomnedertysk: «Doch machet si diu minne blint. / Diu lieb(e) chan / wol blenden den man, / daz er niht ensiht / und nimt im doch der ougen niht» (Wander 1873, s. 151 og Zingerle 1864, s. 91). Klisjeen er selvfølgelig langt eldre enn Heraclius også. Konseptet om kjærlighetens (og attråens) blindhet er rikelig diskutert i den klassiske litteraturen. I artikkelen The Lover’s Blindness av M.B. Ogle (1920), trekkes vi gjennom eksempler fra Juvenalis, Cicero, Lucretius, Horats: «It is apparent from these last citations that the blindness of lovers was a ‘commonplace of philosophy’». Ogle trekker særlig frem Ovids bidrag som inspirasjon for middelalderens blinde kjærlighet, se f.eks. Ars Amatoria bok II (fra år 2): «With care conceal whatever defects you find, / To all her faults seem like a lover blind.»

Og atter eldre: Theokritos (3. årh. fvt.) anvender det humoristisk i Idyller X, der en uskjønn kvinne, «that grasshopper of a girl will lie by thee the night long!», blir forsvart av sin elsker: «Thou art beginning thy mocks of me, but Plutus is not the only blind god; he too is blind, the heedless Love!» (overs. A. Lang 1889, s. 55). Mindre skjemt er det hos Platon, som døde rundt 348 fvt., og er min eldste referanse. I Lovene (731e) omtales det slik (overs. R.G. Buriy, 1968): «It is the evil indicated in the saying that every man is by nature a lover of self, and that it is right that he should be such. But the truth is that the cause of all sins in every case lies in the person’s excessive love of self. For the lover is blind in his view of the object loved, so that he is a bad judge of things just and good and noble, in that he deems himself». Heldigvis for froskene, men dårlig nytt for narsissistene.

* Illustrasjon: George Cruikshank, fra The Greatest Plague of Life, 1847

Publisert på valentinsdagen 14. februar 2017. Det begynte som en hyllest til Chaucer, men froskene tok meg andre steder.

Kjærlighet gjør blind

Tantaloskvaler

honore-daumier-le-supplice-de-tantale-le-carivari-1842

engelsk: torments of Tantalus, tantalising; tysk: Tantalusqualen 

Å lide tantaloskvaler er å begjære noe som er rett utenfor rekkevidde. Det skrives oftest med den latiniserte varianten tantaluskval.

Homer lar Odyssevs reise gjennom dødsriket i Odysseen (ellevte sang), og i avsnittet før han ser Sisyfos, beskriver han Tantalos (Østbyes 1922-overs., 7. utg. 2000): «Tantalos så jeg tillike. Han døyet de bitreste kvaler, / stående midt i en sjø som nådde ham opp under haken. / Gubben så ut til å pines av tørst, men fikk ikke drukket; / ti når han bøyde seg ned for å leske sin brennende gane, / sugedes vannet tilbake og svant, og rundt om hans føtter / viste seg jorden den sorte. En gud lot det stadig forsvinne. / Løvrike trekroner hvelvet et tak over oldingens hode, / bugnende rikt av granater, av pærer og rødmende epler, / fikener søte av smak og fullmodne grønne oliven. / Dog så titt som den gamle med hendene grep efter frukten / løftet et vindstøt den bugnende gren mot de regntunge skyer.» Å lide tantaluskvaler blir dermed resultatet av fristelser uten tilfredsstillelse. Akkurat som ved beskrivelsen av Sisyfos gir ikke Homer noen forklaring på hvorfor Tantalos var tildelt denne evige pine. Man kan vel gå ut fra at myten var allemannseie for det homeriske publikum i det åttende århundre fvt.

Fortellingen om Tantalos har tatt flere former, men noe er gjennomgående: Han var en velstående konge som nøt gudenes respekt, men taklet ikke denne æren og ble grådig og fornærmet dem, og for dette ble straffet hardt i Tartaros, en avgrunn i dødsriket (Hades). Hva overtredelsene mot gudene besto i, varierer i de forskjellige beskrivelsene, men også om straffen finnes det to versjoner. Tantalos var invitert til et gilde hos Zevs, som noen beskriver som hans far, jf. Euripides’ Orestes (408 fvt. – Andre kilder oppgir Tmolos som Tantalos’ far). Her fikk han innsikt i guddommelige hemmeligheter som han så røpet til vanlige mennesker (Hyginus, 64 fvt. til år 17, i Fabulæ 82 og Euripedes). Pindar forteller i Olympian (476 fvt.) at Tantalos stjal nektar og ambrosia fra gudenes bord, og ga det til sine svirebrødre, men det er jo kanskje en metafor for å røpe de guddommelige hemmeligheter (ambrosia betyr udødelighet) og sånn den samme historien. Det finnes andre fortellinger, som bl.a. involverer tyveriet av Zevs’ hund og mened (Antoninus Liberalis i Pandareus), men den verste historien om Tantalos kan man bl.a. lese i Servius’ Kommentarer til Æneiden VI og i Hyginus’ fabel 83. Her fortelles at han slaktet og parterte sin egen sønn, Pelops, kokte og serverte ham til gudene for å teste dem. Bare Demeter endte opp med å smake på gutten, muligvis fordi hun var sløvet av sorg. Syndemotivet som kildene oppgir, er oftest Tantalos’ grådighet, som også gir straffen med de uoppnåelige fristelsene en viss proporsjonalitet.

Den andre straffen er gjengitt hos Alkman (600-tallet fvt.), Plutark, som siterer Arkhilokhos (ca. 680 til ca. 645 fvt.), Alkaios (620 til 500-tallet fvt.) og Pindar (ca. 522 til 443 fvt.). Her fortelles at Zevs hengte en diger stein over hodet på Tantalos, som han hadde enorm angst for at skulle dette ned. Dette er versjonen Euripides tar utgangspunkt i i innledningen til Orestes (Coleridge overs., 1938): «Tantalus, the reputed son of Zeus, flies in the air, quailing at the rock which looms above his head; paying this penalty, they say, for the shameful weakness he displayed in failing to keep a bridle on his lips, when admitted by gods, though he was a man, to share the honors of their feasts like one of them.» Hyginus (i Fabulæ 83) er pragmatisk og kombinerer straffen for dette med både en stein hengende over hodet og fristelser som han akkurat ikke får tak i. Hadde disse forfattere vært mer lest i Norge, hadde vi formodentlig hatt klisjeen å ha en tantalosstein over hodet (og det brukes slik i L. Engelstofts Historisk kalender 1815), men vi har jo damoklessverd til den oppgaven.

Vårt uttrykk er uansett basert på pinen i Odysseen (og for så vidt andre, som Lukian (ca. 120 til 180) i dialogen Menippus og Tantalos, Ovid (43 fvt. til år 17) i Metamorfoser). Holberg bruker ikke uttrykket, men sammenligningen, i Peder Paars (1720): «Det viises ickun foer, men deraf intet faaer, / Som tørstig Tantalus, der seer, men intet naaer.» Derfra går det med tiden over til å bli mer billedlig, som et eksempel, som i Tronhiems […] Adresse-Contoirs Efterretninger 13. november 1789: «Vi lade denne Tantalus staae, for at mætte sig ved Klagen af hans Penge», via ordboksoppføring som en tantalus, tantalisk (Hansens Fremmed-Ordbog, 1851) frem til kvalene dukker opp i Den Norsk Rigstidende 2. juli 1827, om en lov som medførte økte kornpriser i England: «men at tillade, at et Folk drives til den høieste Ængstelse af Mangel […] og dog med Laas og Slaae og Bajonetter bevogte en Hob Korn, som det nesten kan naae med Tænderne, men ikke maa røre eller smage uden for en Betaling, som det ikke formaaer at give derfor, det er, at overgaae Alt, hvad man hidtil har hørt om, i at paalægge andre tantaliske Qvaler.» Emilie Diriks bruker det i et brev til venninnen Camilla Collett forsommeren 1838: «men af Dig har jeg ondt, Camilla! Gud, hva vil det ikke koste dig inden du faaer udstridt? Armes Kind! – For dig bliver det sande Tantalus Qvaler.»

Fra noe mer samtidig litteratur kan man lese i Finn Alnæs Koloss (1963): «‘Jeg ned til elva og drikke vann, ellers tørster jeg ihjel.’ Jeg nådde ikke fram. Jeg segnet om ved bredden. Å tantaluskvaler, det var som rant livet forbi meg i elva!» Begrepet er nok ikke så mye i bruk lenger om vi skal dømme etter funn i Nasjonalbiblioteket: En og annen oversettelse, og nyutgivelser av eldre forfattere som Jonas Lie og Knut Hamsun. Ellers lever det sitt liv i oppslagsverker og mytesamlinger. På tysk brukes det som på norsk, uten at antall treff er overveldende, mens det svært vanlige adjektivet tantalising/tantalizing på engelsk med tiden også har fått betydning som noe attråverdig generelt, hvilket kanskje er en indikasjon på at det er svært lite som oppleves som uoppnåelig i våre dager.

Illustrasjon: Honore Daumier, Le supplice de Tantale, Le Carivari 1842

.

Tantaloskvaler