Hosianna

kitchin stuff rowlandson 1810

engelsk: hosanna; tysk: Hosianna, Hosanna

Noen ganger i eldre tider skrevet som på engelsk, hosanna, o.l. Ordet er fra hebraisk, hosha’na, og betyr noe sånn som frels oss, men fremstår ofte som en hylling eller en form for gledesutrop. I Bibelen ropes dette når Jesus palmesøndagen rir inn til Jerusalem på et esel i Mat 21, Mark 11 og Joh 12. Ordet forekommer også i Salmenes bok 118,25, men her har man valgt å oversette det i den norske bibelen til: «Herre, frels!». (I Christian IIIs bibel fra 1550 er tolkningen «O HERRE hielp».) Betydningen av ordet er for øvrig også noe mer komplisert, se Hastings 1898 (s. 418) og Cheyne and Black 1899 (sp. 2117).

Forut for nattverden i Den norsk kirke fremsies nå «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn» som del av Hellig Sanctus før selve nattverdbønnen (se Gudstjenesteboken 2011). Jødedommen kaller den syvende dagen i løvhyttefesten (sukkót – en åpenbar forløper for nordamerikanernes thanksgiving) for hosha‘na rabbah, med tilhørende gudtjeneste, særlige ritualer og roping av Hosha’na! (Adler/Dembitz, Jewish Encyclopedia). Slik har det også sneket seg inn i våre salmer og andre religiøse tekster, og blitt et passende uttrykk for eksalterte følelser, særlig blant karismatiske kristne.

Eldste funn jeg har, foruten i de første bibeloversettelsene, er Den Troende Sielis Aandelige Brudsang i Hans Christensen Sthen (fra En liden Vandrebog, ca. 1589, s. 154): «Dit hellig Evangelium, / Er sødt som Melck oc Honning: / Kiere, HErre, / Hosianna, Himmels Manna, /Dig til ære, /Glad i Aanden vil ieg være.» Fra nyere tider beskriver Helje Kringlebotn Sødal i Kristen tro og tradisjon i barnehagen (1999, s. 226) at hosianna «nærmest var et religiøst-nasjonalt hurra-rop», og vi leser om den religiøse fantast i Bergljot Hobæk Haffs Skammen (1996, s. 36) som en dag ville bygge en ny ark til sin menighet: «På denne minneverdige dagen som både var fødselsdagen til hans salige hustru og tiårsdagen for hans jordiske bryllup, skulle alt ha lagt seg til rette, så brødrene og søstrene kunne istemme sitt hosianna og få en forsmak på det himmelske bryllup.» 

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, 1810

Se også innleggene Kumbaya, Kreti og pleti og Ramaskrik.

Reklamer
Hosianna

Grav deg ned i tide

com-an-1832-figuring-in-the-album-of-mont-blanc

Kan anvendes ironisk om gå i dekning eller å begrense skader, særlig etter muntlige tabber og i politikken. Det er også brukt av stiftelsen SKUP på t-skjorter i forbindelse med skup-prisen som tildeles gravejournalistikk. Det spiller på metaforen om å grave som å fordype seg i noe, tilsvarende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens råd til studentene ved UiS til semesteråpningen 2014: «Grav deg ned i tide. Det er gøy med semesterstart og Fadderuka, men plutselig er eksamen her.» Ellers kan det betgne å avsondre seg litt fra viderverdigheter, som Sissel Hoffengh i Dagsavisen 11.1.2014: «Som de fleste har fått med seg er det snart OL i Sotsji. […] Det er da alle vi som ikke er født med ski på beina dør litt innvendig. Og anbefaler TV-overføringer ned noko attåt. Grav deg ned i tide. Og parker dressen utafor.»

Allerede i 1941 ble ideen om å grave seg ned i snøen for å vente ut et uvær formulert akkurat slik i boken Friluftsliv, friluftsmannens A.B.C av Arne Damm (1941, s. 150): «Grav deg ned i tide. Har du gått deg vill, eller tar stormen overhånd, så bestem deg i tide for å grave deg ned. … Kan du ikke nå ned i skogen, så husk ordtaket//Det er hus i hver skavl.» Det var i de kjekke gamle dager. De fleste treffene på uttrykket, angir det som en fjellvettregel (se om disse på oppslaget Det er ingen skam å snu).

Jeg tror likevel uttrykket grav deg ned i tide har fått sin utbredelse som en sammenblanding av to fjellvettregler: Vend i tide, det er ingen skam å snu, og Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig. Det er likevel så utbredt å si og skrive grav deg ned i tide, at det nesten må kunne regnes som offisielt. Da hjelper det ikke at rådene ble revidert i 2016, og å grave seg inn i snøen er ikke lenger anbefalt; antageligvis er det ikke så mange som tiltros evnen å lage en skikkelig snøhule i våre dager.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

 

.

Se også om fjellvettreglene i innleggene Det er ingen skam å snu og Severin Suveren, eller les påskerelaterte Hosianna og Verden står ikke til påske.

 

 

 

 

Grav deg ned i tide

Det går en engel gjennom rommet

leech-i-hoods-com-an-1842

engelsk: an angel is passing through the room, sudden awkward pause;
tysk: ein Engel geht/fliegt durchs Zimmer

Plutselig diskusjonsstillhet. Om tale er sølv, er taushet gull. Noen ganger føles den likevel som bly. Det ladde fenomenet der en livlig samtale stopper og det blir helt tyst: det kan være pinlig, men ikke nødvendigvis; noen ganger gir det følelse av matt tomhet. Da er det noen kan finne på å si at der gikk det en engel gjennom rommet; det kan virke poetisk, men er vel helst for å løse opp i en anstrengt atmosfære.

Det er en merkelig uttalelse av typen folklorister kaller en dite: et utsagn av ikke-episk karakter, som værmerker og sagnnotiser, og til forskjell fra ordtak og gjengs overtro (Alan Dundes 1999). Dundes siterer i samme bok fra undersøkelsen Signs and Superstition Collected from American College Girls (Beckwith 1923): «[a] pause in a conversation, in company, that occurs twenty minutes before or after the hour, means that an angel is passing». I USA finnes også korresponderende uttrykk, som Harvard pause, som skal forekomme med ca. tyve minutters intervaller (kanskje som en kommentar til Oxford-komma), og at Lincoln’s ghost kommer inn i rommet. Det siste er knyttet til en myte om at Lincoln døde tyve minutter over åtte (de Lys 1957). I virkeligheten døde Lincoln 07:22 dagen etter at han ble skutt Se f.eks. history.com). Den eldste referansen til klisjeen jeg finner på engelsk, er for øvrig i London-magasinet Temple Bar vol 57 fra 1879.

Den tyske folkeminnegranskeren Reinhold Köhler skriver om talemåten i tidsskriftet Germania 10 (1865, på side 245–246). Han viser til en liten nevnelse i en artikkel av Jacob Grimm fra 1845 og til Immermanns Münchhausen fra 1838, hvor formuleringen vitses med: «Der Mythus sagt, in solchen Zeiten fliege ein Engel durch das Zimmer, aber nach der Länge derartiger Pausen zu urteilen, müssen zuweilen auch Engel diese Flugübungen anstellen, deren Gefieder aus der Übung gekommen ist.» En enda tidligere referanse er i romanen Maler Nolten av Eduard Mörike (1832) der det omtales som uhøflig å avbryte den forlengede pausen etter vennlig samtale med dette utsagnet. Köhler gir også flere eksempler fra spansk 1800-tallslitteratur, og en ordbokoppføring i Franz Passows Handwörterbuch der griechischen Sprache (1819–1824), der Passow bemerker til det greske uttrykket Hermes passerer at det er «unser ‘ein Engel flog durchs Zimmer’». En kilde for den greske opprinnelsen har jeg funnet i Plutarks De garrulitate (Om snakksalighet) fra rundt år 100: «And just as when silence occurs in an assemblage they say that Hermes has joined the company» (Moralia, the Loeb Classical Library edition vol VI).

Hermes er, blant mye annet, guden for transformasjon og budbringer mellom gudene og de dødelige, og har en tilhørende funksjonen som psykopomp, den som leder nylig døde til etterlivet. Han er gjerne fremstilt som en bevinget gud (det er vel helst sandalene som har vinger, men likefullt) og gir slik i denne sammenheng assosiasjoner til dødsengelen. Det er kanskje verd å dvele ved fortellingen fra andre mosebok kapittel 12 der jødene blant annet skal smøre fåreblod rundt dørene sine: «For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slå dere» (12,23). Denne ødeleggeren er i bibelselskapets note forklart som en straffende engel, og tilsvarende på jewishencyclopedia, på hebraisk ha-mashḥit. I fortellingen ligger også opprinnelsen til påske: Det hebraiske ordet pesach betyr gå forbi (passover på engelsk): da dødsengelen gikk forbi.

På norsk finner jeg det først i en oversettelse av nevnte Immermanns Münchhausen, som gikk som føljetong i avisen Den Constitutionelle i 1841. Deretter i Camilla Colletts novelle Prindsesse Killinkas Veninde (1861): «Paa Jorden har jeg hørt sige, at naar der bliver en pludselig Taushed i et Selskab, gaar der en Engel gjennem Værelset; jeg saa ingen; han maa have skyndt sig umaadelig for at komme ud». Noen forbinder klisjeen med teateret. Jon Fosse har skrevet essayet Når ein engel går gjennom scenen (1999) om fenomenet (når teater er på sitt beste), og attribuerer uttrykket til Ungarn, og hevder videre det ikke finnes på norsk eller andre skandinaviske språk. Det er svært rikelig med treff på dette i Nasjonalbiblioteket, men Fosse mener kanskje som et teateruttrykk. Slik finner man det nå som eksempel i episodebeskrivelsen for NRK radios Kulturhuset 11. februar 2014: «Det finnes magiske øyeblikk i teatret, når en engel går gjennom rommet. Vår reporter ble så beveget at hun tok til tårene.» Teater er ofte fullt av svært mettede og stemningsladede pauser, og det er ikke unaturlig at uttrykket har funnet en egen plass her, selv om det smaker litt av misforståelse og begrepsutvidelse.

Det er besnærende å tenke seg at det har vært en talemåte i 2000 år, der Hermes bare er blitt en engel (eller Lincolns spøkelse), men det er ikke mulig å finne belegg for slik ubrutt anvendelse. På fransk heter det un ange passe, og google-books-søk kan tyde på at det ble vanlig først på 1800-tallet også der (blant annet i Stendahls Rødt og sort fra 1830). Fra Sverige er det naturlig å nevne Strindberg, som i Röda rummet (1879) skriver: «Det blev tyst, ohyggligt tyst. / – Det går en ängel genom rummet, sade Agnes. / – Det var du, sade Rehnhjelm och kysste vördnadsfullt och innerligt hennes hand.» Med engelske ord, men ganske svensk og ganske passende, er Like An Angel Passing Through My Room den siste sangen på ABBAs siste studioalbum (1981). Det ble en ørliten pause før praten tok seg opp igjen med en strøm av Greatest hits og Definitive Collections.

Illustrasjon: John Leech, fra Hood: The Comic Annual 1842

 

.

Det går en engel gjennom rommet

Verden står ikke til påske

sprittønner med ben thomas hood comics a 1831

Nå står ikke verden til påske og lignende utsagn er uttrykk for stor forbauselse. Man kan spekulere i om påske er valgt som skjæringspunkt fordi Jesus dermed ikke kan gjennopstå i tide til å rydde opp i problemene (påskemorgen slukker som kjent sorgen). Ellers er det mulig å tolke noe ut av oppslaget Pâske hos Moth (ca. 1700): «pâske kommer lige tilig. siges om det, som ingen magt ligger pâ, enten det skêer eller ei. til pâske», altså et uttrykk for en uavvendelighet (som  kun verdens undergang kan stoppe).

Som så ofte ellers går eldste skriftlige treff tilbake til Holberg. Først i komedien Jule-stue fra 1724, 5: «Naar Verden staar til Paaske, saa skal jeg give min Hals, de Topper, Fabler, Favoriter ere ikke andet end Lucifers Paafund.» Holberg spiller på uttrykket igjen i Hexerie fra 1731 (I,3): «Ja ja, jeg vil ikke spaae ilde, men see kun til, hvor det vil gaae, om Verden staaer noget længer, men jeg haaber, at vi har Enden inden Paasche, thi jeg har saa mine visse Tegn». Det er såpass indirekte at jeg antar frasen var etablert godt forut for ham.

L. Dietrichson holdt i 1866 tre foredrag i universitetets festsal, der han akket seg over klesmotene og andre bekledningsinnfall (Moder og dragtreform 1867, s. 73): «Thi enten en mode, en tidsforandring er fornuftig eller ei, vil der altid danne sig et kor, som skjender paa den./De, som skjender, er naturligvis de, som skal betale legen, og dette er i regelen familiefædrene, vi er de evige Jeronimuser, der altid mener, at for disse forbandede falbelader og toppes skyld, staar ikke verden til paaske!» Dietrichson hadde utvilsomt nærlest sin Holberg, og jeg skylder ham å gjøre oppmerksom på at foredragene er ganske underholdende og langt fra surmagete.

Aftenposten skriver 4.9.1868 i en rapport fra Paris om en krig mellom Preussen samt en rekke tyske allierte og Frankrike som på journalisten virker like uavvendelig som påsken: «I Mangel af virkeligt politisk Nyt underholde Korrespondenterne fra Paris til de tyske Blade deres Publikum med de taabeligste Rygter, beregnede paa at fremstille Frankrig som et af Revolutioner undergravet Samfund, der rimeligvis ikke vil staa til Paaske, selv om Preussen ikke velvillig paatager sig at forkorte dets Dødskamp ved Hjælp af sin uovervindelige Armee.» Det skulle gå nesten to år før Den fransk-tyske krigen brøt ut. Og den uovervinnelige armeen til Bismarck utraderte virkelig den franske før de avsatte keiser Napoleon III, som igjen ledet til opprettelsen av Den tredje franske republikk og det tyske keiserdømme.

Publisering av denne posten er lagt til langfredag. Ja til Paaske!, skal ifølge ODS ha vært et «Mundheld blandt Almuen», og hvis dette leses av noen sto verden til påske også i år! Puh!

* Illustrasjon: Running Spirits av Thomas Hood fra The Comic Annual 1831

 

Verden står ikke til påske

Severin Suveren

a bloch 1889 udfor bakke gjennem skog

En overmodig person som tror bedre om egne evner enn det er grunn til.

Navnet kommer av fjellvettreglenes fjernsynskampanje fra 1989, der den overmodige Severin Suveren, spilt av Åsleik Engmark, som uten hensyn til fjellvett utsettes for alle farene det advares mot, og etterpå avfeier det hele som uflaks. Kampanjen ble vist i påsken i mange år, og navnet har glidd inn i språket om enhver som synes de vet bedre enn andre eller generelt har (altfor) høye tanker om seg selv.

Thor Chr. Jensen skriver i DN 29.06.2015: «Mange økonomieksperter har med en nonchalant mine hevdet at selv om Hellas skulle forlate eurosonen så vil ikke det ha særlig betydning for Europa siden Hellas’ BNP utgjør en så liten del. Men alle disse Severin Suverenene har fått noe å tygge på etter dagens kraftige kursfall på verdens børser.»

Se for øvrig om fjellvettreglene på oppslaget Det er ingen skam å snu.

* Illustrasjon, Andreas Bloch Udfor bakke gjennem skog 1889, Fra Nansens Paa ski over Grønland
Severin Suveren

Det er ingen skam å snu

ingen skam å snu Andreas Bloch 1889

engelsk: There is no shame in turning back; tysk: ?

Noen ganger er det lurt å innse at det man har ment eller trodd, er feil. Man skal ikke være så sta at man ikke gjør om på en dårlig beslutning av stolthet eller skamfølelse.

I Firda folkeblad 23. november 1970 dukker det første gang opp i søk på nb.no som noe annet enn om skiløping, og er dermed etablert som en klisjé: I åpent brev til Bremanger kommunestyre oppfordres det: «Sandeprosjektet  – det er ingen skam å snu». Håkon Lie skriver i bind 2 av sine memoarer Slik jeg ser det (1983): «Reiulf Steen hadde fått grei beskjed om at tiden var inne til et skifte av formann i partiet. Det er på denne bakgrunnen en må se det utspillet som kom den 18. november 1980, da han på LO-skolen på Sørmarka plutselig lanserte tanken om en atomfri sone i Norden. Han hadde både i presse og kringkasting gitt beskjed om hva han mente om Jens Evensens tale; den var ikke mye å takke for. Men det er som kjent ingen skam å snu.»

Uttrykket kommer fra fjellvettreglene, se nåværende fjellvettregel nr. 8, som lyder: «Vend i tide, det er ingen skam å snu». Ifølge fjellvett.com, de «offisielle» sidene for dette, har vi hatt fjellvettreglene i Norge «siden 1967. Påsken det året omkom 18 mennesker i fjellet, og Røde Kors og Den Norske Turistforening startet sitt forebyggende arbeid med aksjonen ‘Fjellvett’». Her er nok kunnskapen litt mangelfull, for alt til påsken 1951 lanserte Fjellsikringsnemnda 10 regler for skiløping i fjellet, som i hovedsak er de samme som dagens (med regel nr. 9: Det er ingen skam å snu), se artikkel av Claus Hellberg i Halden Arbeiderblad 13. mars 1951: «Om ikke lenge bringer fullastede tog, busser og biler tusenvis av påskeskiløpere til fjells. Det er sikkert ikke en eneste av disse skiløpere som har glemt de mange ulykker sist påske – ulykker som for de fleste tilfeller kunne vært unngått hvis de forulykkede hadde fulgt de alminneligste regler for skiløping i fjellet. I år må alle som skal til fjells gå inn for å hindre slike tragedier.» Røde Kors og DNT laget så i 1952 brosjyrene «Respekt for fjellet» og «De ni fjellreglene». Mars og april årene deretter gjentar avisene denne oppfordringen, like sikkert som påske. Fra 2016 er de revidert, man trenger kanskje annet vett i fjellet i dag, men det er fortsatt ingen skam å snu.

I 1980 utga for øvrig Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen jr. og Ole Paus en LP med sketsjer og musikk som het Det er ingen skam å snu – en sports- og friluftsplate av Geilokammeratene på Paus’ eget plateselskap Zarepta. Navnet er kanskje en forsiktig oppfordring om å snu den og høre begge sider, som man jo må med vinylplater. Se for øvrig også oppslaget Severin Suveren.

Forslag til tysk oversettelse, særlig hvis det er en tilsvarende frase, mottas gjerne: hans@klisjeer.no

* Illustrasjon: Braastans for stup av Andreas Bloch 1889. Fra fr. Nansens Paa ski over Grønland 1890

Les også de fjellvettrelaterte innleggene Grav deg ned i tide og Severin Suveren.

.

Det er ingen skam å snu