Magen blir mett før øynene

 

j-h-wessels-vc3a6rke-flinch-1850.png

engelsk: The eyes are bigger than the belly; tysk: die Augen sind größer als der Magen

Uttrykk for at noe ser så godt ut at man vil spise mer enn man orker. Brukes gjerne når en forsyner seg for mye av maten. (Pussig nok er det knapt mulig å finne eksempler på det motsatte, at øynene blir mette før magen, som jo fort kan skje på en veikro i sommerferien.) Det brukes typisk i nettavisenes slanketips, eller som hos Ola Svinndal, Paa vidotta (1923, s. 10): «saa skulde kjerringa koke ein god gamaldags rjomgraut, lova ho. Ein graut som smøret taut utor, ja saa feit at magan vert mett føre auga, som ho mor sa». Videre Constance Wiel Schram, Truls og Inger og dyra deres (1940, s. 74): «Men det gikk som så ofte før at magen ble mett før øynene. Det siste lefsestykket gjemte Truls i venstre hånden, da han takket for maten.» Det er flere varianter av talemåten (øynene er større/videre enn magen), og den eksisterer på de fleste europeiske språk.

Allerede i Laale på 1300-tallet (en ordspråksamling laget som latinøvelser) finner vi det som: «Talmo quam stomacho satiari wlt prius ambro / Man scal fyllæ paa een skalk førre øwedh æn mawen» (Ghemen 1506, PL A nr. 1099). Pedersen kommenterer i sin utgave fra 1515 (PL B nr. 1097) at det i Laales tekst står at en «forslugen mand, som lever af røveri» vil mettes i øyet før magen fordi han ber om å få satt flere ting fremfor seg enn han kan fortære. Ambro betyr vel strengt tatt bare en fråtser, men som en av dødssyndene kan vel Pedersen (og Laale) ha lagt litt mer i det. Det gamle ordet skalk har hatt mange betydninger, men blir ofte forstått som skurk, slubbert, og defineres som niding, afskum av Kalkar. Hos Peder Syv (1682, l. 2692) er det formulert som «Øjet er videre end bugen. Mand kand før mætte bugen end øjnene», og på linjen før: «Øjet vilde vel, men bugen taal det ikke».

På 1500-tallet dukker lignende opp i tyske ordspråksamlinger, som Agricolas Drey hundert Gemeyner Sprichworter (1529, nr. 133): «Die augen sind weytter denn der bausch» og Andreas Gartners Proverbialia dicteria (1570, bl. 17): «Wann mann nur die Augen füllen kan, / So wirdt dem Bauch bald rath gethan». Jeg finner det ikke i Erasmus enorme Adagia, noe som er litt påfallende, men etter hvert er det påviselig i bruk også på nederlandsk, engelsk og fransk. På fransk heter det avoir les yeux plus gros que le ventre (og lignende), og det finnes i Michel de Montaignes essay Des Cannibales (1578–80, Livre I, chapitre 31†): «J’ay peur que nous ayons les yeux plus grands que le ventre, et plus de curiosité, que nous n’avons de capacité: Nous embrassons tout, mais nous n’estreignons que du vent», som blir omtrent (min oversettelse): Jeg er redd våre øyne er større enn våre mager, og vår nysgjerrighet større enn vi har evner. Vi omfavner alt, men griper kun vinden. Det er nydelig formulert. Og det handler selvfølgelig ikke om mat. Montaigne forteller om en husgjest som hadde tilbragt 10–12 år i Brasil (eller fransk Antarktis, som han kaller det), og essayet stiller europeerne subtilt opp mot de primitive menneskene i den nye verden (kannibalene), en sammenligning Europa ikke kommer så heldig ut av (og viser en pussig kulturrelativisme henimot kannibaler).

På engelsk er ordtaket The eye is bigger than the belly å finne i Ovtlandish Proverbs selected by Mr G.H. (1640, nr. 1011, s. 365, senere kjent som Jacula Prudentum og tilskrevet George Herbert, se Wright 1935), som altså i tittelen indikerer eldre og utenlandsk opprinnelse. Og visst er det å finne i John Florios oversettelse av Montaigne fra 1603 som «I feare me our eies be greater than our bellies». Men så vidt jeg kan se, er det først brukt i John Lylys Euphues and his England fra 1580: «But thou art like the Epicure, whose bellye is sooner filled then his eye: For he coveteth to have twentie dishes at his table, when hee can-not disgest one in his stomacke, and thou desirest manye reasons to bee brought, when one might serve thy turne».

Den europeiske frase- og ordspråkslitteraturen ser ut til å stoppe opp på 1600- og 1500-tallet mens det altså er en dansk forekomst som kan føres til 1300-tallet i Laales samling. Før det er det ganske tomt. Jeg har ikke funnet det i klassiske kilder (det hadde passet fint på romerske forhold). Men utenfor Europa, og i alle fall den tidligste forekomsten jeg har klart å oppdrive, er det brukt av den syriskkristne biskopen Filoxenos av Mabbug (Manbij) omkring år 490. I kapittelet «A Stomach Never Too Large» fra The Discourses of Philoxenos of Mabbug (oversatt av Kitchen 2013, s. 281) behandles grådighet og fråtseri: «However, [the glutton] was desiring that his stomach might become as large as his lust, and his stomach might become [as big] as his eye, so that he might be able to gather into his broken-down pantry everything he desires.» Budges oversettelse fra 1894 (s. 344) formulerer dette mindre likt dagens uttrykk, men likt nok til at meningen kan formodes å være i den gammelsyriske originalteksten: «but he wisheth that his belly were as capacious as his lust, and that his stomach were even as his eye». Kitchen forteller i innledningen til oversettelsen at Filoxenos var født i Tahel i det persiske riket, og vokste opp i yttergrensen av kristendommen. Han er noe kjent for sin oversettelse av Bibelen til gammelsyrisk, sin kompromissløse askese, og tilhørte en miafysittisk retning (vedrørende den ugjennomtrengelige konflikten om Kristus’ natur, som splittet kirken i en orientalsk ortodoks gren – koptiske, etiopiske, armenske og syriske kristne m.fl. – etter konsilet i Khalkedon i 451), og ble etter skiftende forhold derfor fradømt sitt embete og sendt i eksil i dagens Nord-Tyrkia. Han ble oversatt til etiopisk og arabisk, men man kan lure på hvor kjent hans skrifter kan ha vært i Europa. Kanskje det er eller var et persisk/annet orientalsk uttrykk som har funnet veien vestover på annet vis. Det finnes også en del brev fra Filoxenos, i det siste klager han over dårlig helse (han var over 80) og elendige boforhold med et rom beliggende over et kjøkken som plaget ham med røykos (og formodentlig matlukt). Kanskje han også tenkte på at magen blir mett før nesen da han sulten forlot verden i desember 523.

† Noen kilder – blant annet Florio nevnt nedenfor – nummererer denne som kap. 30.

* Illustrasjon: Andreas Flinch, J.H. Wessels Værke 1850

.

Advertisements
Magen blir mett før øynene

Ta seg vann over hodet

the comic offering seymour 1832 sheridan vann

engelsk: in over one’s head, bite off more than one can chew;
tysk: sich zu viel vorgenommen, einer Aufgabe nicht gewachsen sein

Begynne på noe man ikke makter å fullføre. Ta på seg en oppgave større enn man klarer. Å ha hodet over vannet er et billedlig antonym, og kanskje også konkret. Det er vel en grei antagelse at med vann over hodet er man i ferd med å drukne, og å drukne i arbeid eller andre problemer er også en relativt vanlig talemåte, men at man skal ta seg vannet der er i grunnen bare rart, med mindre man skal døpe seg selv (som også er rart). Før i tiden var da også uttrykket litt annerledes.

I Peder Laales ordspråk fra 1300-tallet lyder det: «Ho som lader vand offuer hoffuidet da løber det snart i ermene». Det kan man jo forstå som at å gjøre noe dumt får konsekvenser. La vann over hodet ble etter hvert kanskje tilsvarende merkelig; Christiern Pedersens kommentarer til ordtaket i 1515-utgaven forklarer at vann som er gydt ut over hodet pleier å flyte hurtig ned til ermene, men kritiserer ellers Laales latin, ikke hans dansk. Hos Peder Syv (1688) blir så vannet tatt: «Tager man sig Vandet over Hovedet, da løber det i Ærmerne». Grundtvig gjør et forsøk på å normalisere det i Danske Ordsprog og Mundheld (1845, nr. 1204) som «Hvem der hælder Vand over Hovedet, faaer det let i Ærmet», mens Mau (1879b, nr. 11 108) mener å ta seg vann over hodet er egnet «om den som indlader sig paa vovelige Foretagender, hvorved han let kan skade sig».

Ellers bør nevnes at hos Holberg får aktørene til stadighet helt vann over hodet,  (f.eks. i Den Vægelsindede, 1723, V,5): «i Steden for at faa et Kyß, eller i det ringeste Tack for saadan Høflighed, faar jeg Skieldsord og Vand over Hovedet». I Larsen/Nyborgs kommentarer til stykket kan man lese at «det var almindelig brugt at kaste vand efter folk for at vise sin ringeagt. Oluf Nielsen skriver om skikken: ‘Man skulde tro, at det var skident Vand [fx natpottens indhold], der saaledes blev hældt over Folk, men tvært imod skulde det være rent Vand. … det var en større Forhaanelse at kaste rent end skident Vand paa Folk.’ (Kjøbenhavns Historie og Beskrivelse, bd. 6, 1892, s. 26)». Om det har noen sammenheng, er vel ikke opplagt.

Christian Braunmann Tullin håpet nok også på kyss da han i 1752 skrev det innsmigrende «Et par Ord til de Skjønne» (Samtlige Skrifter I, 1770, s. 326): «Ak! mine skjønne, jeg staaer her og forsvarer eder, saa baade Puder og Sved triller mig ned over Panden i dette hede Veir; og har jeg ikke taget mig Vand over Hovedet?» Muligvis syntes hans kone, Mette Kruchow, at han hadde nettopp det. I J.N. Wilses Norsk Ordbog fra 1780 (som vel egentlig er en ordbok for Spydeberg-området) finner vi ordet vasko forklart som «at blive vaad paa Fødderne, it[em] tage Vand over Hovedet» (s. XXXVIII).

Charles Darwin ønsket seg helst en død, gammel hane i et brev til W.D. Fox 7. mai 1855 (oversatt i 1889): «jeg vil præparere skeletter af gamle haner. Hvis en gammel vild hane skulde dø, saa vær saa snil at huske paa mig; jeg bryr mig ikke om kalkununger og heller ikke om buldogger. Mange tak for dit tilbud. Jeg har hvalper af buldogger og mynder nedlagte i salt, og jeg har ladet unge føl af arbeidsheste og væddeløbsheste omhyggelig maale. Om jeg kommer til at utrette noget i dette emne, er vel tvilsomt. Jeg har tat mig vand over hodet. Din hengivne C. Darwin.» Her er det så mye å peke på at jeg like godt lar være.

* Illustrasjon: Robert Seymour, Louisa Henrietta Sheridans The Comic Offering 1832

.

 

 

Ta seg vann over hodet

Tylle i seg

Rowlandson The Hunt Supper ca. 1800

engelsk: guzzle; tysk: saufen, in sich hineinkippen

Drikke store mengder, oftest alkohol. Tylde i sig er beskrevet i Falk og Torps Etymologisk Ordbog (1906) som etter eldre dansk «tvilde ‘fylde paa tønde, sile’». Det stemmer jo ikke så verst, (og silingen skjer kanskje mellom tennene?). Moth (ca. 1700) skriver om Tvilde/tvilne/tŷlde: «Er at øse af êt kar i andet» og «Hand tŷlder i sig som en karl». I Peder Syvs ordsprog II (1688) er det gått lengre: «Hand er saa fuld, at mand kand ikke tylde en taar i ham. Øllet raller i halsen paa hannem.» Enda eldre, kanskje (boken er påfallende obskur), i Den Danske Kiempebog – en Sangkrønike fra Midten af det syttende Hundredaar, ugitt av Fredrik Barfod i 1860 (s. 417), hvor en kan se at man kan tylle i seg annet enn drikke: «De lode hunden trylde, / Oc klogskab i ham tylde, / Ved Finners kunst oc list».

Det er nok ofte en anklagende, negativ klang i uttrykket, som i Aftenbladet fra 1855 der man kan lese: «De kan vel frelse Skindet, de kan leve for at røge en Uendlighed av Tobak, og tylle i sig en Uendlighed af Liebfrauenmilch og bajersk Øl; men de har forbrudt deres Menneskeværdighed.» Dette under overskriften Udlandet, selvfølgelig. Og Arild Nyquist opplevde harde kår på kafeen i Kabelvåg, beskrevet i Om livet i Lofoten (1995, s. 135) hvor han får skjenn av betjeningen: «Sitte her og tylle i seg medbrakt vin på en avholdskafé, to voksne mennesker. At dokk ikke skjems.»

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The Hunt Supper, ca. 1800, © Victoria and Albert Museum

.

Tylle i seg

Kjærlighet gjør blind

the-greatest-plague-of-life-cruikshank-1847-romantikk

engelsk: love is blind; tysk: Liebe macht blind

Den som elsker, mister lett dømmekraften og ser ikke sin elskedes feil og dårlige sider, eller den som elsker, legger ikke vekt på det overfladiske. Dette er en nyttig funksjon hvis du f.eks. skal kysse frosker. Det er et såkalt leonidisk vers om dette fra middelalderen: «Quisquis amat ranam, ranam putat esse Dianam»; den som elsker en frosk, tror frosken er Diana. Det er vel ikke umulig at verset vokste seg til brødrene Grimms berømte eventyr Der Froschkönig fra 1812.

Frasen finnes i Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge fra 1682, nr. 4573: «Kjærlighed er blind, og som dend ikke seer, meener mand at ingen seer dend», og nr. 4574: «Kjærlighed er blind, mand seer skjønheden, men ikke manglerne […] det er altid smukt, som mand elsker». Kierkegaard skriver kronglete, men morsomt i Enten – Eller (1843, s, 40): «Vil man troe Musikkens Præster, og disse staae vel i denne Henseende nærmest til Troende, vil man blandt disse igjen agte paa Mozart, saa maa den Tilstand, der gaaer forud for den første Kjærlighed, vel snarest beskrives ved at erindre om, at Kjærlighed gjør blind.»

Det er en gammel metafor å koble blindhet med fortrengelse. Det er den samme man kan bruke når man lukker øynene for noe, og i noen grad når man ser bort fra noe. I kobling til kjærlighet er det uunngåelig å trekke frem Shakespeare, som benyttet uttrykket flere ganger og nok er ganske vesentlig for dets utbredelse. Blant annet i Henry V, (V,2) 1592: «Yet they do wink and yield, as love is blind and enforces», og i Romeo and Juliet (II,1) 1594: «Blind is his love and best befits the dark». I Merchant of Venice (II,6) 1596:

Here, catch this casket; it is worth the pains.
I am glad ’tis night, you do not look on me,
For I am much ashamed of my exchange:
But love is blind and lovers cannot see
The pretty follies that themselves commit;
For if they could, Cupid himself would blush
To see me thus transformed to a boy.

Kiøbmanden i Venedig ble oversatt til dansk i 1792, men denne utgaven er ikke å oppdrive digitalt. Derimot finnes Simon Meislings oversettelse fra 1810 (s. 175):

Hold denne Æske, den er Umag værd!
Godt det er nat, at I mig ei kan see!
Hvor er jeg skamfuld ved en slig Forklædning;
Men kiærlighed er blind, og Elsker see
De Daarligheder ei, som de begaae;
Thi hvis de kunde, rødmed Amor selv
At see mig selv forvandlet til en Dreng.

Den eldste kjente referansen på engelsk finnes i Chaucers The Merchant’s Tale fra noe før 1400 (linje 1598). Her har den 60-årige Januarie muligheten til å gifte seg med en rekke kvinner med forskjellige kvaliteter, og velger den 20 år gamle Mayus, primært for hennes ungdom og skjønnhet: «For loue is blynd alday and may nat see». Jeg tror det er ironi. The Merchant’s Tale regnes blant Chaucers saftigere fortellinger, og er i det hele ganske vittig.

I engelskspråklige oppslagsverker om opprinnelsen til love is blind starter det gjerne med Chaucer, mannen man fører tradisjonen med valentinsdagen tilbake til, men vi kan flytte oss til kontinentet og den franske legen Bernard de Gordons berømte verk Lilium medicine fra 1303. I omtalen av kjærlighetens onde gjengis her både ordtaket om frosken, og rett før: «Omnis amans caecus non est amor arbiter aequus»; all kjærlighet gjør blind, kjærlighet er ingen upartisk dommer. Det er derimot en sykdom.

På tysk går det greit å finne gamle tekster med lignende formuleringer, som hos Heraclius av Jerusalem (ca. 1120 til ca. 1190), skrevet på eller oversatt til en slags mellomnedertysk: «Doch machet si diu minne blint. / Diu lieb(e) chan / wol blenden den man, / daz er niht ensiht / und nimt im doch der ougen niht» (Wander 1873, s. 151 og Zingerle 1864, s. 91). Klisjeen er selvfølgelig langt eldre enn Heraclius også. Konseptet om kjærlighetens (og attråens) blindhet er rikelig diskutert i den klassiske litteraturen. I artikkelen The Lover’s Blindness av M.B. Ogle (1920), trekkes vi gjennom eksempler fra Juvenalis, Cicero, Lucretius, Horats: «It is apparent from these last citations that the blindness of lovers was a ‘commonplace of philosophy’». Ogle trekker særlig frem Ovids bidrag som inspirasjon for middelalderens blinde kjærlighet, se f.eks. Ars Amatoria bok II (fra år 2): «With care conceal whatever defects you find, / To all her faults seem like a lover blind.»

Og atter eldre: Theokritos (3. årh. fvt.) anvender det humoristisk i Idyller X, der en uskjønn kvinne, «that grasshopper of a girl will lie by thee the night long!», blir forsvart av sin elsker: «Thou art beginning thy mocks of me, but Plutus is not the only blind god; he too is blind, the heedless Love!» (overs. A. Lang 1889, s. 55). Mindre skjemt er det hos Platon, som døde rundt 348 fvt., og er min eldste referanse. I Lovene (731e) omtales det slik (overs. R.G. Buriy, 1968): «It is the evil indicated in the saying that every man is by nature a lover of self, and that it is right that he should be such. But the truth is that the cause of all sins in every case lies in the person’s excessive love of self. For the lover is blind in his view of the object loved, so that he is a bad judge of things just and good and noble, in that he deems himself». Heldigvis for froskene, men dårlig nytt for narsissistene.

* Illustrasjon: George Cruikshank, fra The Greatest Plague of Life, 1847

Publisert på valentinsdagen 14. februar 2017. Det begynte som en hyllest til Chaucer, men froskene tok meg andre steder.

Kjærlighet gjør blind

Knute på tråden

mars-and-venus-1836

engelsk: bump in the road, a conflict, a tiff; tysk: Kabbelei

Hindring, uoverenskomst, problem. Vekselsvis brukte man også ordet kurre på tråden før. En kurre er en krøll (Falk og Torp 1903). I Dorothe Engelbretsdatters dikt «Den Taare-gydende Synderinde» (i Taare-Offer 1685) lyder en linje «Flan-Grillen fick Forlov, da Cuur paa Kæden falt», og i Kristen Valkner (red.) Samlede skrifter forklarer en note at dette Cuur betyr «kurre, knute (på tråden) vanskelighet, floke». Hos Peder Syv (1688) er det mer gjenkjennelig (s. 189, nr. 13229): «Der kommer tidt en kurre paa traaden». Moth hadde heller ingen trådknuter, bare kurrer i sin ordbok fra rundt 1700 (til gjengjeld har han fem eksempler), det ene lyder: «der er en kurre pâ trâen imellem ham og hans kone». Holdt opp mot det engelske to tie the knot, å gifte seg, er det jo tankevekkende udramatisk. Ordet ser ut til å ha dødd ut under krigen (siste bruk jeg finner, er hos Fredrik Ingerslev i 1939, s. 184). Men altså på tråder i sine fleste funksjoner er knuter irriterende, i veien og et bilde på et problem og konflikt. Holberg i Dannemarks Riges Historie, Tomus 2 (1733, s. 894): «hvilket sees af en ny Begiering i Raadets Navn […] om hendes Befrielse Aaret derefter, saa at der maa være kommen en ny Knude paa Traaden, som foraarsagede, at Kongen suspenderede sin Erklæring af 1646».

Drammens Tidende 9.10.1826 rapporterer etter Birmaner-krigen: «En anden Gang, om der kommer en Knude paa Traaden, vil man udentvivl først forsøge, hvad Negociationer kunne udrette, istedet for at styrte sig ud i en Krig.» Uten tvil. Med tap av 15 000 menneskeliv på britisk side (og sikkert mange flere på den andre) var dette bare den første av tre anglo-burmesiske kriger i det 19. århundret, som i 1885 til slutt knekket det siste av Burmas kongedynastier og resulterte i britisk anneksjon (Wikipedia).

Mange vil nok forbinde uttrykket om mellommenneskelige floker, som hos Edvard Hoem i Frøken Dreyers musikkskole (2000, s. 240): «Det var knute på tråden mellom Renate og Karoline, og begge leid under det, men den første hadde ikkje lett for å tilgi ein øyrefik, og den andre ville ikkje ha omgang med ei tøyte», eller kanskje helst i kjærlighetsforhold, som hos Amalie Skram i Lucie (1888, s. 20): «Sådan havde han det altid når han var borte fra hende. Hver en blodsdråbe skreg efter hende, især når der havde vært knude på tråden imellem dem.»

Noen ganger er knuten tilsynelatende uløselig, se for eksempel om den gordiske.

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Comic Almanack 1836

.

 

Knute på tråden

Ugler i mosen

ulv trubadur hood c a 1836

engelsk: something fishy is going on; tysk: dem Braten nicht trauen

Noe som ikke stemmer, noe er mistenkelig, noe galt er i gjære, og tilsvarende noe muffens. Det er vel ganske kjent at uglene en gang var ulver og at mose betyr myr på dansk. Opprinnelig var nok uttrykket ulver i mosen mer om fare på ferde enn bare at noe ikke er helt som det skal.

Ulver i mosen finnes i Peder Syvs Danske Ordsproge (1682) under emnet Fare (nr. 2089): «Der er ondt i Gryden; onde tov paa rokke. Ulve i mosen; høgen i hylderne», og under Ond. Ondskab. U-lykke (nr. 6807): «Smaa ulykker vare tidt for større. Her er ond tov paa rok; Onde i gære; Ulve i mosen; Høgen i hylderne». Moths ordbok (ca. 1700) har på oppslaget Ûlf: «der er ûlve i mosen. Tempestas ingruit»; latinen betyr noe sånt som at en storm truer.  

Falk og Torp (1903–1906) skriver «[e]fterat ulvene var udryddede i Danmark, misopfattedes dialektformen uller som ‘ugler’, medens den repræsenterer ‘ulve’». DR.dk skriver at «[i] Sønderjylland havde man oven i købet en blandingsform, for der sagde man: ‘Der er uller i mosen’», og oppgir at uglene kom da ulvene ble utryddet. Også dansk Wikipedia mener det er fra jysk dialekt. Sjællandsfødte N.F.S. Grundtvig benytter likevel uller i mosen i sin Snorre-oversettelse Norges Konge-Krønike (1818–1822, s. 695), så litt mer utbredelse enn sør på Jylland har det nok hatt. Også Språkrådet, SNL og Wikipedia påstår at ulvens utryddelse medvirket overgangen fra ulv til ugle.

Ulven ble utryddet i Danmark først i 1813 (Hein 2015), så da stemmer det ikke helt med at ODS oppgir en håndskriftkilde i Det Kgl. Bibl. i København alt fra begynnelsen av 1700-tallet som dokumenterer anvendelse av ugler i mosen, og det finnes (med samme betydning som i dag) hos Holberg i Dend Pandtsatte Bonde-Dreng (1731, III,3): «Spring strax hen og see. Ach jeg er bange der er Ugler i Mosen» samt i Huus-Spøgelse (1753, III,7): «Hvad vil det sige: Jeg troer her er Ugler i Mosen». Det er altså ikke mange år mellom eldste belegg for begrepet ulver i mosen (Peder Syv i 1682) til uglene fløy inn i frasen, men Syv skrev jo om faktisk etablerte talemåter og ordspråk, og det er kanskje ikke et typisk uttrykk til bruk i religiøse tekster og for kansellistene på 1500- og 1600-tallet, som utgjør store deler av de skriftlige kildene før 1700.

Selv om uglene tok over for ulvene i de danske myrene, eksisterte de lenge side om side i idiomet, som hos Steen Steensen Blicher i fortellingen Viinhandleren og Herremanden (1846, s. 27): «‘Aah!’ tyssede Faderen , ‘der er ingen Ulve i den Mose – tredsindstyve Aar – graa Haar!’», i Hedmarkens Amtstidende 25.8.1882: «… Indsenderen har sanket Temaet til Avisartiklen i sin nærmest omgivende Vennekreds, som ikke har anet Ulver i Mosen …» og i Edv. Blaumüllers Agnete og Havmanden (1894, s. 79):

Jeg hader Vrøvl. De forarges på mig,
og mener, jeg slipper Ulve i Mosen,
så har De vel selv så rent Mel i Posen,
at De enten kan svare Ja eller Nej.

I Norge finnes det så sent som i 1921 i oversettelsen av Ellis’ Paa Ohio (en av Hjortefot-bøkene, s. 16): «og først da jeg hørte skuddet, skjønte, at der var ulver i mosen». Siden er det bare ugler å finne i mosen. At utryddelsen av ulven i et land skulle hatt særlig å si for et fast uttrykk, virker ikke fullstendig overbevisende. Jeg tviler på at danskene helt glemte dyret. At ulve, ugle og ulle i Danmark hadde et lydlikt sammenfall, har jeg derimot lite problemer med å tro, og at slørete diksjon har skapt et humoristisk nonsens-begrep som var lett å omfavne og utbre av innflytelsesrike forfattere som Holberg og Grundtvig.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1836

.

Ugler i mosen

I grevens tid

cruikshank-frightening-society-1842

engelsk: in the nick of time; tysk: gerade rechtzeitig kommen

I rett tid, komme i siste liten.

I Hornslet kirke litt nord for Aarhus ligger en gravstein med epitafen «Her ligger Erlig og Velbr. Qvinde Frue Anna Holgers, Hr. Hendrich Majenstorphs Datter, som var Lands-Dommer i Siælland, som de forredsele (hodie forræderlig) ihielslog i Grevens Tid 1535. Hvis Siæl Gud glæde». Teksten er sitert etter Erik Pontoppidans bok Marmora fra 1741 (s. 150), der han har nedskrevet en rekke inskripsjoner i kirken. På kirkens hjemmesider avbildes en del minneplater og epitafer, men ikke denne, det står dog at mange av dem er nedslitt.

Anna Holgers, også kjent som Anne Meinstrup, var hoffmesterinne hos dronning Christine, mor til kong Christian II. Da Christian i 1515 giftet seg med Elisabeth av Habsburg, søster til den kommende keiser Karl V, ble hun kalt tilbake til slottet for å ta opp igjen sin hoffgjerning. Men Anne falt fort i unåde da hun uttrykte misbilligelse over at kongen opprettholdt sitt forhold til elskerinnen, Dyveke, som han hadde tatt med fra Norge etter sin tid som stattholder her. Da den danske adelen gjennomførte et kupp mot Christian i 1523 og innsatte onkelen, hertug Fredrik, som ny konge, vendte hun nok en gang tilbake og ble hoffmesterinne for den nye dronnigen, Sophie.

Fredrik døde etter ti strabasiøse år i 1533, og det oppsto en sterk uenighet om hvem som skulle etterfølge ham, blant annet fordi Fredriks sønn, Christian III, var opplagt protestant. Mange blant borgerne i København og Malmö, store deler av bondestanden, og med støtte fra hansabyen Lübeck forsøkte da å gjeninnsette Christian II (som rett nok hadde flørtet med reformkatolisisme og Luther en tid, men så hadde vendt tilbake til katolisismen i et mislykket forsøk på å få Norge til å gi ryggdekning til å ta tronen tilbake i 1531). Forbundet ble ledet av Christians tremening, grev Christoffer av Oldenburg, og etter ham har den påfølgende borgerkrigen fått navnet grevens feide. Det var en tid med bondehærer, leiesoldater, pøbel og anarki i Danmark. Da greven stevnet adel, borgere og bønder til landsting på Ringsted i 1535, innfant Meinstrup seg. Her skal hun i uforsiktige ord ha utfordret Christian IIs tilhengere, og blitt hugget ned av en mobb med københavnske borgere, som så grovt mishandlet og ranet liket. Hun ble først gravlagt i Ringsted, men senere bragt til Hornslet kirke, og epitafet som antagelig stammer fra denne tid omkring 1550  er første kjente bruk av i grevens tid (Dansk Biografisk Leksikon). Alt i ordspråksamlingen Rostgaard fra ca. 1600 er «Hand kom i Greffuens Tid» oppført (nr. 823).

Om uttrykket på Meinstrups gravstein helt enkelt angir perioden da grevens feide pågikk, eller om det alt fra da betød en generelt dyster tid, er uklart. Dermed i forordet til Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge (1682, s. XXIII): «Hand kom i Grevens Tiid. (hvormed hensees til Gr. Christofers, saavel som de andre 2 Grevers, som blev slagne i Fyen, deres ulykkelige ankomst hid til disse lande)». Senere er det utvilsomt det siste, som hos Moth (ca. 1700): «Hand kom i grevens tîd. dvs. kom i en ond tîd. Infausto omine advenit», latinen her betyr at det kom uflaks.

I den lille, rare utgivelsen Lyk-Ønskninger til den stormægtigste Monarch (1709, s. ), et dikt til kong Fredrik den fjerde skrevet av Daniel Ramus, der strofene er utstyrt med fotnoter og masse kurisver, synes betydningen utvidet:

Det Romersk Monarchie hand hiorde Ende paa,
Som nu mod denne Magt ey lenger kunne staa.
Hand kom i Grevens Tid(b) med Gotherne at stride,
Sterk Didrich ud af Bern har lært ham det at vide,

(b) betyder at komme i rette Tid til sin Skade

Daniel Ramus var for øvrig sønn av heltinnen og prestefruen Anna Colbjørnsdatter, som under den store nordiske krig i 1716 fikk oberst Axel Löwens hæravdeling på uønsket besøk på Norderhov. Etter legenden skal hun ha sjenket svenskene fulle og fått varslet det norsk/danske militæret, som med underlegen styrke slo svenskene og tok Löwen til fange (Per Holck i Ringerike 2003 s. 48 flg.).

Holberg forklarer begrepet slik i Dannemarks Riges Historie (Tomus II, 1733, s. 281): «Denne Krig, som gemeenligen kaldes Grevens Krig efter Grev Christopher af Oldenborg, foraarsagede saadan Uheld i Riget, at det siden er bleven et Ordsprog: Du kommer i Grevens Tid, naar man spaaer een noget Ont.»

Etter hvert har det altså skjedd en betydningsendring mot å innebære i rett tid. Slik er det brukt i Buskerud-dikteren Hans Allums Provindsiaden (1831, s. 52):

Jeg kom til Hervig just i Grevens Tid
Og Jarlen traf i bedste Lune hjemme.
Mig Frøknen sidde bad saa hjertensblid,
At reeent jeg maatte Smedenpigen glemme.

Allum er ellers mest kjent for å ha utgitt en fornøylig kokebok på rim (Den Norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer fra 1833).

Frasen i slik positiv betydningen ble tatt i bruk i Sverige i hvert fall fra 1700-tallet, og forvirrende nok har uttrykket der sin egen finsk-svenske historie: Grev Per Brahe d.y. var guvernør i Finland fra 1637, og dette skal ha vært en god tid som skapte uttrykket kreivin aikaan i Finland, i grevens tid i Sverige. I E. Tunelds Inledning til geographien öfver Sverige fra 1746 står det (via SAOB): «Gref Pehr Brahe har haft Kuopio och Idensalmi Soknar, såsom Friherrskap, hvaraf the för then lindriga Skatten, som the ta utgiorde, kalla then tiden Grefvens tid.» Men også den ulykkelige grevefeiden har hatt anvendelse i svensk, eksempelvis Dalin (1761, fortsatt via SAOB): «Som … (grevefejden) förorsakade mycket ondt; så är deraf det talesättet, at komma i Grefvens tid: d. ä. at komma i olyckeliga omständigheter.»  Svenska Akademins Ordbok skriver videre at «I d[ansk] syftar uttr. på grevefejden […]; huruvida detta urspr., varit fallet, är dock osäkert. Uttr. är i sv. möjl. lånat från danskan med ändring av bet. (i Sv. var den olyckliga grevefejden mindre känd, Per Brahes lyckliga generalguvernörstid i Finl. däremot välbekant)». Jeg vet ikke helt om historisk kjennskap til utgangspunktet er nødvendig for at en frase skal feste seg, og hva angår grevefeidens betydning i Sverige, synes SAOB å ha glemt at Sverige var en svært aktiv part i krigen, at størstedelen av Skånelandene ble en slagmark og at Malmö var beleiret i flere måneder. Selv om landsdelen ble svensk først 120 år senere, kan jo minnet om grevefeiden ha vært sterkt her.

I Molbech Danske odsprog (1850, s. 223) oppgis et ordspråk som på et vis knytter det sammen: «Den kom tidsnok, som kom i Grevens Feide». Wikipedia introduserer en tredje teori, nemlig at hovne adelsfolk hadde for vane å komme sent, og jo høyere status desto senere; at grevens tid var å komme helt i siste liten. Det er slik det oftest brukes i dag (også i Danmark), men selv om teorien er asossiativt logisk, virker det spekulativt, og helt uten kildebelegg. Det er utrolig merkelig at et såpass spesielt idiom har en uavhengig dansk og en finlandsvensk etymologi, og at det har blitt rørt sammen og funnet en slags tredje betydning er sånn sett ikke det rareste.

Illustrasjon: George Cruikshank, Frightening Society 1842

Redigert 31.10.2016: Rostgaards eksempel fra 1600 lagt til.

.

I grevens tid