Utenfor folkeskikken

engelsk: out in the sticks, miles from anywhere; tysk: (janz) weit draußen, jwd

Folkeskikk, altså en viss høvelig oppførsel, er nyttig der mennesker omgås og bor tett på hverandre. Hva som er folkeskikk forandrer seg naturlig nok med tid og sted, men det som er helt utenfor den, må være fjerntliggende og grisgrendt. Kanskje steder som Det ville vesten, Ytre Enebakk og huttiheita. Les videre “Utenfor folkeskikken”

Utenfor folkeskikken

Ikke vite sin arme råd

lerum-1904-sancho-e-kraemmer

engelsk: be at one’s wits’ end; tysk: mit seiner Weisheit am Ende sein

Ikke vite hva man skal gjøre, ikke se noen utvei på problemene. I denne frasen, som uttrykker fortvilelse og rådvillhet, er ordet arm selvfølgelig i betydningen fattig, stakkars, slik som i matretten arme riddere, og ikke kroppslemmene. Les videre “Ikke vite sin arme råd”

Ikke vite sin arme råd

Tvi, tvi

The English Dance of Death, Th. Rowlandson 1815 I list you

engelsk: break a leg, good luck; tysk: Hals- und Beinbruch

Tvi tvi er en lykkeønskning, noe tilsvarende hell og lykke. Tvi er opprinnelig et onomatopoetikon for lyden av å spytte, og i de fleste andre sammenhenger brukt som uttrykk for vemmelse, forakt, og alt annet enn en hyggelig lykkeønskning. Les videre “Tvi, tvi”

Tvi, tvi

Skyte gullfuglen

com an 1838 hood what is worth doing at all

engelsk: to hit the jackpot; tysk: das große Los ziehen

Å ha skutt gullfuglen betyr at man har hatt stort hell, kommet i særdeles heldige omstendigheter.

Gullfugl, brukt billedlig, synes en gang å ha dreid seg om å gjøre et såkalt godt parti, altså å ha giftet seg til penger, eventuelt benevnelse på en man kan nyte økonomisk fordel av, og fuglen trengte slett ikke skytes, bare fås fatt i. I denne betydning ser jeg det først brukt av Chr. Winther i diktet Jacob og Lone (1832, her 1854 s. 282): «Du fange kan din Guldfugl, og vorde Lones Mand», videre en kortspiller i B.S. Ingemanns Landsbybørnene (1852, s. 69): «Ikke en eneste Guldfugl iaften, som det kunde være Umagen værd at plukke». Gullfugl har også kunnet bety en gullmynt (von Schmid 1860, s. 94): «‘Jeg har rigtignok ingen Dompap at give dig, men her er en anden Guldfugl, vil du have den?’ sagde hun og stak en blank Guldpenge i Haanden paa ham». Som symbol for lykke er gullfugl i hvert fall brukt av H.C. Andersen i romanen O.T. (1836, s. 232): «Nu reise vi snart, og fange da Glæden, den deilige Guldfugl!», og kanskje kan man tolke det inn i eventyret kalt Gullfuglen (som finnes i varianter både hos Asbjørnsen og Moe, så vidt jeg kan se først publisert i Asbjørnsens Juletræet for 1850, s. 58, og brødrene Grimm 1812, som igjen skal ha basert seg på Günthers Kindermährchen fra 1787). Men ingen steder blir altså fuglen skutt.

papageienschiessen tresnitt fra 17 århDet man derimot skjøt i gamle dager, var papegøyer. I Norge er dette dokumentert i Edvard Edvardsens Bergens Beskriffvelsis Anden Part (1684, s. 342) for året 1625: «Fierde Pintzedag, der Papegøyen vaar afskiødt, opstigede Tree Tydske Tømmermænd op ad Stangen, oc alle tre fulde ned, dog at dend anden falt den som først faldt ned paa Hofuedet, oc begge døde, mens den Tredie som sist faldt dennem begge, blef wed Lifuet, oc frisk oc Sund gick hiem.» Han sov nok godt den natten.

Utgangspunktet her er en konkurranse der en papegøye (eller en annen fugl/fuglefigur) ble anbragt på toppen av en stang, og vinneren var den som kunne skyte den ned. Ifølge en artikkel av Dag-Geir B. Knudsen (uten kilder, publisert 14.9.2010 og tidligere trykket i Bergensavisa) kan tradisjonen dateres tilbake til slutten av 1400-tallet, bragt dit av tyskere, og den opphørte i 1824: «Seierherren i denne ærverdige skytingen fikk senere tittelen ‘Fuglekongen’ etter at kong Christian kvart deltok i det herrens år 1599 med stor iver». Samme artikkel tilskriver bergenstradisjonen med å klatre opp mastene på Festplassen på 17. mai denne hendelsen i 1625. Slik fugleskyting, der vinneren fikk tittel tilsvarende fuglekonge (Papageienkönig i Tyskland og Captain Popinjay i England), var utbredt i Europa i hvert fall fra senmiddelalderen, og fuglen er benevnt som papegoyen på tysk i hvert fall siden 1480 (Mithoff 1867, s. 235). Otto Kalkar (1881–1907) har et eksempel fra 1517: «so skall the strax gange nedher til papegoyen, oc skydhe henne aff, oc føles siden at i byen bode papegoye koninge oc meygreffuen», men kildeangivelsene hans er ugjennomtrengelige.

Som metafor for hell og lykke er det først dokumentert brukt av Holberg (Første Samtale 1728, s. 5): «Men I indbilder Jer, at I har alleene Lykken i Lummen, og at det er Jer alleene given at skyde Papegoyen af», og i komedien De u-synlige (1731, III,3): «Ney Herre! I har skudt Papegoyen. Jer Troskab er bleven rigelig belønned. I er, næst mig, den lykkeligste Mand paa Jorden.» Kalkar har også et eksempel på betydningen av å ha lykken med seg som ut fra rekkefølgen er eldre enn Holbergs, men uten år og ikke mulig å gjenfinne.

Ettersom papegøyeskytingen opphørte og jakten på gullfugler formodentlig tiltok, er det kanskje naturlig at disse to klisjeer smeltet sammen. Slik først hos Kitty Lossius, Frøken Snobb og hjerterdame (1925, s. 168): «Hvor Stenersen ser strålende ut idag! Men så vet De jo også at De har skutt gullfuglen». Det hele er nok mer sørgelig for fuglen selv, som er skutt, men ingen synes å tenke på den siden av saken.

* Illustrasjon: Øverst: Thomas Hood, The Comic Annual 1838; nederst: tresnitt fra 1600-tallet

.

Redigert: Opplysningene fra Otto Kalkars ordbok er lagt til 13. juli 2016

Skyte gullfuglen

Bære julen ut

bære julen ut thomas nast

Avslutte julen. Etter tradisjonen bragte det ulykke over huset om besøkende i julen ikke fikk eller tok imot drikke og spise før de gikk; da bar de julen ut. Som beskrevet i Asbjørnsen, Norge fremstillet i Tegninger (1848, s. 91): «I Fjeldbygderne feires den endnu med en Gjæstfrihed, Simpelhed og Tarvelighed, som har været herskende fra Arildstid. I tretten Dage hviler alt Arbeide; Bordet staaer dækket fra Morgen til Aften for enhver af Husets Folk; enhver Fremmed, som træder indenfor Husets Döre, maa ei ‘bære Julen ud’, men smage Juleöllet, og dette er lovlig stærkt; det er Öl paa gammelt Norsk, almindelig Tönde efter Tönde.» Det er kanskje ikke så merkelig at de før i tiden kalte det å drikke jul. Likeså i Sverige, her fra en oversettelse av Björkquist, I den aandelige krise (1920, s. 31): «Det er Skik i store Dele af vort Land i Julen at betragte ethvert Menneske, kendt eller ukendt, der kommer inden for Hjemmets Dør, som Ven og Gæst. ‘Ingen maa bære Julen ud’ — siger man. Hjemmet vokser — alle hører til der.» Forestillingen (og uttrykket) er dokumentert allerede i Moths ordbok (fra ca. 1700): «bære jûl af dør dvs. at at gâe uskenket fra verten» og «du mâe ikke bære min Jûl ud».

I dag brukes det like gjerne om å fjerne julepynt og å ta ut treet, som i Stavanger Aftenblad 5. januar 2015: «Vi har ikke før vaska gulvet og båret veden inn, før det er tid for å bære julen ut. Mandag starter innsamlingen av juletrærne som har gjort jobben sin.» 6. januar er det slutt.

* Tegning av Thomas Nast 1872, utsnitt

Bære julen ut