Gi blaffen

engelsk: not give a damn; tysk: es kümmert mich einen Dreck

Ikke bry seg.

I Rosbach Levende ord (1984, s. 38) gjengis – under dyp skepsis – at å gi blaffen kan være en eufemistisk variant eller sammentrekning av gi blanke faen. Mer sannsynlig er det vel at det kommer av en tidligere småmynt, blaffert, som alt i Matthias Moths ordbok fra ca. 1700 oppgis som ute av sirkulasjon, men «bruges til at betegne en ringe prîß, som mand setter pâ noget. … ikke en blaffert værd». Altså som ikke en døyt og fem flate øre. Les videre “Gi blaffen”

Gi blaffen

Død og pine, pinadø

kittelsen tønne

engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter

I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine. Les videre “Død og pine, pinadø”

Død og pine, pinadø

Cicerone

The English Dance of Death, Th. Rowlandson 1815 the vision of skulls

engelsk: Cicerone; tysk: Cicerone

Guide, veiviser, reisefører. H.A. Kofods Conversations-Lexicon fra 1817 gir en utmerket forklaring: «Kaldes i Italien, fornemmelig i Rom, den, som viser og forklarer Fremmede Stadens Mærkveærdigheder og Oldsager. Jo grundigere og lærdere Kundskaber Ciceronen har om Kunst- og Oldsager, desto bedre kan han forestaae sit Embede, og flere fortjente Archæologer og Kunstcritiker, […] have ei holdt det under deres Værdighed at hellige sig en Beskjeftigelse, hvori de kunde gavne Andre, medens de selv ved den gjentagne Betragtning af Kunstværkerne, gjorde sig mere fortrolige med dem.» Les videre “Cicerone”

Cicerone

Død og begravet

der ligger en hund begravet hood com annual 1832

engelsk: dead and gone; tysk: tot und begraben

Person eller idé som er borte og ikke kommer igjen (om person: gjerne, men ikke nødvendigvis, død). Vi dreper og begraver nær alt mulig, og ingen stusser på at Bergens Tidende 28.12.2013 kan ha overskriften «Facebook død og begravet blant de unge», ennskjønt det altså gjelder digitale signaler (som vel hverken kan dø eller gravlegges), og at det er litt snålt at et fenomen kan være dødt og begravet bare hos en viss aldersgruppe. Blant barn og gamle er det altså sprell levende og fri for jord og insekter. Litt nedenfor står det at «Foreldrene får skylden»; den er ganske sikkert rett plassert.

Brukt helt konkret i, og dermed utbredt fra, Luthers katekisme, 2. artikkel (fra 1529, «konkret», litt som man ser på det her med Jesus). Det er også slik i den lille katekismen (den som er tilpasset barn), fint eksemplifisert hos Petter Dass (1714): D. Morten Luthers Lille Catechismus forfattet i beqvemme Sange, under føyelige Melodier, der det under Den Fierde Sang står: «Piint under Pontio Pilato, Korsfæst, død og begraven», før de bekvemme og føyelige sangene for barna lystig følger. Luther brukte uttrykket mer billedlig i en avhandling (fra 1531) om Paulus’ brev til galaterne for å forsterke for den kristne hva man skulle mene om Moses: «Vel tilstede vi […] at man derhos af ham [Moses] kan tage Exempler og Forskrift til gode Love, ærbare Sæder og Dyder: men at han skulde herske og regjere i og over vor Samvittighed, det taale vi ingenlunde, der skal han være ganske død og begravet [da soll er ganz gestorben und begraben seyn], at ikke noget Menneske veed eller maa faae at vide, hvor hans Grav er.» Eller, som kort forklart i den glade margkommentaren: «Christne ere frie fra Moses Regimente» (oversatt 1837, s. , tysk tekst sitert fra 1731-utg.).

Finnes et par steder hos Holberg, bl.a. der Henrich uttrykker frykt i Den vægelsindede (1722): «Jeg var alt død og begraven, og mig syntes ligesom jeg hørte Sang-Klokkerne gik for mig; thi jeg tænkte, at det var den unge Jean de France, som nylig gik vred bort.» Ole Bang bruker det metaforisk i Det hendte i Nordland fra 1928 (side 174): «Bygden lå død og begravet i sne». Et komma etter død ville forandret meningen på interessant vis her. Konkret, billedlig og nådeløst benyttet i B.H. Haffs Skammen fra 1996 (side 411): «Vemund Hov er død og begravet i enhver forstand og kan i deres øyne ikke bli mer forhenværende. Han er og blir en skamplett på familien, som ikke kan slettes ut med andre midler enn glemsel.»

For fullstendighetens skyld nevnes at angst for å bli levende begravet heter taphefobi.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic annual 1832

Død og begravet