Alt går i grisen

svin i buskas sovende c a 1844 leech

Dette må være et særnorsk uttrykk, og er en riktig trivelig og uhøytidelig kommentar om å ikke være kresen eller om å spise ekle ting – så lenge den uttales om seg selv og evt. egen kokkekunst. Det er ikke fullt så sjarmerende sagt som gjest i middagsselskap eller om ens fetladne ektemanns tredje tur til koldtbordet på danskebåten. Det kan også brukes om annet enn mat, men har selvfølgelig bakgrunn i grisens egenskap som alteter.

Alv G. Schjelderup, Natten kaster garn 1931 s. 35: «hver skarve gratisjobb, mener hun jeg er god nok til … hørte du hun sa: ‘mye går i grisen’. Det var mig, det. skjønner du vel». Det er ikke veldig mye brukt litterært eller i aviser, og oftest da som en fornærmelse. Ola Bauer i skuespillet Sabeltigerens sønn (1989, s. 62): «Jean: No way, Man Ray … Det smaker Pyton. (Man Ray tar tallerknen hans og heller alt over på sin egen) Moren: Alt går i grisen».

Gå i grisen har også hatt betydningen gå til spille. Siden lite fikk gå helt til spille før, ble nok matrester gitt til dyrene om de var for hånden.  «– Alt går i grisen, tenkte ho, og slo sul og potetskrell og anna matavfall nedi til dei så skvalpen stod» (Tormod Skagestad: På Rogne, 1983, s. 94). Det kan vel tenkes at noen så har begynt å omtale restespisere på samme vis.

I 2012 utga Petter Schjerven boken Alt går i grisen – stygge fotos av mat, en bok med grufulle matbilder fra oppskrifter og brosjyrer tilbake i tid, eller som omtalen sier: «et knippe fascinerende og til tider redselsfulle retter i tilfeldig utvalg». Det blir først ordentlig ubehagelig om man kobler uttrykket med et annet: du er hva du spiser.

* Illustrasjon: John Leech, Hoods Comic Annual 1844

Reklamer
Alt går i grisen

Drite på draget

misc leech c a 1846

engelsk: screw the pooch; tysk: vermasseln

Dumme seg ut. Gjøre en tabbe. Bevingede ord (2012) skriver at det stammer fra  landbruket, der skåka er det ene av to drag (skjæker) som hesten står mellom når den trekker. Hvis hesten skiter skjevt, havner det på draget. Videre hevdes det her at  uttrykket ble vanlig fra 70-tallet. Frasen er med i Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 og må altså ha hatt utbredelse forut for det.

Også Sylfest Lomheim hevder denne opprinnelsen i et nettmøte i Dagbladet 15. februar 2004: «[D]raget er frå den tida (eg enno hugsar) då me køyrde med slede eller kjerre. [H]esten kunne då stundom treffa feil og drita på draget, i staden for at skiten fall ned der han skulle – på bakken. [U]trykket er svært treffande, det betyr at nokon ikkje treffer!»

En annen forklaring ble trukket frem i fjernsynsprogrammet Typisk norsk med Petter Schjerven (NRK 2005) i en episode som omhandlet ord og uttrykk fra seilskutetiden. Her ble det påstått at å drite på draget kom av at sjøfolk slapp seg ut i forkant av båten for å kunne skite på tauet de trakk seg tilbake med. Kjell Ivar Vannebo i Prikken over i-en (2011) og Per Egil Hegge i Perler for Svin (2015), som begge også nevner hest og slede som mulig forklaring, skriver at draget er tauet under bommen, som kunne treffes hvis sjømannen gjorde fra seg derfra.

Ingen av teoriene underbygges med noen form for kilder, og det er få treff i litteraturen, så man får selv velge hva man synes passer.

* Illustrasjon: J. Leech fra Thomas Hood’s Comic Annual, 1846

 

 

Drite på draget