Walkover

fc3a5-bein-c3a5-gc3a5-pc3a5-punch

engelsk: walkover; tysk: Freilos, Spaziergang, walkover

Seier uten kamp eller motstad. Å vinne på walkover stammer fra engelsk hesteveddeløp, der Jockey Club-reglene bestemte at om kun én hest stilte til start måtte den (og rytter) i det minste rusle over banen for å tildeles seieren. Jeg fnner det ikke nevnt i noen regelsamling, men bruken er i hvert fall etablert i Racing Calendar fra 1795 (og med omtale av tidligere år). Det lyder kanskje merkelig at det skulle være så utbredt, men all den tid det ikke var premier for andre plass, var det vanlig å ikke utsette hestene for risikable og anstrengende løp mot periodevis overlegen motstand. En kjent fullblodhest som Eclipse, en av ganske få hester som har fått sin egen biografi i bokform, vant f.eks. ni store løp på walkover i karrieren sin mellom 1769 til 1771.

I Geelmuydens Engelsk-norsk ordbog (1886): «to run (el. to walk) over the course at vinde en let (el. magelig) seier». Beskrevet for tilfellet hesteløp i ordfortegnelsen i Victor Hansens Illustreret Idrætsbog (bind 2, 1893): «Walk-over, Løb, hvortil kun een Hest er mødt, og hvorved den gaar alene over Banen.» Forklart om engelsk politikk av Aug. Western i Omrids af engelske Institutioner for det sproglig-historiske Gymnasium (1901) slik: «Hvis der i en valgkreds blot melder sig én kandidat, afholdes intet egentlig valg, men denne erklæres for lovlig valgt (duly elected). Dette kaldes paa engelsk a Walk over

I overført betydning i Aftenposten 23. juni 1904: «Den almindelige Mening er, at Præsident Roosevelt vil blive gjenvalgt. Alting taler i hans Favør. Men hvis Parker skulde blive nominert, vil Roosevelt ikke have nogen ‘walk over’, det bliver ikke bare en Promenadetur.» Alton B. Parker ble nominert for Demokratene i 1904, men Roosevelt vant 336 av valgmannsstemmene mot Parkers 140, så en veldig anstrengende promenadetur kan det ikke ha vært. Aftenposten dekning av «Lawn Tennis-Turneringerne paa Bygdø» 8. september 1908 viser at det har spredt seg til annen sport: «Som rimelig sløifede de fleste Skjønnere sit Kontorarbeide for Eftermiddagen og sluttede sig til det ganske talrige og interesserede Publikum […] Igaar naaede man at faa udkjæmpet 1ste Omgang i de forskjellige Serier, undtagen i begge Damespil, hvor frk. B. Bjurstedt, som desværre er bleven forhindret fra at deltage, i aabent Enkeltspil har maattet give Fru M. Irgens et walk over og i Enkeltspil med Handicap har maattet indrømme Frk. Willumsen det samme.»

Et eksempel på annet man kan gå over fra nyere tid, er i Ot.prp. nr. 56 (2000–2001), endringslov til energiloven av 1990, med en høringsuttalelse fra Samarbeidande Kraftfylke som «mener at vannkraft i dag blir underlagt svært strenge miljøvurderinger i forhold til alternativ energiproduksjojn som for eksempel vindkraft og fjernvarmeanlegg, som nærmest synes å få ‘walkover’ når det gjelder miljøkonsekvenser». Uten å ta stilling til akkurat den saken, mener jeg det var en bransje som i lang tid vant på walkover mot nær ethvert annet hensyn da Norge skulle elektrifiseres. Det er vel det som kalles å smake sin egen medisin.

Illustrasjon: Fra Punch annen halvdel av 1800-tallet
Walkover

Den nye oljen

w-h-brooke-the-humorist-harrison-fishing-1832

engelsk: The new oil; tysk: das neue Öl

Den nye oljen er et begrep for hva som skal gi Norge inntekter, arbeidsplasser og innovasjon og velstand til erstatning for … den gamle oljen, altså den enorme industrien som dannet seg rundt funnene av olje- og gassforekomstene i Nordsjøen og Norskehavet fra 1969. Den nye oljen er for økonomien noe nær hva den nye vinen er for Theatercaféen.

Selv om vi antageligvis har tatt opp under halvparten av oljereservene (og langt mindre av gassforekomstene), er det en begynnende desperasjon rundt lav oljepris, miljøperspektiver og vissheten om at alt som går opp kommer ned. Det har aktualisert spørsmålet om hva som skal være Norges viktigste næring i fremtiden. Det mest opplagte svaret er ganske ofte det som var landets viktigste eksportvare før oljen, nemlig fisk, og nå særlig laks i oppdrett som i dag utgjør over halvparten av eksportverdien som ser ut til å havne på mer en 90 mrd. kroner i 2016 (seafood.no). Spesifikt om oppdrett i Adresseavisa 25. april 2016: «Laks er den nye oljen. Lave oljepriser og stigende laksepriser gjør laksenæringen stadig viktigere». Foreningen Norsk olje og gass er såpass engstelige for å falle av lasset at de har laget en kampanje de kaller Den nye oljen der fem studenter skal «stille de store spørsmålene rundt energi, velferd, klima og teknologi. Hva skal vi gjøre for å sikre den energien verden trenger og opprettholde den velferden vi har?» Det er ikke helt lett å se hva oljenæringen skal få ut av dette, annet enn litt sårt tiltrengt omdømmebygging, om noen gidder å lese det, da.

I engelsk er det overveiende data som fremstilles som den nye oljen. Ved frasesøk på «the new oil» er det i hvert fall 90 % data på de første 100 treffene, med enkelte puns om at big data er den nye big oil. Nå har kanskje Google egeninteresse i at det blir slik, men det virker ikke så veldig urimelig heller. Interessant nok er den første jeg kan se bruke denne frasen på norsk helt enig, i Truls Fallets oversettelse av svenske B.G. Wennerstens Den stillferdige revolusjonen – microprosessorer fra 1981: «Og om silicium er den nye oljen kunne vi sammenligne San Franscisco Bay Area med Den Persiske Gulf.»

Toppåret for norsk olje- og gasseksport var i 2008, da verdien passerte 684 mrd. kroner mens den var falt til 450 mrd. i 2015 (norskpetroleum.no). Det er likevel et stykke frem for sjømatnæringen, og på statsministerens halvårlige pressekonferanse 14. desember 2016 (via aftenposten.no) kan vi lese: «Jeg vil gjerne avlyse jakten på den nye oljen, sa Solberg under sin oppsummerende pressekonferanse onsdag. Bare ulovlig virksomhet er i nærheten av å være like innbringende som olje og gass, framholdt hun. – Men regjeringen har ingen planer om å begynne narkohandel, forsikret hun.» På spørsmål fra VG 3. oktober 2016 om fisk er den nye oljen, svarte derimot fiskeriminister Per Sandberg: «Ja, på lang sikt bør vi ha ambisjoner om det.» Statsministeren bør vel nok en gang ta en prat med sine statsråder for å bli enige om regjeringens ståsted.

Uansett er det opplagt en stund til den nye oljen kan gi den gamle oljen den siste olje.

Illustrasjon: W.H. Brooke, The Humorist 1832
Den nye oljen

Hylekor

breaking the news

engelsk: booing crowd; tysk: Buhrufe aus der Menge

Opprinnelig betød et hylekor en flokk av hylende mennesker, men det ble fort et bilde på massiv misnøye. Det har så vidt jeg kan se alltid ligget en form for misbilligelse i anvendelsen, og beskriver helst massiv syting og mas.

22. november 2016 skrev Kristin Clemet på sin blogg: «Å bruke begreper som ‘hylekoret’ om dem som er uenig med deg, eller å antyde at man er for ‘svenske tilstander’ eller åpne grenser, fordi man reagerer på tonen og retorikken som brukes, er ikke passende for en statsråd.» Bakgrunnen var Sylvi Listhaugs formulering på Facebook (via Dagbladet 22. november 2016): «‘Bli med og si klart og tydelig ifra at vi ikke lar oss stoppe av dette hylekoret. Vi vil fortsette å kjempe for en streng og bærekraftig asylpolitikk som sikrer den norske velferdsmodellen’, skrev innvandrings- og integreringsministeren på Facebook i går kveld.» Det er nok ordvalget anvendt som hersketeknikk for å redusere andres synspunkter som sutrete og kronisk negative Clemet reagerer på. Dette er en nyanse som ikke fremgår i ordbokdefinisjonen til Nynorskordboka (og tilsvarende mangelfullt i Bokmålsordboka og andre oppslagsverker): «opinionsgruppe som høglydt gjev uttrykk for misnøye over noko; proteststorm». For dansk gir DDO en bedre beskrivelse: «gruppe af personer der beklager sig højlydt på en jamrende, kværulerende eller chikanerende måde». Men også denne definisjonen tar utgangspunkt i anvenderens synsvinkel, og gjenspeiler ikke at det oftest brukes som retorisk merkelapp.

Det eldste eksempel jeg finner ved søk i Nasjonalbiblioteket, er i avisen Den Frimodige 16. januar 1852 (som gjengir fra Tromsø Tidende). Det er en beskrivelse fra indre Finnmark om «Finnernes religiøse forvildelser […] thi det er paa Vanviddets Standpunkt, den stakkels Fjeldfin nu befinder sig, ikke enkeltviis, men i Masse». Læstadianer-bevegelsen hadde fått stor utbredelse i området, og kirken var svært misfornøyd med denne lekmannsvekkelsen blant samene. Derfor ble presten Nils Vibe Stockfleth sendt til Kautokeino i et forsøk på å roe gemyttene: «Ved den første Optræden blandt denne Menneskeflok maatte Stockfleths Sind, som enhver fornuftig Kristens, gribes af den smerteligste Medlidenhed. Mængden var saa forskregen, at den neppe havde Mæle længer; en hæs Hvæsen lød fra de Flestes Struber. Man samlede sig til Hylekor; Enkelte vare Fuldkommen afsindige.» Stockfleth var i utgangspunktet en forkjemper for at samene skulle beholde sitt språk og i noen grad sin samiske identitet (se f.eks. hans dagbok utgitt i 1860), men i dette arbeidet virket han mot sin hensikt, og konflikten eskalerte og toppet seg med Kautokeino-opprøret der lensmann Bucht og handelsmannen Ruth ble drept i november samme år. I sitatet er hylekor ganske konkret om hylende mennesker.

Av en artikkel i Aftenposten 19. september 1877 skjønner vi at verden er seg selv lik: «Resten af de Zigeunere, der for nogen Tid siden ankom med ‘Angelo’ til Kristianssand fra England, er nu idag ankommet hertil over Drammen og foreløbigt indsat paa Raadstuen for med det Første at tilbagesendes til England. […] Zigeunerne […] føle sig synlig generede over den Opmærksomhed, der vises dem fra Politiets Side, og da de erfarede, at de skulde overnatte paa Raadhusets Enemærker, opførte Kvinderne et fuldstendigt Hylekor med ægte sydlandske Gebærder.» Deretter følger spekulasjoner over i hvilket område disse «fremmede Fanter» hadde tenkt å gjøre ugagn og kriminalitet gjennom vinteren og at det «er dette, som for enhver Pris maatte forhindres, og Ingen vil vist forsvare den Mening, at dette fra vore Autoriteters Side skulde være ‘en inhuman Fremgangsmaade imod Fremmede, der Intet havde forbrudt;’». Her kan nok hylingen fortsatt ha vært til stede, men holdningen i teksten er også tydelig desavuerende.

Som merkelapp på de andres sutring har hylekoret alltid egnet seg godt. Her avisen 1ste Mai 28. april 1916: «Selv kapitalismens aller ivrigste halleluja-korister undser sig nu for at istemme hylekoret mot 8-timerskravet som et utslag av dovenskabens og nydelsessykens djævleklo i folket». Vi skal vel være glad for at dette hylekoret forstummet. Så fra den andre siden, i Den revolusjonære makt utgitt av Høires Centralstyre i 1933 skriver Realph Norland: «Det er ovenpå slike uttalelser og de beslutninger som fulgte dem, at hele det agitatoriske hylekor skriker op som en skjæreflokk straks en konservativ mann slår fast at sosialistene vil anvende våpen i sin kamp.» Et eksempel førti år senere, der jeg tror hylekoret fikk rett, er i Grunnsirkel i marxismen-leninismen, trinn 2 (1974): «Mange progressive blei i sin tid med på det reaksjonære hylekoret mot Folkets Kina fordi de ikke forsto Indias rolle i det sosialimperialistiske spillet.» Tonen i disse politiske tekstene indikerer, som for Sylvi Listhaug, at formuleringen ikke brukes for å overbevise noen, men for å spisse frontene.

Det er altså et vanlig, om enn ikke spesielt elegant retorisk grep Sylvi Listhaug benytter seg av når hun betegner meningsmotstandere som et hylekor. Det kan uansett være greit å minne statsråden på at hylekor er oppført på listen over uparlamentariske uttrykk som ikke er tillatt å si fra talerstolen på Stortinget (via Torbjørn Røe Isaksens blogg, konservativ.no). I Norges nasjonalforsamling skal nemlig representantene være gode forbilder.

(Dagen etter Listhaugs Facebook-innlegg stilte ifølge Aftenposten rundt 100 mennesker utenfor statsrådens kontor og hylte mot vinduet hennes. Som man reder, ligger man, kan man vel si).

Hylekor blir også brukt om dyreadferd, særlig hunder og ulver, som hos Nansen i Fram over Polhavet (1897): «Ret som det er istemmer de et hylekor, så det sikkert må høres i Sibirien, og trætter og kjekler til ulddotterne fyker.» De fleste engelsk-norsk-ordbøker gir oversettelsen howling chours, men det dekker i hovedsak bare dyrekorene eller reelle kor som altså hyler. Det engelske og tyske oversettelsesforslaget jeg har gitt, er ikke helt dekkende, men var det nærmeste jeg kom.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1831

 

.

Hylekor

Det politiske landskapet

europemap1870

engelsk: the political landscape; tysk: die politische Landschaft

Den politiske stemning eller tilstand i en avgrenset region på et gitt tidspunkt. Et landskap er billedlig sammensatt; skoger, fjell, jorder, daler og fjorder osv.: alt utmerket å ligne med et område politikken kan være broket og omskiftelig i.

Først finner jeg det i Knud Knudsen, Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856) «Og for det Andet er en Omvæltning en litterær Umuelighed, om saa Alle önskede den, heller idag end imorgen, fordi ‘Folkesproget’ har ligget udyrket i de mange Aarhundreder, siden vi blev et åndeligt og polittisk Landskab under Danmark, saa at det ikke paa en Gang vil kunne rumme alt det Indhold, som efterhaanden er indbragt i det dansknorske Sprog.»

Frasen ser ikke ut til å bli allmenn på norsk før rett etter krigen. Tor Strand, Vår vei heter Nordveien, Norge (1945): «Det er en bok om Norge sett utenfra, ‘klaret av minnet’, steget frem for hans indre øye, høyt rent ubesmittet, ikke som geografisk, men som politisk landskap, som den neste stats vogge og voksested.» Vanligvis er det gjerne snakk om hvordan makten er fordelt mellom de ulike partier og blokker som ligger i det når noen bruker uttrykket. Slik hos Hallvard Rieber-Mohn, Ossietzky – en studie i sivilt mot (1971): «Carl von Ossietzky ble aldri noe partimedlem. Skal han plaseres i det politiske landskap, må det bli i et ingenmannsland etsteds til venstre …»

Klisjeen er lite utforsket på engelsk og tysk, men jeg kan i hvert fall finne den brukt hhv. av James Fenimore Cooper i The Monikins fra 1835, og i Morgenblatt für gebildete leser fra 1849.

* Illustrasjon: Paul Hadol, tresnitt 1870. Satirisk kart over det politiske landskapet under den tysk-franske krig

Det politiske landskapet

Valgflesk

com an 1839 the chinese breed

engelsk: election promises, buncombe; tysk: Wahlversprechen

Politiske løfter som fremsettes før valg, men som ikke nødvendigvis aktes oppfylt, eller å lokke med ugjennomførbare forslag kun for å tiltrekke seg velgere. Etter en lang valgkamp sitter man igjen med en følelse av å ha blitt smurt grundig inn med svinefett, så ordet er passende.

Ordtaket «store ord og fedt flæsk sidder ikke fast i halsen» er omtalt i E. Maus Dansk Ordsprogs-Skat fra 1879, og der igjen oppgis det til å være dokumentert i Grubbes store svenske ordspråksamling (1665), men Grubbe nevner ikke noe om flesket, («Stoor ord sitta intet i Halsen fast»), derimot er det en replikk i Ingemanns Kong Erik og de Fredløse fra 1833. I fortellingen Fra Isle de France og Fra Sorø Amt av Sophus Schandorph står linjen «Ja, spæk du kun dine kramsfugle med løgnens flæsk» (1888) og deretter omsider i Laurits Christian Nielsens Mit Land (1898): «Nu lokkes der med Løfter,/nu angles der med Ord,/og Valgflæsket skæres for/ved Vælgerfolkets Bord.». (Prøv å synge etter melodien til No livnar det i lundar!) I Danmark er det så innarbeidet at flesk med persillesaus er tradisjonsmat på valgdager, og avisene er fulle av oppskrifter i dagene forut. Valgflæsk skal aller først ha stått på trykk i tidsskriftet Dania (ca. 1895), der vi også kan finne begrepet valgkamel, som er et valgløfte for tykt til at velgerne kan antas å ville sluke det (ODS). Fra 1914 er det inne i Dansk Ordbog for Folket.

I Norge dukker det opp på trykk i Stortingsforhandlingene 16. juli 1912, der Magnus Nilssen sier fra talerstolen: «Hvis statsminister Bratlie hadde staat som repræsentant her i salen og skulde karakterisert en lignende uttalelse fra en regjeringschef av et andet politisk parti, saa tviler jeg ikke om, at han vilde brukt temmelig sterke uttryk og muligens sagt: dette er valgflesk.» Bratlie hadde lovet «vælgerne i Mellem-Romerikes valgkreds en jernbane hvis de greide at faa gjenvalgt en høiremand fra kredsen», som det gjengis noen dager senere i Vestfold Arbeiderblad, og fortsetter med å karakterisere det som «det tydeligste politiske bondefangeri som endnu er vaaget utvist i vor politiske historie», og kaller det likeså for valgflesk.

I USA har de uttrykket pork barrel, med en beslektet betydning, dokumentert fra 1907. Selv om det da dreier seg om den nasjonale pengekisten til lokal, nær bestikkelsesaktig, utdeling for å vinne stemmer, kan det vel hende USA importerte noen tønner griseflesk til politisk velgerfiske fra Danmark.

Trøsten for svineriet må være at sjelden er kalorier så lett å kvitte seg med som de kommer av valgflesk, og ingen blir feit av en ekstra porsjon.

* Illustrasjon: Thomas Hood fra The Comic Annual 1839
Valgflesk