By og land hand i hand

engelsk: -; tysk: Stadt und Land hand in Hand

By og land, hand i hand var Det norske arbeiderpartis slagord fra 1933. Oppfattelsen av by og land (som formodentlig betyr alt område som ikke er by) som to adskilte verdener er svært gammel. Eksempelvis utarbeidet Magnus Lagabøte (konge 1263–1280) to separate lovsett, landsloven (1274) og byloven for Bergen (1276). Også Oslo, Trondhjem og Tønsberg fikk egne bylover med små tilpasninger på hans tid. Dette skille var såpass gjeldende at Marie Blom med Husholdningsbog for By og Land fra 1887 fortsatt syntes det var nødvendig å spesifisere at hennes kokebok var egnet for begge. Les videre “By og land hand i hand”

By og land hand i hand

Arbeidere i alle land, foren dere!

engelsk: Working Men of All Countries, Unite!; tysk: Proletarier aller Länder vereinigt Euch!

«Proletarier aller Lander vereinigt Euch!», altså proletarer i alle land, foren dere!, er avslutningen På Marx og Engels’ Manifest der Kommunistischen Partei (1848), midtstilt og med fete typer. Egentlig avslutter det også kapittelet om hvordan kommunistene skal forholde seg til andre rivaliserende partier, og poenget er jo klart nok. Sammen er man sterkere. Setningen før inneholder det relativt kjente «Ved denne revolusjonen har proletarene intet annet å miste enn sine lenker. De har en verden å vinne.» (Det kommunistiske manifest, 2000, s. 255). Manifestet ser ikke ut til å ha blitt oversatt til norsk før Olav Kringen i 1918 (utgitt på Det Norske Arbeiderpartis forlag). Noe før er det beskrevet i avisen Solungen 17.8.1907 s. 1: «I 1848 klang det store raab udover Europa: ‘Proletarer i ale land foren eder’.»  Les videre “Arbeidere i alle land, foren dere!”

Arbeidere i alle land, foren dere!

Sove i timen

com lat gr a reasonable creature 1890 John Leech

english: be asleep at the wheel; tysk: nicht bei der Sache sein

Være uoppmerksom, gå glipp av noe eller unnlate å gripe en mulighet. Den som sover synder kanskje ikke, men lærer heller ingenting på skolen, for det er en skoletime dette er hentet fra. Morsomt nok er det selvfølgelig en lærer det dreier seg om første gang man får treff i Nasjonalbiblioteket, om enn helt konkret; Aftenposten 23.2.1892 har et domsreferat: «Forsvareren: Kan Vidnet erindre, at nogengang en af Skolens Lærere havde sovet i Timen? / Vidnet: Ja, det havde Rød giort». Heller ikke i Aftenposten 7.11.1915 er det nok billedlig ment, men likevel allment klandrende (s. 6): «Han ser ikke flink ut stakkar – han har vist sovet i timen».

Les videre “Sove i timen”

Sove i timen

En hestehandel

john leech rob s Surtees mr. sponge's sporting tour2

engelsk: Horse trade; tysk: Kuhhandel.

Avtaler, kompromisser og harde forhandlinger; oftest politisk kjøpslåing der en gjerne bytter moralske standpunkter for symbol- og hjertesaker. Kanskje påvirket av det tyske Kuhhandel brukes i Danmark studehandel (som gjenfinnes med noen få eksempler i norske aviser, mens hestehandel finnes av og til på dansk). Ammer (2013) oppgir horse trade som uttrykk på engelsk dokumentert fra 1820, men det er uspesifisert om det gjelder allment billedlig eller den politiske betydningen. Det synes ikke utbredt på engelsk før på 1900-tallet. Les videre “En hestehandel”

En hestehandel

Gå til urnene

the-comic-offering-seymour-1832-sheridan

engelsk: go to the polls, go to the ballot boxes; tysk: an die wahlurne gehen 

Gå og stemme. En valgurne er en forseglet kasse med en åpning til å levere sin stemmeseddel i. I hine dager var det en faktisk urne, for eksempel beskrevet i Aiskylos’ Eumenídes fra 458 fvt. (Østbyes overs. i Orestien, 1926, s. 156): «Naar urnen tømmes, venner, tæl da hver en sten», hvor avstemningen gjaldt skyldspørsmål i en rettssak, og «stemmene» var valgsteiner. Les mer detaljert om stemmeurner og metode i Aristoteles’ Athenian Constitution (kap. 68). Andre måter å stemme på, er f.eks. ved håndsopprekning (som fortsatt benyttes mange steder i Sveits, jf. Rhodes, The Oxford Handbook of Political Leadership 2014, s. 46) eller endog ved akklamasjon (typisk på styremøte i borettslaget), og forsøksvis elektronisk på internett. Les videre “Gå til urnene”

Gå til urnene

(Politisk) kannestøper

kannestøper Friedrich Campe (1777-1846)

engelsk: alehouse politician; tysk: (politischer) Kannegießer

En (politisk) dilettant, eller «umoden politikus», som det står i S.J. Tønnessen Norsk og fremmed-ordbok (1926). Uttrykket skriver seg fra Holbergs første oppførte skuespill Den Politiske Kandstøber (1722), der håndverksmesteren Herman von Bremen bedrevitende og brautende løser politiske problemer sammen med likesinnede på vertshuset. En vanlig idrett på de fleste serveringssteder den dag i dag. Noen i byens styre ser seg lei på oppførslen og bestemmer seg derfor for å innbille ham at han er utpekt til borgermester så han kan konfronteres med vervets reelle komplikasjoner og sin egen udugelighet. Dermed får vi den klassiske historien om konge for en dag, som Holberg også benyttet i Jeppe paa Bierget fra samme tid. I møte med advokater og borgere med store forventninger og krav går det fort i ball for Herman, som til slutt nesten henger seg i fortvilelse, men blir stoppet og det blir avslørt at han er holdt for narr. Les videre “(Politisk) kannestøper”

(Politisk) kannestøper

Norske verdier

Ibsen andhrimmer 1851

Moral, etikk og holdninger omtalt som verdier er forholdsvis moderne. Før var ordet forbeholdt penger, mål og vekt, og norske verdier betød som regel en vekslingskurs, et konvertert bismerpund eller våre økonomiske interesser. Senere bygget Norge seg opp en moralkapital, som i mangel av så mye annet å vise til tilsynelatende er blitt betydelig her i landet. Vi begynte straks å eksportere den, som vi ser i Wilhelm Morgenstiernes artikkel fra Minneapolis i Tidens Tegn 1.7.1925, s. 9: «De kan ikke andet enn styrke det norske Amerikas selvfølelse og selvtillid, dets respekt for de norske værdier som disse hundrede tusener norske kvinder og mænd bragte med sig over havet.»

Det er gjort, og gjøres, mange forøk på å definere hva disse verdiene er og hvor de kommer fra. Antydningsvis kan vi lese i Christian A.R. Christensens Familieboken, bind 6 (1939, s. 414):  «I 1841–44 kom ‘Norske Folkeeventyr’ som ikke bare gjorde folket kjent med gamle norske verdier, men også la grunnen til en norskere og mer muntlig stilføring». Her synes det som at de gamle verdier alt var tapt, men heldigvis kunne Askeladdens gode holdninger (og språk) hentes frem igjen. At man må slåss for alt dette finnes i Nasjonal Samlings kulturminister Guldbrand Lundes tale til Norges håndverkere 8. september 1941 (s. 19), som også gir en noe oppsiktsvekkende forklaring på okkupasjonen der han skylder på sveitservillaens utbredelse i den norske arkitektur: «de fæle hvite villaene med ark og verandaer med utskårne blonder. Det viser et forfall i folket, en fjernelse fra det nasjonale av så dybtgripende natur, at man ikke må forundre seg over en utvikling som også politisk førte til 9. april 1940. Riktignok var reaksjonen mot alt dette utenlandske og alle disse godtkjøpsvarer begynt, og flere nasjonale arkitekter, kunstnere og håndverkere kjempet sin kamp for de gode norske verdier, men ved siden av disse nasjonale bestrebelser kommer der en ny såkalt funksjonalistisk retning, som bare tok hensyn til det som var praktisk, enkelt og hensiktsmessig og setter dette opp som skjønnhetsideal». NS var som kjent overmåte opptatt av slikt, og funkis og sveitserstil representerer i hvert fall ikke noe verdifullt norsk (spesielt interesserte kan lese Sverre Risnes’ svulmende og uhyggelige foredrag for SS-kursene om Nasjonalsosialistens livssyn og «de særegne norske verdiene våre» s. 45 flg.).

Sosialantropologen Unni Wikan forutsetter i sin bok Mot en ny norsk underklasse (1995, s. 177) at det finnes slike verdier som er grunnleggende,  men definerer ikke hva dette er: «Selv mener jeg at man ikke er norsk i gavnet, bare i navnet, hvis man har norsk pass, men tar avstand fra grunnleggende norske verdier og ikke lærer norsk.» En annen sosialantropolog, Thomas Hylland Eriksen, gjør derimot forsøk på noen definisjoner i Et langt kaldt land, nesten uten mennesker (1998) med et helt kapittel kalt «Norske verdier» (s. 43): «Flere viktige norske verdier, som nøysomhet og selvstendighet, er knyttet til den protestantiske kristendommen. / Det positive forholdet til naturen og likhet er også sterke norske verdier». Eriksen nevner også andre eksempler, som dårlig samvittighet (s. 48), enkelhet (matpakken) og ujålethet (s. 49 og 50), punktlighet (s. 51) og selvfølgelig en del annet. Jeg skal ikke påstå at det er feil, selv om det opplagt er klisjeen på en nordmann som fremstilles. Klisjeer er jo, som man kan se av denne bloggen, resultatet av en overhyppighet i forekomst, og det er kanskje denne klisjeen politikerne nå trykker så hjertelig til sitt bryst.

I DN 29.12.2015 omtales «KrF-leder Knut Arild Hareides politiske nyttårsforsett: Å stå opp for norske verdier og snakke høyere om landets kristne og humanistiske arv». Vi har vel fortsatt til gode å høre Hareide snakke mye om Norges humanistiske arv, men om han ønsket å tjuvstartet retorikken for valgkampen 2017, tror jeg dessverre han ble fraløpt i første sving. Årets mest innholdsløse platthet blir nok norske verdier som nå trekkes opp av hatten i alle anledninger, tilnærmet en konkurranse om å stå frem som bolverk for de norske verdiene, men heller sjelden å definere dem som annet en vage selvfølgeligheter som de fleste land vil hevde er deres egne. «Det er ikke i tråd med norske verdier å hetse folk på grunn av hudfarge» (Troms SVs Katrine Boel Gregussen, iTromsø 10.7.2017). Utgangspunktet synes å være at verdiene er under press.

I VG 30.7.2017 kan man lese at «Høyre-Linda og Sp-Ola samstemte: Norske verdier er under angrep» – Avisen mener kulturministeren og nestlederen i Senterpartiet. «– Om vi ikke er trygge på hvem vi selv er, så blir vi usikre i møte med det som er fremmed, sier Ola Borten Moe. – Ja, og vi må våge å være norske. De norske verdiene er under press fordi ikke alltid [sic] stiler [sic!] opp for dem. Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på[,] sier Lina [sic!!] Hofstad Helleland».  I VG 2.8.2017 kommer så «Ap-Hadia» til orde ved en steinformasjon navngitt av den lokale turistsjefens fantasi: «TROLLPIKKEN (VG) Hadia Tajik (Ap) er ikke imponert over størrelsen på Sp-leder Ola Borten Moe og kulturminister Linda Hellelands (H) advarsel om norske verdier. – Mitt inntrykk er at regjeringen mangler sprut i denne valgkampen, sier Arbeiderpartiets nestleder Tajik til VG». Det fortsetter i samme lei. Vi aner at Hareides nyttårsforsett har tatt en litt uønsket retning for Kristelig Folkeparti.

Nasjonsforherligelsen nådde kanskje sitt senit under De olympiske leker på Lillehammer, hvor man opplevde at den norske verdien skiidrett ble verdsatt i gammeldags gull. Påstander om norske verdier i møte med det fremmede er analysert i A.M. Klausen, Lillehammer-OL og olympismen (1996, s. 229), som konkluderer med at «møtet med den internasjonale olympismen og den måten LOOC fungerte på, avdekket to forhold. For det første at ‘norske verdier’ som retorikk kan brukes av de fleste. For det andre ble det helt tydelig at den norske ‘annerledeshet’ oppleves som noe reelt av utlendinger og som noe negativt i deler av vår egen befolkning». Denne oppsummeringen fortjener nok å leses to ganger.

Illustrasjon: Henrik Ibsen (muligvis), Andhrimmer 1851

.

Norske verdier

Toppen av pyramiden

Leech S. Reynolds Hole A Little Tour in Ireland 1892 øverst på pallen

engelsk: the top brass, social hierarchy, bottom of the pyramid;
tysk: die da oben, Sozialhierarchie, Fuß der Pyramide

Den høyeste plassen i et hierarki, for eksempel i samfunnet, en næringskjede eller i en organisasjon. Vi snakker selvfølgelig også også om bunnen av pyramiden, og det er en visuell hjelp for disse strukturer med særlig relevans når det er få på toppen og mange på bunnen.

Bergens Tidende 23.3.1880 gir oss et eksempel ideen: «De taarner sig op over hinanden i Pyramidestil. Begynder vi nedenfra, saa har vi Skolekommissionen, Præsten, Provsten, Biskopen, Stiftsdirektionen, Kirkedepartementet og Kongen, som altsaa blir den syvende Far i Huset». At kongen var på toppen, ser vi igjen i Dagbladet 10.1.1881 «[det absolutte veto] ‘… ligger i Kongedømmets Begreb’. Det maa antages at gjøre dette, fordi de fleste Kongedømmer har dette tillagt Kongen som Spidsen af Pyramiden». Så endelig om «Frimureri og Politik» i Dagbladet 19.8.1882: «ovenpaa denne myndige Mængde rejser sig da den stolte Bygning med Embede paa Embede og de mest pralende Titler ovenpaa hverandre, og paa Toppen af Pyramiden troner i ensom Majestæt Beherskeren og Styreren af det hele, ‘den vise Salomons Vikarius’».

Vi finner det samme bildet i begrepet i bunnen av (Vårt Land 28.1.1949) / nederst i pyramiden, Arbeiderbladet 24.10.1962, s. 5: «Walter Kristiansen […] henledet oppmerksomheten på hvor stor betydning det har at ledelsen viser samhørighet med dem som befinner seg nederst i pyramiden, og at det brukes demokratiske metoder ved arbeidsledelse».

Hele fenomenet blir naturlig nok samfunnspyramiden, Stavanger Aftenblad 22.2.1897 rapporterer fra Frelsesarmeens øverste «general» og grunlegger William Booths besøk og tale på Calmeyergadens bedehus i Kristiania: «Ved foden af samfundspyramiden, hvor fattigdommen herjer, der har vi vort største og vigtigste virkefelt, – der hvor medmennesker dør tomme for tomme af sult!» Tønnes Sirevåg, Byvokster og borgerkultur i mellomalderen (1943, s. 42): «I feudalismens verden hadde ingen, utenom de på toppen av samfunnspyramiden, keiser og pave, kunnet regne med å ha frie hender».

I Henry George, Loven for det menneskelige fremskridt (1890, s. 28) er toppen av pyramiden noe mer biologisk – eller kanskje ikke: «Vi, den moderne civilisations børn, stå vistnok langt højere end vore forfædre og nutidens mindre fremskredne folk. Men det er fordi vi befinde os på toppen af pyramiden, ikke fordi vi ere større. Hvad århundreder have udrettet for os, består ikke i at vores legeme er voxet, men at der er opført et monument, hvorpå vi kunne stille os». I Leonard Engel, Havet (1962, s. 104) har det i hvert fall denne biologiske betydningen: «Det levende samfunn i sjøen kan sammenlignes med en pyramide. […] I toppen av pyramiden kommer endelig de forholdvis fåtallige store fisker og andre svære sjødyr». Toppen av næringskjeden er vel den vanligste frasen for dette, men det igjen brukes like gjerne sosiologisk om børshaier og andre store sjødyr. Andre beslektede begreper er næringspyramiden (som også kan påtreffes først i Leonard Engels Havet, s. 14) og Maslows behovspyramide fra 1943.

* Illustrasjon: John Leech, til S. Reynolds Hole: A Little Tour in Ireland 1892

Toppen av pyramiden