Politisk jordskjelv

the cat did it cruikshank 1847 the greatest plague of life

engelsk: political earthquake; tysk: politisches Erdbeben

Typisk språklig hyperbol, gjerne brukt om valgresultater som er overraskende (særlig om de overrasker ekspertene). VGs leder 27.1.2006 gir nettopp mindre grunn til rystelser etter hvert som man leser: «Parlamentsvalget i de palestinske områdene ble et politisk jordskjelv. Seieren til den militante organisasjonen Hamas er formodentlig et resultat av mangel på resultater hos det regjerende Fatah-partiet, en omfattende korrupsjon blant politiske ledere, en elendig sosial og økonomisk situasjon i Gaza og på Vestbredden og sterk og voldelig uro i Gaza etter at Israel trakk ut soldater og bosettere.» Noen ganger er det mulig å søke dekning i tide, kanskje særlig i ettertid; NRK Urix 11.5.2017: «Sverigedemokraterna har blitt Sveriges nest største parti, ifølge TV4. Det er et godt varslet politisk jordskjelv, sier ekspert på høyrepopulistiske bevegelser i Europa.» Og hvis en synes jordskjelv er blitt så utvannet som klisjé at det må mer til, kan man legge på en dimensjon: «Det er liten tvil om at dette er et politisk jordskjelv av dimensjoner, som vi kanskje bare har begynt å forstå», skriver leder i Unge Høyre, Kristian Tonning Riise, i et innlegg i Aftenposten 10.11.2016 om valget som ga Donald Trump presidentembetet i USA.

Det kan også dreie seg om generelt omveltende politiske begivenheter, som i det eldste belegget jeg har, i novellen Letacq (1829) av Steen Steensen Blicher: «Vi ansaa denne Begivenhed som noget os ganske uvedkommende: ‘L’état, c’est le roi,’ (Kongen er Staten), tænkte vi med Louis quatorze (L. XIV) ved hvilken som helst Statsbegivenhed og drømte mindst om, at Stat og Konge saa snart skulde staa adskilte, ja fjendtligt mod hinanden, at Venskabs og Kærligheds skønne Baand saa mangelunde skulde sønderrives, de blødeste Hjerter selv forhærdes – kort, alle Naturens hellige Følelser for en Tid omvendes i dette politiske Jordskælv.» Fort ble uttrykket knyttet til noe sensasjonalistisk, som overdrivelser gjerne gjør. Her Morgenbladet 30.11.1842 om hendelser i «de tyrkiske Donaulande», bl.a. kuppet mot den serbiske fyrsten Mihajlo Obrenović: «Ved disse notoriske handlinger rystes samtlige Throner, og man har Grund til at befrygte baade diplomatiske og politiske Jordskjælv, der kunne forvandle Dale til Bjerge og Bjerge til Dale».

Treffsikkerheten i å forutse jordskjelv er opplagt vanskelig, både i platetektonikken og altså i politikken. Det ser man i Arbeiderbladet 11.7.1935, s. 3, som optimistisk handler om et stemningsskifte i den tyske fristaten Danzig under nazismen: «Disse dramatiske begivenheter på det økonomiske livs område har hatt et politisk jordskjelv til følge. Selv borgerlige iakttagere mener at det brune diktatur under et nytt valg neppe vil få mer enn 20 pct. av stemmene, og at et demokratisk styresett med utelatelse av nazistene er tallmessig mulig og sikret.» Som vi vet var det ikke så sikret likevel. Oppslutningen om NSDAP skapte nærmest jordskjelv i verden med tiden, dessverre ikke så den lokale motstanden i Tyskland. Sånn er det når flertallet ikke oppfører seg som de skal.

Illustrasjon: George Cruikshank, The Cat Did It, fra The Greatest Plague of Life 1847

 –

.

Politisk jordskjelv

Norske verdier

Ibsen andhrimmer 1851

Moral, etikk og holdninger omtalt som verdier er forholdsvis moderne. Før var ordet forbeholdt penger, mål og vekt, og norske verdier betød som regel en vekslingskurs, et konvertert bismerpund eller våre økonomiske interesser. Senere bygget Norge seg opp en moralkapital, som i mangel av så mye annet å vise til tilsynelatende er blitt betydelig her i landet. Vi begynte straks å eksportere den, som vi ser i Wilhelm Morgenstiernes artikkel fra Minneapolis i Tidens Tegn 1.7.1925, s. 9: «De kan ikke andet enn styrke det norske Amerikas selvfølelse og selvtillid, dets respekt for de norske værdier som disse hundrede tusener norske kvinder og mænd bragte med sig over havet.»

Det er gjort, og gjøres, mange forøk på å definere hva disse verdiene er og hvor de kommer fra. Antydningsvis kan vi lese i Christian A.R. Christensens Familieboken, bind 6 (1939, s. 414):  «I 1841–44 kom ‘Norske Folkeeventyr’ som ikke bare gjorde folket kjent med gamle norske verdier, men også la grunnen til en norskere og mer muntlig stilføring». Her synes det som at de gamle verdier alt var tapt, men heldigvis kunne Askeladdens gode holdninger (og språk) hentes frem igjen. At man må slåss for alt dette finnes i Nasjonal Samlings kulturminister Guldbrand Lundes tale til Norges håndverkere 8. september 1941 (s. 19), som også gir en noe oppsiktsvekkende forklaring på okkupasjonen der han skylder på sveitservillaens utbredelse i den norske arkitektur: «de fæle hvite villaene med ark og verandaer med utskårne blonder. Det viser et forfall i folket, en fjernelse fra det nasjonale av så dybtgripende natur, at man ikke må forundre seg over en utvikling som også politisk førte til 9. april 1940. Riktignok var reaksjonen mot alt dette utenlandske og alle disse godtkjøpsvarer begynt, og flere nasjonale arkitekter, kunstnere og håndverkere kjempet sin kamp for de gode norske verdier, men ved siden av disse nasjonale bestrebelser kommer der en ny såkalt funksjonalistisk retning, som bare tok hensyn til det som var praktisk, enkelt og hensiktsmessig og setter dette opp som skjønnhetsideal». NS var som kjent overmåte opptatt av slikt, og funkis og sveitserstil representerer i hvert fall ikke noe verdifullt norsk (spesielt interesserte kan lese Sverre Risnes’ svulmende og uhyggelige foredrag for SS-kursene om Nasjonalsosialistens livssyn og «de særegne norske verdiene våre» s. 45 flg.).

Sosialantropologen Unni Wikan forutsetter i sin bok Mot en ny norsk underklasse (1995, s. 177) at det finnes slike verdier som er grunnleggende,  men definerer ikke hva dette er: «Selv mener jeg at man ikke er norsk i gavnet, bare i navnet, hvis man har norsk pass, men tar avstand fra grunnleggende norske verdier og ikke lærer norsk.» En annen sosialantropolog, Thomas Hylland Eriksen, gjør derimot forsøk på noen definisjoner i Et langt kaldt land, nesten uten mennesker (1998) med et helt kapittel kalt «Norske verdier» (s. 43): «Flere viktige norske verdier, som nøysomhet og selvstendighet, er knyttet til den protestantiske kristendommen. / Det positive forholdet til naturen og likhet er også sterke norske verdier». Eriksen nevner også andre eksempler, som dårlig samvittighet (s. 48), enkelhet (matpakken) og ujålethet (s. 49 og 50), punktlighet (s. 51) og selvfølgelig en del annet. Jeg skal ikke påstå at det er feil, selv om det opplagt er klisjeen på en nordmann som fremstilles. Klisjeer er jo, som man kan se av denne bloggen, resultatet av en overhyppighet i forekomst, og det er kanskje denne klisjeen politikerne nå trykker så hjertelig til sitt bryst.

I DN 29.12.2015 omtales «KrF-leder Knut Arild Hareides politiske nyttårsforsett: Å stå opp for norske verdier og snakke høyere om landets kristne og humanistiske arv». Vi har vel fortsatt til gode å høre Hareide snakke mye om Norges humanistiske arv, men om han ønsket å tjuvstartet retorikken for valgkampen 2017, tror jeg dessverre han ble fraløpt i første sving. Årets mest innholdsløse platthet blir nok norske verdier som nå trekkes opp av hatten i alle anledninger, tilnærmet en konkurranse om å stå frem som bolverk for de norske verdiene, men heller sjelden å definere dem som annet en vage selvfølgeligheter som de fleste land vil hevde er deres egne. «Det er ikke i tråd med norske verdier å hetse folk på grunn av hudfarge» (Troms SVs Katrine Boel Gregussen, iTromsø 10.7.2017). Utgangspunktet synes å være at verdiene er under press.

I VG 30.7.2017 kan man lese at «Høyre-Linda og Sp-Ola samstemte: Norske verdier er under angrep» – Avisen mener kulturministeren og nestlederen i Senterpartiet. «– Om vi ikke er trygge på hvem vi selv er, så blir vi usikre i møte med det som er fremmed, sier Ola Borten Moe. – Ja, og vi må våge å være norske. De norske verdiene er under press fordi ikke alltid [sic] stiler [sic!] opp for dem. Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på[,] sier Lina [sic!!] Hofstad Helleland».  I VG 2.8.2017 kommer så «Ap-Hadia» til orde ved en steinformasjon navngitt av den lokale turistsjefens fantasi: «TROLLPIKKEN (VG) Hadia Tajik (Ap) er ikke imponert over størrelsen på Sp-leder Ola Borten Moe og kulturminister Linda Hellelands (H) advarsel om norske verdier. – Mitt inntrykk er at regjeringen mangler sprut i denne valgkampen, sier Arbeiderpartiets nestleder Tajik til VG». Det fortsetter i samme lei. Vi aner at Hareides nyttårsforsett har tatt en litt uønsket retning for Kristelig Folkeparti.

Nasjonsforherligelsen nådde kanskje sitt senit under De olympiske leker på Lillehammer, hvor man opplevde at den norske verdien skiidrett ble verdsatt i gammeldags gull. Påstander om norske verdier i møte med det fremmede er analysert i A.M. Klausen, Lillehammer-OL og olympismen (1996, s. 229), som konkluderer med at «møtet med den internasjonale olympismen og den måten LOOC fungerte på, avdekket to forhold. For det første at ‘norske verdier’ som retorikk kan brukes av de fleste. For det andre ble det helt tydelig at den norske ‘annerledeshet’ oppleves som noe reelt av utlendinger og som noe negativt i deler av vår egen befolkning». Denne oppsummeringen fortjener nok å leses to ganger.

Illustrasjon: Henrik Ibsen (muligvis), Andhrimmer 1851

.

Norske verdier

Toppen av pyramiden

Leech S. Reynolds Hole A Little Tour in Ireland 1892 øverst på pallen

engelsk: the top brass, social hierarchy, bottom of the pyramid;
tysk: die da oben, Sozialhierarchie, Fuß der Pyramide

Den høyeste plassen i et hierarki, for eksempel i samfunnet, en næringskjede eller i en organisasjon. Vi snakker selvfølgelig også også om bunnen av pyramiden, og det er en visuell hjelp for disse strukturer med særlig relevans når det er få på toppen og mange på bunnen.

Bergens Tidende 23. mars 1880 gir oss et eksempel ideen: «De taarner sig op over hinanden i Pyramidestil. Begynder vi nedenfra, saa har vi Skolekommissionen, Præsten, Provsten, Biskopen, Stiftsdirektionen, Kirkedepartementet og Kongen, som altsaa blir den syvende Far i Huset». At kongen var på toppen, ser vi igjen i Dagbladet 10.1.1881 «[det absolutte veto] ‘… ligger i Kongedømmets Begreb’. Det maa antages at gjøre dette, fordi de fleste Kongedømmer har dette tillagt Kongen som Spidsen af Pyramiden». Så endelig om «Frimureri og Politik» i Dagbladet 19.8.1882: «ovenpaa denne myndige Mængde rejser sig da den stolte Bygning med Embede paa Embede og de mest pralende Titler ovenpaa hverandre, og paa Toppen af Pyramiden troner i ensom Majestæt Beherskeren og Styreren af det hele, ‘den vise Salomons Vikarius’».

Vi finner det samme bildet i begrepet i bunnen av (Vårt Land 28.1.1949) / nederst i pyramiden, Arbeiderbladet 24.10.1962, s. 5: «Walter Kristiansen […] henledet oppmerksomheten på hvor stor betydning det har at ledelsen viser samhørighet med dem som befinner seg nederst i pyramiden, og at det brukes demokratiske metoder ved arbeidsledelse».

Hele fenomenet blir naturlig nok samfunnspyramiden, Stavanger Aftenblad 22.2.1897 rapporterer fra Frelsesarmeens øverste «general» og grunlegger William Booths besøk og tale på Calmeyergadens bedehus i Kristiania: «Ved foden af samfundspyramiden, hvor fattigdommen herjer, der har vi vort største og vigtigste virkefelt, – der hvor medmennesker dør tomme for tomme af sult!» Tønnes Sirevåg, Byvokster og borgerkultur i mellomalderen (1943, s. 42): «I feudalismens verden hadde ingen, utenom de på toppen av samfunnspyramiden, keiser og pave, kunnet regne med å ha frie hender».

I Henry George, Loven for det menneskelige fremskridt (1890, s. 28) er toppen av pyramiden noe mer biologisk – eller kanskje ikke: «Vi, den moderne civilisations børn, stå vistnok langt højere end vore forfædre og nutidens mindre fremskredne folk. Men det er fordi vi befinde os på toppen af pyramiden, ikke fordi vi ere større. Hvad århundreder have udrettet for os, består ikke i at vores legeme er voxet, men at der er opført et monument, hvorpå vi kunne stille os». I Leonard Engel, Havet (1962, s. 104) har det i hvert fall denne biologiske betydningen: «Det levende samfunn i sjøen kan sammenlignes med en pyramide. […] I toppen av pyramiden kommer endelig de forholdvis fåtallige store fisker og andre svære sjødyr». Toppen av næringskjeden er vel den vanligste frasen for dette, men det igjen brukes like gjerne sosiologisk om børshaier og andre store sjødyr. Andre beslektede begreper er næringspyramiden (som også kan påtreffes først i Leonard Engels Havet, s. 14) og Maslows behovspyramide fra 1943.

Illustrasjon: John Leech, til S. Reynolds Hole: A Little Tour in Ireland 1892
Toppen av pyramiden

Walkover

fc3a5-bein-c3a5-gc3a5-pc3a5-punch

engelsk: walkover; tysk: Freilos, Spaziergang, walkover

Seier uten kamp eller motstad. Å vinne på walkover stammer fra engelsk hesteveddeløp, der Jockey Club-reglene bestemte at om kun én hest stilte til start måtte den (og rytter) i det minste rusle over banen for å tildeles seieren. Jeg fnner det ikke nevnt i noen regelsamling, men bruken er i hvert fall etablert i Racing Calendar fra 1795 (og med omtale av tidligere år). Det lyder kanskje merkelig at det skulle være så utbredt, men all den tid det ikke var premier for andre plass, var det vanlig å ikke utsette hestene for risikable og anstrengende løp mot periodevis overlegen motstand. En kjent fullblodhest som Eclipse, en av ganske få hester som har fått sin egen biografi i bokform, vant f.eks. ni store løp på walkover i karrieren sin mellom 1769 til 1771.

I Geelmuydens Engelsk-norsk ordbog (1886): «to run (el. to walk) over the course at vinde en let (el. magelig) seier». Beskrevet for tilfellet hesteløp i ordfortegnelsen i Victor Hansens Illustreret Idrætsbog (bind 2, 1893): «Walk-over, Løb, hvortil kun een Hest er mødt, og hvorved den gaar alene over Banen.» Forklart om engelsk politikk av Aug. Western i Omrids af engelske Institutioner for det sproglig-historiske Gymnasium (1901) slik: «Hvis der i en valgkreds blot melder sig én kandidat, afholdes intet egentlig valg, men denne erklæres for lovlig valgt (duly elected). Dette kaldes paa engelsk a Walk over

I overført betydning i Aftenposten 23. juni 1904: «Den almindelige Mening er, at Præsident Roosevelt vil blive gjenvalgt. Alting taler i hans Favør. Men hvis Parker skulde blive nominert, vil Roosevelt ikke have nogen ‘walk over’, det bliver ikke bare en Promenadetur.» Alton B. Parker ble nominert for Demokratene i 1904, men Roosevelt vant 336 av valgmannsstemmene mot Parkers 140, så en veldig anstrengende promenadetur kan det ikke ha vært. Aftenposten dekning av «Lawn Tennis-Turneringerne paa Bygdø» 8. september 1908 viser at det har spredt seg til annen sport: «Som rimelig sløifede de fleste Skjønnere sit Kontorarbeide for Eftermiddagen og sluttede sig til det ganske talrige og interesserede Publikum […] Igaar naaede man at faa udkjæmpet 1ste Omgang i de forskjellige Serier, undtagen i begge Damespil, hvor frk. B. Bjurstedt, som desværre er bleven forhindret fra at deltage, i aabent Enkeltspil har maattet give Fru M. Irgens et walk over og i Enkeltspil med Handicap har maattet indrømme Frk. Willumsen det samme.»

Et eksempel på annet man kan gå over fra nyere tid, er i Ot.prp. nr. 56 (2000–2001), endringslov til energiloven av 1990, med en høringsuttalelse fra Samarbeidande Kraftfylke som «mener at vannkraft i dag blir underlagt svært strenge miljøvurderinger i forhold til alternativ energiproduksjojn som for eksempel vindkraft og fjernvarmeanlegg, som nærmest synes å få ‘walkover’ når det gjelder miljøkonsekvenser». Uten å ta stilling til akkurat den saken, mener jeg det var en bransje som i lang tid vant på walkover mot nær ethvert annet hensyn da Norge skulle elektrifiseres. Det er vel det som kalles å smake sin egen medisin.

Illustrasjon: Fra Punch annen halvdel av 1800-tallet
Walkover

Den nye oljen

w-h-brooke-the-humorist-harrison-fishing-1832

engelsk: The new oil; tysk: das neue Öl

Den nye oljen er et begrep for hva som skal gi Norge inntekter, arbeidsplasser og innovasjon og velstand til erstatning for … den gamle oljen, altså den enorme industrien som dannet seg rundt funnene av olje- og gassforekomstene i Nordsjøen og Norskehavet fra 1969. Den nye oljen er for økonomien noe nær hva den nye vinen er for Theatercaféen.

Selv om vi antageligvis har tatt opp under halvparten av oljereservene (og langt mindre av gassforekomstene), er det en begynnende desperasjon rundt lav oljepris, miljøperspektiver og vissheten om at alt som går opp kommer ned. Det har aktualisert spørsmålet om hva som skal være Norges viktigste næring i fremtiden. Det mest opplagte svaret er ganske ofte det som var landets viktigste eksportvare før oljen, nemlig fisk, og nå særlig laks i oppdrett som i dag utgjør over halvparten av eksportverdien som ser ut til å havne på mer en 90 mrd. kroner i 2016 (seafood.no). Spesifikt om oppdrett i Adresseavisa 25. april 2016: «Laks er den nye oljen. Lave oljepriser og stigende laksepriser gjør laksenæringen stadig viktigere». Foreningen Norsk olje og gass er såpass engstelige for å falle av lasset at de har laget en kampanje de kaller Den nye oljen der fem studenter skal «stille de store spørsmålene rundt energi, velferd, klima og teknologi. Hva skal vi gjøre for å sikre den energien verden trenger og opprettholde den velferden vi har?» Det er ikke helt lett å se hva oljenæringen skal få ut av dette, annet enn litt sårt tiltrengt omdømmebygging, om noen gidder å lese det, da.

I engelsk er det overveiende data som fremstilles som den nye oljen. Ved frasesøk på «the new oil» er det i hvert fall 90 % data på de første 100 treffene, med enkelte puns om at big data er den nye big oil. Nå har kanskje Google egeninteresse i at det blir slik, men det virker ikke så veldig urimelig heller. Interessant nok er den første jeg kan se bruke denne frasen på norsk helt enig, i Truls Fallets oversettelse av svenske B.G. Wennerstens Den stillferdige revolusjonen – microprosessorer fra 1981: «Og om silicium er den nye oljen kunne vi sammenligne San Franscisco Bay Area med Den Persiske Gulf.»

Toppåret for norsk olje- og gasseksport var i 2008, da verdien passerte 684 mrd. kroner mens den var falt til 450 mrd. i 2015 (norskpetroleum.no). Det er likevel et stykke frem for sjømatnæringen, og på statsministerens halvårlige pressekonferanse 14. desember 2016 (via aftenposten.no) kan vi lese: «Jeg vil gjerne avlyse jakten på den nye oljen, sa Solberg under sin oppsummerende pressekonferanse onsdag. Bare ulovlig virksomhet er i nærheten av å være like innbringende som olje og gass, framholdt hun. – Men regjeringen har ingen planer om å begynne narkohandel, forsikret hun.» På spørsmål fra VG 3. oktober 2016 om fisk er den nye oljen, svarte derimot fiskeriminister Per Sandberg: «Ja, på lang sikt bør vi ha ambisjoner om det.» Statsministeren bør vel nok en gang ta en prat med sine statsråder for å bli enige om regjeringens ståsted.

Uansett er det opplagt en stund til den nye oljen kan gi den gamle oljen den siste olje.

Illustrasjon: W.H. Brooke, The Humorist 1832
Den nye oljen

Hylekor

breaking the news

engelsk: booing crowd; tysk: Buhrufe aus der Menge

Opprinnelig betød et hylekor en flokk av hylende mennesker, men det ble fort et bilde på massiv misnøye. Det har så vidt jeg kan se alltid ligget en form for misbilligelse i anvendelsen, og beskriver helst massiv syting og mas.

22. november 2016 skrev Kristin Clemet på sin blogg: «Å bruke begreper som ‘hylekoret’ om dem som er uenig med deg, eller å antyde at man er for ‘svenske tilstander’ eller åpne grenser, fordi man reagerer på tonen og retorikken som brukes, er ikke passende for en statsråd.» Bakgrunnen var Sylvi Listhaugs formulering på Facebook (via Dagbladet 22. november 2016): «‘Bli med og si klart og tydelig ifra at vi ikke lar oss stoppe av dette hylekoret. Vi vil fortsette å kjempe for en streng og bærekraftig asylpolitikk som sikrer den norske velferdsmodellen’, skrev innvandrings- og integreringsministeren på Facebook i går kveld.» Det er nok ordvalget anvendt som hersketeknikk for å redusere andres synspunkter som sutrete og kronisk negative Clemet reagerer på. Dette er en nyanse som ikke fremgår i ordbokdefinisjonen til Nynorskordboka (og tilsvarende mangelfullt i Bokmålsordboka og andre oppslagsverker): «opinionsgruppe som høglydt gjev uttrykk for misnøye over noko; proteststorm». For dansk gir DDO en bedre beskrivelse: «gruppe af personer der beklager sig højlydt på en jamrende, kværulerende eller chikanerende måde». Men også denne definisjonen tar utgangspunkt i anvenderens synsvinkel, og gjenspeiler ikke at det oftest brukes som retorisk merkelapp.

Det eldste eksempel jeg finner ved søk i Nasjonalbiblioteket, er i avisen Den Frimodige 16. januar 1852 (som gjengir fra Tromsø Tidende). Det er en beskrivelse fra indre Finnmark om «Finnernes religiøse forvildelser […] thi det er paa Vanviddets Standpunkt, den stakkels Fjeldfin nu befinder sig, ikke enkeltviis, men i Masse». Læstadianer-bevegelsen hadde fått stor utbredelse i området, og kirken var svært misfornøyd med denne lekmannsvekkelsen blant samene. Derfor ble presten Nils Vibe Stockfleth sendt til Kautokeino i et forsøk på å roe gemyttene: «Ved den første Optræden blandt denne Menneskeflok maatte Stockfleths Sind, som enhver fornuftig Kristens, gribes af den smerteligste Medlidenhed. Mængden var saa forskregen, at den neppe havde Mæle længer; en hæs Hvæsen lød fra de Flestes Struber. Man samlede sig til Hylekor; Enkelte vare Fuldkommen afsindige.» Stockfleth var i utgangspunktet en forkjemper for at samene skulle beholde sitt språk og i noen grad sin samiske identitet (se f.eks. hans dagbok utgitt i 1860), men i dette arbeidet virket han mot sin hensikt, og konflikten eskalerte og toppet seg med Kautokeino-opprøret der lensmann Bucht og handelsmannen Ruth ble drept i november samme år. I sitatet er hylekor ganske konkret om hylende mennesker.

Av en artikkel i Aftenposten 19. september 1877 skjønner vi at verden er seg selv lik: «Resten af de Zigeunere, der for nogen Tid siden ankom med ‘Angelo’ til Kristianssand fra England, er nu idag ankommet hertil over Drammen og foreløbigt indsat paa Raadstuen for med det Første at tilbagesendes til England. […] Zigeunerne […] føle sig synlig generede over den Opmærksomhed, der vises dem fra Politiets Side, og da de erfarede, at de skulde overnatte paa Raadhusets Enemærker, opførte Kvinderne et fuldstendigt Hylekor med ægte sydlandske Gebærder.» Deretter følger spekulasjoner over i hvilket område disse «fremmede Fanter» hadde tenkt å gjøre ugagn og kriminalitet gjennom vinteren og at det «er dette, som for enhver Pris maatte forhindres, og Ingen vil vist forsvare den Mening, at dette fra vore Autoriteters Side skulde være ‘en inhuman Fremgangsmaade imod Fremmede, der Intet havde forbrudt;’». Her kan nok hylingen fortsatt ha vært til stede, men holdningen i teksten er også tydelig desavuerende.

Som merkelapp på de andres sutring har hylekoret alltid egnet seg godt. Her avisen 1ste Mai 28. april 1916: «Selv kapitalismens aller ivrigste halleluja-korister undser sig nu for at istemme hylekoret mot 8-timerskravet som et utslag av dovenskabens og nydelsessykens djævleklo i folket». Vi skal vel være glad for at dette hylekoret forstummet. Så fra den andre siden, i Den revolusjonære makt utgitt av Høires Centralstyre i 1933 skriver Realph Norland: «Det er ovenpå slike uttalelser og de beslutninger som fulgte dem, at hele det agitatoriske hylekor skriker op som en skjæreflokk straks en konservativ mann slår fast at sosialistene vil anvende våpen i sin kamp.» Et eksempel førti år senere, der jeg tror hylekoret fikk rett, er i Grunnsirkel i marxismen-leninismen, trinn 2 (1974): «Mange progressive blei i sin tid med på det reaksjonære hylekoret mot Folkets Kina fordi de ikke forsto Indias rolle i det sosialimperialistiske spillet.» Tonen i disse politiske tekstene indikerer, som for Sylvi Listhaug, at formuleringen ikke brukes for å overbevise noen, men for å spisse frontene.

Det er altså et vanlig, om enn ikke spesielt elegant retorisk grep Sylvi Listhaug benytter seg av når hun betegner meningsmotstandere som et hylekor. Det kan uansett være greit å minne statsråden på at hylekor er oppført på listen over uparlamentariske uttrykk som ikke er tillatt å si fra talerstolen på Stortinget (via Torbjørn Røe Isaksens blogg, konservativ.no). I Norges nasjonalforsamling skal nemlig representantene være gode forbilder.

(Dagen etter Listhaugs Facebook-innlegg stilte ifølge Aftenposten rundt 100 mennesker utenfor statsrådens kontor og hylte mot vinduet hennes. Som man reder, ligger man, kan man vel si).

Hylekor blir også brukt om dyreadferd, særlig hunder og ulver, som hos Nansen i Fram over Polhavet (1897): «Ret som det er istemmer de et hylekor, så det sikkert må høres i Sibirien, og trætter og kjekler til ulddotterne fyker.» De fleste engelsk-norsk-ordbøker gir oversettelsen howling chours, men det dekker i hovedsak bare dyrekorene eller reelle kor som altså hyler. Det engelske og tyske oversettelsesforslaget jeg har gitt, er ikke helt dekkende, men var det nærmeste jeg kom.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1831

 

.

Hylekor

Det politiske landskapet

europemap1870

engelsk: the political landscape; tysk: die politische Landschaft

Den politiske stemning eller tilstand i en avgrenset region på et gitt tidspunkt. Et landskap er billedlig sammensatt; skoger, fjell, jorder, daler og fjorder osv.: alt utmerket å ligne med et område politikken kan være broket og omskiftelig i.

Først finner jeg det i Knud Knudsen, Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856) «Og for det Andet er en Omvæltning en litterær Umuelighed, om saa Alle önskede den, heller idag end imorgen, fordi ‘Folkesproget’ har ligget udyrket i de mange Aarhundreder, siden vi blev et åndeligt og polittisk Landskab under Danmark, saa at det ikke paa en Gang vil kunne rumme alt det Indhold, som efterhaanden er indbragt i det dansknorske Sprog.»

Frasen ser ikke ut til å bli allmenn på norsk før rett etter krigen. Tor Strand, Vår vei heter Nordveien, Norge (1945): «Det er en bok om Norge sett utenfra, ‘klaret av minnet’, steget frem for hans indre øye, høyt rent ubesmittet, ikke som geografisk, men som politisk landskap, som den neste stats vogge og voksested.» Vanligvis er det gjerne snakk om hvordan makten er fordelt mellom de ulike partier og blokker som ligger i det når noen bruker uttrykket. Slik hos Hallvard Rieber-Mohn, Ossietzky – en studie i sivilt mot (1971): «Carl von Ossietzky ble aldri noe partimedlem. Skal han plaseres i det politiske landskap, må det bli i et ingenmannsland etsteds til venstre …»

Klisjeen er lite utforsket på engelsk og tysk, men jeg kan i hvert fall finne den brukt hhv. av James Fenimore Cooper i The Monikins fra 1835, og i Morgenblatt für gebildete leser fra 1849.

* Illustrasjon: Paul Hadol, tresnitt 1870. Satirisk kart over det politiske landskapet under den tysk-franske krig

Det politiske landskapet