(Politisk) kannestøper

kannestøper Friedrich Campe (1777-1846)

engelsk: alehouse politician; tysk: (politischer) Kannegießer

En (politisk) dilettant, eller «umoden politikus», som det står i S.J. Tønnessen Norsk og fremmed-ordbok (1926). Uttrykket skriver seg fra Holbergs første oppførte skuespill Den Politiske Kandstøber (1722), der håndverksmesteren Herman von Bremen bedrevitende og brautende løser politiske problemer sammen med likesinnede på vertshuset. En vanlig idrett på de fleste serveringssteder den dag i dag. Noen i byens styre ser seg lei på oppførslen og bestemmer seg derfor for å innbille ham at han er utpekt til borgermester så han kan konfronteres med vervets reelle komplikasjoner og sin egen udugelighet. Dermed får vi den klassiske historien om konge for en dag, som Holberg også benyttet i Jeppe paa Bierget fra samme tid. I møte med advokater og borgere med store forventninger og krav går det fort i ball for Herman, som til slutt nesten henger seg i fortvilelse, men blir stoppet og det blir avslørt at han er holdt for narr. Les videre “(Politisk) kannestøper”

(Politisk) kannestøper

Norske verdier

Ibsen andhrimmer 1851

Moral, etikk og holdninger omtalt som verdier er forholdsvis moderne. Før var ordet forbeholdt penger, mål og vekt, og norske verdier betød som regel en vekslingskurs, et konvertert bismerpund eller våre økonomiske interesser. Senere bygget Norge seg opp en moralkapital, som i mangel av så mye annet å vise til tilsynelatende er blitt betydelig her i landet. Vi begynte straks å eksportere den, som vi ser i Wilhelm Morgenstiernes artikkel fra Minneapolis i Tidens Tegn 1.7.1925, s. 9: «De kan ikke andet enn styrke det norske Amerikas selvfølelse og selvtillid, dets respekt for de norske værdier som disse hundrede tusener norske kvinder og mænd bragte med sig over havet.»

Det er gjort, og gjøres, mange forøk på å definere hva disse verdiene er og hvor de kommer fra. Antydningsvis kan vi lese i Christian A.R. Christensens Familieboken, bind 6 (1939, s. 414):  «I 1841–44 kom ‘Norske Folkeeventyr’ som ikke bare gjorde folket kjent med gamle norske verdier, men også la grunnen til en norskere og mer muntlig stilføring». Her synes det som at de gamle verdier alt var tapt, men heldigvis kunne Askeladdens gode holdninger (og språk) hentes frem igjen. At man må slåss for alt dette finnes i Nasjonal Samlings kulturminister Guldbrand Lundes tale til Norges håndverkere 8. september 1941 (s. 19), som også gir en noe oppsiktsvekkende forklaring på okkupasjonen der han skylder på sveitservillaens utbredelse i den norske arkitektur: «de fæle hvite villaene med ark og verandaer med utskårne blonder. Det viser et forfall i folket, en fjernelse fra det nasjonale av så dybtgripende natur, at man ikke må forundre seg over en utvikling som også politisk førte til 9. april 1940. Riktignok var reaksjonen mot alt dette utenlandske og alle disse godtkjøpsvarer begynt, og flere nasjonale arkitekter, kunstnere og håndverkere kjempet sin kamp for de gode norske verdier, men ved siden av disse nasjonale bestrebelser kommer der en ny såkalt funksjonalistisk retning, som bare tok hensyn til det som var praktisk, enkelt og hensiktsmessig og setter dette opp som skjønnhetsideal». NS var som kjent overmåte opptatt av slikt, og funkis og sveitserstil representerer i hvert fall ikke noe verdifullt norsk (spesielt interesserte kan lese Sverre Risnes’ svulmende og uhyggelige foredrag for SS-kursene om Nasjonalsosialistens livssyn og «de særegne norske verdiene våre» s. 45 flg.).

Sosialantropologen Unni Wikan forutsetter i sin bok Mot en ny norsk underklasse (1995, s. 177) at det finnes slike verdier som er grunnleggende,  men definerer ikke hva dette er: «Selv mener jeg at man ikke er norsk i gavnet, bare i navnet, hvis man har norsk pass, men tar avstand fra grunnleggende norske verdier og ikke lærer norsk.» En annen sosialantropolog, Thomas Hylland Eriksen, gjør derimot forsøk på noen definisjoner i Et langt kaldt land, nesten uten mennesker (1998) med et helt kapittel kalt «Norske verdier» (s. 43): «Flere viktige norske verdier, som nøysomhet og selvstendighet, er knyttet til den protestantiske kristendommen. / Det positive forholdet til naturen og likhet er også sterke norske verdier». Eriksen nevner også andre eksempler, som dårlig samvittighet (s. 48), enkelhet (matpakken) og ujålethet (s. 49 og 50), punktlighet (s. 51) og selvfølgelig en del annet. Jeg skal ikke påstå at det er feil, selv om det opplagt er klisjeen på en nordmann som fremstilles. Klisjeer er jo, som man kan se av denne bloggen, resultatet av en overhyppighet i forekomst, og det er kanskje denne klisjeen politikerne nå trykker så hjertelig til sitt bryst.

I DN 29.12.2015 omtales «KrF-leder Knut Arild Hareides politiske nyttårsforsett: Å stå opp for norske verdier og snakke høyere om landets kristne og humanistiske arv». Vi har vel fortsatt til gode å høre Hareide snakke mye om Norges humanistiske arv, men om han ønsket å tjuvstartet retorikken for valgkampen 2017, tror jeg dessverre han ble fraløpt i første sving. Årets mest innholdsløse platthet blir nok norske verdier som nå trekkes opp av hatten i alle anledninger, tilnærmet en konkurranse om å stå frem som bolverk for de norske verdiene, men heller sjelden å definere dem som annet en vage selvfølgeligheter som de fleste land vil hevde er deres egne. «Det er ikke i tråd med norske verdier å hetse folk på grunn av hudfarge» (Troms SVs Katrine Boel Gregussen, iTromsø 10.7.2017). Utgangspunktet synes å være at verdiene er under press.

I VG 30.7.2017 kan man lese at «Høyre-Linda og Sp-Ola samstemte: Norske verdier er under angrep» – Avisen mener kulturministeren og nestlederen i Senterpartiet. «– Om vi ikke er trygge på hvem vi selv er, så blir vi usikre i møte med det som er fremmed, sier Ola Borten Moe. – Ja, og vi må våge å være norske. De norske verdiene er under press fordi ikke alltid [sic] stiler [sic!] opp for dem. Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på[,] sier Lina [sic!!] Hofstad Helleland».  I VG 2.8.2017 kommer så «Ap-Hadia» til orde ved en steinformasjon navngitt av den lokale turistsjefens fantasi: «TROLLPIKKEN (VG) Hadia Tajik (Ap) er ikke imponert over størrelsen på Sp-leder Ola Borten Moe og kulturminister Linda Hellelands (H) advarsel om norske verdier. – Mitt inntrykk er at regjeringen mangler sprut i denne valgkampen, sier Arbeiderpartiets nestleder Tajik til VG». Det fortsetter i samme lei. Vi aner at Hareides nyttårsforsett har tatt en litt uønsket retning for Kristelig Folkeparti.

Nasjonsforherligelsen nådde kanskje sitt senit under De olympiske leker på Lillehammer, hvor man opplevde at den norske verdien skiidrett ble verdsatt i gammeldags gull. Påstander om norske verdier i møte med det fremmede er analysert i A.M. Klausen, Lillehammer-OL og olympismen (1996, s. 229), som konkluderer med at «møtet med den internasjonale olympismen og den måten LOOC fungerte på, avdekket to forhold. For det første at ‘norske verdier’ som retorikk kan brukes av de fleste. For det andre ble det helt tydelig at den norske ‘annerledeshet’ oppleves som noe reelt av utlendinger og som noe negativt i deler av vår egen befolkning». Denne oppsummeringen fortjener nok å leses to ganger.

Illustrasjon: Henrik Ibsen (muligvis), Andhrimmer 1851
Norske verdier

Toppen av pyramiden

Leech S. Reynolds Hole A Little Tour in Ireland 1892 øverst på pallen

engelsk: the top brass, social hierarchy, bottom of the pyramid;
tysk: die da oben, Sozialhierarchie, Fuß der Pyramide

Den høyeste plassen i et hierarki, for eksempel i samfunnet, en næringskjede eller i en organisasjon. Vi snakker selvfølgelig også også om bunnen av pyramiden, og det er en visuell hjelp for disse strukturer med særlig relevans når det er få på toppen og mange på bunnen.

Bergens Tidende 23.3.1880 gir oss et eksempel ideen: «De taarner sig op over hinanden i Pyramidestil. Begynder vi nedenfra, saa har vi Skolekommissionen, Præsten, Provsten, Biskopen, Stiftsdirektionen, Kirkedepartementet og Kongen, som altsaa blir den syvende Far i Huset». At kongen var på toppen, ser vi igjen i Dagbladet 10.1.1881 «[det absolutte veto] ‘… ligger i Kongedømmets Begreb’. Det maa antages at gjøre dette, fordi de fleste Kongedømmer har dette tillagt Kongen som Spidsen af Pyramiden». Så endelig om «Frimureri og Politik» i Dagbladet 19.8.1882: «ovenpaa denne myndige Mængde rejser sig da den stolte Bygning med Embede paa Embede og de mest pralende Titler ovenpaa hverandre, og paa Toppen af Pyramiden troner i ensom Majestæt Beherskeren og Styreren af det hele, ‘den vise Salomons Vikarius’».

Vi finner det samme bildet i begrepet i bunnen av (Vårt Land 28.1.1949) / nederst i pyramiden, Arbeiderbladet 24.10.1962, s. 5: «Walter Kristiansen […] henledet oppmerksomheten på hvor stor betydning det har at ledelsen viser samhørighet med dem som befinner seg nederst i pyramiden, og at det brukes demokratiske metoder ved arbeidsledelse».

Hele fenomenet blir naturlig nok samfunnspyramiden, Stavanger Aftenblad 22.2.1897 rapporterer fra Frelsesarmeens øverste «general» og grunlegger William Booths besøk og tale på Calmeyergadens bedehus i Kristiania: «Ved foden af samfundspyramiden, hvor fattigdommen herjer, der har vi vort største og vigtigste virkefelt, – der hvor medmennesker dør tomme for tomme af sult!» Tønnes Sirevåg, Byvokster og borgerkultur i mellomalderen (1943, s. 42): «I feudalismens verden hadde ingen, utenom de på toppen av samfunnspyramiden, keiser og pave, kunnet regne med å ha frie hender».

I Henry George, Loven for det menneskelige fremskridt (1890, s. 28) er toppen av pyramiden noe mer biologisk – eller kanskje ikke: «Vi, den moderne civilisations børn, stå vistnok langt højere end vore forfædre og nutidens mindre fremskredne folk. Men det er fordi vi befinde os på toppen af pyramiden, ikke fordi vi ere større. Hvad århundreder have udrettet for os, består ikke i at vores legeme er voxet, men at der er opført et monument, hvorpå vi kunne stille os». I Leonard Engel, Havet (1962, s. 104) har det i hvert fall denne biologiske betydningen: «Det levende samfunn i sjøen kan sammenlignes med en pyramide. […] I toppen av pyramiden kommer endelig de forholdvis fåtallige store fisker og andre svære sjødyr». Toppen av næringskjeden er vel den vanligste frasen for dette, men det igjen brukes like gjerne sosiologisk om børshaier og andre store sjødyr. Andre beslektede begreper er næringspyramiden (som også kan påtreffes først i Leonard Engels Havet, s. 14) og Maslows behovspyramide fra 1943.

* Illustrasjon: John Leech, til S. Reynolds Hole: A Little Tour in Ireland 1892

Toppen av pyramiden

Den nye oljen

w-h-brooke-the-humorist-harrison-fishing-1832

engelsk: The new oil; tysk: das neue Öl

Den nye oljen er et begrep for hva som skal gi Norge inntekter, arbeidsplasser og innovasjon og velstand til erstatning for … den gamle oljen, altså den enorme industrien som dannet seg rundt funnene av olje- og gassforekomstene i Nordsjøen og Norskehavet fra 1969. Den nye oljen er for økonomien noe nær hva den nye vinen er for Theatercaféen. Les videre “Den nye oljen”

Den nye oljen

Hylekor

breaking the news

engelsk: booing crowd; tysk: Buhrufe aus der Menge

Opprinnelig betød et hylekor en flokk av hylende mennesker, men det ble fort et bilde på massiv misnøye. Det har så vidt jeg kan se alltid ligget en form for misbilligelse i anvendelsen, og beskriver helst massiv syting og mas. Les videre “Hylekor”

Hylekor

Det politiske landskapet

europemap1870

engelsk: the political landscape; tysk: die politische Landschaft

Den politiske stemning eller tilstand i en avgrenset region på et gitt tidspunkt. Et landskap er billedlig sammensatt; skoger, fjell, jorder, daler og fjorder osv.: alt utmerket å ligne med et område politikken kan være broket og omskiftelig i.

Først finner jeg det i Knud Knudsen, Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856) «Og for det Andet er en Omvæltning en litterær Umuelighed, om saa Alle önskede den, heller idag end imorgen, fordi ‘Folkesproget’ har ligget udyrket i de mange Aarhundreder, siden vi blev et åndeligt og polittisk Landskab under Danmark, saa at det ikke paa en Gang vil kunne rumme alt det Indhold, som efterhaanden er indbragt i det dansknorske Sprog.»

Frasen ser ikke ut til å bli allmenn på norsk før rett etter krigen. Tor Strand, Vår vei heter Nordveien, Norge (1945): «Det er en bok om Norge sett utenfra, ‘klaret av minnet’, steget frem for hans indre øye, høyt rent ubesmittet, ikke som geografisk, men som politisk landskap, som den neste stats vogge og voksested.» Vanligvis er det gjerne snakk om hvordan makten er fordelt mellom de ulike partier og blokker som ligger i det når noen bruker uttrykket. Slik hos Hallvard Rieber-Mohn, Ossietzky – en studie i sivilt mot (1971): «Carl von Ossietzky ble aldri noe partimedlem. Skal han plaseres i det politiske landskap, må det bli i et ingenmannsland etsteds til venstre …»

Klisjeen er lite utforsket på engelsk og tysk, men jeg kan i hvert fall finne den brukt hhv. av James Fenimore Cooper i The Monikins fra 1835, og i Morgenblatt für gebildete leser fra 1849.

* Illustrasjon: Paul Hadol, tresnitt 1870. Satirisk kart over det politiske landskapet under den tysk-franske krig
Det politiske landskapet

Valgflesk

com an 1839 the chinese breed

engelsk: election promises, buncombe; tysk: Wahlversprechen

Politiske løfter som fremsettes før valg, men som ikke nødvendigvis aktes oppfylt, eller det å lokke med ugjennomførbare forslag kun for å tiltrekke seg velgere. Etter en lang valgkamp sitter man igjen med en følelse av å ha blitt smurt grundig inn med svinefett, så ordet er passende.

Ordtaket «store ord og fedt flæsk sidder ikke fast i halsen» er omtalt i E. Maus Dansk Ordsprogs-Skat fra 1879 (b2, s. 368), og der igjen oppgis det til å være dokumentert i Grubbes store svenske ordspråksamling (1665), men Grubbe nevner ikke noe om flesket, («Stoor ord sitta intet i Halsen fast»). Derimot er det en replikk i Ingemanns Kong Erik og de Fredløse fra 1833 (s. 124). I fortellingen Fra Isle de France og Fra Sorø Amt av Sophus Schandorph står linjen «Ja, spæk du kun dine kramsfugle med løgnens flæsk» (1888) og deretter, omsider, i Laurits Christian Nielsens Mit Land (1898): «Nu lokkes der med Løfter,/nu angles der med Ord,/og Valgflæsket skæres for/ved Vælgerfolkets Bord.» (Prøv å synge etter melodien til No livnar det i lundar!) I Danmark er politikk, løgn og flæsk så innarbeidet at flesk med persillesaus er tradisjonsmat på valgdager, og avisene er fulle av oppskrifter i dagene forut. Valgflæsk skal aller først ha stått på trykk i tidsskriftet Dania (ca. 1895), der vi også kan finne begrepet valgkamel, som er et valgløfte for tykt til at velgerne kan antas å ville sluke det (ODS). Fra 1914 er det oppført i Dansk Ordbog for Folket (definisjon: «store Ord, tomme Løfter, som en Folkeforfører, der vil ‘fiske’ Stemmer, foregøgler Vælgerne»).

I Norge dukker det opp på trykk i Stortingsforhandlingene 16. juli 1912 (s. 2799), der Magnus Nilssen sier fra talerstolen: «Hvis statsminister Bratlie hadde staat som repræsentant her i salen og skulde karakterisert en lignende uttalelse fra en regjeringschef av et andet politisk parti, saa tviler jeg ikke om, at han vilde brukt temmelig sterke uttryk og muligens sagt: dette er valgflesk.» Bratlie hadde lovet «vælgerne i Mellem-Romerikes valgkreds en jernbane hvis de greide at faa gjenvalgt en høiremand fra kredsen», og man kan også lese noen dager senere i Vestfold Arbeiderblad, beskrivelsen av dette som «det tydeligste politiske bondefangeri som endnu er vaaget utvist i vor politiske historie», og det karakteriseres likeså som «valgflæsk».

I avisen Folkeviljen 24.9.1918 får man inntrykk av at intet er endret på 100 år: «Valgkampen er aapnet og frieriet til vælgerne begyndt. De opstilte kandidater iklær sig sine peneste klær og smisker og tisker for vælgerne. […] Gunnar Knudsen og hele hans stab av aandelig trangsynte Dovregubber løftes mot skyerne av politiske halvtullinger som kalder sig venstremænd. Spørsmålet blir om vælgerne sluker valgflesket raat.» Det er vel fortsatt spørsmålet.

I USA har de uttrykket pork barrel, med en beslektet betydning, dokumentert fra 1907. Selv om det da dreier seg om den nasjonale pengekisten anvendt til lokal, nær bestikkelsesaktig, utdeling for å vinne stemmer, kan det vel hende USA importerte noen tønner griseflesk til politisk velgerfiske fra Danmark.

Trøsten for svineriet må være at sjelden er kalorier så lett å kvitte seg med som de kommer av valgflesk, og ingen blir feit av en ekstra porsjon.

* Illustrasjon: Thomas Hood fra The Comic Annual 1839

Valgflesk