Adamseple

adam eva eple

engelsk: Adam’s apple; tysk: Adamsapfel

Skjoldbruskkjertelens to sideplater på strupehodet, som er langt mer utpreget på menn enn kvinner, kalles adamseplet, eller prominentia laryngea på medisinsk. De har primært en beskyttende funksjon, men gir også bidrag til mannens dype røst. En utbredt forestilling er at Adam i Edens hage skal ha satt en bit av eplet fra kunnskapens tre fast i halsen da han skjønte hva han var i ferd med å gjøre. Som barn syntes jeg denne fortellingen ga gutter en slags fordel i forhold til jenter: Adam hadde tross alt angret, nesten i tide.

Noen vil for alltid forbinde syndefall og svik med eplet, slik Anders Arrebo, Hexaemeron (1618, s. 31):

Natur oc Sind giør luter-purt,
Oc skenck os Siælsens føde.
Thi Adams Eble beeskt oc surt
Os dømte slet til Døde.

I Moths ordbok fra ca. 1700 er oppslaget Adams-Bid slik: «kaldes æbelet pâ struben, fordi gemên mand mener, at noget af det skadelige æble skulde bleven siddende der pâ Adam, da hand âd det, og effter ham, pâ ald Mandkøn». Gemen mann eller ei, navnet er knyttet til Adam på mange språk (fransk: pomme d’Adam; kroatisk: Adamova jabučica; nederlandsk: adamsappel; portugisisk: pomo de adão; spansk manzana de Adán, men her også nuez, mv.). Wikipedia hevder det kommer fra en talmudisk tradisjon, men det kan jeg ikke finne noen troverdige kilder som støtter opp om.

I Første Mosebok står det i og for seg ingenting om hvilken frukt kunnskapens tre bar (og ut fra navnet skulle man jo tro det var kunnskapsfrukter), men muligvis har en språklig misforståelse gjort det til epler, og dermed ble bildet mer håndfast og samtidig også mer forvirrende: Da Det gamle testamentet ble oversatt til latin med frasen «treet til kunnskap om godt og ondt» skal adjektivet malum (ondt) ha blitt forstått feil av noen som det identiske substantivet malum (eple). En annen utbredt forklaring på ordet adamseple er at det er en misforståelse av det hebraiske tapuach ha adam, som betyr noe sånt som mannlig klump.  Adam betyr selvfølgelig mann, men også jord, og tapuach, ordet for eple, betyr også å svelle, gjøre/være rund, eller altså klump (David Curwin, Balashon 2006).

Det er alltid pussig å se vitenskapelige tilnærminger på religiøse og allegoriske tekster. Man forholder seg kanskje til tekstens konkrete opplysninger (og dermed plasserer fortellingen om Adam og Eva seg til rundt 4000 år fvt.). Man kan også forholde seg til tekstens historiske proveniens – antatt å ha blitt skrevet ca. 800 år fvt., og man må selvfølgelig forholde seg til de faktiske eksemplarene av teksten man har for hånden (ruller og tavler), som er langt nyere avskrifter enn som så. Hvilke ord ble brukt, hva betød de når og vet vi egentlig så veldig mye om det? 

Det finnes en mengde litteratur med spekulasjoner om hvilken frukt dette (opplagt metaforiske) treet kan ha båret, og gjerne med utgangspunkt i at det i hvert fall ikke var noe epletre. Dette til tross for at det står videre at «Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden», som dermed burde inkludere epletrær. Shawna Dolansky påpeker på thetorah.com at det ikke vokste epletrær i oldtidens Midtøsten, og at fiken eller granateple er mer sannsynlig. Mot det kan man jo innvende at paradisets plassering kanskje ikke kan regnes som helt avklart. Elvene Tigris og Eufrat skal ifølge kapittel 2,13 og 14 ha sin kilde der, i så fall havner vi i dagens Tyrkia, forutsatt at elvene faktisk er de samme. Vokste det epler her i år 4000 eller 800 fvt.? Joan Alcock skriver i Food in the Ancient World (2006, s. 39) at eplet stammer fra Anatolia, og at Ramses II lot plante epletrær i nildeltaet på 1200-tallet fvt., til Hellas har frukten kommet på 700-tallet, og lenge før det til Transkaukasia og Anatolia. Så for alt jeg vet, var epler kjent i området da mosebøkene ble til.

Spørsmålet om det var sannsynlig at opphavspersonene bak Første Mosebok skulle kjenne til epler og også faktisk mene epler eller en annen konkret frukt der kunnskapens tre blir beskrevet, hopper enkelt bukk over det viktige faktum at ingen spesiell frukt nevnes overhode, og at det ikke kan være vesentlig for å forstå teksten i seg selv. Frukten av kunnskapens tre er kunnskap, ikke eplepai, men hva kunnskapsfrukter består av, er det heller ikke enighet om. At kunnskapens tre for noen må konkretiseres som et spesielt frukttre, er ikke mindre snodig av at det også skal billedliggjøres igjen. For det skal det: Eplet er ikke et eple, men en metafor. Adam og Eva blir med en gang oppmerksom på, og ille berørt av, sin nakenhet etter å ha spist, så en seksuell oppvåkning er ikke spesielt søkt å lese inn i det (fra dette stammer uttrykket i Adams/Evas drakt om nakenheten før syndefallet). Evas påfølgende graviditet indikerer jo det samme. Men også dette kan være et bilde for den rene, uskyldens tid, barnets uopplyste uskyldighet som korrumperes og ødelegges av viten, tvil eller andre ting som er som forbuden frukt.

* Illustrasjon: Marcantonio Raimondi (1480–1534), etter Albrecht Dürer

.

Reklamer
Adamseple

Adams barn

pèlerinage de vie humaine de Digulleville ballspill 1401-1410

engelsk: the children of Adam; tysk: Adams Kinder

Mennesket. Uttrykket kommer fra Bibelen, Siraks bok 40,1 (en av de deuterokanoniske bøkene): «Uro og strev er alle menneskers lodd, et tungt åk er lagt på Adams barn», men ikke i de første oversettelsene fra 1550 og 1633. Likevel er uttrykket i bruk fra 1500-tallet, som hos Hans Christensen Sthen: En Liden Haandbog (1578): «Ieg er den som riffuer aff Verden bort, / For Syndens skyld alle Adams Børn kort», og Hans Mogensens Ligprædicken Offuer Erlige Velbyrdige Jacob Huitfelds til Bæridzgaard Jordeferd i Trundhiem 9. Junij, Anno 1583 (upag., men s. 95): «Oc der som noget Adams Barn døde, før end det selff kunde Synde, da døde det i sin Faders venskaff oc forbund met Gud oc bleff saligt». Det anvendes lite i dag, utenom i religiøst motiverte tekster, om man skal dømme etter treffene i Nasjonalbiblioteket.

Se videre om Adam i Adamseple og I Adams drakt.

* Illustrasjon: Fra de Digulleville: Pèlerinage de vie humaine  1401–1410

.

Adams barn

Der pepper’n gror

helvete er løs Robert Cruikshank the universal songster 1828

engelsk: go jump in the lake!, tysk: geh hin, wo der Pfeffer wächst!

Dra dit pepper’n gror er en mild profanitet med samme anvendelse som å ønske noen til helvete. Da en fransk forskergruppe brukte Xeroradiografi på hodeskallen til Ramses II i 1977, viste det seg at nesen hans var stappet med pepperkorn (Beckett, Paleoimaging 2010, s. 32). Kanskje balsamererne ville sikre seg hvor faraoen havnet i etterlivet, eller kanskje de bare mente pepper var egnet til å bygge opp nesen med.

Uttrykket ser ut til å komme fra tysk, der det er flere eldre eksempler. I von Grimmelshausens Simplicius Simplicissimus (1667, 3. bok, kap. 20) kan en se at uttrykket er blitt vanlig nok til å bli spilt på: «Bis du mit deinen Beweistümern fertig bist, so bin ich vielleicht wo der Pfeffer wächst». Det eldste jeg har funnet er i fransiskanermunken og satirikeren Thomas Murners Die Narrenbeschwörung (1512, s. 166 (55,21)): «Ach gott wer der im pfefferland, / Der das spil zûm ersten erfand!», Akk Gud var han i Pepperland som spillet først skapte. Omtrent på samme tid hadde Murner tatt en moderat posisjon i kontroversen mellom humanisten Johannes Reuchlin og en kristendøpt jøde, som var blitt rabiat antijudaist og mente at alle hebraiske bøker skulle brennes (E. Voss 1927). Denne striden, som etterhvert engasjerte de fleste humanister og deres motstandere i Europa, avstedkom noen anonyme skrifter til støtte for Reuchlin publisert som Epistolae obscurorum virorum; Mørke menns brev (ca. 1514, s. 66, XXV), hvor en linje lyder: «Utinam omnes poetae essent ibi ubi piber crescit», jeg ønsker alle poeter var der pepperen vokser. Denne utgivelsen besto av flere fiktive brev som latterliggjorde og angrep jødehateren og hans støttespillere, og er opprinnelsen til uttrykket mørkemann. Den nyfrelste mørkemannen selv het, av alle ting, Johannes Pfefferkorn.

Våre myndigheter i København hadde nok sine preferanser i saken, og nevnte humanistiers verker ble ikke utgitt her (det ble derimot Pfefferkorn), og ingen ble ønsket dit pepperen gror på dansk på en god stund.  I Moth (ca. 1700) finnes: «s. ond. gud give! du varst, som peber vokser», men jeg har ikke klart å finne annen anvendelse fra 1700-tallet. Det var nok vanligere å be folk dra til Blokksberg. Eldste funn deretter er i J. Storm Wang Skjebnen og mennesket (1. del, 1860, s. 246): «Jeg var tilfreds, at Donner und Blitz var, hvor Peberet gror, thi da havde jeg været befriet for at ty til dette Rede», og på 1860-tallet ser man flere former i avisene. Helt som vi bruker det i dag, er det i en oversettelse av tyske E. Marlitts (Eugenie John) Gjennem mørke til lys, eller Kjærlighetens seir (1870, s. 98): «Fru von Herbeck […] anbragte sig derpaa uforstyrret ved siden av de andre, uten hensyn til at de fremmede sikkert ønskede hende der hvor pepperen gror.»

Falk og Torp skriver i sin etymologiske ordbok (1906, s. 52) at pepperens land i talemåten viser til Guyana, og cayennepepperet derfra. Jeg ser ikke helt nødvendigheten av å knytte det til noe bestemt sted, men da uttrykket altså var i bruk før utnyttelsen av Sør-Amerika var kommet ordentlig i gang virker påstanden urimelig. Svart pepper (piper nigrum) har opphav i Sør-Asia, antageligvis India, men i dag produseres en tredel av all pepper i Vietnam (worldatlas.com). Pepper gror for øvrig fint på Madagaskar, i Brasil og andre tropiske land, men alltid langt vekk, som vel er poenget med talemåten; altså langtvekkistan. Eller Ytre Enebakk. Det må da gro pepper i Ytre Enebakk?

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Universal Songster, 1828

Der pepper’n gror

Alle gode ting er tre

to friere Robert cruikshank the universal songster 1828

engelsk: third time lucky (every perfect thing is threefold); tysk: aller guten Dinge sind drei

En klisjé for at noe forekommende tre ganger eller ved den tredje anledning innebærer hell. Brukes gjerne før et tredje forsøk, så etterfulgt av på det fjerde skal det skje! og til slutt på det femte gjelder det! før man gir opp. Tallet tre er blant de mest brukte verdier i overtroens tallmagi, jf. folkeeventyrene, den hellige treenighet, trikotomien i filosofien, buddhismens tre juveler, skilsmisseformen talaq, tre ganger hurra!, osv.

Johan Herman Wessel utfordrer litt hvor godt det alltid er i Den fromme bekiender (1787): «Man skulde prygle ham, til han bekiendte. / Tre Gange dette Jørgen hændte, / Thi alle gode Ting er’ tre». I en fabel trykket i Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretninger 20.8.1779 virker det helt kjent: «Alle gode Ting ere tre, tænkte Ulven, og kom til den tredie Hyrde. / Det gaaer mig meget nær, sagde han, at jeg blandt jer Hyrder er udraabt for det grusomste og uredeligste Dyr.» Det mener vel gjetere fortsatt om ulven.

I SNL står det om alle gode ting er tre: «Det har vært hevdet at uttrykket har gresk opprinnelse». Formen alle gode Gange er tre er for så vidt å finne (benevnt som ordspråk) i Græsk-Dansk Ordbog til Skolebrug av C. Berg fra 1864 (s. 1429) som forklaring på τὸ τρίτον τῷ Σωτῆρι. Dette er et (tilnærmet) et sitat fra Platons Charmides 167: τὸ τρίτον τῷ σωτῆρι, ὥσπερ ἐξ, (Burnet 1903). Her er det Sokrates som med sin sedvanlige tålmodighet nok en gang gyver løs på problemstillingen. B. Jowett oversatte dette i 1871 som «Now then, I said, making an offering of the third or last argument to Zeus the Saviour», mens det i den videreførte fjerde utgaven fra 1953 var blitt til «Now then, I said, since the third time brings luck, let us begin again». Senest i 2001 oversatte Clara Elisabet Bryld dette tekststedet til dansk med alle gode ting er tre. I Egil A. Wyllers oversettelse (1963) står det derimot «det tredje og det beste offer til frelseren Zeus», (jf. også «our third offering to the Saviour» hos Lamb 1955). Waterfield (2005) skriver i en sluttnote til sin versjon (s. 22) «‘Let’s make more or less a fresh start, then,’ I said, ‘with a third libation to Zeus the Saviour» (note på s. 150): «The phrase means more or less ‘Third time lucky’», men jeg synes det blir noe anakronistisk, og lokaliseringen til den norske (og respektivt engelske) frasen er trukket langt ved å benytte alle gode ting er tre som oversettelse her.

Ordspråket finnes hos Moth (ca. 1700) på oppslaget tre. Han oppgir som kilde Terents og Erasmus, dessverre uten å nevne hvor. I den andre prologen i Terents’ Hecyra, et skuespill kjent som det eneste der svigermor er en sympatisk figur, fortelles det om de uheldige to første forsøkene på å sette opp denne komedien. I året 165 fvt. var forestillingen så vidt i gang da nyheten om linedansere og boksere i området fikk publikum til å søke opp og ut umiddelbart. Fem år senere ble det satt opp igjen, og denne gangen var det et rykte etter første akt om en fremvisning av gladiatorer som fikk publikum på bena. Tredje gang gikk det heldigvis bra, men utsagnet er ikke å finne i teksten selv om det nok ble tenkt av de medvirkende. Det er uansett en morsom påminnelse om konkurranseforholdet mellom kultur og underholdning gjennom mer enn 2000 år.

Og så Erasmus: i Helies oversettelse av Institutio principis christiani; Een christelig oc nyttelig bog om kongers, fursters, riigis landtz oc stæders regemente (1522/1534, s. 151/Ixvij) står: «Effter thi att trenne gode ting findis som Aristoteles siger, som tilhøre sielin, kroppin, oc thet som mett løckin kommer wduortis til». Erasmus viser nok her til Aristoteles’ Politikk, bok 7 (1323a). Videre utlegges om dette at sjelens godhet er dyden, kroppens er «deylighed» og sunnhet, og denne utvortes lykken kommer med rikdom. Erasmus inkluderte i Adagia (nr. 1148) for øvrig også «Ignis, mare, mulier, tria mala», oversatt av Moth som «Îlds nǿd, vands nǿd, og en ond kvinde er tre onde ting».

I tysk fraselitteratur finner en ofte en helt annen forklaring, der uttrykket, som jo er ordrett som det norske, stammer fra middelalderens rett. Ifølge Redensarten-index var det nødvendig å stevne tiltalte for retten tre ganger før det kunne avsies en fraværsdom. P.F. Weber (1961, s. 31) hevder videre at ordet Dinge viser til ting som i norrønt þing, folkeforsamlingen der man løste rettsspørsmål i tidligere tider. Påstanden ser ut til å ha grunnlag i Röhrich’ Das grosse Lexikon der sprichwörtlichen redensarten, b1 (1991, s. 335), men treff i bøker fra før 1600-tallet finner jeg ikke. Röhrich er kilden som ofte blir vist til, men Jacob Grimm er nok årsaken til utbredelsen. I Deutsche Rechtsalterthümer (1828, s. 208 til 211) redegjør han for mangfoldige tilfeller av tretallets betydning i tysk middelalderrett, men selve frasen (Grimm nevner den parentetisk) har ikke noe opplagt opphav i jussen, annet enn ved tretallets allestedsnærværelse. Eldst på tysk er en underoverskrift i Heinrich Müllers Geistliche erquickstunden (ca. 1665, kap. XXI), som alt i 1667 ble oversatt som Aandelige Spare-Timer (og likeså er eldste hjemlige funn, hvor uttrykket gjør sin entré med en stygg skrivefeil: «Alle gode Ting tre tre», s. 44).

Også i Tyskland har noen trukket tråden tilbake til Platon, se note i C.E.C. Schneiders oversettelse Plato’s Staat (1850, s. 312). I Georg Von Gaals samling Sprüchwörterbuch (1830 s. 52), fører det derimot til det latinske omne trinum perfectum (varianter finnes med bonum), og Wilhelm Traugott Krug i Encyklopädisches Lexikon b5-2, (1838, s. 97) antar det knytter seg generelt til tretallets alminnelige hellighet, og trekker frem treenigheten og andre eksempler. Det oppgis så vidt jeg kan se ikke klassiske latinske forfattere på formuleringen i de vanlige sitatleksikonene, og den gir ingen treff i Perseus-basen, så jeg går ut fra at det er fra middelalderen eller nyere. Omne trinum perfectum er tittelen på en (ellers tyskspråklig og ytterst snodig) teologisk skjemautredning av Laurentius Ritter fra 1574. Der stopper sporene.

Oppsummeringsvis blir det 1) hevdet at Platon bruker et annet uttrykk med samme betydning, men ingen andre eksempler underbygger at det var en talemåte. Flere påstander om opphav i antikken (Terents, Aristoteles) viser seg å være helt alminnelige tretallsforekomster. 2) Opphav i tysk rettspraksis fra middelalderen ser heller ikke ut til å stemme, annet enn tretallets tendens til å dukke opp overalt, også i jussen. 3) Nettopp at tre kanskje er numerologiens vanligst forekommende tall, ikke minst i teologien, og helt sentralt i kristendommen med treenigheten, er det nærliggende å anta at talemåten har oppstått i sammenheng med tallmagien i middelalderen/renessansen basert på at mye viktig har tre som gjennomgangstema. Her skulle jeg helst hatt en tese, en antitese og så endt opp med en syntese, men ikke alle gode hypoteser er tre.

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Universal Songster, 1828

.

 

Alle gode ting er tre

Hosianna

kitchin stuff rowlandson 1810

engelsk: hosanna; tysk: Hosianna, Hosanna

Noen ganger i eldre tider skrevet som på engelsk, hosanna, o.l. Ordet er fra hebraisk, hosha’na, og betyr noe sånn som frels oss, men fremstår ofte som en hylling eller en form for gledesutrop. I Bibelen ropes dette når Jesus palmesøndagen rir inn til Jerusalem på et esel i Mat 21, Mark 11 og Joh 12. Ordet forekommer også i Salmenes bok 118,25, men her har man valgt å oversette det i den norske bibelen til: «Herre, frels!». (I Christian IIIs bibel fra 1550 er tolkningen «O HERRE hielp».) Betydningen av ordet er for øvrig også noe mer komplisert, se Hastings 1898 (s. 418) og Cheyne and Black 1899 (sp. 2117).

Forut for nattverden i Den norsk kirke fremsies nå «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn» som del av Hellig Sanctus før selve nattverdbønnen (se Gudstjenesteboken 2011). Jødedommen kaller den syvende dagen i løvhyttefesten (sukkót – en åpenbar forløper for nordamerikanernes thanksgiving) for hosha‘na rabbah, med tilhørende gudtjeneste, særlige ritualer og roping av Hosha’na! (Adler/Dembitz, Jewish Encyclopedia). Slik har det også sneket seg inn i våre salmer og andre religiøse tekster, og blitt et passende uttrykk for eksalterte følelser, særlig blant karismatiske kristne.

Eldste funn jeg har, foruten i de første bibeloversettelsene, er Den Troende Sielis Aandelige Brudsang i Hans Christensen Sthen (fra En liden Vandrebog, ca. 1589, s. 154): «Dit hellig Evangelium, / Er sødt som Melck oc Honning: / Kiere, HErre, / Hosianna, Himmels Manna, /Dig til ære, /Glad i Aanden vil ieg være.» Fra nyere tider beskriver Helje Kringlebotn Sødal i Kristen tro og tradisjon i barnehagen (1999, s. 226) at hosianna «nærmest var et religiøst-nasjonalt hurra-rop», og vi leser om den religiøse fantast i Bergljot Hobæk Haffs Skammen (1996, s. 36) som en dag ville bygge en ny ark til sin menighet: «På denne minneverdige dagen som både var fødselsdagen til hans salige hustru og tiårsdagen for hans jordiske bryllup, skulle alt ha lagt seg til rette, så brødrene og søstrene kunne istemme sitt hosianna og få en forsmak på det himmelske bryllup.» 

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, 1810

Se også innleggene Kumbaya, Kreti og pleti og Ramaskrik.

Hosianna

Fetetirsdag

john-ashton-1886-ansell-charles-williams1798

engelsk: shrove tuesday; tysk: Fastnachtsdienstag

Fetetirsdag er siste dag før fasten, tirsdag etter fastelavn, som kommer syv uker før 1. påskedag. Ordet er en oversettelse fra fransk, mardi gras, i mange land den store karnevalsdagen. Dagen har hatt flere navn. I Diplomatarium Norvegicum bind 1 kan man lese en erklæring bekreftet av to lagrettemenn 14. februar 1458 «q. gudz och konnwkt gørandæ at wy worom a Loghræ a smørtisdagen anno dominj mcdlviij». Denne smørtirsdagen er antatt i en note å være et annet navn for fetetirsdag. I Moths ordbok fra ca 1700 står det: «Hvîd-tiesdag/en/kaldes tießdagen i fastelàuns uge», og tilsvarende i Christopher Hammers Norsk Huusholdings-Kalender fra 1772 på 15. februar «Tirsdag efter Fastelavns Søndag kaldes Hvide-Tirsdag, og Aske-Onsdag derefter». Hvidetirsdag er også forklaringen Ivar Aasen gir på oppslaget feite-tysdag i Ordbog over det norske Folkesprog (1850, s. 92). Før Aasen er ordet fettisdag og lignende kun å finne i trykt form i nasjonalbiblioteket som omtaler svenske forhold, men danske Moth har registrert også det: «Fêd tîsdag/en/er tîßdagen i fastelàuns uge. Gall. Mardy gras.»

Navnene på dagen har nok lenge eksistert parallelt, og kanskje med lokale forskjeller. Den eldste trykte referansen på fransk jeg har oppdrevet, er i Guillaume Budés Forensium Verborum et loquendi generum (utgitt posthumt i 1545, Budé døde i 1540, s. 58): «Dies hilarium, Le iour de quaresme prenant, Le mardi gras.» Det betyr noe i nærheten av Gledens dager, Karnevalet, Fetetirsdagen. Den beleste kjenner kanskje igjen Quaresmeprenant, navnet på monsteret i Rabelais’ Fjerde bok (1552) som gråter tre deler av dagen, går aldri i bryllupsfest, pryler barna og fører krig mot pølsene. Mardi gras, som også er personifisert i boken til Rabelais, bør nok ikke tolkes så bokstavelig som å dreie seg bare om fett, men om kjøttmat og melkeprodukter (og egg) generelt. Kanskje skal ordet karneval tilsvarende komme av carne vale, latin: carnem levare, hhv. farvel til og bortløfting av kjøttet (Wunderlin, Fasnacht, Fasnet, Carnaval im Dreiland, 2005, s. 37).

Troels Troels-Lund omtaler dagen slik i Dagligt Liv i Norden i det 16de Aarhundrede bind VII (1903, s. 79): «Tirsdagen kaldtes ‘Hvide Tirsdag’, hvormed sigtedes til, at man paa denne Dag plejde at spise varm Mælk og Hvedebrød. Benævnelsen ‘Fed Tirsdag’ var ikke, som paastaaet, kun en fordrejet Udtale af Hvid Tirsdag, men en Hentydning til den Skik: paa denne Dag at anbringe en Klump Smør inden i Hvedebrødet. Paa Fransk kaldtes den ogsaa ‘mardi gras’, den fede Tirsdag. I Sverige gik denne Benævnelse, ‘Fettisdag’, over til at blive den almindelige. Da senere Lovbestemmelser indskrænkede Fastelavn til Mandagen, henlagdes ogsaa Nydelsen af Mælk og Boller til denne Dag.» I England kaldtes Tirsdagen og kaldes undertiden endnu, for ‘Pandkage-Tirsdag’ (Pancake tuesday).» En siste frokost med egg, smør og melk før faste. Pancake day o.l. er fortsatt i bruk på engelsk (se f.eks. Wikipedia), men den vanlige benevnelsen er shrove tuesday, som kommer fra ordet shrive, skrifte. «Shrove Tuesday (c. 1500) is from practice of celebration and merrymaking before going to confession at the beginning of Lent» (Etymonline). På svensk finnes fet tijdsdag tilbake til 1594 i SAOB. Også i Tyskland het dagen Fetter Dienstag før i tiden, se f.eks. oppslaget ciera di carneuale i ordboken Dittionario Di Tre Lingue fra 1674.

Illustrasjon: James Gillray, John Bull Taking a Luncheon 1798
Fetetirsdag

Abrakadabra

com-an-1830-neglecting-to-join-in-a-catch-j-h-reynolds

Visvas, meningsløse ord, og et formular brukt av tryllekunstnere. Det er også en besvergelse med omstridt opphav. Tidvis skrevet abracadabra, avrakadabra. Eldste kjente nedtegnelse er i De medicina praecepta av Serenus Sammonicus (død i år 212). Det skulle skrives i en trekant på en talisman som en beskyttelse mot sykdom (Prioreschi, A History of Medicine 1998, s. 509):

Almennyttigt dansk Konversations-Lexikon 1849.PNG

Ideen om at denne besvergelsen hjalp mot feber, tyfus og pest er beskrevet opp gjennom historien, bl.a. i The troublesome voyage of Captain Edward Fenton, (1582-1583, s. 171): «Banester sayth yt he healed 200 in one yer of an ague by hanging abracadabra abowt ther necks», og Daniel Defoe forteller i A Journal of the Plague Year (1722, s. 41) at folk slik beskyttet seg mot pesten: «that it was to be kept off with crossings, signs of the zodiac, papers tied up with so many knots, and certain words or figures written on them, as particularly the word Abracadabra, formed in triangle or pyramid». Holberg hadde det som alternativ tittel til Huus-Spøgelse (1753), en komedie som latterliggjør overtro. Den beryktede Aleister Crowley (1875–1947) stavet det abrahadabraLiber Samekh (1930, s. 33): «Such are Abrahadabra, the Word of the Aeon, which signifieth ‘The Great Work accomplished’». Han la store magiske krefter i uttrykket.

En av de morsomme etymologiske teoriene bak ordet er at det stammer fra arameisk eller kaldeisk og er knyttet til guddommen Abraxa (Steinmetz 2008, s. 3). Salman Rushdie skriver basert på dette i Midnattsbarn (1983, s. 462) at abrakadabra er «en kabbalistisk trylleformel avledet av navnet på den høyeste gud blant de brasilianske gnostikerne, som inneholder tallet 365, antall dager i året, og antall himler, og antall ånder som utgår fra guden Abraxas». Og i Alexander Whitelaws The popular encyclopedia (1846, s. 10) står det at noen mener det kommer fra de hebraiske ordene Ab, Ben, Ruach hakodesh (far, sønn, den hellige ånd), og videre: «But Abrasax is neither an Ægyptian, nor Greek, nor Hebrew, but a Persian name, which denotes the Persian deity, Mithras».

Nyeste variant av uttrykket er å finne som en av «De tre utilgivelige forbannelsene» i J.K. Rowlings Harry Potter-serie, nemlig morderforbannelsen aveda kedavra. Om opprinnelsen har forfatteren uttalt at «It is an ancient spell in Aramaic, and it is the original of Abracadabra, which means ‘let the thing be destroyed’. Originally, it was used to cure illness and the ‘thing’ was the illness, but I decided to make it the ‘thing’ as in the person standing in front of me» (Wikipedia med videre henvisninger). Det er ikke vanskelig å finne kilder som hevder det samme (og lignende) som det Rowling har blandet sammen, men ingen av dem virker som annet enn spekulasjoner, så det er nok bare noe hokus pokus.

På 1800-tallet ble formularet etterhvert en standardfrase for tryllekunstnere og dermed ironisk nok mindre magisk. Det ble også et uttrykk for babbel, som i W.W. Stabell, Eventyrferden (1927, s. 43): «‘Jeg skjønner ikke et kvekk, jeg!’ utbrøt Egil. ‘Det er den rene abra-kadabra for mig.’»

* Illustrasjoner: øverst:  J.H. Reynolds, i T. Hood, The Comic Annual 1830; nederst: fra Almennyttigt dansk Konversations-Lexikon 1849

.

Abrakadabra