Fetetirsdag

john-ashton-1886-ansell-charles-williams1798

engelsk: shrove tuesday; tysk: Fastnachtsdienstag

Fetetirsdag er siste dag før fasten, tirsdag etter fastelavn, som kommer syv uker før 1. påskedag. Ordet er en oversettelse fra fransk, mardi gras, i mange land den store karnevalsdagen. Dagen har hatt flere navn. I Diplomatarium Norvegicum bind 1 kan man lese en erklæring bekreftet av to lagrettemenn 14. februar 1458 «q. gudz och konnwkt gørandæ at wy worom a Loghræ a smørtisdagen anno dominj mcdlviij». Denne smørtirsdagen er antatt i en note å være et annet navn for fetetirsdag. I Moths ordbok fra ca 1700 står det: «Hvîd-tiesdag/en/kaldes tießdagen i fastelàuns uge», og tilsvarende i Christopher Hammers Norsk Huusholdings-Kalender fra 1772 på 15. februar «Tirsdag efter Fastelavns Søndag kaldes Hvide-Tirsdag, og Aske-Onsdag derefter». Hvidetirsdag er også forklaringen Ivar Aasen gir på oppslaget feite-tysdag i Ordbog over det norske Folkesprog (1850). Før Aasen er ordet fettisdag og lignende kun å finne i trykt form i nasjonalbiblioteket som omtaler svenske forhold, men Moth har registrert det omkring 1700: «Fêd tîsdag/en/er tîßdagen i fastelàuns uge. Gall. Mardy gras.»

Navnene på dagen har nok lenge eksistert parallelt, og kanskje med lokale forskjeller. Den eldste trykte referansen på fransk jeg har oppdrevet, er i Guillaume Budés Forensium Verborum et loquendi generum (utgitt posthumt i 1545, Budé døde i 1540): «Dies hilarium, Le iour de quaresme prenant, Le mardi gras.» Det betyr noe i nærheten av Gledens dager, Karnevalet, Fetetirsdagen. Den lærde leser kjenner kanskje igjen Quaresmeprenant, navnet på monsteret i Rabelais’ Fjerde bok (1552) som gråter tre deler av dagen, går aldri i bryllupsfest, pryler barna og fører krig mot pølsene. Mardi gras, som også er personifisert i boken til Rabelais, bør nok ikke tolkes så bokstavelig som å dreie seg bare om fett, men om kjøttmat og melkeprodukter (og egg) generelt. Kanskje skal ordet karneval tilsvarende komme av carne vale, latin: carnem levare, hhv. farvel til og bortløfting av kjøttet (Wunderlin, Fasnacht, Fasnet, Carnaval im Dreiland, 2005).

Troels Troels-Lund omtaler dagen slik i Dagligt Liv i Norden i det 16de Aarhundrede bind VII (1903): «Tirsdagen kaldtes ‘Fed Tirsdag’, hvormed sigtedes til, at man paa denne Dag plejde at spise varm Mælk og Hvedebrød. Benævnelsen ‘Fed Tirsdag’ var ikke, som paastaaet, kun en fordrejet Udtale af Hvid Tirsdag, men en Hentydning til den Skik: paa denne Dag at anbringe en Klump Smør inden i Hvedebrødet. Paa Fransk kaldtes den ogsaa ‘mardi gras’, den fede Tirsdag. I Sverige gik denne Benævnelse, ‘Fettisdag’, over til at blive den almindelige. Da senere Lovbestemmelser indskrænkede Fastelavn til Mandagen, henlagdes ogsaa Nydelsen af Mælk og Boller til denne Dag.» I England kaldtes Tirsdagen og kaldes undertiden endnu, for ‘Pandkage-Tirsdag’ (Pancake tuesday).» En siste frokost med egg, smør og melk før faste. Pancake day o.l. er fortsatt i bruk på engelsk (se f.eks. Wikipedia), men men den vanlige benevnelsen er shrove tuesday, som kommer fra ordet shrive, skrifte. «Shrove Tuesday (c. 1500) is from practice of celebration and merrymaking before going to confession at the beginning of Lent» (Etymonline). På svensk finnes fet tijdsdag tilbake til 1594 i SAOB. Også i Tyskland het dagen Fetter Dienstag før i tiden, se f.eks. oppslaget ciera di carneuale i ordboken Dittionario Di Tre Lingue fra 1674.

Illustrasjon: James Gillray, John Bull Taking a Luncheon 1798
Fetetirsdag

Abrakadabra

com-an-1830-neglecting-to-join-in-a-catch-j-h-reynolds

Visvas, meningsløse ord, og et formular brukt av tryllekunstnere. Det er også en besvergelse med omstridt opphav. Tidvis skrevet abracadabra, avrakadabra. Eldste kjente nedtegnelse er i De medicina praecepta av Serenus Sammonicus (død i år 212). Det skulle skrives i en trekant på en talisman som en beskyttelse mot sykdom (Prioreschi, A History of Medicine 1998):

Almennyttigt dansk Konversations-Lexikon 1849.PNG

Ideen om at denne besvergelsen hjalp mot feber, tyfus og pest er beskrevet opp gjennom historien, bl.a. i The troublesome voyage of Captain Edward Fenton, (1582-1583): «Banester sayth yt he healed 200 in one yer of an ague by hanging abracadabra abowt ther necks», og Daniel Defoe forteller i A Journal of the Plague Year (1722) at folk slik beskyttet seg mot pesten: «that it was to be kept off with crossings, signs of the zodiac, papers tied up with so many knots, and certain words or figures written on them, as particularly the word Abracadabra, formed in triangle or pyramid». Holberg hadde det som alternativ tittel til Huus-Spøgelse (1753), en komedie som latterliggjør overtro. Den beryktede Aleister Crowley (1875–1947) stavet det abrahadabraLiber Samekh (1930): «Such are Abrahadabra, the Word of the Aeon, which signifieth ‘The Great Work accomplished’». Han la store magiske krefter i uttrykket.

En av de morsomme etymologiske teoriene bak ordet er at det stammer fra arameisk eller kaldeisk og er knyttet til gudommen Abraxa (Steinmetz 2008). Salman Rushdie skriver basert på dette i Midnattsbarn (1983) at abrakadabra er «en kabalistisk trylleformel avledet av navnet på den høyeste gud blant de basilisanske gnostikerne, som inneholder tallet 365, antall dager i året, og antall himler, og antall ånder som utgår fra guden Abraxas». Og i Alexander Whitelaws The popular encyclopedia (1846) står det at noen mener det kommer fra de hebraiske ordene Ab, Ben, Ruach hakodesh (far, sønn, den hellige ånd), og videre: «But Abrasax is neither an Ægyptian, nor Greek, nor Hebrew, but a Persian name, which denotes the Persian deity, Mithras».

Nyeste variant av uttrykket er å finne som en av «De tre utilgivelige forbannelsene» i J.K. Rowlings Harry Potter, nemlig morderforbannelsen aveda kedavra. Om opprinnelsen har forfatteren uttalt at «It is an ancient spell in Aramaic, and it is the original of Abracadabra, which means ‘let the thing be destroyed’. Originally, it was used to cure illness and the ‘thing’ was the illness, but I decided to make it the ‘thing’ as in the person standing in front of me» (Wikipedia med videre henvisninger). Det er ikke vanskelig å finne kilder som hevder det samme (og lignende) som det Rowling har blandet sammen, men ingen av dem virker som annet enn spekulasjoner, så det er nok bare noe hokus pokus.

På 1800-tallet ble formularet etterhvert en standardfrase for tryllekunstnere og dermed ironisk nok mindre magisk. Det ble også et uttrykk for babbel, som i W.W. Stabell, Eventyrferden (1927): «‘Jeg skjønner ikke et kvekk, jeg!’ utbrøt Egil. ‘Det er den rene abra-kadabra for mig.’»

Illustrasjoner: øverst:  J.H. Reynolds, i T. Hood, The Comic Annual 1830; nederst: fra Almennyttigt dansk Konversations-Lexikon 1849
Abrakadabra

I Adams drakt / i Evas drakt

but536-1-4-wc-100

engelsk: in one’s birthdaysuit; tysk: im Adamskostüm/Evaskostüm

Naken. Noen ganger er det skrevet Evas kostyme/Adamskostyme o.l. Den første tiden av Adam og Evas opphold i paradiset ble ifølge Første Mosebok 2,25 tilbragt uten klær: «Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.» Først etter at de spiser frukt av kunnskapens tre, blir dette flaut, og klisjeen med fikenbladet oppstår (3,7): «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.» Uttrykket i Adams drakt eller i Evas drakt viser til den første perioden uten klær.

Eldste funn i NB har likevel ikke denne betydningen; Berte Kanutte Aarflot, Troens Frugt (1844): «O, at vi vare saa villige til at lade os afføre den gamle Adams Dragt, nemlig vor Egenretfærdigheds besmittede Kjortel», men det skyldes altså spesifikasjonen den gamle Adam, som var et fast uttrykk for menneskets syndige natur. Andreas Vibe skriver i boken Billeder og Minder fra mit Kystmaalerliv i det nordlige Norge (1860): «De maatte nu Samtlige klæde sig i Fader Adams Dragt, og deres hidtil brugte Hylstere bleve græsselig gjennemrøgede.» I Bergens Tidende 16. mai 1878: «Konstantinopel har samtidig mistet to af sine mest bekjendte Originaler. Den ene var en af de hellige ved Navn Deli Mustapha, som nu i over 20 Aar har vandret om i Byens Gader i Adams Dragt, tigget, og mumlet eller snarere knurret frem Bønner.» Fra nyere tid kan nevnes Tomm Kristiansens Mørk Safari (1998): «Smilende står de i veikanten. I Adams drakt. Det var nytt for en sjenert Stanley.»

I Morgenbladet 27. april 1858 fortelles fra India (Udenlandske Efterretninger): «Damerne fra Agra burde have været reisefærdige for længe siden. Enhver ved, hvor pinligt det kan være for en Ægtemand at vente, medens hans Kone ‘blot tager Hatten paa’; men naar nu denne Pynten bliver en Hindring for en hel Arme, naar den bringer strategiske Operationer til at strande, forhaler store Beleiringer og maaske tilintetgjør Frugten af et helt Felttog, saa kan en General nok tilsidst ønske, at Moder Evas Dragt maatte komme i Mode hos hendes Døttre.» Det er vittig, men en merkelig reportasje som egentlig dreier seg om britenes krig mot sepoyene i Det indiske opprøret 1857/58. I Joan Collins selvbiografi Jeg er ingen engel (1984) er klisjeen utnyttet til fulle, siden hun tar den på seg: «Dette var 1969, og nakenhet på lerretet var med ett blitt moderne. […] Nå var det av med klærne og opp i sengen eller lasteplanet, alt etter hva som gjorde seg best og var mest ‘kunstnerisk’. […] Så en kald vinterdag i Trieste, den tristeste byen jeg forøvrig har vært i, iførte jeg meg Evas drakt ‘for kunstens skyld’».

Adam og Eva kan gjerne opptre sammen, som i Geir Uthaugs Den kosmiske smie (2000) der en anekdote om William Blakes angivelige nudisme (sammen med sin kone Catherine) blir fortalt: «[…] Blakes oppdragsgiver Thomas Butts – skal ha kommet uforvarende på dem mens de satt i lysthuset som sto i bakhagen i deres senere hjem i Lambeth. Butts ble forbauset, for han fant Mr. og Mrs. Blake ‘nakne som den dagen de ble født’. ‘Kom inn,’ skal William ha sagt da han så sin overraskede og forlegne venn. ‘Vi er bare Adam og Eva, vet du.’ Ekteparet satt og leste om syndefallet i Miltons Paradise Lost i Adam og Evas drakt i sin private hage». Vi vet ikke om det er sant, men jeg liker Blake litt bedre hvis det er det.

Illustrasjon: William Blake: Satan Watching the Endearments of Adam and Eve (1808), fra Miltons Paradise Lost (Butts)

I Adams drakt / i Evas drakt

Akilleshæl

Death_of_Achilles_Chalchidian_amphora 540 BCE

engelsk: Achilles heel; tysk: Achillesferse

Et sårbart punkt eller en svakhet i noe ellers robust.

Det er forskjellige myter som skildrer helten Akilles’ barndom. Den aktuelle forteller at han ble dyppet i elven Styx av sin mor, nymfen Thetis, for å gjøre ham usårlig. Men hælen Thetis holdt i ble ikke våt, og dermed var det hans eneste sårbare kroppsdel. I Trojanerkrigen blir Akilles truffet av en pil skutt av en annen mytologisk helt, Paris, nettopp i hælen. Vi må formode at pilen var forgiftet siden han raskt døde, evt. fikk han en veldig sinna infeksjon, men dette synes ikke særlig heltemodig for noen av de involverte, så i Homers Iliaden nevnes overhodet ikke denne myten. Hos Homer er Akilles gjennomgående menneskelig, sårbar og dødelig. Det er flere forvarsler om hans endelikt, men eposet slutter før Akilles’ død. Så vidt jeg kan se, er fortellingen om Akilles’ bad i Styx først omtalt i Statius Achilleis I fra ca. år 95, og mer detaljert beskrevet i Fulgentius Mitologiarum III.7 fra rundt år 500, som ifølge innledningen på theoi.com var populær lesning i middelalderen.

«Det er ei min Hensigt, her at levere en Anti-kritik til den nævnte Recension», skriver Welhaven i 1860 i begynnelsen av den 15 sider lange antikritikken Et Par Bemærkninger i Anledning af en Kritik over Forfatterens Digte til omtalen som hadde stått i Aftenbladet nr. 7–17 samme år: «Men min Rec., der har forseet sig paa Begrebet Reflexion, har i det Hele intet Øie for det Umiddelbare i min Digtning, og finder dens Svaghed, dens ‘Achilles-Hæl’ i mit Forhold til Reflexionen. Dette søger han at paavise og begrunde, men uden at jeg deraf har kunnet hente nogen Belæring». Neste treff i NB er L. Dietrichsons Indledning i Studiet af Sveriges Literatur i vort Aarhundrede (1862): «[…] endskjøndt der ved ham, som ved enhver stor Mand, maatte findes en Achilleshæl, og skjøndt denne hos Tegnér maaske var svagere og saarligere end sædvanligt.»

Fra nyere tid kan man lese hos Arnljot Eggen i Det flyktige varige (1988): «Eit urettferdig system prøver å skjule sin Akilles-hæl i politiets blanke støvlar.» NRK skrev forut for fotball-EM 10. juni 2016 at dødballer «er vertsnasjonens store akilleshæl», mens professor Cas Mudde uttaler i en artikkel i Dagens Perspektiv 22. august 2016 at «Italia er EUs akilleshæl». Særlig hvis man på kartet ser på regionen som heter Puglia, vil jeg tro.

Det virker nesten underlig at en så kjent myte ikke har vært benyttet før det dukker opp i Norge på 1860-tallet, men svenske SAOB har tilsvarende ingen eldre referanser enn 1868, og i danske ODS først fra 1888. På engelsk er det trolig først brukt i et essay av Coleridge trykket i The Friend i 1812 (OED hevder 1810): «the alarming state of Ireland, that vulnerable heel of the British Achilles!». Heller ikke på tysk ser det ut til å ha en veldig lang historie. Eldste treff jeg har funnet, er i Morgenblatt für gebildete Leser i 1837.

Akillessene ble faktisk et medisinsk begrep basert på samme myte før det ble en språklig klisjé. Akillessenen, som pussig nok er kroppens sterkeste, ble navngitt i 1693 av den flamske kirurgen Philip Verheyen, om hvem legenden forteller at han, etter å ha vært nødt til å amputere den, dissekerte sin egen fot (R. Suy 2007).  


Victor Honoré Janssen ca 1700 British museum

 * Illustrasjoner: Øverst, Akilles’ død, khalkisk amfora ca. 540 fvt.; nederst, Victor Honoré Janssen, ca 1700, British Museum

.

Akilleshæl

Barmhjertig samaritan

the-remarkable-convenience-of-hoops-for-young-mothers-in-the-country-by-george-cruikshank-harpers-weekly-1857

engelsk: good Samaritan; tysk: barmherziger Samariter

En som handler uselvisk mot andre og utviser empati og omsorg, gjerne for fremmede. Varianter er en god samaritan(er), eller bare samaritan(er). Ironisk eller nedlatende anvendelse er ganske vanlig.

Fortellingen om den barmhjertige samaritan finner vi i Lukas 10,25 flg.: En lovkyndig spør Jesus om hva man skal gjøre for «å arve evig liv». De blir enige om at å elske sin neste er blant flere ting ganske avgjørende. Men på spørsmålet om hvem som er ens neste, svarer Jesus med en parabel: En reisende mellom Jerusalem og Jeriko ble overfalt av røvere, skamslått og frastjålet klærne. Halvdød lå han i veikanten og ble passert av både en prest og en levitt (en slags kaste av tempeltjenere). Begge gikk utenom den skadde mannen uten å hjelpe. Så kommer det en samaritan som stanser opp, gnir sårene med olje og vin, bandasjerer ham og tar stakkaren med til et herberge, steller ham gjennom natten og betaler for pleie en stund fremover. «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» spør Jesus til slutt. Svaret er ikke så vanskelig.

Det var nok en like åpenbar parabel i sin tid, men det å plassere en samaritan i denne rollen (i stedet for f.eks. en vanlig israelitt, som ville vært det naturlige i hierarkiet prest–levitt–menigmann) er nok en viktig del av poenget. I Det nye testamente er det ytterligere tre relaterte henvisninger til samaritanere. I Lukas 17,11 flg. gjør Jesus ti spedalske menn friske, men bare én av dem, en samaritan, kommer tilbake og viser takknemlighet: «Jesus sa: ‘Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?’» Så i Johannes 4,9, hvor Jesus har bedt om å få vann ved en kilde: «‘Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?’ For jødene omgås ikke samaritanene». Til slutt i Johannes 8,48: «Da svarte jødene: ‘Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?’». Samaritanere opptrer flere ganger, men disse fire bibelstedene indikerer tydelig jødenes antipati.

Samaritanene er ifølge R. Plummers The Samaritans (2016) et etno-religiøst folk, det vil si at de definerer seg både utfra etnisitet og tro, og som utgangspunkt var det forbud mot inngifte og konvertitter. Det er en sårbar rekrutteringsstrategi, som reduserte dem til knapt over 100 individer på slutten av 1800-tallet. En oppmykning i nyere tid har etter deres eget nyhetsbrev resultert i en befolkning på 810 mennesker per 2016. Deres opprinnelige kjerneområde er Nordriket, Judea, og særlig det bibelske Samaria, som i dag i hovedsak utgjør den nordlige og største del av Vestbredden i det palestinske selvstyreområdet. Samaritanene anerkjenner kun de fem mosebøkene i Bibelen som hellige tekster, og en variant med en rekke avvikelser fra den hebraiske Tora. Av disse forskjellene, der størstedelen bare dreier seg om ortografi og småting, er faktisk en god del i overensstemmelse med Septuaginta, den greske oversettelsen som de første kristne gamle testamenter var basert på (og som fortsatt regnes som kanonisk i den ortodokse kirken), samt i noen grad Hieronymus’ vulgata, som dermed avviker fra den hebraiske bibelen. Noen avgjørende forskjeller er det selvfølgelig også, hvorav den viktigste nok er at det tiende bud hos samaritanene stadfester Garisimfjellet som det helligste sted for å tilbe Gud, og ikke Jerusalem (forbudet mot å begjære din nestes esel er hos dem det niende bud). Splittelsen antas å ha skjedd etter den assyriske invasjon av Nordriket i 722 fvt., og påfølgende diaspora for jødene i denne delen av landet (en hendelse som også har medvirket til uttrykket ramaskrik). I dag bor nesten hele folket i to områder, hvorav det ene er i tilknytning til Garisimfjellet nær Nablus og resten i Holon utenfor Tel Aviv (Wikipedia med videre henvisninger).

Som begrep i norsk har nok den barmhjertige samaritan fulgt på bibeloversettelsene fra 1500-tallet. Moralen i Lukas 10 er for eksempel gjendiktet på rim i Flores Sapientiae Divinae (1596) av Hallvard Gunnarsson, en av Oslo-humanistene i norsk renessanse: «Din neste elske du lige saa, / Som Samarit den Saargiorde laa.» Uavhengig av bibelfortellingen er det først å se hos Niels Lauridsen Arctander i Trøst oc Raad (1600): «Hand er den rette Samaritan der forbinder voris bræck».

Frasen er utsatt for hyppig ironisk eller nedlatende anvendelse, som var det noe naivt i å praktisere nestekjærlighet. Fra 1800-tallet er det i hvert fall mye slik bruk av klisjeen, eksempelvis i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 27. februar 1836: «Helland yttrede sig i sin Indrykkelse i No. 15 lig en barmhjertig Samaritan ‘at han tilgiver den gamle Mand’»; Elise Aubert, Dagny (1882): «En Klodrian, som ikke kan staae, brækker Benet ved Præmierendet idag, og strax skal Bernhard agere barmhjertig Samaritan»; Ragnar Knoph, Oversikt over Norges rett (1937): «[…] og endelig at det ikke var redningsmannens tanke å opptre som barmhjertig samaritan, som ingen refusjon krever». Kim Småge i Containerkvinnen (1997) kan stå som eksempel fra nyere tid: «Så det er slik det henger sammen, lille venn, tenker betjent Halvorsen. Du smisket deg inn med fru Steen slik at hun lot deg få vente i oppgangen, hun syntes vel synd på deg, barmhjertig samaritan som hun er.»

Internettsøk på samaritan gir svært mange treff som navn på sykehus, veldedighets- og hjelpeorganisasjoner, formodentlig av kristent grunnsyn, men ellers ser det ut til at frasen har ganske tilsvarende og variabel anvendelse på engelsk og tysk, og sikkert langt flere europeiske språk.

Innen forskningen er det for øvrig noe som heter barmhjertig samaritan-eksperiment, beskrevet av Adele Flakke Johannessen i en artikkel på forskning.no som en type «der deltakerne blir holdt for narr, og der det sentrale forskningsetiske kravet om informert samtykke ikke oppfylles». Tilsynelatende stammer det fra J.M. Darley og C.D. Batsons forskningseksperiment From Jerusalem to Jericho (1973), der de ved å skape en lignende situasjon som i Bibelen, undersøkte variabler for hva som medførte at folk eventuelt stoppet opp for å hjelpe en trengende fremmed.

Det litt snodigklingende ordet barmhjertig kan også fortjene noen ord. Det kommer via middellavtysk barmhertich (Falk og Torp), ev. barmherlich (De Caprona), men det er ikke hjertet som fyller hele barmen, men det samme ordet vi finner i forbarme, (ir)barmen fra armaheirts/armhertich, der første ledd er det samme i begge språk: arm, elendig, satt sammen med hjerte. Med hjerte for de arme. Dette igjen skal være en oversettelse fra latin, misericors, der miser betyr ulykkelig (som i miserabel) og cor jo betyr hjerte.

Man kan formode at parabelen gjennom århundrene har vært blant de mer anvendte temaer i kirkens søndagsprekener fordi det fint og enkelt forklarer nestekjærlighet, uavhengig om man fra før av kjenner til forholdet mellom samaritaner og jøder. Derfor er det også blitt en del av dagligspråket. Men det er noe overraskende at frasen så ofte benyttes uten hjertelige intensjoner. Som om flere tusen år gamle fordommer fortsatt sitter klistret til navnet på et nesten forsvunnet folk som knapt noen lenger vet om.

Illustrasjon: George Cruikshank: «The Remarkable Convenience of Hoops for Young Mothers in the Country», Harper’s Weekly, 1857

.

Barmhjertig samaritan

Tantaloskvaler

honore-daumier-le-supplice-de-tantale-le-carivari-1842

engelsk: torments of Tantalus, tantalising; tysk: Tantalusqualen 

Å lide tantaloskvaler er å begjære noe som er rett utenfor rekkevidde. Det skrives oftest med den latiniserte varianten tantaluskval.

Homer lar Odyssevs reise gjennom dødsriket i Odysseen (ellevte sang), og i avsnittet før han ser Sisyfos, beskriver han Tantalos (Østbyes 1922-overs., 7. utg. 2000): «Tantalos så jeg tillike. Han døyet de bitreste kvaler, / stående midt i en sjø som nådde ham opp under haken. / Gubben så ut til å pines av tørst, men fikk ikke drukket; / ti når han bøyde seg ned for å leske sin brennende gane, / sugedes vannet tilbake og svant, og rundt om hans føtter / viste seg jorden den sorte. En gud lot det stadig forsvinne. / Løvrike trekroner hvelvet et tak over oldingens hode, / bugnende rikt av granater, av pærer og rødmende epler, / fikener søte av smak og fullmodne grønne oliven. / Dog så titt som den gamle med hendene grep efter frukten / løftet et vindstøt den bugnende gren mot de regntunge skyer.» Å lide tantaluskvaler blir dermed resultatet av fristelser uten tilfredsstillelse. Akkurat som ved beskrivelsen av Sisyfos gir ikke Homer noen forklaring på hvorfor Tantalos var tildelt denne evige pine. Man kan vel gå ut fra at myten var allemannseie for det homeriske publikum i det åttende århundre fvt.

Fortellingen om Tantalos har tatt flere former, men noe er gjennomgående: Han var en velstående konge som nøt gudenes respekt, men taklet ikke denne æren og ble grådig og fornærmet dem, og for dette ble straffet hardt i Tartaros, en avgrunn i dødsriket (Hades). Hva overtredelsene mot gudene besto i, varierer i de forskjellige beskrivelsene, men også om straffen finnes det to versjoner. Tantalos var invitert til et gilde hos Zevs, som noen beskriver som hans far, jf. Euripides’ Orestes (408 fvt. – Andre kilder oppgir Tmolos som Tantalos’ far). Her fikk han innsikt i guddommelige hemmeligheter som han så røpet til vanlige mennesker (Hyginus, 64 fvt. til år 17, i Fabulæ 82 og Euripedes). Pindar forteller i Olympian (476 fvt.) at Tantalos stjal nektar og ambrosia fra gudenes bord, og ga det til sine svirebrødre, men det er jo kanskje en metafor for å røpe de guddommelige hemmeligheter (ambrosia betyr udødelighet) og sånn den samme historien. Det finnes andre fortellinger, som bl.a. involverer tyveriet av Zevs’ hund og mened (Antoninus Liberalis i Pandareus), men den verste historien om Tantalos kan man bl.a. lese i Servius’ Kommentarer til Æneiden VI og i Hyginus’ fabel 83. Her fortelles at han slaktet og parterte sin egen sønn, Pelops, kokte og serverte ham til gudene for å teste dem. Bare Demeter endte opp med å smake på gutten, muligvis fordi hun var sløvet av sorg. Syndemotivet som kildene oppgir, er oftest Tantalos’ grådighet, som også gir straffen med de uoppnåelige fristelsene en viss proporsjonalitet.

Den andre straffen er gjengitt hos Alkman (600-tallet fvt.), Plutark, som siterer Arkhilokhos (ca. 680 til ca. 645 fvt.), Alkaios (620 til 500-tallet fvt.) og Pindar (ca. 522 til 443 fvt.). Her fortelles at Zevs hengte en diger stein over hodet på Tantalos, som han hadde enorm angst for at skulle dette ned. Dette er versjonen Euripides tar utgangspunkt i i innledningen til Orestes (Coleridge overs., 1938): «Tantalus, the reputed son of Zeus, flies in the air, quailing at the rock which looms above his head; paying this penalty, they say, for the shameful weakness he displayed in failing to keep a bridle on his lips, when admitted by gods, though he was a man, to share the honors of their feasts like one of them.» Hyginus (i Fabulæ 83) er pragmatisk og kombinerer straffen for dette med både en stein hengende over hodet og fristelser som han akkurat ikke får tak i. Hadde disse forfattere vært mer lest i Norge, hadde vi formodentlig hatt klisjeen å ha en tantalosstein over hodet (og det brukes slik i L. Engelstofts Historisk kalender 1815), men vi har jo damoklessverd til den oppgaven.

Vårt uttrykk er uansett basert på pinen i Odysseen (og for så vidt andre, som Lukian (ca. 120 til 180) i dialogen Menippus og Tantalos, Ovid (43 fvt. til år 17) i Metamorfoser). Holberg bruker ikke uttrykket, men sammenligningen, i Peder Paars (1720): «Det viises ickun foer, men deraf intet faaer, / Som tørstig Tantalus, der seer, men intet naaer.» Derfra går det med tiden over til å bli mer billedlig, som et eksempel, som i Tronhiems […] Adresse-Contoirs Efterretninger 13. november 1789: «Vi lade denne Tantalus staae, for at mætte sig ved Klagen af hans Penge», via ordboksoppføring som en tantalus, tantalisk (Hansens Fremmed-Ordbog, 1851) frem til kvalene dukker opp i Den Norsk Rigstidende 2. juli 1827, om en lov som medførte økte kornpriser i England: «men at tillade, at et Folk drives til den høieste Ængstelse af Mangel […] og dog med Laas og Slaae og Bajonetter bevogte en Hob Korn, som det nesten kan naae med Tænderne, men ikke maa røre eller smage uden for en Betaling, som det ikke formaaer at give derfor, det er, at overgaae Alt, hvad man hidtil har hørt om, i at paalægge andre tantaliske Qvaler.» Emilie Diriks bruker det i et brev til venninnen Camilla Collett forsommeren 1838: «men af Dig har jeg ondt, Camilla! Gud, hva vil det ikke koste dig inden du faaer udstridt? Armes Kind! – For dig bliver det sande Tantalus Qvaler.»

Fra noe mer samtidig litteratur kan man lese i Finn Alnæs Koloss (1963): «‘Jeg ned til elva og drikke vann, ellers tørster jeg ihjel.’ Jeg nådde ikke fram. Jeg segnet om ved bredden. Å tantaluskvaler, det var som rant livet forbi meg i elva!» Begrepet er nok ikke så mye i bruk lenger om vi skal dømme etter funn i Nasjonalbiblioteket: En og annen oversettelse, og nyutgivelser av eldre forfattere som Jonas Lie og Knut Hamsun. Ellers lever det sitt liv i oppslagsverker og mytesamlinger. På tysk brukes det som på norsk, uten at antall treff er overveldende, mens det svært vanlige adjektivet tantalising/tantalizing på engelsk med tiden også har fått betydning som noe attråverdig generelt, hvilket kanskje er en indikasjon på at det er svært lite som oppleves som uoppnåelig i våre dager.

Illustrasjon: Honore Daumier, Le supplice de Tantale, Le Carivari 1842

.

Tantaloskvaler

Knask eller knep

the-english-dance-of-death-th-rowlandson-1815-be-not-alarmd

engelsk: trick or treat; tysk: Süßes oder Saures

Del ut godteri eller bli utsatt for rampestreker, det er trusselen fra tusenvis av utkledde barn 31. oktober når den relativt nye tradisjonen Halloween feires i Norge. Egentlig er det det samme som allhelgensaften eller helgamess (all Hallows’ Eve), altså kvelden før allehelgensdag 1. november, til minne om alle helgener og martyrer. Dagen ble ved helligdagsreformen i 1770 av praktiske årsaker flyttet til første helg i november. Alle sjelers dag, som fortsatt feires i Den katolske kirke 2. november, var for alle som «døde i troen», og ble samtidig avskaffet eller slått sammen med allehelgensdag; i noen kirker leser man opp hvem som er gått bort i løpet av året, og det er vanlig å tenne lys på kirkegården.  I ortodoks tradisjon feires allehelgensdag første søndag etter pinse. Ellers er det vanlig å føre sporene til feiringen generelt til førkristne, keltiske riter (kilder: kirken.no og katolsk.no).

En artikkel om Halloween av Augustine Thompson publisert på katolsk.no i 2011, knytter trusseltradisjonen til Guy Fawkes’ Day (som er den 5. november): «En av de tåpeligste motstandshandlinger var et komplott som gikk ut på å sprenge den protestantiske kong Jacob 1 og hans parlament i luften med krutt. Dette var antatt å utløse en katolsk oppstand mot undertrykkerne. Dette lite gjennomtenkte ‘Kruttkomplottet’ ble avverget den 5. november 1605, da mannen som voktet kruttet, en skjødesløs konvertitt ved navn Guy Fawkes, ble tatt og arrestert. Han ble hengt; komplottet løp ut i sanden. 5. november, Guy Fawkes’ Day, ble en stor festdag i England og er det fremdeles. I de årene da katolikker var fratatt juridiske rettigheter, tok gjenger med feststemte folk på seg masker og besøkte lokale katolikker i nattens mulm og mørke, og krevde øl og kaker til sin feiring». Denne tradisjonen skal ha blitt med til USA og smeltet sammen med allhelgensaften.

Frasen brukt av barna som i Norge ringer på døren for å be om godteri, stammer fra en Donald-historie av Carl Barks (Trick or Treat) fra 1952, som i nyoversettelsen av brødrene Espen og Henning Hagerup ble til Knask eller knep (i Donald-boken Eventyrlig snadder 1993). Dette bekreftes i et intevju med Henning Hagerup i Dagsavisen 31. oktober 2015: «Det var Espen som allerede konkret hadde dette uttrykket klart for seg da vi begynte på oversettelsen. Jeg husker han spurte meg om jeg syns ‘knask eller knep’ var en god gjengivelse av det amerikanske uttrykket ‘trick or treat’. Jeg sa at jeg syntes det ikke kunne vært stort bedre! Det gjengir effekten i det engelske uttrykket ganske eksakt. Det er dessuten to enstavelsesord, og det er en bokstavrimeffekt: ‘Tr’ og ‘tr’ blir ‘kn’ og ‘kn’. Jeg syns han hadde gjort en fantastisk jobb, så det er Espen som skal ha æren. Æres den som æres bør!» Det har vært andre varianter, som digg eller deng og godteri eller fanteri, men knask eller knep har festet seg, og gir 176 000 treff som frasesøk på google, og fra eldste treff i Nasjonalbiblioteket i 1993 er det nå ca. 1300 treff i aviser og bøker. Det er først ved årtusenskiftet uttrykket ordentlig festet seg, og etter treffene i NB å dømme er det fra da innarbeidet ved oversettelser.

Det engelske uttrykket trick or treat er ifølge phrases.org.uk først påvist i avisen The Oregon Journal 1. november 1934: «Other young goblins and ghosts, employing modern shakedown methods, successfully worked the ‘trick or treat’ system in all parts of the city.» Det tyske Süßes oder Saures, søtt eller surt, har ifølge en artikkel i Spiegel fra 2010 eksistert som den tyske trussel i ca. 20 år. I Sverige heter det bus eller godis, i Danmark er det boller eller ballade. Men treat, knep, bus og ballade bør ikke tolkes bokstavlig med eggekasting og annet griseri: I sympati med alle undertrykte 1600-tallskatolikker i England, synes jeg vi må heve oss over slike mafialignende utpressingsmetoder fra småbarn, og la grinebiterne spise kakene sine selv.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson, fra The English Dance of Death, 1815
Knask eller knep