Kjærlighet gjør blind

the-greatest-plague-of-life-cruikshank-1847-romantikk

engelsk: love is blind; tysk: Liebe macht blind

Den som elsker, mister lett dømmekraften og ser ikke sin elskedes feil og dårlige sider, eller den som elsker, legger ikke vekt på det overfladiske. Dette er en nyttig funksjon hvis du f.eks. skal kysse frosker. Det er et såkalt leonidisk vers om dette fra middelalderen: «Quisquis amat ranam, ranam putat esse Dianam»; den som elsker en frosk, tror frosken er Diana. Det er vel ikke umulig at verset vokste seg til brødrene Grimms berømte eventyr Der Froschkönig fra 1812.

Frasen finnes i Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge fra 1682, nr. 4573: «Kjærlighed er blind, og som dend ikke seer, meener mand at ingen seer dend», og nr. 4574: «Kjærlighed er blind, mand seer skjønheden, men ikke manglerne […] det er altid smukt, som mand elsker». Kierkegaard skriver kronglete, men morsomt i Enten – Eller (1843, s, 40): «Vil man troe Musikkens Præster, og disse staae vel i denne Henseende nærmest til Troende, vil man blandt disse igjen agte paa Mozart, saa maa den Tilstand, der gaaer forud for den første Kjærlighed, vel snarest beskrives ved at erindre om, at Kjærlighed gjør blind.»

Det er en gammel metafor å koble blindhet med fortrengelse. Det er den samme man kan bruke når man lukker øynene for noe, og i noen grad når man ser bort fra noe. I kobling til kjærlighet er det uunngåelig å trekke frem Shakespeare, som benyttet uttrykket flere ganger og nok er ganske vesentlig for dets utbredelse. Blant annet i Henry V, (V,2) 1592: «Yet they do wink and yield, as love is blind and enforces», og i Romeo and Juliet (II,1) 1594: «Blind is his love and best befits the dark». I Merchant of Venice (II,6) 1596:

Here, catch this casket; it is worth the pains.
I am glad ’tis night, you do not look on me,
For I am much ashamed of my exchange:
But love is blind and lovers cannot see
The pretty follies that themselves commit;
For if they could, Cupid himself would blush
To see me thus transformed to a boy.

Kiøbmanden i Venedig ble oversatt til dansk i 1792, men denne utgaven er ikke å oppdrive digitalt. Derimot finnes Simon Meislings oversettelse fra 1810 (s. 175):

Hold denne Æske, den er Umag værd!
Godt det er nat, at I mig ei kan see!
Hvor er jeg skamfuld ved en slig Forklædning;
Men kiærlighed er blind, og Elsker see
De Daarligheder ei, som de begaae;
Thi hvis de kunde, rødmed Amor selv
At see mig selv forvandlet til en Dreng.

Den eldste kjente referansen på engelsk finnes i Chaucers The Merchant’s Tale fra noe før 1400 (linje 1598). Her har den 60-årige Januarie muligheten til å gifte seg med en rekke kvinner med forskjellige kvaliteter, og velger den 20 år gamle Mayus, primært for hennes ungdom og skjønnhet: «For loue is blynd alday and may nat see». Jeg tror det er ironi. The Merchant’s Tale regnes blant Chaucers saftigere fortellinger, og er i det hele ganske vittig.

I engelskspråklige oppslagsverker om opprinnelsen til love is blind starter det gjerne med Chaucer, mannen man fører tradisjonen med valentinsdagen tilbake til, men vi kan flytte oss til kontinentet og den franske legen Bernard de Gordons berømte verk Lilium medicine fra 1303. I omtalen av kjærlighetens onde gjengis her både ordtaket om frosken, og rett før: «Omnis amans caecus non est amor arbiter aequus»; all kjærlighet gjør blind, kjærlighet er ingen upartisk dommer. Det er derimot en sykdom.

På tysk går det greit å finne gamle tekster med lignende formuleringer, som hos Heraclius av Jerusalem (ca. 1120 til ca. 1190), skrevet på eller oversatt til en slags mellomnedertysk: «Doch machet si diu minne blint. Diu lieb(e) chan / wol blenden den man, / daz er niht ensiht / und nimt im doch der ougen niht» (Wander 1873, s. 151 og Zingerle 1864, s. 91). Klisjeen er selvfølgelig langt eldre enn Heraclius også. Konseptet om kjærlighetens (og attråens) blindhet er rikelig diskutert i den klassiske litteraturen. I artikkelen The Lover’s Blindness av M.B. Ogle (1920), trekkes vi gjennom eksempler fra Juvenalis, Cicero, Lucretius, Horats: «It is apparent from these last citations that the blindness of lovers was a ‘commonplace of philosophy’». Ogle trekker særlig frem Ovids bidrag som inspirasjon for middelalderens blinde kjærlighet, se f.eks. Ars Amatoria bok II (fra år 2): «With care conceal whatever defects you find, / To all her faults seem like a lover blind.»

Og atter eldre: Theokritos (3. årh. fvt.) anvender det humoristisk i Idyller X, der en uskjønn kvinne, «that grasshopper of a girl will lie by thee the night long!», blir forsvart av sin elsker: «Thou art beginning thy mocks of me, but Plutus is not the only blind god; he too is blind, the heedless Love!» (overs. A. Lang 1889, s. 55). Mindre skjemt er det hos Platon, som døde rundt 348 fvt., og er min eldste referanse. I Lovene (731e) omtales det slik (overs. R.G. Buriy, 1968): «It is the evil indicated in the saying that every man is by nature a lover of self, and that it is right that he should be such. But the truth is that the cause of all sins in every case lies in the person’s excessive love of self. For the lover is blind in his view of the object loved, so that he is a bad judge of things just and good and noble, in that he deems himself». Heldigvis for froskene, men dårlig nytt for narsissistene.

* Illustrasjon: George Cruikshank, fra The Greatest Plague of Life, 1847

Publisert på valentinsdagen 14. februar 2017. Det begynte som en hyllest til Chaucer, men froskene tok meg andre steder.

Kjærlighet gjør blind

Gordisk knute

com-an-1830-ketching-its-prey

engelsk: Gordian knot; tysk: Gordischer Knoten

Et komplisert, kanskje uløselig problem. Fortellingen om den gordiske knuten er egentlig en eldre variant av anekdoten om Columbus’ egg, selv om det sjelden brukes slik i praksis. Av de fem primære biografiene over Alexander den store, er den gordiske knuten nevnt av fire: Arrianos (86 til 160), Curtius (1. årh), Plutark (45 til 120) og Justinus (3. årh), (Diodorus er den femte), men selvfølgelig i vidt forskjellige versjoner. Vi kan gjengi historien slik: En ørn satte seg en morgen på åket på oksespannet til bonden Gordius og ble sittende der en hel dag. Av dette ble det spådd at han en dag skulle bli konge. Underveis fikk han seg en kone, og en sønn: den senere kong Midas. I Frygia hadde urolige tider berøvet landet for dets konge, og et orakel spådde at en vogn kom til å bringe dem en ny, som skulle gjenopprette stabilitet og orden. Mens folket i hovedstaden fortsatt undret over dette, kom familien Gordius kjørende inn i byen i sin vogn, og ting gikk som de måtte gå. Forfatterne er litt uenige om det var Gordius som ble konge først eller om tittelen gikk rett til Midas, men navnet på byen var eller ble Gordium, som kanskje indikerer en kobling til senior. Åket ørnen hadde sittet på og vognen ble sjenket Zeus Basileus i Gordiums akropolis og der bundet med en knute, om hvilken oraklet spådde (muligvis bare folkloren) at den som kunne løse den opp, skulle herske over hele Asia. Århundrer forløp, og så kom Aleksander, prøvde seg på knuten en god stund før han irritert tok sverdet sitt og kappet den over. Det er uvørent og morsomt, og man kan lure på hvem som fant opp en slik anekdote. Ingen av nevnte forfattere var samtidige med Aleksander; den eldste kilden er kanskje Justinius, som selv om han er yngst av dem, oppgir at han gjengir Pompeius Trogus’ ellers tapte beretning fra Augustus’ tid, men som fortsatt er skrevet 300 år etter hendelsene. På den annen side har også flere av de andre forfatterne, særlig Curtius, hatt tilgang til mye troverdig kildemateriale.

Selv om uttrykket burde benyttes om en overraskende og original løsning på noe veldig vrient, tilsvarende columbi egg, blir det mest brukt om en vanskelighet eller et tilnærmet uløselig problem. Slik definert i von Aphelens Dictionnaire Royal fra 1759: «Gordiansk Knude, s. c. (bruges som et Ordsprog om en meget vanskelig og forvirret Sag)». Originalt og tankevekkende anvendt i Dorothea Biehls oversettelse av Don Quixote (tredje del, 1777, s. 169): «En Kone er ikke af de Slags Vahre, som, naar man engang har kiöbt dem, man siden kan skille sig ved igien eller bytte bort, men det er et Kiöb, som sluttes for Livstiid. Det er et Baand, de, naar man först har det om Halsen, bliver til en gordiansk Knude». I tilfellet hjelper et aleksandersverd heller dårlig. Oversettelsen er fullt i overensstemmelse med Cervantes’ originaltekst fra 1615: nudo gordiano. Når vi så har forflyttet oss til Den iberiske halvøy, kan man lese i The Spanish Empire: A Historical Encyclopedia på s. 159 at Ferdinand II av Aragón (som sammen med Isabella finansierte Columbus’ ekspedisjon over Atlanterhavet) hadde som valgspråk «tanto monta» (det går ut på ett), visstnok en forkortelse av «Tanto monta cortar como desatar» (det går ut på ett om du knyter opp eller kutter), noe som stemmer bra med at et åk med en løsnet knute preget våpenskjoldet han hadde felles med sin kone (som sammen med pilene også ble brukt som emblem av de spanske falangister og videreført som symbol av Franco, se Rodgers: Encyclopedia of Contemporary Spanish Culture 1999, s. 173). Også Shakespeare viser til knuten, i Henry V fra 1598:

List his discourse of war, and you shall hear
A fearful battle render’d you in music:
Turn him to any cause of policy,
The Gordian knot of it he will unloose,

I dag brukes frasen mest om et uløslig problem, noe uhyre komplisert. Pål Gerhard Olsen, Fredstid (2000, s. 183): «Han kan ikke si noe med rene ord. Han er omskrivinger, han er en gåte, en gordisk knute.» Litt som man også benytter en hodepine metaforisk, eksempelvis  Gjermund Wollan i Kulturarvturisme, geografi og etikk (i Menneskers rom, 2000, s. 120): «Forholdet mellom opplevelse og læring og det å forbruke natur og kultur synes å være en gordisk knute innenfor kulturarvturismen.»

I en del tilfeller finner man også varianter av å kappe den gordiske knuten, Martin Nag, Omkring samfunnsrefseren Alexander L. Kielland (1999, s. 124): «Da løser magistrat Kielland problemet – ved resolutt å kutte over den gordiske knute». Det er så å si en klisjé på egne ben, som jeg først finner hos Wessel i diktet Stella (1785):

Naar i dit Skuespil ei Knuden løses kan,
gielder det at vise dig som Mand,
Da hæv dig over feige Mængde,
Og naar dit Stykke har behørig Længde,
Hug over Hæk den gordianske Knude,
At Stykket i betids kan være ude,
viis, at du og vove tør,
Hvad Alexander voved’ før!

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830
Gordisk knute

Hjertet utenpå skjorten

com an 1838 hood clubs lead

engelsk: wear one’s heart on one’s sleeve; tysk: das Herz auf der Zunge tragen

Dette fine uttrykket beskriver gjerne et menneske som gjør eller sier noe med intensjonene åpenbare for enhver. Det er en form for blottstillelse som innebærer ærlighet, iver, sårbarhet og noen vil mene litt naivitet.

Før bar man hjertet på vesten, som Arne Garborg skriver i eldste norske funn, Trætte Mænd (1891, s. 110): «Jeg, som udfylder mine ledige Stunder med Selvmordsplaner, – jeg kan altsaa bli taget for en ren Oppesen! – bare fordi man har den Smule Takt: ikke til Hverdags at gaa med Hjertet udenpaa Vesten». Antageligvis har uttrykket endret seg med motene, siden få bruker vest i dag. Noen ganger dingler hjertet på brystet, Elsa Nyblom i Frisk bris over sommerhavet (1948, s. 118): «Ordener og medaljer hadde ingen av dem, men mange var så gode at de bar hjertet utenpå brystet. Meget kledelig»; eller frakken, Nils Werenskiold i Kongen kommer snart (1968, s. 134): «Onkel Inge med hjertet utenpå frakken, med øyne som går i kryss og tunge uten styring.»

I nyere tid er det en hyppig brukt frase for å beskrive typisk singer-songwritere med en sårbar stil, som Dagbladets plateanmeldelse 11.10.2013 (Lissie, Back to Forever): «Hun synger med hjertet utenpå t-skjorta, og formidler sine problemer og gleder med en nesten naiv entusiasme». Eller så dreier det seg også i stor grad om fotballspilleres innsats, Aftenposten 21.8.2003: «Og det aller beste var at Martin Andresen, som ble med på landslaget igjen etter en prat med Semb om spillestil og rolle, spilte med hjertet utenpå skjorta», som vel gir en noe annen nyanse til klisjeen. Jeg tror det er dette Levi Henriksen (2000) legger i Larmen og vreden når han skriver «Jeg håper også at han vil vokse opp til å følge sine egne begjær og lengsler, og bære hjertet utenpå skjorta når det gjelder å slåss for det han tror på.»

Uttrykkets opphav er fra en replikk av Jago i Shakespeares Othello, akt I scene 1 (1604):

For when my outward action doth demonstrate
The native act and figure of my heart
In compliment extern, ’tis not long after
But I will wear my heart upon my sleeve
For daws to peck at: I am not what I am.

Jago, som her i åpningen av stykket egentlig gjør rede for at han ikke er til å stole på, er for øvrig en av Shakespeares absolutt mest psykopatiske antagonister, og myrder både forbundsfeller og sin egen kone før stykket er over. Shakespeares formulering kan henge sammen med et da allerede innarbeidet begrep om å ha noe i ermet, og som var praktisk på den tid da de puffete skjorteermer fungerte som lommer for falske kort, kniver, mynter og annet en mann trengte i sin garderobe, for eksempel et hjerte, men det er kanskje mer sannsynlig at det viser til en praksis for beilere eller riddertidens galanteri å bære en kvinnes gunstbevisning (et skjerf eller lignende) på ermet.

Det tyske uttrykket, å bære hjertet på tungen, har sitt opphav i Luther-oversettelsen (1545) av Sirak 21,28 (en av de deuterokanoniske bøkene i GT): «DJe Narren haben jr Hertz im maul / Aber die Weisen haben jren mund im hertzen». Også slik i Christian IIIs bibel (1550): «Daarer haffuer deris hierte i munden», mens det i dag lyder: «Dåren har sine tanker på leppene, men den vise tenker før han taler» (nå nummerert 21,26). Nåværende oversettelse er opplagt mer i overensstemmelse med Hioronomys’ Vulgata-versjon, så hjertet har Luther lagt til selv. Kanskje det allerede var et uttrykk i Tyskland. Wycliffes engelske bibel (1395) var således uten noe hjerte i munnen, men i 1500-tallsoversettelsene var Luther-formuleringen kommet til England (f.eks. i Geneva-varianten fra 1560: «The heart of fooles is in their mouth: but the mouth of the wise is in their heart»). Man skal vel ikke utelukke at Shakespeare også spiller på dette.

Tragedien Othello har, foruten denne frasen, gitt det engelske språket et par håndfuller andre ord og faste uttrykk. Av dem er det ytterligere to-tre som brukes i norsk: Pomp og prakt og forsvinne i løse luften, og, med en del forbehold, hverken her eller der.

Denne posten er publisert dagen før Shakespeares 400-års dødsdag. Man kjenner ikke fødselsdatoen, bare dåpsdatoen, og den var 26. april. Basert på det er det vanlig å anslå bursdagen til samme dag som dødsdagen, 23. april. Gratulerer med 452 år!

* Illustrasjon: Thomas Hood The Comic Annual 1838

Hjertet utenpå skjorten

Lik i lasten

com an 1838 hood deep distress produced by machinery

engelsk: have a skeleton in the cupboard; tysk: eine Leiche im Keller haben

Gamle synder eller feil, tidligere tiders problemer og lignende som dukker opp og fortsatt skaper hindringer, kan omtales som lik i lasten. Et søsteruttrykk til skjelett i skapet.

Hvad er da sket? Hvad er vel hændt ombord?
Hvad er den gådefulde grund til trykket,
som lamslog sind og vilje, arm og ord?
Er nød påfærde, – nogen forulykket?
Nej, ingenlunde. Alting går sin gang, –
men uden håb og mod, og uden sang.

Og hvorfor? Jo, fordi en lønlig tvivl,
et rygte sniger sig foruden hvil
fra forlugaren og til agtermasten:
De tror de sejler med et lig i lasten.
Den sømands-overtro er vel bekendt;

Klisjeens utbredelse stammer sannsynligvis fra diktet Et Rimbrev av Henrik Ibsen fra 1875. (Dette er det samme dikt der man finner strofene «Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; / jeg spørger helst; mit kald er ej at svare».) Det ble sendt til Georg Brandes 14. juli 1875: «Herved sender jeg Dem et rimbrev, men, som De af indledningen vil se, ikke rettet til Dem», og ble trykket i Aftenposten 11. august samme år. Kommentarene på ibsen.uio.no sier at det er uklart om det egentlig var skrevet til noen virkelig person. Diktet fikk året etter et «svar» i samme verseform fra M.J. Monrad (Nissen 1876), og som igjen utløste et tilsvarende utformet rimbrev fra Andreas Munch: Til Professor M.J. Monrad (antageligvis samme år). Munch sier her at liket i lasten er «Hedenskabets Vægt, / som stedse drage maa i Dybet ned». Munchs tolkning er vel omtrent like bra som hans rim. Ibsens dikt gjorde uansett utvilsomt inntrykk, og fikk også omtale i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 23.8.1875, der dette uttrykket trekkes frem. Se også  diktet En aaben hilsen til Holger Drachmann av H.V. Kaalund (1878), som tematisk, i verseform og konsept (rimbrev) er mer enn vagt inspirert av Ibsen:

Der var noget, som hæmmede Skibets Gang
mens Uvejrsfuglene skrege om Masten.
Var det Sneglene, som under Kjølen hang?
Sad vi fast i en Grød af Sargassotang?
Eller “sejled vi med et Lig i Lasten”?

I annoteringen til linje 75 i Ibsens rimbrev på ibsen.uio.no kan man lese at «[f]orestillingen om det uhellbringende i å seile med et lik i lasten har det ikke vært mulig å dokumentere som et generelt motiv i folklore knyttet til skipsfart. Ibsen kan ha konstruert uttrykket med referanse til ryktespredningen i tilknytning til et bestemt skip som var berømt i hans samtid, […]». Jeg vet ikke hva kommentatoren her legger i et generelt motiv i folklore, men det er ikke vanskelig å finne tekster som spiller på dette i litteraturen: F.eks.: Marryats Peter Simple (1834, s. 208): «There is something very unpleasant, particularly to sailors, in having a corpse on board» (dette er for øvrig oversatt med lig i lasten i 1899-utgaven, 1865-oversettelsens bind II er dessverre ikke registrert i norske biblioteker). Videre Bernards Travels through North America (1828, s. 86): «We met a steam-boat, having a corpse on board, and her flag at half-mast; this was a bad omen!», og se Jeans’ Seafaring Lore and Legend 2004 s. 317: «Carrying a corpse onboard ship was considered extremly unlucky».

Uttrykket eksisterte muligvis før Ibsen; det er blant annet oppført i Feilbergs Ordbog over jyske almuesmål III (uttgitt i 1886, etter Ibsens dikt, men med andre henvisninger): «lig i last på skib bringer ulykke (vist. alm.)» Feilberg viser også til Shakespeares Perikles (1608 III,1), og der kan vi lese:  «Sir, your queen must overboard: the sea works high, the wind is loud, and will not lie till the ship be cleared of the dead.» Shakespeare gir, om ikke opphav til noe uttrykk, i hvert fall belegg for forestillingen.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Lik i lasten

Albuerom

albuerom

engelsk: elbow room; tysk: Ellbogenfreiheit

Plass til å utfolde seg eller manøvrere; figurativt for ikke å bli holdt fast. Hvorfor denne underarmsknoken har større krav på frihet enn andre knokler, som for eksempel kneet, virker umiddelbart ikke rimelig, men med tanke på alle spisse albuer vi møter er det kanskje naturlig.

Noen ganger skrevet alburom. I 1856 skriver språkreformatoren Knud Knudsen i en anmerkning i Haandbog i dansk-norsk sproglære (s. 336) at «[m]an har forarget sig over f. Eks. Alburum, Albuled, med udeladt e, og sagt, at det kunde læses som Al-Burum, Al Buled. Nu, saa kan man jo sætte Bindetegn mellem Ledene, i alle Fald i de Dobbeltord, der som saadanne er nye, og saalænge de er nye, for at man let kan se, af hvilke Ord de bestaar.» Vi er altså ennå ikke enige om skrivemåten, men det viser at albuerom alt dengang alt var i bruk, men særlig eldre finner jeg det likevel ikke i søkebasene.

Det eldste i nb.no er hos P.A. Munch som i Morgenbladet 25.5.1849 har en «bemerkning» til Ludvig Kr. Daas avhandling Danmark – russisk eller skandinavisk: «… og mon den Frisindede Deel af den russiske Befolkning, mon overhoved nogen russisk Undersaat fryder sig ved Visheden om, at der i Sibirien er albuerum nok for ham selv og Tusinder af hans Medborger?».

Jeg tar med Ibsens anvendelse i De unges Forbund (1868, I): «Vi er de unge. Vi ejer Tiden; men Tiden ejer ogsaa os. Vor Rett er vor Pligt! Albuerum for enhver Daadskraft, for enhver Vilje, som er af det stærke! Hør mig! Vi vil stifte et Forbund. Pengesækken har opphørt at regere i Sognet!» Fra 1872 er det inne i ordbøkene (Geelmuydens Engelsk Ordbog, s. 142).

Den engelske formen er ifølge Etymonline benyttet fra 1530-tallet. Shakespeare lar det være et åndelig behov i History of King John (1596, V,7): «Ay, marry, now my soul hath elbow-room; / It would not out at windows nor at doors.» Jeg synes det er fint. Alle som har kjent litt på at det kan være trangt for sjelen av og til, har vel også følt lettelsen når den så får mer spillerom.

* Illustrasjon av Peter M. Papin, 1866

Albuerom

Bryte isen

bryte isen

engelsk: break the ice; tysk:  das Eis brechen

Overvinne sjenerthet eller forlegenhet i sosiale sammenhenger. Få praten igang. Man kan spørre om is er den rette metafor på den brennende ukomfortable følelsen av sosial utilstrekkelighet på et stevnemøte eller i selskapeligheter som går forut for at isen eventuelt blir brutt. Det inngår uansett i symboltradisjonen der kulde som bilde representerer utilnærmelighet og avvisning mens varme er åpne og inkluderende trekk.

Opprinnelig betød å bryte isen som bilde det å bane vei for andre, tråkke opp stien eller være først til å gjennomføre noe, greit overført fra å bryte isen på en fjord eller en elv for å la skipsfarten komme gjennom. Betydningsendringen har skjedd på både engelsk, tysk og dansk og norsk (og sikkert andre språk).

På latin som scindere glaciem finnes det i Erasmus’ Collectanea Adagiorum (1528, nr. 374), som igjen viser til den italiensk renessansehumanisten Francesco Filelfo (1398–1481) som kilde: glaciem fregi, «jeg har brutt isen». Ifølge Barker (2001, s. 277) skal dette være en av få fraser i Erasmus’ Adagia som ikke er å finne i klassiske verker.

På engelsk er det dokumentert i et brev skrevet fra fengselet av John Bradford i 1555 (Allen 2008): «Our dear brother Rogers hath broken the ice valiantly […] The next am I». Det er rekkefølgen de skal brennes som kjettere på bålet som er tema, og Rogers var altså først ut, noe som gir bildet med is ekstra kjølende effekt.

Deretter påstås det på phrases.org, og stthomas.edu m.fl. (uten at jeg kan se det er tilfellet) at det finnes i Thomas Norths oversettelse av Plutark, Lives of the Noble Grecians and Romans (1579): «To be the first to break the Ice of the Enterprize», en bok som skal ha vært en viktig inspirasjon og en leverandør av ordspill for Shakespeare. Shakespeare selv anvender uttrykket slik i Taming of the Shrew akt I, scene 2 (1593), som handler om rekkefølgen man gifter bort døtre:

If it be so, sir, that you are the man
Must stead us all, and me amongst the rest;
And if you break the ice, and do this feat,
Achieve the elder, set the younger free
For our access- whose hap shall be to have her
Will not so graceless be to be ingrate.

I England fikk begrepet sin nåværende betydning på slutten av 1600-tallet, i hvert fall finner jeg det slik i Samuel Butlers Hudibras (1678, s.110):

The Oratour we mention’d late,
Less troubled with the pangs of State,
Then with his own impatience,
To give himself first Audience,
After he had a while look’d wife,
At last broke silence, and the Ice.

Holberg bruker det i Dannemarks Riges Historie (f.eks. i bind 3, 1764, s. 251), men da konkret for å bryte opp isen for å hindre en hær å komme over en islagt elv eller fjord, eller motsatt, for å komme gjennom med en flåte. Figurativt ble det altså også her først brukt i betydningen brøyte vei eller å igangsette noe, som hos Tullin (1728–1765, Samlede skrifter 1773, s. 14): «Men at bryde Isen, hvor man seer, at Efterkommerne først i andet og tredie Leed kan høste Frugten». Antageligvis har meningen langsomt endret seg, kanskje påvirket av tilsvarende fra andre språk. Definitivt slik finner jeg det først i en svensk roman av C.J.L. Almqvist, oversatt til dansk i 1848: «… tillod Frøken Juliane Wefverstedt sig at yttre med et aabent og frimodigt Blik paa Kongen, som om hun talte til En af sine Ligemænd. Siden det i Aften skal være saaledes, tænkte hun, og Hans Majestæt vil behandles som Undersaat, maa Een bryde Isen» (Herrerne til Ekolsund, 2, s. 318)..

I dag ser man fortsatt ofte spor av den opprinnelige betydningen, som her i avisen Dagen 13. februar 2014: «Flem­ming Baunø kan hel­ler ikke ute­luk­ke at noen i hans korps vil synes at det er litt rart at han for­kyn­ner i en ka­tolsk me­nig­het. – Men noen må være den førs­te til å bryte isen.»

 

* Illustrasjon av Charles Altamont Doyle (far til Sir Arthur Conan Doyle) ca. 1860

 

Bryte isen

Den nakne sannhet / den usminkede sannhet

engelsk: the naked/plain truth, the unvarnished truth: tysk: die nackte Wahrheit, die ungeschminkte Wahrheit

Klimt_-_Nuda_Veritas_-_1899
Gutav Klimt 1899

Sannheten uten overdrivelse eller tilsløring. Antageligvis fra latin, nudaque veritas i Horats’ carmina (ode) 1,24 (publisert mellom år 30 og 23 fvt.):

Ergo Quintilium perpetuus sopor
urget? Cui Pudor et Iustitiae soror,
incorrupta Fides, nudaque Veritas
quando ullum inveniet parem?

Utallige frase- og ordbøker gjengir varianter av en fabel om Sannheten og Løgnen som tok et bad sammen. Løgnen sto først opp av vannet og tok på seg Sannhetens klær og forsvant. Sannheten valgte da heller å gå naken enn å ta på seg Løgnens klær. Hendrickson i Encyclopedia of Word and Phrase Origins (2008) hevder fortellingen kan spores helt tilbake til Homer.

Ofte personifiseres sannheten som en naken kvinne, som i Gustav Klimts maleri Nuda Veritas, og i andre fabler (se f.eks. i den anonymt utgitte tyske samlingen Neue Fabeln fra 1759, s. 10), men det kan hende det er mest fordi det er en anledning.

I varianten den bare sannhet, som jo betyr det samme, finner vi det i et skrift fra Riksrådet i Danmark til Keiser Maximillian I (Danmarckis Raad supplicerit oc screffuet til Rommiske Keyser, Maximilianum) år 1505 gjengitt (formodentlig oversatt) i Arild Huitfeldts Kong Hansis Krønicke trykket 1599 (s. 223): «Oc giøre Eders keyserlige Maiet: Kierligheder, Naader, oc alle andre, vitterligt, effter som huer Mands kundt er, oc er den bare Sandhed, at i Mands Minde, oc fast altid, da haffuer Suerigis Rigis Raad, oc dis Indbyggere, imod deris Herrer oc Konger deris Eed oc Plict veret forglemmende.» Dette var ett av flere forsøk på å involvere Det tysk-romerske riket på Kong Hans’ side i de mange konfliktene med «Steen Sture oc [etterfølgeren] Herr Suante, sampt deris Anhengere» i Sverige.

I samme miljø, i en annen konflikt, finner vi frasen brukt i brevveksling 21. mars 1814 fra Kong Frederik VI i København til fetteren prins Christian Frederik (senere Christian VIII) i Christiania (her gjengitt fra Sørensen, Kampen om Norge 1871, s. 201): «Bedste Kousin! Øieblikkets Vigtighed, Din og Fædrelandets Stilling kræver, at jeg taler til Dig og forelægger Dig den nøgne Sandhed, og mit inderlige Venskab for Dig gjør mig det til en kjær Pligt.» Den kjære plikten var å fortelle at Norge er tapt og må avstås, noe Christian Frederik som kjent ikke uten videre godtok før han hadde fått noen sommermåneder som norsk konge.

Et par år senere kunne man lese i Det Norske Nationalblad af blandet Indhold (15.2.1817, s. 151) et angrep på Nicolai Wergelands bok Sandfærdig Berettelse om Danmarks politiske Forbrydelser mod Kongeriget Norge signert Nullius addictus: «Bogens hele Tone er bitter; den maatte opvække manges Vrede, og jeg veed ikke, hvem slig en Tone skulde kunne behage. Dersom den nøgne Sandhed ofte føder Had, hvad maa den da ikke, naar den kommer i fiendtlig Rustning med bistert Aasyn? naar den tager skrækkelige Formodninger (vare de end altfor grundede) i sit Selskap?»

Oxford Dictionary of Word Origins (Cresswell 2010, s. 286) hevder uttrykket på engelsk går tilbake til 1300-tallet, men oppgir ingen referanser. Etymonline kildebelegger det til Alexander Montgomerie, The Cherry and the Slae (1585, s. 86): «But truely told the naked trueth», men det står også i Lylys Euphues fra 1578, s. 6: «If these things be true which expirience trieth – that a naked tale doth most truly set fort the naked truth, …». Shakespeare brukte det flere ganger, bl.a. i Henry VI, Part I (II,4 1591): «The truth appears so naked on my side», og i Love’s Labour’s Lost (V,2 1594): «The naked truth of it is, I have no shirt; I go woolward for penance.»

Den usminkede sannhet er en variant som også har vært i bruk en stund, først på norsk (i nb.no) i Frederik Christian Holberg Arentz’ Et Lyksaligt Folk (1760, s. 14): «Jeg tænker, naar man kun forestiller sig tydelig, hvad Laster er, da skal den usminkede Sandhed i sit fulde Lys strax skinne os i Øyene.» For øvrig ble Horats’ nevnte ode oversatt med den usminkede sandhed i en utgivelse fra 1792 (s. 89) av M. Jacob Baden («Professor i Veltalenheden ved Kiøbenhavns Universitet»).

Avisen Statsborgeren 18.5.1837: «De kongelige Gaver blive saaledes ofte omtalte i deslige Blade paa en Maade, der mere synes at tilsigte Majestætens Berømmelse end Fremstillingen af den rene usminkede Sandhed, – og de pøbelagtige Oppositionsblade have stundom været uartige nok til at gribe dem i saadanne smaa Kunstgreb og blotte dem for Publikum.»

Martin Andersen Nexø brukte like godt de begge i Et lille Kræ (1932): «Men saa vil jeg ogsaa for en Gangs Skyld tage mig Lov til at sige den nøgne, usminkede Sandhed!» Da legger han i hvert fall ingenting imellom.

.

Den nakne sannhet / den usminkede sannhet

Spise hatten min

Karl II av England. Det var kanskje denne hatten man måtte spise
Charles II av England og muligvis hatten det egentlig dreier seg om.

engelsk: eat my hat; tysk: fresse einen Besen

Et løfte man gir, eller innsats man satser, når man er helt sikker på utfallet. Hyppig klisjé i Donald Duck og gamle filmer.

Antagelig er uttrykket spredt som følge av oversettelse fra engelsk. På engelsk var det å vedde hatten et gammelt stående uttrykk, se bl.a. i Shakespeares Love’s Labour’s Lost (1594, V,2: «My hat to a halfpenny»). Det eldste spiseløfte jeg kan dokumentere, er Thomas Bridges’ Homer Travestie (A Burlesque Translation of Homer) fra 1770 (s. 264):

For though we tumble down the wall,
And fire their rotten boats and all,
I’ll eat my hat, if Jove don’t drop us,
Or play some queer rogue’s trick to stop us.

Etymonline hevder at folk har veddet å spise hatten siden 1770, så Bridges er kanskje første tilfelle, i tillegg står her, formodentlig med støtte fra OED, som sier det samme, at det opprinnelig har vært to eat Old Rowley’s hat. Old Rowley var ifølge The Phrase Finder en av favoritthingstene til kong Karl II (Charles II av England, 1630–1685). Navnet gled over på kongen selv, antageligvis på grunn av av kvinnehistorier, men hvorfor hatten hans skulle bli gjenstand for fortæring er uklart. En teori er at han likte å gå med fjærprydede og usedvanlig outrerte hatter, som dermed ville være ekstra vonde å spise. Dessverre er det visst ingen skriftlige kilder som underbygger denne underholdende forklaringen.

Med Charles Dickens’ Pickwick Papers (1836, s. 468) begynner spredningen til flere språk (til dansk alt i 1840): «If I knew as little of life as that, I’d eat my hat and swallow the buckle whole.» Fra tiden før 1900 kan man finne flere oversettelser til dansk/norsk (foruten Dickens) med uttrykket i nb.no.

Fra norske forfattere dukker det først opp 1934 i Carl-Fredrik Kaltenborns kriminalroman Alternativ 3 (s. 24): «Men jeg skal spise min hatt på at ekteparet har trettet.»

Siden nærpå ingen bruker hatt lenger, er det et godt eksempel på et tomt løfte, se dette.

* Maleri av/etter John Michael Wright (1617–1694)

.

Spise hatten min

Tomme ord, bare ord, tomme løfter og tom trussel

tomme løfter
Cecil Rhodes lover fremskrittet til Afrika, her telegrafen fra Kapp til Kairo

Ord eller løfter uten intensjon. Tomme ord glir over i samme betydning som tomme løfter, noen ganger tom trussel og vel synonymt med bare ord. At ytringer kan være tomme, som en eske uten innhold, er et av mange bilder som sentrerer rundt ordet. Ordenes utilstrekkelighet kommer til syne i klisjeer som et bilde sier mer enn tusen ord, eller ordene strekker ikke til. Shakespeare (1600, II,2) lar Hamlet si «That I, the son of a dear father murther’d, / Prompted to my revenge by heaven and hell, / Must (like a whore) unpack my heart with words». Det er altså en opphøyet dimensjon ved menneskets følelser som ordene bare kan skitne til. Eller vi lar dem ikke gå inn på oss, som i det kjente barnerimet «Sticks and stones may break your bones but words can never hurt you / Stokk og stein kan brekke bein, men ord kan ikke skade deg». Noe de fleste av oss vet godt at ikke stemmer. Tomme ord, altså.

engelsk: empty words; tysk: leere Worte

Tomme ord
Opptrer en rekke steder i bibelen, men helt slik kun i nyere oversettelser (ickun Ord, løse Ord og lignende i Christian IVs bibel, 1633). Fint brukt i Om den beste Maade at prædike paa fra Peter Friderik Suhms Tronhiemske samlinger i 1762 (s. 131): «Nogle ere beprydede med en slags Veltalenhed, som dog Sandelig er den falske, saa at de indeholde intet uden tomme Ord, der vel kildre Uforstandiges Øren, men slet intet tiene til at forbedre Hierterne, og som undertiden hverken Tilhørerne eller Læreren selv forstaae.» Frid Ingulstad er nok enig. Hun skriver i Jomfru Kristin (1999, s. 97): «Ingen ord kunne gi henne Gregorius tilbake, og tomme ord var verre enn ingen.»

engelsk: mere words; tysk: bluße Wörter

Bare ord
De eldste treffene av bare ord gir gjerne betydningen nakne, rene og ærlige ord, ikke som i meningen her, nemlig tomt prat, bokstaver på papir, lyder i luften, osv. Å gi sitt ord er en æressak, men i æreløse tider trengs det dåp og konfirmasjon: «Saa vaare det oc nock, om Gud loffuede oc tilsagde oss sin Naade met bare ord, men effterdi det som saa udsigis met bare ord, det finnis icke endda alffuorligt, da leggis Daaben der til, saa som it tegn, met huilcket den forligelse emellom Gud oc Mennisken giørs viss oc fast,» slik lyder Haagen Lauritssøns oversettelse av Johannes Brenz’ Nogle udkaarne oc saare nyttelige Predicken om en Christelig Penitentz oc Leffnit, (1563, pagina 59). Senere er det ofte ordenes overfladiske egenskaper som skal beskrives: «Alt som ikke kommer fra dette Jeg, eller ikke kunne ha kommet fra det, alt det er bare ord,» skriver Paul Valéry i Essays og aforismer (oversatt av Carl Hambro 1951, s. 96).

engelsk: empty promise, pie in the sky; tysk: leere Versprechung

Tomt løfte
Johan Fr. Tides gudelige betragtninger paa 2 October (i Drammens Tidende 13.10.1818): «Den, som gaaer barbenet, klager ikke saa let over Veien; men i Vognen skriger man over hver en spids Steen. En nyttig Indretning af Gud, at Fattige og Rige kan bestaae, og at Jordens fornemste Afguder haver Molochs Natur. Den som tjener dem, maa opoffre det Allerkjæreste, og derfor erholder han, efter meget Bulder – tomme Løfter.» De tomme løfter er særs vanskelig å forsone seg med etter som man forstår at de ikke kommer til å bli oppfylt. Her fra Einar O. Risas Helvete (1999, s. 11): «Ikke i ditt eget hode, sier hun, der er det ingenting, bare tomme løfter og tapte drømmer. Hvordan skulle slike dikt kunne komme fra det hodet?»

engelsk: empty threats; tysk: leere Drohungen

Tom trussel
J.P. Mynster Betragtninger over de christelige Troeslærdomme (1833, s. 336) «I ere kun en tom Trusel for Den, der giennemskuede Tingenes Hemmelighed». Uttrykket brukes en del i dagsavisene fra midten av 1800-tallet. Det er sjelden den som kommer med truslene som betegner dem slik for, som Tor Egil Førland konstaterer i sin bok Club 7 (1998, s. 120): «Club 7 var ikke fornøyd, og truet med å legge ned hele klubben. Det var en tom trussel, og slike er sjelden effektive. Vel var det jul, men rådhusnissen delte ikke ut ekstrapakker.»

* Illustrasjon: Linley Sambourne, The Rhodes Colossus, Punch 1895

Tomme ord, bare ord, tomme løfter og tom trussel

Kreti og pleti

com an 1830 a constable's misc

engelsk: every Tom, Dick and Harry; tysk: Krethi und Plethi

Blanding av litt av hvert, bra og dårlig, kanskje helst dårlig, mest om folk. Kreti og pleti antas å være leiesoldater eller elitesoldater i Det gamle testamente. Det forekommer i 2. samuelsbok, 1. konge-bok og 1. krønikebok.

Antagelig var det to folkeslag i Levanten, ofte fremstilt som kretere og filistere, men teoriene om dette er mange. I bibeloversettelsene fra 1930 og 1978 var ordene byttet ut med «livgarden», men uttrykket var innarbeidet nok til å leve igjennom hele århundret uten bibelstøtte og nå er det tilbake i 2011-oversettelsen som kreterne og pleterne. Det hører med blant de typer lydgjentagende uttrykk kalt reduplikasjon (fordobling), som både er morsomme og på en pussig måte beskrivende (som f.eks. hulter til bulter), og som har sin egen seiglivethet.

C.A. Tuczay skriver i A Handbook of Biblical Reception (2017, s. 139) at livgarde- og folkeslag-teoriene er motbevist, og derimot at ordene har konkret hebraisk betydning som den som utsletter noe og den som unnslipper, og antatt å ha betydd hhv. kongens skarpretter og budbringer. Bøddel og postmann er jo i sannhet kreti og pleti.

Kreti og pleti er brukt metaforisk om «blandet selskap» siden Luthers oversettelse (Duden, Redewendungen 2012), men med økende negativ betydning. Det er nøytralt brukt i en artikkel i avisen Den Norske Rigstidende 8.4.1818: «Inddragelse ere udferdigede, ikkun vil bestaae i Forskrivelser fra kreti og pleti om at skjenke Banken 900,000 Speciedalere […]», og mer nedsettende av Wergeland i Stockholmsfareren No. 2 fra 1837: «O du kadukke, infame Karl, du Solvolds Gjenganger! du Duusbroder med Kreti og Pleti! du falske og fejge Folkeprofet! du skjændige Kalumniant, ugilde Pasqillant og lumpne Insinuant! du Akkevitdrikker og Myseostæder! du rasende gale Politikus og politiske Harlekin! du moralske Smitte! du dyrebare Gjenstandes afsindige Talsmand! du Machinatør! du Usling! du forvirrede Hjerne! Kujon! politiske Renomist! du politiske Røver! du stinkende Pestilentse! du! o du! du Du! —». Av fornærmelsene jeg forstår her, er nok myseostspiser den verste.† Det er forøvrig journalistene ved «den gentile norske Smudspresses Blad Intelligentz-skandalen» (som nok skal være Den Constitutionelle) som fabulerer over hvordan man best kan fornærme en forfatter (som nok var Wergeland selv, se Beyer 1946, s. 77).

Et eksempel på at kreti og pleti ikke bare brukes om mennesker, kan vi lese i Uniform mai 2007 om innredningen til Det Norske Videnskaps-Akademi: «Akademiet legger store ressurser i å holde bygningen ved like. Huset er svært flott, men allikevel ikke stivt. Det er litt kreti og pleti av møbler her, synes Sirevåg.»

Det engelske oversettelsesforslaget, som bare er delvis dekkende, har kilder tilbake til 1657. Shakespeare kaller dem «Tom, Dick, and Francis» i Henry IV, Part I (1597), men det er prinsen Henry V som sier dette, og han gikk under navnet Harry så det er ikke utenkelig at Shakespeare av den grunn gjorde et spill på et allerede kjent uttrykk.

†Wergelands skjellsord kan i stor grad gjenfinnes i Moths ordbok fra ca. 1700:
Kaduk/adj./Er af fransk. kaldes Ude øde. [utdatert, forfallen]
Dûs-broder/en/kaldes den, som har drukken dûß med anden.
Kalumniant/en/kaldes en bagvasker.
Paßkvil/en/Er et skrift, hvori got folk udrabes, og angribes pâ deres gode nafn og rygte.

Insinuant, innsmigrende, slesk; som bruker insinuasjoner [fra SNL]
Machinatør (fr. av lat. machinator, anstifter) renkesmed, intrigemaker [Gyldendals store kons.leks. 1972]

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

Oppdatert 6.11.2018: lagt til informasjon om Tuczays artikkel.

Kreti og pleti