Tro Achates

com lat gr masc fem 1890 John Leech

engelsk: faithful/true Achates, boswell; tysk: treue Achates

Oftest brukt i latinsk form, fidus Achates. Achates var Aeneas’ trofaste følgesvenn i Vergils Aeneiden (skjønt det er mye tillagt, han gjør i grunnen lite ut av seg). Navnet betyr også agat etter elven Achates (som nå heter Drille), med agatforekomster på Sicilia. Uttrykket ble brukt om en uadskillig følgesvenn, en venn i nøden, (og ifølge Meyers fremmedordbog spøkefullt om en god spaserstokk), men er nok i stor grad gått ut av bruk. Det er på et vis en kompis av typen Robin for Batman.

Første gang kjempen Pantagruel treffer sin kumpan Panurge, sier han straks de har funnet ut av at han snakker fransk: «For min santen holder jeg allerede slik av Dem, at om De gjør som jeg vil, så forlater De aldri mer mitt følge. Og De og jeg vil bli det nye store vennepar, akkurat som Aeneas og Achates» (Rabelais 1532, Pantagruel, norsk overs. 1999 s. 79). Selv om dette er påfallende påtrengende av kjempen, blir det morsommere når vi vet (og som det opplyses i fotnote 112) at navnet Panurge er gresk og betyr en slu gammel rev, en snikende følgesvenn. Panurge er også lite av en Achates når det kommer til stykke, men heller en viktig og nesten jevnbyrdig premissleverandør for utallige hendelser i fortellingen.

Holberg har naturlig nok nevnt en Achates i Peder Paars (eposet fra 1720 som er en parodi på Aeneiden): «Man ogsaa hendis Kat, den tro Achates saae, / Med stor Væmodighed bag Øret sig at klaae». Wergeland skrev (antagelig 10. september 1828) et 20 sider langt frierbrev til Elise Wolff, hvor han syntes det var en god idé å fortelle noen av sine svirehistorier, bl.a. at: «en høilys Eftermiddag gaaer jeg med en tro Achates fra en munter Forsamling, i fuld Officeersuniform hen til en ondskabsfuld gjerrig Maren Giftekniv, annoncerer mig som en Officeer fra Landet, der var reist til Byen ene og alene forat frie til hende.» Etter dette foretagendet, som Wergeland måtte løpe fra, hopper brevet til en mislykket kjærlighetsaffære. Elise svarte ikke overraskende høflig nei på frieriet, men ble for en tid Wergelands Beatrice og Laura (under navnet Stella) i kjærlighetsdikt fra perioden (Uthaug 2008). Den Constitusjonelle 7. mars 1841 forteller for øvrig om et av de utallige avisangrep på Wergeland og der Morgenbladet ikke hadde villet trykke et av hans likeså utallige forsvarsskrifter, «om ikke Intelligenssedlerne […] ogsaa nu havde vist sig som en fidus Achates, og optaget hans Indlæg».

Man støter på uttrykket i Marcel Prousts Fangen (På sporet av den tapte tid 5, 1923, overs. 2. utg. 2000): «men for Charles er han, hva skal jeg si, en slags trofast Achates, noe som er en heller sjelden fugl i våre dager.» Frasen dukker også opp et par ganger i James Joyce, Ulysses (1922, norsk overs. 1993): «Var han sammen med den Mulligan-slyngelen? Hans fidus Achates!».

Ruth Rendells Forvoldt med list (1983, s. 79) gir et godt, men sjeldent eksempel på nyere anvendelse: «Beundring var ikke noe Wexford ofte hadde følt for betjenten tidligere. Velvilje, ja, vennskap og et klart behov for ham, for Burden hadde meget oppmuntrende gjort tjeneste som en Achates eller Boswell for ham, om enn ikke riktig som en dr. WatsonBoswell her viser til den skotske juristen James Boswell (1740–1795), særlig kjent for biografien om sin nære omgangsvenn Samuel Johnson. Navnet hans er blitt et eponym i engelsk for «being a close companion and observer of a biographical subject» (OED), eller «devoted, painstaking, […] faithful discipleship» (Gooden 2006, s. 22–23). Og Conan Doyle lar nettopp Sherlock Holmes si til Watson i A Scandal in Bohemia (1891): «Stay where you are. I am lost without my Boswell.»

Illustrasjon: John Leech, The Comic Latin Grammar, 1840

Tro Achates

Elementært, min kjære Watson

Doyle

engelsk: Elementary, my dear Watson; tysk: Elementar, mein lieber Watson

Arthur Conan Doyle skrev fire romaner og 56 noveller om den kjente detektiven Sherlock Holmes, i kun åtte tilfeller bruker han ordet elementary (ikke alltid lagt i munnen på Holmes), og aldri i sammenheng med «doctor Watson» eller «my dear Watson» (søk på samlede verker er mulig på sherlock-holm.es). Likefullt er det kanskje det hyppigst «siterte» fra disse bøkene. Det nærmeste man kommer er i fortellingen The Crooked Man (1894): «‘I have the advantage of knowing your habits, my dear Watson,’ said he. ‘When your round is a short one you walk, and when it is a long one you use a hansom. As I perceive that your boots, although used, are by no means dirty, I cannot doubt that you are at present busy enough to justify the hansom.’ / ‘Excellent!’ I cried. / ‘Elementary,’ said he.»

Det er blitt et uttrykk for å vise hvor overlegent og enkelt man anser et problem overfor en annen som ikke har forstått, og er slik helt i overensstemmelse med den ufyselige personligheten til Sherlock. Frasen stammer muligvis fra en annen, meget kjent engelsk forfatter, nemlig P.G. Wodehouse, som i Psmith, Journalist, publisert som føljetong i 1909 (og som bok i 1915, kap. XIX) skriver: «‘I fancy,’ said Psmith, ‘that this is one of those moments when it is necessary for me to unlimber my Sherlock Holmes system. As thus. Do you follow me, Comrade Maloney?’ / ‘That’s right,’ said Billy Windsor. ‘Of course.’ / ‘Elementary, my dear Watson, elementary,’ murmured Psmith.» Det bør legges til at dette altså ble publisert mens Doyle fortsatt skrev Holmes-fortellinger (den siste kom i 1927).

Doyle eller Wodehouse – det å si elementært for å hovere er uansett knyttet til Sherlock Holmes. Pussig nok og litt ironisk ble det ikke brukt da Wodehouse’ roman Psmith som journalist ble oversatt i 1940 (s. 100). Da lød det «‘Ganske liketil, min kjære Watson, ganske liketil,’ mumlet Psmith». I Norge er det i en føljetong av pseudonymet Ellery Queen om en detektiv med samme navn i Oppland Arbeiderblad 28.09.1934 utsagnet først er å finne: «Nå, Ellery, sa faren lavt. Hvad nu? Ganske elementært, min kjære Watson, mumlet Ellery.» Ganske fort finner man eksempler på tilpasninger av uttrykket, som i Aftenposten 14.8.1946, der Watson byttes ut: «Kanskje han i grunnen minner mere om Sherlock Holmes? En kan nesten høre ham si: – Elementært, min kjære Oppegaard», og etterhvert uten noen som helst hentydning til opphavet, som i Stompa følger et spor (Buckeridge/Christensen 1959, s. 35): «Elementært, min kjære Bodø. Du kjenner mine metoder», eller i Jan Kjærstad i Det store eventyret (1987, s. 206): «Hva har dette med religiøse problemer å gjøre? / Elementært, min gode venn: De gale er viktige gudsveiledere.» Det ikke engang nødvendig å knytte det til noe spesielt, det holder å si ordet elementært med et visst tonefall, og hele den svulmende selvtilfredsheten følger implisitt.

Illustrasjon: Charles Altamont Doyle (forfatterens far) til A Study in Scarlet, 1888. Holmes er den skjeggete til høyre

 –

Publisert i anledning Sir Arthur Conan Doyles fødselsdag og siden 2014 Den internasjonale Sherlock Holmes-dagen, 22. mai.

Elementært, min kjære Watson