Død og pine, pinadø

kittelsen tønne

engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter

I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine.

I folkeboken Jesu barndomsbog (utgitt av Ghemen, den første boktrykker i Danmark-Norge, 1508) er eksempelet jeg har funnet som eldst: «Jomfrw maria sagde mijn kære søn iegh kan ey wære vthen sorg nar ieg hører tale om thin død oc pine», men det er såpass utbredt i våre første trykte bøker, at det antageligvis er en del eldre. Videre slik f.eks. i Poul Ræffs oversettelse av Pfefferkorn Iudeorum secreta (1516 s. 16): «syn bittheræ død oc pynæ» (Ræff var for øvrig bror til Oslos siste katolske biskop og første lutherske superintendent Hans Rev); Hans Christensen Sthen, Christelige oc vdkaarne Bøner (1577 s. 64): «ved sin bittre Død oc Pine haffuer skaffet oss en euig Forløsning». Eksemplene fra 1500-tallet er altså mangfoldige, som en helt reell og hverken parodisk eller sarkastisk påminnelse om lidelsene påført Jesus (Gud er i treenighetsperspektiv å betrakte som Jesus i denne sammenhengen). Antageligvis har ordparet død og pine etterhvert blitt brukbart for alt forferdelig. Betydningsovergangen har nok skjedd gradvis, selv om det er vanskelig å peke på akkurat når det skjedde. Jeg synes vel Petter Dass’ anvendelse viser tendensen til utvanning i Over Cancellie Raad Albert Angell, 1705 (Samlede verker b1, s. 351): «At hand, som nu qvitteret har / Sit Huus og alle sine, / Og giort sin sidste Regning klar / Ved Jesu Død og Pine, / Nu leve skal een gieldfri Mand / Og aldrig kræves meere».

Som et rent utbrudd, en interjeksjon, måtte jeg lete hos Henrik Wergeland, som i farsen Ah! (1827) lar Depositurus si «Men Død og Pine! hvad gjorde jeg, jeg?». Men kort etter ser det ut til å være helt vanlig slik. Hos Henrik Ibsen først i Kjærlighedens Komedie (1862, III): «Ja Død og pine!», og mange ganger siden. Bjørnstjerne Bjørnson sier om Victor Hugo i et brev 13.3.1880: «Død og pine, han er jo en heros!» (G. og E. Brandes brevveksling, 1939, s. 107). Hans Jæger benytter det for en aha-opplevelse, et eureka! i Fra Kristiania-Bohêmen (1885, s. 63): «Der havde jeg det! Død og pine – jeg tog en stor slurk toddy –: gaa iland og studere, ta filologisk embedsexamen og bli lærer om formiddagene og læse romaner hele eftermiddagen.» Ja, det læreryrket!

Det var neppe en særlig sterk ed på tiden før forrige århundreskifte, men ved det siste virker det mest parodisk. En gjennomgang av anvendelsen i skjønnlitteratur fra året 2000 viser at det nesten kun brukes i oversettelser. Selv om det kan være berettiget i enkelte tilfeller, stiller jeg spørsmål ved hyppigheten så lenge det knapt finnes i dagligspråket annet enn for komisk effekt, jf. kaptein Haddocks omfangsrike banning i Tintin, eller som det står i Adresseavisen 27.10.2011 om Spielbergs Tintin-filmatisering: «For godt voksne er det sikkert sjarmerende, for yngre litt eksotisk, å møte en actionfilm hvor figurene bruker: ‘Død og pine!’, ‘Suppegjøk’ og ‘Spekesild og sardiner!’ som kraftuttrykk.»

Ordet pinadø er nok et derivat fra det samme, (snudde), pine og død, (f.eks. Brorsons salme 9 i Hans Nielsen Hauge (1819, s. 15): «Jesu Pine, Død og Blod» – det er som poenget er å velte seg i gruen). Pine-død er alt i Moths ordbok fra ca. 1700 omtalt som «en bandemâde». Hos Wergeland Stockholmsfareren No. 2 (1837, II,5) samskrives det: «Elises Navn, Pinedød! Nu, har jeg s’gu aldrig hørt Magen». Ordet fortsetter sin omvandring og får sin a i Maurits Hansens «Tone» fra 1842 (Noveller s. 397): «Nej naa gjør Du, bitter Pinadød, Lodserne stor Uret», mister en d i Garborgs «Stordaad» (Forteljingar og sogur, 1884, s. 81): «Nei, dette maa pinedø ha en Ende!», og får sin endeform (sålangt) i Mons Litlerés «Lange-Tønnes» (Smaastubbar 1, 1889, s. 26): «Det er pinadø best eg gifter meg att!».  Eksemplet fra Hansen gir en annen vending, nemlig bitter pine (og død) som var et uttrykk på egne ben i lang tid (og med varianter som bitter-død og lignende tristesse). Det gir unektelig noen assosiasjoner til dagens splitter pine.

Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Guldfuglen fra Asbjørnsen og Moes Eventyrbog for Børn, 1883

Advertisements
Død og pine, pinadø

En kald skulder

leech-c-a-1842

engelsk: give sb. the cold shoulder; tysk: jdm. die kalte Schulter zeigen

Avvise, ignorere. Stort sett vender, viser og gir man kalde skuldre. Formodentlig er det et uttrykk basert på den uvennlighet å fysiske snu seg fra/vise ryggen til noen, en intendert avvisning, og kulde som allment utbredt metafor for likegyldighet og ufølsomhet. Talemåten kommer fra engelsk (skotsk?), først funnet i Sir Walter Scotts The Antiquary (1818, kap. 12): «Ye may mind that the Countess’s dislike did na gang farther at first than just shewing o’ the cauld shouther». Scott antok nok at frasen var ukjent siden han inkluderte den i en ordliste til slutt i boken, som er gjennomgående full av dialoger på skotsk: «Shouther. Shoulder. Show the cauld shouther, Appear cold and reserved». Kanskje det var en lokal talemåte Scott ble den første til skrive ned. Opphavet til dette uttrykket gjennomgås på wordhistories.com, der en beskrivelse i The Chester Chronicle 22.7.1808 «indicates that the phrase might have originally referred to what Robert Allen calls ‘the practice of offering unwanted guests the menials’ fare of cold meat from a shoulder of mutton’» (Se Robert Allen 2008). Scotts bok ble utgitt på dansk i 1864 under navnet Oldgranskeren, men her (s. 427) er oversettelsen «vise sig kold». Først i 1911 er frasen å finne på norsk i Otto Anderssens Henrik av Navarra og de franske huguenotter: «Etter Bartholomæusnatten indtrær ogsaa en svingning i det franske hofs politik likeoverfor Spanien. Catharina vender Philip II en kold skulder».

En annen mulig opprinnelse er fra Det gamle testamentets Nehemja 9,29. I Christian IVs bibel fra 1633 lyder det: «Oc de vende deris Skulder bort, oc blefue haardnackede oc lydde icke». Denne skulderen var med frem til 1978-oversettelsen da det ble endret til det mer opplagte vende ryggen. Tilsvarende er skulderen med i engelske oversettelser, som Geneva fra 1560: «and pulled away the shoulder, and were stiffenecked, and woulde not heare», og New American Standard Version (1995): «turned a stubborn shoulder». Det er dog ingen spor som klisjé ellers på hverken norsk eller engelsk før Walter Scott. 

Peter Wessel Zapffe bruker frasen i Om det tragiske (1941, s. 23): «Individernes kurtise i tilpasningsforsøkene har været beklemmende ensidig og er uden undtagelse blit mødt med den kolde skulder.» Som det samskrevne adjektivet kaldskuldret finner jeg det i NB benyttet først i Sunnmørsposten 8.2.1964. På tysk er det beskrevet i Die Gegenwart (vol 8, 1875, s. 157) som en ordrett oversettelse fra engelsk, og tilsvarende, som den eldste forekomst jeg kan finne på tysk, i Deutsche Jahrbücher für Politik und Literatur, (volum 13, 1864, s. 306): «Ja man war nahe daran, ihn ganz zu ignoriren und ihm, wie der englische Ausdruck lautet, die kalte Schulter zu zeigen, […]»

Begrepet bør ikke forveksles med frozen shoulder/frossen skulder; viser du den til noen er det forhåpentligvis din lege. Også kjent som skulderkapsulitt, «en betennelse i leddhinnen som omgir skulderleddet, samt ofte i det omgivende bløtvevet. Leddhinnen klistrer seg etter hvert sammen med leddhodet, og det er dette som resulterer i smerter – ofte langvarige.» (Lommelegen.no 19.11.2015, rev. 10. november 2016). Beskrevet med norsk term i Medisinsk leksikon fra 1983, men en engelsk bok om emnet er nevnt i litteraturlisten til Ivar Alviks bok om ortopedisk kirurgi (1953). Termen skal ifølge Glover 2010 være etablert av E.A. Codman i The shoulder fra 1934.

* Illustrasjon: John Leech, fra Hoods The Comic Annual 1842

.

.

En kald skulder