Arbeidere i alle land, foren dere!

engelsk: Working Men of All Countries, Unite!; tysk: Proletarier aller Länder vereinigt Euch!

«Proletarier aller Lander vereinigt Euch!», altså proletarer i alle land, foren dere!, er avslutningen På Marx og Engels’ Manifest der Kommunistischen Partei (1848), midtstilt og med fete typer. Egentlig avslutter det også kapittelet om hvordan kommunistene skal forholde seg til andre rivaliserende partier, og poenget er jo klart nok. Sammen er man sterkere. Setningen før inneholder det relativt kjente «Ved denne revolusjonen har proletarene intet annet å miste enn sine lenker. De har en verden å vinne.» (Det kommunistiske manifest, 2000, s. 255). Manifestet ser ikke ut til å ha blitt oversatt til norsk før Olav Kringen i 1918 (utgitt på Det Norske Arbeiderpartis forlag). Noe før er det beskrevet i avisen Solungen 17.8.1907 s. 1: «I 1848 klang det store raab udover Europa: ‘Proletarer i ale land foren eder’.»  Les videre “Arbeidere i alle land, foren dere!”

Arbeidere i alle land, foren dere!

Yt etter evne, få etter behov

Blind to his own interest hood c a 1833

engelsk: From each according to his ability, to each according to his needs;
tysk: Jeder nach seinen Fähigkeiten, jedem nach seinen Bedürfnissen

I nyttårstalen 1. januar 2013 sa tidligere statsminister Jens Stoltenberg: «Et inkluderende, likestilt og trygt Norge. Et samfunn av fem millioner individer – vevd sammen til en nasjon av tillit til hverandre. Kontrakten er enkel. Alle må yte etter evne, og alle skal få etter behov. Frihet og trygghet – skapt av fellesskapet – det er magien i landet vårt.» Stoltenberg definerer det altså som en samfunnskontrakt, selv om noen vil mene at dette er en anelse kontroversielt. Uttrykket er et av arbeiderbevegelsens slagord som går langt tilbake i tid, og attribueres gjerne til forskjellige av dens tidlige forkjempere, og svært ofte til Karl Marx.

Vi finner det i Marx’ Kritik des Gothaer Programms – Randglossen zum Programm der deutschen Arbeiterpartei (1875): «… erst dann kann der enge bürgerliche Rechtshorizont ganz überschritten werden und die Gesellschaft auf ihre Fahne schreiben: Jeder nach seinen Fähigkeiten, jedem nach seinen Bedürfnissen!» I Marx’ teori representerer formuleringen samfunnet i kommunismens andre fase, etter et mellomspill der arbeid skal belønnes etter innsats. Denne første, lavere form for sosialisme var den Lenin innførte i Russland og Stalin senere skrev inn i den sovjetiske forfatning av 1936 (og som sto slik til 1977) kapittel 1, art. 12: «He who does not work, neither shall he eat. […] From each according to his ability, to each according to his work» (oversettelse hentet fra Bucknell University, ved Robert Beard 1996). Se for øvrig oppslaget Den som ikke arbeider, skal heller ikke spise.

Men allerede i Plus de Girondins (1851, s. 108) hadde den franske sosialisten og politikeren Louis Blanc formulert yt etter evne, få etter behov: «De chacun selon ses facultés, à chacun selon ses besoins». Blanc var aktiv i Februarrevolusjonen i Frankrike 1848, men måtte i eksil da denne var over allerede i juni samme år. Først i 1870 vendte han tilbake, ble valgt inn i parlamentet i 1871 og fikk statsbegravelse da han døde i 1882.

Også Blanc sto på noens skuldre. I Organisation du travail (1839, s. 117) skriver Blanc om en «fameuse formule: à chacun suivant sa capacité; à chaque capacité suivant ses æuvres», fordi dette er en av doktrinene i den utopiske sosialismen kalt saint-simonianisme, en bevegelse basert på arbeidene til greven av Saint-Simon, Claude-Henri de Rouvroy, der formuleringen alltid var trykket under tittelen på deres avis Le Globe  (Barrault, Doctrine de Saint-Simon 1830, s. 434). Saint-Simon deltok som ung mann i den amerikanske revolusjonen, og tilbake i Frankrike var han med i den franske i 1789, og overlevde (så vidt) den etterfølgende terroren. Det er noe uklart for meg hvor han eventuelt publiserte setningen, men den er i hvert fall hyppig sitert av tilhengerne hans, og det er mulig det er en syntetisering av hans lære som de valgte som maksime for avisen de drev mellom 1830 og 1832. August Comte, som var Saint-Simons sekretær og ivrig pådriver etter hans død i 1825, regnes for øvrig som grunnleggeren av fagdisiplinen sosiologi.

Saint-Simon og antageligvis Louis Blanc og Marx hadde nok alle lest Code de la nature (1755) av den enigmatiske Étienne-Gabriel Morelly, der dette prinsipp var formulert for et utopisk samfunn – ikke som et fengende slagord, men som tre punkter i en slags lov (se side 190, en oversettelse til engelsk finnes på marxist.org). Om Morelly vet man lite annet enn at han skrev en drøy håndfull bøker (Natasha Gill 2010): I 50 år ble Code de la nature tilskrevet Diderot (som benektet opphavet selv). Det er så mye rot og spekulasjoner rundt om han i det hele tatt har eksistert, om det var et pseudonym og hvem som i så fall har forfattet verkene, at jeg nesten tror vi bare må slå oss til ro med Morelly som opphavsmannen. Uansett har verkene hans ifølge Gill påvirket både Rousseau og de tidlige sosialister, men kanskje mer interessant er det at det er påvist innflytelse på Code fra Garcilaso de la Vegas beskrivelser av Inka-samfunnet fra 1500-tallet (se Gill note 30 for videre henvisninger).

Garcilaso «El Inca», født i 1539, var sønn av en adelig spansk conquistador og en Inka-prinsesse, og han ble oppdratt i sin mors familie i Peru til han var 10 år. Først som 21-åring, etter farens død, flyttet han til Spania, ble tildelt arv og navn, og deltok i krig mot maurerne. Mot slutten av århundret begynte han å skrive om sine opplevelser, og ikke minst om inkaene og deres levevis. Han er en viktig kilde i økonomen Louis Baudins L’Empire socialiste des Inka (1928, engelsk utgave A Socialist Empire: The Incas of Peru 1961), som fremstiller Inka-riket som et sted der man yter etter evne og får etter behov. Garcilasos perspektiv er uvanlig og nært, og derfor spennende lesning, men, som ble tradisjonen for de fleste begeistrede fremstillinger av sosialistiske samfunn, utelot han fullstendig å beskrive den rituelle menneskeofringen inkaene drev med, som ellers er godt dokumentert senere (se f.eks. Faux’ artikkel Hail the Conquering Gods i JCA vol III, nr. 1/2012). I 1780 ble for øvrig bøkene til Garcilaso de la Vega forbudt i visekongedømmene Peru og Río de la Plata, da de ble ansett som farlige i forbindelse med Tupac Amaru IIs opprør (Sierra-opprøret).

Det spørs om ikke klisjeen yt etter evne, få etter behov i utgangspunktet baserer seg på Apostlenes gjerninger 4,32 flg.: «Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte.» Nå mener noen at Jesus’ lære var kommunistisk, kanskje apostlene blant dem, men jeg synes det er å strekke det litt langt. Saint-Simon selv forfektet for øvrig på slutten av sitt liv en kristen sosialisme, hans politiske testament Le nouveau Christianisme (1825) ble utgitt i hans dødsår.

På norsk har det tidvis også blitt formulert som yt etter evne og nyt etter behov og lignende. Den eldste forekomsten i Nasjonalbiblioteket er Magnus Hydle, De umodne – Socialisternes («Det norske arbeiderparti»s) politik (1912, s. 20) «I et andet skrift heter det: ‘Under socialismen vil enhver komme til at yde efter evne og forlange og faa efter sine behov og ingen vil falde paa arbeide for løn’». Skriftet det vises til, er Olav Kringens Grundtræk av socialismens teori (1911). Dernest av advokat, dommer og anarkist Arnold Hazeland i innledningen til oversettelsen av anarkisten P.A. Kropotkins En oprørers ord (1916, s. VI): «En sondring efter arbeidets art vil ogsaa opretholde klasseherredømmet. At yde efter evne og nyde efter behov er det eneste holdbare grundlag for produktionen og forbruket i et fællesskap.»

Tanken om å dele på alt og få det man måtte trenge, er altså ikke oppstått med Marx eller en livsfilosofi det er lett å hevde opphavet til. At kontrakten er enkel, som Stoltenberg påsto, er vel historien et bevis på at ikke er helt sant.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1833

Redigert: Avsnitt om norske funn satt inn etter publisering 31.05.2016

Yt etter evne, få etter behov

Arbeidet adler mannen

Familie venter på adelsbrev
Familie venter på adelsbrev

engelsk: work ennobles man; tysk: Arbeit adelt, Arbeit schändet nicht

Arbeid gjør deg til et bedre menneske. Ordet adel er ifølge Falk og Torp fra fellesgermansk: slekt, fornem familie, har samme opphav som norrønt aðal og egenskaper og slektskap med odel. Adelsstanden er (oftest) arvelig og samfunnets høyeste klasse med særskilte privilegier, deriblant nettopp ikke å arbeide. Er det så enkelt å bli adelig som å få seg en jobb, som man deretter bekvemt kan slutte i, gir det en god begrunnelse for den store oppslutningen om slagord som «hele folket i arbeide» og «arbeid for alle» i forrige århundre. Det kan forklare så mangt.

SNL hevder at uttrykket skriver seg fra tittelen på en svensk roman, Arbete adlar mannen, av Marie Sophie Schwartz fra 1859 som ble oversatt til en rekke språk (til tysk alt i 1862, og tysk Wikipedia fører uttrykket heller ikke lengre tilbake), men uttrykket er brukt på engelsk av J.A. Wylie i 1857 (dog avgrenset til at å delta i Guds arbeid «ennobles man») og i Tyskland i hvert fall alt i 1740 i et dikt av Christoph Dietrichs von Böhlau:

Denn da des Pöbels Mund nur blos die Arbeit adelt,
Die seinen Beutel füllt, und Wiß und Anmuth tadelt,

Søk i NB på «Arbeidet adler» gir eldste treff i Jensens Exempelsamling til Brug ved den første grammatiske Undervisning (1870, s. 5). Det skal læres i barndommen og inngår i en tradisjon med nytale for å få mennesker til å tro at det beste ved livet er å slite. Ideen eksisterer i en rekke varianter, for eksempel at lediggang er roten til alt ondt, hvorfor gjøre i morgen, det man kan gjøre i dag og arbeid er det beste tidsfordriv osv. Det hele toppet seg ved konsentrasjonsleirenes motto Arbeit macht frei, (uttrykket ble for øvrig brukt av H. Beta alt i 1845), og om det synes søkt, kan det legges til at Arbeit adelt også var motto for Riksarbeidstjenesten til nazistene fra 1935 som skulle sette arbeidsledige og dagdrivere i sving: «Arbeitsmänner sind frische, frohe, selbstbewußte Soldaten der Arbeit» og, for unge kvinner, «Arbeitsdienst für die weibliche Jugend ist Mütterdienst», som det het i propagandaen.

Aristoteles visste likevel bedre: «Alt betalt arbeid suger ut og bryter ned sjelen» (det er dessverre bare en parafrase over uttalelser i Politikk og ikke et sitat). Den tyske tegneren Paul Flora (1922–2009) sa det slik: «Wenn Arbeit adelt, dann bleibe ich lieber bürgerlich».

Arbeidet adler mannen

En for alle, alle for en

defenestrasjon

engelsk: one for all, all for one; tysk: einer für alle, alle für einen

Uttrykk for at man står samlet og solidarisk bak hverandre. Utbredt motto i store deler av Europa på 1800-tallet.

Etter en storflom i Sveits i 1868, der den latiniserte formen Unus pro omnibus, omnes pro uno ble brukt som parole for hjelpetiltakene, ble det et uoffisielt motto for landet. I Alexandre Dumas’ populære føljetongroman De tre musketerer fra 1844 var dette musketerenes motto, noe som kan antas å ha bidratt til utbredelsen, men det var godt kjent før, særlig som juridisk uttrykk for solidaransvar i flere bestemmelser i Chr. Vs Danske Lov fra 1683, jf. Holbergs Moralske Kierne 1715, s. 219: «Ere der fleere Forlovere for en Sum Penge, (siger den Danske Lov) da staar det udi Creditorens Magt at søge enten En for Alle eller Alle for En», og tilsvarende i Norske Lov fra 1687 (NL 1-21-13). Forklaringen på oppslaget solidaire i von Aphelens Dictionnaire Royal (1775).

Uttrykket ble brukt allerede ved Den andre defenestrasjonen i Praha i 1618, der representantene for protestantene leste opp et brev hvor de ordrett slik lovet solidarisk å støtte hverandre mot undertrykkelse før de kastet de katolske emissærene ut av vinduet (Helfferich 2015, s. 13). (Derav navnet de-, «fra, ut av» og fenestra, «vindu», en særlig pragersk øvelse.) Emissærene overlevde fallet på 21 meter. Mirakuløst ifølge katolikkene, fordi de landet i en dynge kumøkk ifølge protestantene. Dermed var tredveårskrigen i gang, og det passer jo bra siden Dumas’ roman foregår nettopp i denne perioden.

Kanskje var Shakespeare aller først; i The Rape of Lucrece står det: «The aim of all is but to nurse the life/With honour, wealth, and ease, in waning age;/And in this aim there is such thwarting strife,/That one for all, or all for one we gage». Det var i 1594.

* Tresnitt fra Wahrhafte Zeitung 1618, Den andre defenestrasjonen i Praha
En for alle, alle for en